Femmes fatales
Mystiske, vakre og farlige: De uimotståelige «femmes fatales»
Overjordisk skjønnhet, dyrisk seksuell tiltrekningskraft, og villig til å gå over lik for å nå sine mål – mot en femme fatale har vi stakkars mannfolk lite å stille opp med.
Femme fatale er fransk, og betyr bokstavelig talt «dødelig kvinne». Begrepet beskriver en kvinne som er omgitt av mystikk, er svært vakker, og som har nærmest overnaturlige evner til å forføre menn. En femme fatale har skjønnhet og seksuell tiltrekningskraft i store doser, og hun vet å bruke dem.
I mange tilfeller er dette en slags kvinnelig versjon av antihelten – man heier på henne, selv om motivene hennes er uklare og man ikke vet om hun hører hjemme på den gode eller onde siden. For hun er jo så fordømt vakker og sexy …
Eldgammelt konsept
Hvis man skal se på når og hvor konseptet oppsto, må man tilbake i tid. Langt tilbake i tid. Det finnes eksempler på femmes fatales i myter og folklore fra en rekke kulturer. I jødisk mytologi har man for eksempel Lilit, Adams første kone som ble skapt fra samme klump av leire som ham. Grekerne hadde Circe, datter av guden Helios, som tok en grusom hevn over menn som avslo hennes romantiske tilnærmelser, mens Bibelen har Jesabel og Salome, blant annet.
Felles for alle er at de er sterke kvinneskikkelser som gjerne viste tegn på begjær og løssluppen seksualitet – i hvert fall etter sin tids standard.
Vampyrer og trollkvinner
I middelalderens Europa var femme fatale svært vanlig (selv om man på den tiden ikke hadde et navn på fenomenet) i historier og myter, gjerne som en advarsel om alt det grusomme som kunne oppstå dersom man ikke sørget for å tøyle kvinners seksualitet.
Kristendommens inntog hadde gjort folk kjent med Eva, den nakne fristerinnen med en stor appetitt på epler, som fikk Adam i trøbbel. Og et enda mer konkret eksempel fra middelalderens myter er Morgan le Fay i legenden om kong Arthur; heksen og trollkvinnen startet som en reddende engel for kong Arthur, men med årene ble karakterens motiver stadig mer diffuse, og egentlig ondsinnede.
Les også: (+) Puppeglippen sendte unge fans hodestups inn i puberteten – slik ser hun ut i dag
Da den konkrete betegnelsen femme fatale først oppsto i kunst og litteratur, rundt 1880, var det overnaturlige ofte bokstavelig, og dermed ekstra eksotisk og erotisk. Et godt eksempel er vampyrsjangeren, med sine vakre, men bokstavelig talt dødelige kvinneskikkelser. Allerede i «Bram Stoker’s Dracula» blir man introdusert for Draculas tre bruder, som forfører sine ofre før de suger dem tomme for blod.
Også i Norge finnes det eksempler fra både kunsten og litteraturen som spiller på dette. Både Ibsens «Hedda Gabler» og maleriene Madonna og Vampyr av Edvard Munch trekkes frem som eksempler på dette farlige kvinneidealet.
Vamp
Femme fatale og «vamp» brukes om hverandre. Sistnevnte knyttes til stumfilmstjernen Theda Bara, som regnes som et av verdens første sexsymboler. Hun debuterte med en rolle i filmen «A Fool There Was» i 1915.
Filmen ble en suksess og gjorde det mulig for produsenten William Fox å starte filmselskapet Fox Film Corporation, som med tiden ble til 20th Century Fox. Theda Bara ble raskt etablert som «erotisk og eksotisk», med kostymer som ville blitt regnet som smått dristige selv i dag – og i hvert fall tidlig på 1900-tallet.
Les også: BB: Verdens kanskje aller største sexsymbol
Femmes fatales eller vamp var en gjenganger i såkalte pulp fiction-noveller og blader, altså kiosk-
litteratur, på 30- og 40-tallet. Det skulle godt gjøres å finne en hardkokt krimnovelle som ikke hadde en femme fatale som en av hovedkarakterene, gjerne tilknyttet historiens skurk, og alltid med en evne til å snurre hovedpersonen (som regel en fordrukken privatdetektiv) rundt lillefingeren og få ham i trøbbel.
Femme fatale i nyere tid
Begrepet femme fatale lever i beste velgående i populærkulturen. Et godt eksempel er regissøren Quentin Tarantinos filmer. Han benyttet seg av femme fatale-karakterer i filmer som «Kill Bill», «Pulp Fiction» og «Death Proof», og flere andre.
Regissøren Brian De Palma laget på sin side den erotiske thrilleren «Femme Fatale» med Rebecca Romijn i hovedrollen i 2002.
Man må skille mellom kvinnelige skuespillere som rett og slett har en femme fatale-aura over seg, og de som har spilt en rolle eller to som faller innenfor begrepet. Angelina Jolie er så absolutt mørk, mystisk og dyrisk sexy, og hører hjemme i første kategori.
James Bond
Av dem som kun henter frem sin indre vamp eller femme fatale for spesifikke roller, finner vi blant andre Michelle Pfeiffer (blant annet som Catwoman i «Batman Returns»), Sharon Stone (karakteren hennes i «Basic Instinct» er et lærebokeksempel på en femme fatale), og ikke minst Famke Janssen som Xenia Onatopp i James Bond-filmen «GoldenEye».
Hun er den vakre kvinnelige skurken som tar sine fiender av dage ved å klemme dem til døde mellom lårene sine, og helt tydelig finner seksuell nytelse i det. Stort mer femme fatale går det nesten ikke an å bli.
Les også (+) Drømmedamen: Carmen Electra pusher 50, men er like hott som noensinne
Sto i kø
Et av de mest slående eksemplene på femme fatale i nyere filmhistorie, er imidlertid krim noir’en «Sin City». Både i den svart-hvite tegneserien og i filmadapsjonene står de vakre, farlige kvinnene nærmest i kø.
I Roberto Rodriguez sine filmer finner vi blant andre Eva Greens manipulerende Ava Lord, Rosario Dawson som bandelederen Gail, Jessica Albas ikke-så-uskyldig-som-hun-ser-ut-stripper Nancy, den ekstremt dødelige leiemorderen Miho (spilt av Devon Aoki i «Sin City», og deretter Jamie Chung i oppfølgeren «Sin City: A Dame to Kill For»), og en hel haug med andre.
Les også: (+) Drømmedamen: Kylie holder koken
Musikk
Femme fatale-begrepet begrenser seg selvfølgelig ikke til filmlerretet i dag heller. Også i musikkbransjen er det vanlig å velge seg et vampete, sexy image, og her er eksemplene mange: Lady Gaga, Madonna og Britney Spears har alle lekt innenfor begrepet.
Les også: (+) Julie Ege - sexsymbol, skuespiller og sykepleier
Britney kalte sågar sitt syvende album «Femme Fatale», og turneen som fulgte etter plateutgivelsen var bygget opp rundt dette konseptet. Hun var da ferdig med skolepike/lolita-imaget hun hadde slått igjennom med, og skulle nå være en farlig fristerinne.
Femme fatale dukket opp i populærkulturen som en slags advarsel om hvor farlig det kunne være med promiskuøse og løsslupne jenter, var gjennom en fase der hun kunne temmes og holdes styr på av den riktige mannen i siste halvdel av 1900-tallet, før hun i moderne tid ganske tidsriktig er sin egen sjef og gjør som hun vil.
Ganske sikkert er det i hvert fall at hun lever videre, fristende og farlig på samme tid.
Noen berømte femmes fatales
- Femmes fatales, eller bare sterke kvinner? I noen tilfeller strides de lærde, men her er i hvert fall noen historiske eksempler.
- Kleopatra VII, 70–30 f.Kr. Den siste dronning og farao i det egyptiske riket. Forførte både de romerske herskerne Julius Cæsar og Marcus Antonius, som sørget for at hun ble hersker og fikk beholde makten i oldtidens Egypt.
- Salome (datter av Herodes), fra år 14. Blir beskrevet som en forfører som drev menn til vanvidd, blant annet med eksotisk dans, og skal blant annet ha sørget for at døperen Johannes mistet hodet, bokstavelig talt.
- Lucrezia Borgia, 1480–1519. Giftet seg tre ganger til ulike viktige maktposisjoner, men det er usikkert om hun virkelig var en femme fatale, eller bare et offer for faren og brorens maktspill.
- Mata Hari, 1876–1917. Drev med eksotisk dans og var aktmodell, før hun flyttet til Frankrike. Her skal hun ha forført politikere og offiserer på begge sider av krigen, og det er usikkert om hun jobbet som spion eller kontraspion, eller ingen av delene.
- Mae West, 1892–1980. Hollywoods egen femme fatale. Slo igjennom på 1930-tallet med en rekke filmer hun selv skrev manus til, de fleste av dem kontroversielle og ganske drøye for sin samtid. I hvilken grad hun var en femme fatale, eller en pioner for sterke, selvstendige kvinner, kan diskuteres, men hun var kjent som en sitatmaskin, og skal blant annet ha uttalt disse bevingede ordene i tråd med sjangeren: «When I’m good, I’m very good. But when I’m bad I’m even better.»
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 65 2020
