Fredrik Græsvik
– Jeg er lei av å leve alene
Krigsreporteren Fredrik Græsvik valgte å slutte i TV 2. Han kjenner allerede på en større ro i livet. Nå ønsker å finne den rette å dele fremtiden med.
– Det som for meg var verdens mest spennende jobb hadde en kostnad. Jeg fant hverken ro eller rom for en kjæreste eller et stabilt familieliv, sier en åpenhjertig Fredrik Græsvik (56).
Gjennom 30 år var han en av TV 2s mest profilerte journalister. Han har loset oss gjennom innslag tett på det amerikanske samfunnet som korrespondent i USA, men har i hovedandelen av disse årene brakt oss hjerteskjærende historier fra krig og konfliktområder.
– Jeg har lært veldig mye om meg selv. Som at jeg takler press og evner å handle raskt. Jeg søker umiddelbart etter mulige utveier og tar et valg. Det gir meg en trygghet å vite, sier Fredrik.
Andre ganger har han kjent på maktesløshet. Som når folk rundt ham er blitt drept.
– Redselen har derimot først meldt seg når faren var over, men med årene satte den spor, påpeker han.
Sluttet i TV 2
Ved utgangen av fjoråret sluttet han i TV 2. Siden er det blitt skrevet mye om Fredriks dramatiske opplevelser som «krigsreporter». Det er blitt nevnt at han hjemme i leiligheten i Homansbyen i Oslo våkner av at bombene smeller inni hodet hans.
I tillegg går det et rykte om at han kan vær breial, spesielt på sosiale medier. Vi er spente på utfallet av lunsjen vi har avtalt på Nedre Foss gård.
Fredrik skal vise seg å overraske.
– Hallo, hilser han blidt straks han er innenfor døren.
Han henger fra seg frakken og slår til med en liten «catwalk». Vi er for øyeblikket de eneste gjestene!
– Dere ba om fargerike klær. Som jeg svarte: «Da får dere spørre en annen», men jeg fant en blå jeansskjorte, duger antrekket? spør han smilende.
Ja visst, og enda bedre liker vi selvironien. Tonen er lovende. Så, hvorfor ikke få unna et tema han neppe ønsker å gå inn på, hans mye omtalte «krigføring» på sosiale medier, som i fjor førte til at TV 2 ble felt i Pressens Faglige Utvalg.
Fredriks reaksjon er godlynt.
– Jeg tror det vil passe med et glass vin til skreien allikevel, varsler han skøyeraktig.
Deretter hopper han sporty inn i temaet.
– Ja, jeg har en tendens til å fyre meg opp, innrømmer han.
– På sosiale medier har jeg, uten å være klar over det, til og med kranglet med kunstig intelligens. Altså, en robot på den andre siden. Den gangen du viser til, da TV 2 ble felt, var det et menneske på den andre siden. Jeg gikk over streken og har beklaget det. Mer er det ikke å si. Nå prøver jeg å holde meg unna kommentarfeltet.
Fredrik har selv erfart hvor hardt en kommentar på sosiale medier kan treffe.
– Å rapporterte hjem fra krig er et krevende og nokså ensomt liv. Når du på et sånt sted leser på sosiale medier at noen mener du er en tjukk og forfylla løgner, føles det som et slag i magen. Der og da kan det være vanskelig å holde fingrene unna tastaturet.
– Ville det ha hjulpet å ha en livspartner å betro seg til?
– Trolig, men det er en elendig unnskyldning, mener Fredrik og ler.
Vi spør fordi han har nevnt at en omflakkende tilværelse som korrespondent gjorde det vanskelig å etablere et fast forhold.
Fredrik ser tankefullt ut av vinduet.
– I januar 2024 startet et nytt kapittel av mitt liv. Jeg har mange planer for hvordan det skal fylles. Blant annet har «tjukken» begynt å trene.
Og han ønsker seg en kjæreste.
Les også: Linn Wiik åpner opp: Derfor slutter hun i TV 2
Øst og vest
– Pappa bodde i dette nabolaget på Grünerløkka, opplyser Fredrik og peker til høyre for hvor han sitter i rommet, mot den gamle kornsiloen som er omgjort til studenthus.
– Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var to år. Senere fikk pappa en sønn til, min tolv år yngre halvbror.
Fredrik var østkantgutten fra Oppsal som kom til en nokså ukjent verden på Oslo vest.
– «Så stygt du prater», sa ungene. Jeg skjønte ikke hva de mente.
Det gamle språket er ikke helt slipt bort. Det hender fremdeles at han lander med et nesten overdrevent trykk på første stavelse og har a-endelser på substantivene.
På Røa spilte de andre guttungene en sport han aldri hadde hørt om – bandy.
– Hva i all verden er det der, lurte jeg på. De hadde på seg nikkers og slo etter en rød ball. Med et håp om å få nye venner dro jeg på skøytebanen med ishockeykølla mi. Det var ikke innafor.
I dag ler han av minnene.
– Underveis i livet er det blitt en del aha-opplevelser, konkluderer han.
Redningen for østkantgutten ble curling, kledd i Adidas treningsbukse og strikkejakke.
– Det ser jo helt teit ut, men det var skikkelig moro, humrer han. Da han var 15, endte den karrieren.
– Det var helt i orden. Jeg hadde fått min første kjæreste.
Les også: (+) Jeg tok et oppgjør med sønnen min. Så en morgen ringte han og ba om en prat
Datteren Julie
Faren til Fredrik jobbet i Forsvaret.
– Mitt valg kan ha vært påvirket av det, tror han.
– Pappa lærte meg tidlig å håndtere skytevåpen.
I 1991, ved Northern Illinois University i Chicago, ble Fredrik statsviter og journalist. Siden har han jobbet med utenriksstoff. Først som presseoffiser for de norske FN-styrkene i Libanon.
– Pappa støttet valget, mens mamma sa: «Nei! Ikke dra dit!»
Han var 25 år og hadde allerede skrevet under på kontrakten.
Siden 1994 har han jobbet utenriks for TV 2. I bomberegn og med snikskyttere etter seg. De livstruende hendelsene har vært så mange at han ikke husker alle.
– Jeg tror mamma etter hvert godtok at det var en del av jobben, sier han.
Faren lever ikke lenger.
– Den dårlige samvittigheten for hva valget mitt utsatte andre for, kom for alvor med Julie, datteren min. Nå er hun 27 år og er leder for en gullsmedbutikk i Bergen. Vi har et nært forhold.
I barnehagen fikk datteren høre «stakkars deg, med en pappa i krigen».
Som eldre har datteren flere ganger vist at hun er veldig stolt av ham.
– Julie har aldri klandret meg for valget mitt, men det er klart, hun har vært bekymret. Hun reagerte blant annet sterkt da hun som 11-åring så meg gråte på TV.
– Det var i minnestunden til dagbladjournalisten Carsten Thomassen, som var en nær kollega og venn. Vi var sammen da han ble drept under terrorangrepet i Kabul i 2008. Kona og to barn satt sørgende igjen. Julie var gammel nok til å forstå at det kunne ha vært henne og hennes pappa.
I 2012 rapporterte han direkte fra Gaza, mens bombene smalt bak ham. Da skrev 15-årige Julie en melding på Twitter som nådde inn til alle som leste den.
«Kjære pappaen min! Nå må du passe på og ta vare på deg selv. Det er viktigere at du er i sikkerhet enn at vi får nyheter.»
Fredrik puster dypt, synlig rørt.
– Den meldingen vil for alltid være risset inn i minnet. Jeg svarte selvfølgelig at det går bra, men det eneste jeg kunne love Julie, var å gjøre mitt beste. Mye handler om tilfeldigheter, men jeg visste at valgene jeg tok kunne avgjøre om jeg kom levende hjem.
Les også: Kim Wigaard: – Hadde pappa fått hjelp før, ville det ikke gått sånn over styr som det gjorde
Putin og Trump
Han har dekket krig i Midtøsten og Afghanistan og væpnede konflikter i Afrika, Asia og Europa.
– Da jeg i 2021 kom hjem fra USA, varslet jeg ledelsen i TV 2 om at jeg hverken orket flere reiser eller å dekke mer krig. De lovet å finne andre oppgaver til meg. De ble ikke like spennende. Etter at kanalen i fjor måtte nedbemanne, valgte han og flere profiler å ta imot en sluttpakke.
– Til å begynne med synes jeg det var et skummelt valg. Og ikke minst vemodig. På den annen side fristet det å leve mer normalt, slå seg mer til ro, nyte friheten og prøve noe nytt.
– Hva gjør du med lyden av bomber som visst nok smeller i hodet ditt?
– I TV 2 hadde vi folk å prate med etter å ha opplevd traumatiske hendelser. Psykologen ba meg holde ut lyden av bombene og lovet at den gradvis ville forsvinne. Nå er den borte.
Fredrik er med rette stolt av sin innsats ute i felt, en jobb som har gitt en bred variasjon av minner.
– Jeg har fått komme nært på mennesker som på ulike vis har skrevet seg inn i verdenshistorien, som Yasir Arafat, Yitzhak Rabin, Donald Trump og Barack Obama.
Dermed går praten over til årets valg i USA.
Han tar en slurk av glasset og slår fast at han ikke er bekymret for en ny Trump-æra.
– Når argumentene og bevisene mot Trump blir lagt frem i retten, tror jeg han vil rakne.
Stemmen er entusiastisk. Sammenlignende politikk er faget og lidenskapen hans.
– Det jeg gjerne skulle ha visst, er hva Putin har på Trump.
Les også: NRK-Rogers nye liv: – Det er godt å skifte gir nå
Ingen storkrig
Fredrik har mange planer i tiden fremover.
– Jeg skriver på en ny bok, og jeg skal holde foredrag og lage flere episoder av podkasten «Uredigert». Til den inviterer jeg folk som kan mye om noe bestemt, til nettopp en uredigert samtale. Med et håp om at vi alle kan bli litt klokere, smiler han.
I skrivende stund er to episoder lagt ut, samtaler med Mads Gilbert og Harald Stanghelle. Mens vi prater om det, mottar Fredrik en sms. Tanken er nok å sjekke den kjapt og diskret, men kroppen hans rykker til.
– Hva skjer?
– Mads, som er en god venn av meg, sendte meg bilder av barn i Gaza. Dere vil ikke se dem, advarer han – stram i ansiktet.
– Det som skjer der, er for jævlig! Slike bilder gir meg gåsehud.
Praten beveger seg over til situasjonen i Midtøsten. Fredrik har mye på hjertet.
Det eneste trøstende er at statsviteren ikke tror at konfliktene vil eskalere til en enda større krig.
Mangler kjæreste
Vi står over desserten. Det frister ikke lenger med mat, selv om den har vært utmerket til nå. Fredrik bringer samtalen omtenksomt inn på et mer lystbetont spor og byr raust på seg selv.
– Jeg er sosial, men trives best med få mennesker av gangen. Jeg unngår store fester.
Unntaket er den årlige hagefesten hos forlegger Erling Kagge. Forlaget gir ut bøkene hans.
– Jeg nevnte at jobben har satt dype spor. Det positive er at jeg har blitt mer følsom. Selv en reprise av filmen «Love actually» får meg til å tute, røper han og ler smittende.
Dermed er vi tilbake der vi startet.
– Det var et klokt valg å ta sluttpakke. Jeg kjenner allerede på en større ro inni meg. Julie, datteren min, kunne se det. Hun var hos meg sist helg, og sa «du ser mye gladere ut, pappa».
– Nå mangler jeg bare en kjæreste, smiler han lurt.
Sjarmerende ærlig betror Fredrik oss:
– Jeg er lei av å leve alene.
