– Jeg har fått en oppvekker
Gaute Ormåsen lærte gjennom oppveksten viktigheten av å engasjere seg. – Mutter’n har alltid vært veldig opptatt av å lære oss å se andre, hvordan verden utenfor ser ut og forstå hvor heldige vi er, forteller han.
– Jeg tar meg selv i å spørre hva rikdom egentlig er. Er det materielle goder, lange skoledager, leker i overflod og en digitalisert fritid? Da jeg var i Tanzania, løp glade barn rundt, spilte fotball og lekte utendørs. De viste en enorm takknemlighet, for så lite. Jeg tror vi har mye å lære av dem, mener Gaute Ormåsen (41).
Bor i Oslo
Han tar oss med på tur i det islagte nabolaget på Lilleaker i Oslo, som er så langt fra den afrikanske landsbygda som du kan komme. Den eneste parallellen denne formiddagen, er solen som har etablert seg der oppe på den klare, blå himmelen.
Det har gått et par uker siden han kom hjem fra reisen til Tanzania, hvor tiden går litt saktere. Han kom tett på menneskene og kulturen i landet hvor 49 prosent av befolkningen lever under ekstrem fattigdom.
– Jeg er lettrørt, og med alderen har det blitt mer utpreget. Og kanskje særlig etter at jeg selv ble pappa. Møtet med mennesker som har det tøft, gjør noe med meg. Særlig møter med barn. Da er det vanskelig ikke å trekke paralleller til mine egne.
Gjennom oppveksten i Brumunddal, en bygd som på 80-tallet var preget av rasistiske holdninger, fikk Gaute tidlig innprentet viktigheten av å heve stemmen mot urettferdighet.
– Jeg kommer fra en veldig politisk engasjert familie hvor verdier som likeverd har stått sentralt. Mutter’n har alltid vært veldig opptatt av å lære oss å se andre, hvordan verden utenfor ser ut og forstå hvor heldige vi er. Det har derfor falt veldig naturlig for meg, sier han, og tenker seg litt om.
– Jeg skal innrømme at jeg egentlig er en ganske konfliktsky person. Men likevel er det viktig å stå for noe. Jeg husker uttrykket vi lærte på barneskolen: «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».
Gaute var bare 20 år da han ble allemannseie som «Idol»-stjerne. Hans engasjement har økt i takt med at han når ut til flere mennesker. I dag har han landet i seg selv, som i sin tur åpner for et større overskudd til å gi tilbake.
– Jeg er roligere innvendig. Jeg har tidligere pratet om angsten jeg har kjent på knyttet til tinnitusen, men nå kjennes psyken mer stabil. Med mer livserfaring, takler jeg en del ting mye bedre. Det føles tryggere å være der jeg er i dag.
Les også: Morten Thoresen: – Jeg levde under fattigdomsgrensen
Sterke menneskemøter
I landet han nettopp har fått muligheten til å besøke, lever det i dag over to millioner foreldreløse barn. Store deler av befolkningen har hverken råd eller mulighet til å ta en synsprøve eller kjøpe briller.
Sammen med optikerkjeden Specsavers og deres humanitære prosjekt «Gi syn til Tanzania» fikk Gaute muligheten til å gi over tusen fattige barn og voksne briller i gave. Ett møte ble spesielt gripende for 41-åringen.
– Det kom ei jente på kanskje 13 år som hadde målt minus 4,5 på begge øyne. Det betyr at hun så ekstremt lite. I og med at styrken var lik på begge øyne, var det veldig lett for meg å finne et par perfekte briller til henne.
– Jeg fikk være vitne til den drastiske forbedringen hun umiddelbart opplevde. Den gleden jeg så i ansiktet hennes da hun innså at hun kunne se, den satte meg helt ut. Det kommer jeg til å huske, forteller Gaute, blank i øynene.
Les også: (+) Horoskop: Slik blir våren 2025
Kona Marie
Trygt hjemme i Norge er kontrastene store. Barna Matheo (6) og Elea (8) har begge begynt på skolen. Brumunddølen beskriver en trygg hverdag hvor barna blomstrer i gode omgivelser.
– Når jeg kommer hjem fra en slik reise, kjenner jeg på en ekstra takknemlighet for hvor heldige vi er, erkjenner Gaute.
Og selv om 2025 har budt på i overkant mye drama på kort tid for familien Ormåsen, er han klokkeklar:
– Vi har trukket vinnerloddet her i Norge.
– Matheo fikk en liten hjernerystelse da jeg var i Tanzania. Så falt Elea på skolen, og fikk også en hjernerystelse. Som om ikke det var nok, falt Marie (kona. journ.anm.) i en trapp og fikk en hjernerystelse like etterpå. I tillegg har både Matheo og Marie også blitt rammet av en veldig kraftig influensa, forklarer Gaute mens han rister oppgitt på hodet.
– På et tidspunkt var Matheo så dårlig at han ikke greide å gå. Han krabbet rundt hjemme i huset vårt, og vi forsto ikke hva som skjedde. Da ble vi skremte, og endte på legevakten.
Og det stoppet ikke der …
– Samme dag jeg kom hjem, fikk jeg også fremskyndet en operasjon i nesen. Så dagen etterpå var det rett på operasjonsbordet!
Takket være et fantastisk norsk helsevesen, fikk han nok en påminnelse om hvor privilegerte vi er her oppe i nord. Matheo er nå tilbake på bena, og Gaute puster bedre enn noensinne.
– Jeg har tidligere også besøkt veldedige prosjekter i både Nepal og på Sri Lanka, og har sett med egne øyne hvor urettferdig verden er. Disse reisene har vært en wake-up call for meg. Og selv om barna våre fortsatt er unge, er det noe jeg synes det er viktig at de vet om den verden vi lever i.
