Fra Tinder-date til drømmehus og barn: – Jeg var helt betatt med en gang
Skaperglede har alltid vært en drivkraft i Ulrikke Brandstorps liv – enten det gjelder musikk, kreative prosjekter eller nye utfordringer. Nå forbereder hun seg på sitt største og viktigste prosjekt hittil – å bli mamma.
– Jeg har opplevd helt ekstremt mange syke ting i livet. Ting man egentlig bare drømmer om. Men så er det likevel det å få barn, som er den største drømmen over alt.
Ulrikke Brandstorp smiler tankefullt bak den svarte luggen. Hendene finner veien ned til magen, som har en tydelig og fin, rund form. Hun stryker varsomt over den blåstripete bestefarskjorta. Lille Timotheus er ventet å melde sin ankomst i slutten av juni.
– Jeg tar meg selv i å bli sjokkert når jeg kikker ned. Liksom «Oj, der var du, ja. Snart skal du ut i verden!». Å skape et menneske, er veldig surrealistisk. Kvinnekroppen er helt rå! Men i dag kjente Oskar ham sparke for første gang. Da ble det plutselig litt mer virkelig.
Og enda mer virkelig skal det bli. Akkurat dét tar Ulrikke med stoisk ro.
– Jeg har ikke forberedt meg på fødselen i det hele tatt. Det blir som det blir, og jeg har planer om å gjøre akkurat som jordmora sier. Jeg har forresten vært gjennom to runder med nyrestein, en smerte som gjerne sammenlignes med det å føde. Med det føler jeg generalprøven er unnagjort! ler Ulrikke.
Bor på Frøen i Oslo
Utenfor er det tidlig vintermorgen, og Oslo er i bevegelse. Folk haster forbi med kaffekoppen i hånda og blikket rettet mot dagens mål. Kulden biter, men sola varmer nok til at en bitte liten vårfølelse kommer snikende. Vi møter Ulrikke hjemme i foreldrenes leilighet på Majorstuen. De flyttet til hovedstaden etter pandemien, for å komme tettere på yngstedatteren. Inne hersker en behagelig, varm og stille atmosfære – et sted hvor kaffekopper gjerne tømmes sakte. I nyinnkjøpte, komfortable jeans ønsker Ulrikke oss velkommen til hennes og Oskars midlertidige hjem.
– Vi flyttet inn hit i midten av august. Da hadde vi ikke noe annet hjem, før vi overtok huset vårt i desember. Så mest sannsynlig er lille Timotheus unnfanget der inne, deler Ulrikke og peker mot en sovealkove med glassdører, like innenfor stua.
Ulrikke ler høyt – en skikkelig rå og hjertelig latter som kommer til å følge oss gjennom dagen. Huset hun prater om, er den hundre år gamle, arkitektoniske perlen hun falt pladask for i fjor sommer.
– Plutselig lå det bare der, på forsiden til Finn.no. Da sa jeg: «Oi, der er det». Jeg ble helt besatt. Jeg greide ikke å vente til første visning, så vi dro opp klokka elleve på kvelden og sto og glante over gjerdet. Jeg fikk en umiddelbar følelse av at: «Her skal vi bo!».
Det mørkebrune, fireetasjershuset i en blindgate på Frøen i Oslo skrek etter kjærlighet og oppussings-evne. Ulrikke og ektemannen innehar tilfeldigvis en raus porsjon av begge deler.
– Da vi gikk rundt på visning, hørte vi folk som pratet om å jevne huset med jorda. Da ble jeg jo helt gæren! Jeg fikk ikke sove og dro på flere privatvisninger før det endelig ble vårt!
Huset var lagt ut på markedet med en prisantydning på 20 millioner. l tillegg må boligen totalrenoveres – både inn- og utvendig. Et «megaprosjekt», ifølge Ulrikke. Og det meste gjør de helt selv.
– Hverken jeg eller Oskar er redd for å bo i et oppussingskaos de årene det trengs. Jeg er selv oppvokst på en byggeplass. Foreldrene mine har alltid drevet med eiendom og pusset opp selv. Jeg har vokst opp i en familien med en indre driv og lyst til å skape noe, forklarer Ulrikke og deler familiens motto: «Våkentid er arbeidstid».
I barndommen tegnet jevnaldrende gjerne bilder av et hus og en hage. Ulrikke tegnet hammer, fugemasse og Nidar Favoritter – alle svært essensielle på en byggeplass.
– Jeg bekymrer meg ikke for å leve med et provisorisk kjøkken i en periode. Så kan vi heller rømme til mamma og pappa når vi er mettet på støv, ler Ulrikke.
Les også: Ulrikke Brandstorp avslører navnet: – Jeg har alltid ønsket meg en sønn
Sønnen Timotheus
På dette tidspunktet er hun ferdig sminket og har usjenert dratt på seg det ene antrekket etter det andre. Med et lite arsenal av kjoler å velge mellom, setter vi oss inn i den knallgule bilen til den blide «særpingen». Endelig skal vi presenteres for Ulrikkes hjertebarn. Etter fem minutters effektiv navigering i morgentrafikken, er vi der. Bak avskallet maling og skjeve sprosser skimter vi glimt fra en svunnen storhetstid. Ulrikke gestikulerer ivrig og maler et bilde av hjemmet de ønsker å skape.
– Her skal vi åpne opp, men sørge for å ivareta de unike detaljene i huset. Se for deg langbordet vi kan plassere i finstua her. Vi vil ha åpent hus med plass til å invitere alle vennene våre! Det er det jeg visualiserer for mitt indre når det kan bli litt tøft.
Støvet danser i en stripe av sol som slår inn gjennom vindusflatene. Lukten av murpuss og treverk er fremtredende, og det er i dag bare et skall som står igjen i hovedetasjen. Et blankt lerret, klart for å fylles.
Det mest åpenbare spørsmålet må stilles:
– Hvordan ser dere frem til å innlosjere lille Timotheus her om knappe fem måneder?
– Høhø ... Vi håper jo i hvert fall å ha kjøkken, bad og soverom klart til han kommer. Da er mye gjort. Vi kan være gode foreldre selv om det er litt kaos rundt oss. Det er her vi bor, og det skal sikkert gå kjempefint!
Pippi-mentaliteten som melder seg, er karakteriserende for Ulrikke. Hun er uredd, og hellig overbevist om at livet har en tendens til å ordne seg. Ikke som følge av flaks og medvind, men gjennom hardt arbeid og mental mobilisering.
– Sitter du og venter, skjer det ingenting! Du kan hele tida ta et aktivt valg om å snu noe vanskelig og negativt, til noe positivt. Ja, det er sykt vanskelig – og jeg jobber med det hver eneste dag. For det er jo fristende, noen ganger, å bli med den spiralen som går nedover. Det er jo ofte det enkleste valget.
Hun pauser litt.
– Livet blir litt lysere hvis man ser lyst på det.
Bekymringene har meldt seg fra omgangskretsen. Døgnet har 24 timer, også for Ulrikke – hvordan rekker hun over alt?
I juni i fjor arrangerte Ulrikke og Oskar en bryllupsfest som var gjennomført til fingerspissene. Tre dager til ende var satt av til å feire kjærligheten i spektakulære omgivelser i Spania. Like etter sto huskjøp og en tre ukers intensiv oppussing av den gamle leiligheten for tur. I tillegg rekker hun å prioritere karrieren som musikalartist, stemmeskuespiller, sanger, diverse realitydeltakelser og programlederjobb i «Bakemesterskapet».
– Jeg får beskjed fra de rundt meg om å passe på å hvile. Men sannheten er at vi mennesker lader batteriene på ulike måter. For meg føles det ikke som en byrde å sjonglere tusen ulike prosjekter. Jeg synes det er fantastisk! Og kan jeg stå å male og sparkle et rom, da har jeg ikke lyst til å gå og legge meg, for det er så gøy!
Ulrikke flirer i møte med mitt skeptiske blikk.
– Hva er det som hele tida holder deg i bevegelse, tror du?
– Jeg har aldri tenkt at det er en uro som driver meg. Jeg er drevet av en glede over å skape. Egentlig har jeg nesten en for stor ro, på sett og vis.
Les også: Bryllupsreisen til Ulrikke Brandstorp og Oskar Nordberg tok en dramatisk vending
Møttes på Tinder
Ulrikke beskriver seg selv som nesten litt kjedelig. En hjemme- og familiekjær person. Det er kanskje vanskelig å forstå, sett utenfra. Hun, som allerede som jentunge stolt proklamerte at hun skulle bli en superstjerne. Ja, helst på høyde med sitt store forbilde, Beyonce. Hun, som har gått gradene og etablert seg i toppsjiktet blant landets artister.
At hun anser seg selv som rolig av natur, har vært en av hennes største bekymringer i relasjonen med Oskar. Mannen hun dro til Ås for å møte etter en kort Tinder-flørt i pandemi-året 2020. At han, som har jobbet som modell i Milano, reist verden rundt for å søke nye eventyr og studert «tusen» forskjellige ting (hennes ord), ville finne et liv med hjemmekjære Ulrikke som for forutsigbart.
– Det var kanskje grunnen til at jeg syntes Oskar var spennende. For han er mye mer eventyrlysten enn meg. Samtidig var det en av de tingene jeg var redd for. Ville han kjede seg og savne det livet?
Da de giftet seg, holdt Oskars venninne en tale som stakk hull på den usikkerheten.
– Hun sa: «Vi har alltid lurt på om du noen gang ville kunne slå deg til ro, Oskar. Så fant du et menneske som var et eventyr i seg selv, og med det falt brikkene på plass». Herregud, da ble jeg rørt. Jeg tror virkelig vi er ment for hverandre!
De sveipet til høyre på en onsdag. Søndag satte Ulrikke seg i bilen og kjørte til Ås, hvor Oskar studerte matvitenskap. Han hadde kokt kaffe på termos og hadde med sjokolade. Slik ble de sittende å prate i timevis.
– Jeg hadde lyst til å fortelle ham alle hemmelighetene mine. Jeg følte jeg kunne stole på ham uten at jeg kjente ham. I tillegg tittet jeg på klokka hele tida, for jeg var redd for at han skulle si at han måtte gå. Og han trodde at jeg titta på klokka fordi jeg ville gå.
Ulrikke ler den høye, rå latteren igjen.
– Jeg var helt betatt med en gang. Jeg visste at dette var mannen i mitt liv. På første date spurte jeg om han hadde lyst på barn. På andre date møtte han mamma og pappa!
Det var også en av de tingene hun falt for. Den høyreiste bergenseren var uredd og hadde meningers mot.
– Han er utvilsomt en sta bergenser! Han dilter ikke bare etter selv om vi er en sammensveiset familie med mange sterke meninger. Han våger å sette ned foten og er en likeverdig partner.
Ulrikke ler og fullfører setningen på kav «særping.» Slik hun gjør med jevne mellomrom slik at tonen blir litt ekstra jovial.
Les også: (+) Jeg var desperat etter å finne en ny kvinne og kjæreste. Jeg gjorde en kjempetabbe
Født blond
Som en fornem frue fra fordums dager poserer hun elegant i det nedstøvede huset. Det ravnsvarte håret rammer inn det brune blikket og den porselenshvite huden.
– Jeg identifiserer meg som mørkhåret, selv om jeg er født blond. Tenk om barnet vårt kommer ut med blondt hår? Det gjør han jo med stor sannsynlighet, og det blir kjemperart! ler Ulrikke så det glitrer i øynene.
Håret har vært innom både rosa, lilla og blått før hun landet på svart. Men da vi først ble kjent med Ulrikke under «Idol» i 2013, var det altså blondt.
Men det er ikke bare hårfargen som har endret seg det siste tiåret. Ulrikke har også valgt en alternativ rute på sin vei. Noe har endret seg i henne. Barndomsdrømmen om å erobre verden med sin stemmeprakt, har bleknet.
– Jeg har tenkt mer og mer over hva jeg egentlig vil. Hva er det som egentlig gjør meg lykkelig? Jeg er veldig opptatt av at man er sin egen lykkes smed. Og det har gått opp for meg at jeg ikke har lyst til å jakte på popstjernedrømmen, reise rundt i verden og kanskje sitte alene på et hotellrom. Det er ikke dét jeg drømmer om.
Det begynte å ulme i underbevisstheten pandemi- året 2020. Ulrikke gikk til topps i Grand Prix, og var klar for å legge Europa for sine føtter. Først ble det ropt om skandale på grunn av stemmekaoset i den norske finalen, med påfølgende diskusjoner om Ulrikke vant fortjent eller ei. Sorgen da den internasjonale finalen ble avlyst på grunn av pandemien, var stor.
– Det jeg hadde jobbet så hardt for, ble revet bort. Jeg lå i fosterstilling hjemme og gråt. Det var også på det tidspunktet jeg innså at jeg var redd for å bli ensom, og jeg begynte å drømme om et familieliv.
I dette lå det en erkjennelse om at hun ville noe mer. Ulrikkes stemme stiger til et crescendo, som nesten kulminerer i overtenning.
– Jeg er et menneske som finner glede i de små tingene. Lukten av blomster, sol på himmelen og hunden min Onyx, som løper ute i gresset. Da kjenner jeg på at livet er helt fantastisk! Jeg drømmer om familie, å spille teater og få muligheten til å gjøre mye forskjellig.
Det folk i bransjen så som en svakhet i starten – at det ikke var så tydelig hvem hun egentlig er – ser hun i dag tvert om som en av sine store styrker.
– Nå som jeg faktisk har fått gjort så mange ulike ting, prøver jeg å stoppe opp, kjenne på stolthet og være til stede i den følelsen. Det er fort gjort å se fremover mot neste mål, i stedet for glede seg her og nå.
Hun synes venninna forklarer det så fint:
– Hun sier hun kan kjenne på sånne «lykkeslipp» – øyeblikk av glede som dukker opp i hverdagen. Jeg tenker at livet er såpass kort at man må prøve å se det fine og vakre i alt!
Ok, så ble kanskje Eurovision avlyst, men i årene som fulgte, fant Ulrikke seg selv – og kjærligheten. Hun har også rukket å vinne «Maskorama», delta i «Kompani i Lauritzen», kapre hovedrollen i «Mamma Mia» og nå være aktuell med andre sesong som programleder for «Bakemesterskapet» på NRK. Ja, og så må vi ikke glemme at hun har giftet seg og kjøpt drømmehuset, da ...
Programleder i «Bakemesterskapet»
I juni er det, som vi tidligere har vært inne på, klart for at familiedrømmen blir til virkelighet. En knapp måned etter at den tredje sesongen av «Bakemesterskapet» er ferdig innspilt, venter livets viktigste rolle så langt.
– Hvor lang tid tillater du deg å ta helt fri før babybobla sprekker?
– Jeg har lyst til å ha så lite mammaperm som mulig, jeg. Jeg har ingen åtte- til fire-jobb og kan styre dagene mine mye selv. Jeg vil utvilsomt tilbringe mest mulig tid med barnet, men samtidig går det jo helt fint å ta et par timer på jobb. Det blir mannen i dette forholdet som skal ha mest perm.
Ulrikke er yngst i en søskenflokk på tre, og mamma Vigdis gikk selv opp til eksamen bare to dager etter fødsel.
– Jeg har vokst opp i en sånn familie hvor alle trår til og hjelper hverandre. Det har skapt et fellesskap jeg ønsker å ta med i vårt eget familieliv. I tillegg er jeg ikke redd for å spørre om hjelp!
Hun erindrer hvordan hun selv vokste opp med en bestefar som rant ned dørene hjemme.
– Vi hadde litt åpent hus, på en måte. Bestefar bodde rett oppi gata, og var ofte innom og vasket eller lagde mat.
De gode barndomsminnene gjør at hun har skapt et bilde av hvordan hun vil at lille «Timo» (ja, han har allerede fått et kjælenavn også) skal vokse opp.
– Jeg kommer fra et hjem med tydelige rammer, hvor det eneste som har blitt forventet av meg, er at jeg gjør mitt beste. Det har skapt en iboende trygghet i meg, som jeg ønsker at Timo skal få oppleve. Jeg kommer nok til å blir den strenge forelderen som er opptatt av tydelige grenser, nikker Ulrikke med den pondusen du forventer av en forelder.
Og i Oskar har hun funnet en partner som utfyller henne.
– Han er utvilsomt den som er mest avslappet av oss. Der jeg kommer til å rope: «Forsiktig nå!», kommer han til å være litt mer lekende og crazy. Den ungen kommer utvilsomt til å snurre ham rundt lillefingeren! Og så kommer han til å bli omringet av masse kjærlighet.
Og det viktigste? Det er å oppdra en menneske-aspirant med omsorg og respekt for andre mennesker. Ulrikke har også tillit til at veien blir til mens de går.
– Vi lever et annerledes liv fordi jeg har den jobben jeg har. Men så lenge vi greier å skape lykkelige øyeblikk sammen rundt de tingene vi gjør i hverdagen, tror jeg mye av jobben er gjort. Om vi er ute i skogen sammen, på turné, ser på en film eller pusser opp et hus, så kan alt være like fint, så lenge du har bestemt deg for at det er sånn.
