Hanne Kristin Rohde om sykdommen: Greide hverken å lese, skrive eller stå

– Jeg har blitt et helere menneske, erklærer forfatter Hanne Kristin Rohde (59) med et stort smil.

– Jeg har funnet tilbake til «de små tingene i livet». Spør du meg rommer de store gleder.

Da pandemien slo til, forsvant hennes sikreste inntekt – foredragene om lederskap. Hanne Kristin valgte å se det som en annerledes utfordring, en mulighet til å åpne nye dører.

– Jeg bestemte meg for å prøve noe nytt, nemlig ikke å jage meg opp. Jeg hadde jo plutselig tid. Nå har jeg lest inn lydboken «Kjemp for alt hva du har kjært». Det var artig å oppleve et lydstudio!

Hun reflekterer over hva vi løper fra i en travel hverdag.

– I mange år handlet mitt liv om å skape trygghet, en solid utdannelse, fast jobb og god økonomi. Som jurist klatret jeg til topps innen politiet, og havnet i medias søkelys, men øynet underveis andre muligheter. Spesielt etter nesten å ha jobbet meg i hjel.

I 2012 fikk hun diagnosen krystallsyke, krystaller som løsner i det indre øret og gir kraftige anfall av svimmelhet.

– Det føltes som jeg var innelåst i en fuktig, mørk kjeller med klamt og kaldt jordgulv – uten fluktmulighet. På utsiden var det fortsatt liv, et jeg ville tilbake til, men hvordan?

Les også: Dette er krystallsyke

Hun greide hverken å lese, skrive eller stå. Det var prisen for å ha brukt altfor mange krefter på jobben, forteller hun i lydboken. Det ble ti lange måneder med utredninger og behandlinger.

– Hvis vi holder livstruende sykdommer utenfor, vil jeg påstå at det ikke finnes noe verre enn å være svimmel.

Hun fikk beskjed om at den eneste resepten var å trene seg frisk.

– Det ble opp til meg. Den beinharde innsatsen som ventet, førte med seg spørsmålet «hva gjør meg lykkelig?»

Dermed startet den neste, modige fasen – å si opp jobben som leder for seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt og satse videre på Hanne Kristin som merkevare.

Oslojenta som først som voksen våget å prate i sosiale sammenhenger, og som overvant frykt ved å ha en hemmelighet under politiuniformen, et pikant, rødt undertøy, nesten som en Superwoman, er overbevist om at det bor en urkraft i oss.

– Kanskje mine erfaringer kan bli til inspirasjon for andre? sier hun håpefullt.

Flere detaljer kan du få på hennes direktesendinger på Facebook og gjennom lydboken.

Hanne Kristin er takknemlig for å ha det hun kaller «en leken, sammensveiset familie», mann og to voksne sønner, men bærer et stort ansvar som enebarn med foreldre i 90-årene.

– Bare mannen min og jeg besøker dem. Det betyr at vi må være ytterst påpasselige med smittevern i alt vi gjør. Jeg vil ikke være årsaken til å miste dem.

Gjelder å være kreativ

– Jeg har savnet å møte folk ansikt-til-ansikt, sier hun.

– Kanskje jeg kan lage en kafé i den snødekte hagen vår? Bære ut to lenestoler, saueskinn og pledd, et lite bord og en varmelampe, fylle kakao på termos, stable kopper og et par bøker på et brett, sette meg ned og speide etter gode naboer å invitere inn. Det er en artig idé, er det ikke? spør hun ivrig – klar for å prøve.

Hun har også blitt isbader

– Jeg har levd ut sosiale behov utendørs, forteller hun.

Et bevis er et bilde av henne i svart badedrakt på en Oslo-strand i desember.

– En slik liten ekstra innsats gir en bratt, deilig humørkurve.

Les også: (+) "Ismannens" utrolige metode for å styrke immunforsvaret

Energi får hun også av å spre glede

– «Å henge med» mine snart 50 000 følgere på Facebook er fantastisk! Å skape relasjoner med folk jeg ikke kjenner, er for meg en ny opplevelse.

Prestasjonsangsten er borte

– Nå bare «er» jeg, en sitrende glede jeg unner alle, forteller hun.

Hun har hørt flere prate om «pandemi-hengemyra».

– Derfor vil jeg gjerne understreke at for oss som er friske og velfungerende, åpner pandemien for flere muligheter enn den stenger ned.

Å arbeide med sitt indre sammenligner hun med å gjøre øvelser på treningsstudio.

– Da jeg leste inn «Kjemp for alt hva du har kjært», tenkte jeg på mine strikkende følgere. Å strikke og lytte er så koselig.

Hanne Kristin har med trening over tid blitt «flink» til å lytte til egne råd.

– Jeg må innrømme at jeg har tenkt «Hanne Kristin, det er jo dritbra!» forteller hun befriende ærlig.

Det siste året har hun også funnet tid til å skrive en ny krimbok, et hjertelig gjensyn med sin hovedperson Wilma Lind. 3. februar utga Kagge forlag boken «Det du ikke vet».

– Det var deilig å møte Wilma igjen, sprudler hun om den fiktive sjefen ved Seksjon for volds- og seksualforbrytelser.

Les også: Synnøve Solemdal ble rammet av mystisk sykdom

– Å skrive er for meg pur glede!

Wilma undersøker denne gangen blant annet et funn i en fryser.

– Hun står midt i en krise, røper Hanne Kristin.

– Wilma starter en personlig utvikling i den nye boka. Noe som trolig vil smelle fritt i den neste.

Riktignok skriver Hanne Kristin om onde gjerninger, men optimistisk vil hun tro at vi alle er gode.

– Sjelen er alltid ren. Det er valgene vi tar fra hodet som skaper trøbbel for oss.

To av hennes store gleder hjemme er lodne og tasser på fire poter – og ganske riktig små.

– Smule, eller Pusinnen, som vi kaller henne, var skeptisk til å få «søsken», men hun har funnet tonen med omplasseringspusen Bast. Når jeg skriver, sitter de så å si på tastaturet. Kattehårene klistrer seg til kinnene mine etter all kosingen, ler hun og børster hånden over dem.

– Eller, kanskje jeg er i ferd med å få værhår?

Yoga i pausene

Når Hanne Kristin tar en pause i skrivingen, og venter på at tevannet skal koke, øver hun på å stå på ett ben.

– Yoga handler om balanse, en fin måte å koble ut hjernen. En sekvens på bare ti sekunder gir et forfriskende løft, lover hun begeistret.

Som resten av familien er hun leken nok til å hente frem tyllskjørtet, og vise oss øvelsen.

– Når jeg står der og vingler fnisende på ett ben, er regel kattene mitt eneste publikum. Med smale, grønne øyne betrakter de meg og ser ut til å tenke «passe teit».

Les også: Tom Stiansens skrekkopplevelser i 71 grader nord

Finne balansen i livet

Hanne Kristin ler godt og henter opp de to pusene sine for enda mer kos.

Når det for øvrig handler om å finne balansen i livet, er hun opptatt av toleranse.

– Ingen kjenner sannheten om livet. Du skal slippe å bli pådyttet mine råd. Mitt ønske er ene og alene å gi inspirasjon.

Hver dag øver «den nye» Hanne Kristin på å være seg selv.

– Høres det merkelig ut? spør hun og er av dem som venter på svar. Smilet hentes igjen opp av øynene. Hanne Kristin er oppriktig interessert når det gjelder andres meninger. Vitebegjærlig.

– Å stå i meg selv betyr for meg «å pakke ut sjelen» og gi den plass, sier hun og prøver å forklare hva hun mener:

– Kall det gjerne intuisjon, det halve sekundet du får tilgang på en uendelighet. Det halve sekundet av sannhet, som ofte druknes i tanker. Jeg øver på å følge den helheten som finnes, ikke bare den aksepterte, vitenskapelige forståelsen av hvem vi er.

«Det du ikke vet, har du ikke vondt av», heter et ordtak. Hanne Kristin er uenig i det. Derav tittelen på hennes nyeste krimbok. «Det du ikke vet …».

– Jeg tror mye kan gå galt om vi forholder oss til en skapt illusjon, sier hun med alvor i blikket.

– Av og til føles det som samfunnet er så mekanisk at moralen glemmes. Vi er på en farlig vei om vi tror at det å vegre seg viten fritar oss for ansvar. Det kommer forresten tydelig frem i Wilmas etterforskning, skyter hun inn.

– Vi er bare mennesker, vi er ikke feilfrie, men på hvert vårt lille, individuelle frimerke på jord bør vi ta ansvar.

Hun har lagt sin elsk på og prøver å følge Kardemommeloven «Du skal ikke plage andre, du skal være snill og grei».

– Jeg liker tanken på at vi alle kan bli gladere om vi gir mer uten å kreve noe tilbake.

– Om vi hadde trent på å gi betingelsesløst, tror jeg vi ville ha vært bedre rustet til å takle livets fartshumper.

At verden akkurat nå sliter, mener hun gir oss en gyllen mulighet til å komme hverandre nærmere.

– La oss gi lys til andre – glede, blomster, noen ord, et delt øyeblikk. Eller, gi det du kan gi. Da blir det i ekte. Det finnes uendelig mange måter å berøre hverandre, selv på én meters avstand, oppfordrer Hanne Kristin Rohde.

Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse

Stesønnene mine tok alt da Johan døde. De ruinerte meg