Fotballegenden Erik Thorstvedt:
– Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker min kone
Erik takker sin kone Siv for mye. For støtte og kjærlighet – og for at plenen foran huset deres ikke lenger er full av hull.
I Bærum:
– Se her!
Erik Thorstvedt har flyttet hele den 194 cm lange kroppen over til kjøkkenvinduet. Nå peker han på et merkelig snorsystem på plenen utenfor.
– Gjett hva det er for noe!
Entusiasmen er stor. Humøret er det ikke noe å si på. Men hva er det han spør om? Skal familien på Jar i Bærum anlegge svømmebasseng? Legge heller? Asfaltere? Bygge et anneks til den store, gamle villaen?
Thorstvedt sier at det dreier seg om noe mye mer spennende enn det. Noe nesten eksotisk.
Men sier ikke mer.
Litt for fornøyd
Sjenerøs. Skvær. Real. En virkelig god venn. Beskrivelsene fra folk som kjenner Thorstvedt peker alle i samme retning. Men dette unikumet av et menneske, denne hyggelige fyren med en rettferdighetssans som kunne gjort pave Frans misunnelig, kan vel ikke være helt uten feil og skavanker?
Thorstvedt ler.
– Selvfølgelig ikke. Jeg er ikke feilfri. Jeg kan for eksempel være litt for fornøyd med tingene slik de er.
– Er det galt?
– Det kan jo være det. Når ting åpenbart har forbedringspotensial, og jeg ikke ser det. Så derfor lager kona mi Siv lister til meg. Vent litt, sier han og blar gjennom en bunke med papirer på kjøkkenbordet. Så drar han frem en håndskrevet liste:
– Vaske dekk, ta bort trekk fra tilhenger, møte Per, kjøpe ti sekker med bark og duk på Plantasjen, vaske vinduene på innsiden … Jo, lister må til. Uten dem hadde jeg vært fullstendig sjanseløs.
Les også: Erik Thorstvedt elsker livet som bestefar: – Det er veldig stas
Deltok i TV 2-serien «Spillet»
Erik Thorstvedt har lenge vært best kjent som den stødige målmannen på blant annet Viking, tyske Borussia Mönchengladbach, svenske IFK Göteborg, engelske Tottenham – og selvfølgelig: det norske landslaget, den gang da Egil Drillo Olsen kvalifiserte våre beste menn til mesterskap.
For fotballfans har han også en høy stjerne som ekspertkommentator i TV2, men for over en million seere som ikke nødvendigvis vet opp eller ned på en fotball, er han kjent fra realityserien Spillet.
Hvis du som leser dette ikke fikk med deg vårens store TV-snakkis, handler det svært kort om en gjeng kjendiser i en luksusvilla, der de skal løse oppgaver og stemme hverandre ut. Den som mestrer spillet best, altså er flinkest til å dolke sine medspillere i ryggen, vinner.
Det gjorde ikke Erik Thorstvedt, for å si det forsiktig. Thorstvedt er og blir en lagspiller, og da blir jo en sånn «alle mot alle»-setting nærmest naturstridig.
– Jeg har fått kritikk fra de andre deltagerne, og jeg skjønner det. For hvis alle hadde vært som meg, ville det blitt elendig TV-underholdning.
– Men med fare for å være gammeldags og moralsk, hva sier det om tidsånden nå, når svik, løgn og bedrag, kort sagt å gjøre alt man kan for å fremme seg selv, ansees som noe positivt?
– Det kan jo forsvares med at dette bare er et spill. Men jeg skjønner hva du mener. Og noe av personligheten til deltagerne kommer jo frem i et sånt programkonsept. Det snakkes om at det blåser en mer individualistisk vind gjennom samfunnet nå. Så jeg tror det kanskje er en generasjonsgreie. Jeg tenker uansett at jeg var dritheldig som ble stemt ut og havnet på «taperlaget» i kjelleren så fort.
– Hvor det handlet mer om lagfølelse og solidaritet?
– Ja. Og da slapp jeg unna alt det de måtte drive med i etasjen over.
– Hvis det ikke hadde skjedd, hadde vi da fått sett en mørkere og mindre hyggelig side av Erik Thorstvedt?
Han rynker på nesen.
– Jeg tror nok heller jeg rett og slett ikke hadde vært veldig flink. Å drive og lure hverandre byr meg rett og slett litt imot, sier han, før han raskt legger til:
– Men jeg mener ikke at det gjør meg til et bedre menneske. Virkelig ikke!
Les også: Danby Choi avslører: Dette så du ikke på TV
Født under Cuba-krisen
Erik Thorstvedt åpnet øynene for første gang den 28. oktober i 1962, og mener at det som skjedde akkurat rundt hans ankomst har påvirket ham resten av livet.
– Jeg er nok født med en viss spenning i kroppen …
– Ja vel?
– Jo, for dette var jo den gangen hele verden sto i alarmberedskap, sier han.
Samtidig som Thorstvedts mor lå og tok tiden på pausene mellom riene, hadde president Kennedy funnet frem atomkofferten. Han satt nærmest med fingeren på utløserknappen da Sovjet i siste øyeblikk gikk med på å legge ned rakettanlegget på Cuba. Og da unge Thorstvedt gjorde sin entré.
– At jeg er født under Cuba-krisen har nok preget meg. Men til tross for dramatikken akkurat da, vil jeg si at jeg hadde en harmonisk oppvekst, sier han fornøyd.
Det var mye uteliv – i ordets bokstavelige betydning – og selvfølgelig mye fotball. Og han drømte om å bli «proff». Men hvorfor målmann?
– Da jeg fikk høre at jeg var god til det, ble det slik. Jeg var lett å smigre. He-he.
– Du ble lurt til å stå i mål?
– Ja, sier han med liksom-vemod.
– Jeg ble nok det.
Les også: Tora Bergers nye liv: – Jeg har aldri angret på valget
Operert fjorten ganger
Smiger eller ei, det var ingen tvil om at guttungen hadde et talent for å stå i mål – et talent som førte ham til en proffkarriere som endte i Tottenham, som den gang var på toppen av engelsk ligafotball. Han husker godt øyeblikket han skjønte at han hadde «fått det til» – og øyeblikket han skjønte at karrieren var over.
– Jeg hadde alltid elsket å gå på trening. Men en dag sto jeg der og tenkte: ‘Skal jeg kaste meg etter den ballen nå? Er det ikke veldig langt ned til bakken? Og er den ikke veldig våt og bløt i dag?’.
– Tenkte du virkelig det?
Thorstvedt nikker sakte.
– Og da, en gang i 1996, skjønte du at tiden var moden for å legge keeperhanskene på hylla?
– Ja. Jeg kunne sikkert ha fortsatt, jeg la jo opp ganske tidlig i forhold til det en keeper kan gjøre. Men for meg var det en lettelse.
– Proffotball kan være ganske tøft. Hvor mange operasjoner har du hatt?
– Jeg er ikke så god i hoderegning, og sto så vidt i matte på videregående. At jeg satt bakerst i klassen, veldig langt fra det som foregikk fremme på tavlen, og hverken brukte briller eller linser den gangen, spilte nok også inn, men … Hvor mange operasjoner …
Han tenker seg om.
– Det hendte at de tok flere ting i samme slengen, hovedsakelig knær og rygg, når jeg først var i narkose, så det er ikke så lett dette. Men jeg er i hvert fall operert tretten ganger. Eller fjorten.
Psykiske problemer
Det sies at det psykiske presset målmenn er utsatt for på hver eneste kamp kan sammenlignes med å være hjernekirurg. At stressnivået er ganske likt. Alle målmenn kjenner på dette. Men å snakke høyt om det, også innad i laget, er – eller i hvert fall var – et stort «no-no!».
Thorstvedt forteller at han husker en episode godt. Han skulle spille en veldig viktig kamp for Tottenham, og sto på toalettet før en kamp. Ved siden av ham sto en av de andre spillerne, og da Thorstvedt overrasket seg selv ved å si høyt det han tenkte: «Fy fillern, i dag er jeg skikkelig nervøs», hørte han sidemannen svare: «Det er jeg også…».
– Åh, det var helt fantastisk. Ja, det var som jeg der og da pisset ut halvparten av nervøsiteten på en gang! Man er kommet ganske mye lenger nå, men likevel – å være ærlig om sånt blir ofte oppfattet som en svakhet, og det vil man jo helst unngå. Både overfor motstanderen, men også internt i laget, hvor man ofte også er i en konkurransesituasjon.
– Du har tidligere fortalt om depresjon …
– Jeg tror ikke det kan kalles depresjon, men det har vært perioder der jeg har sovet veldig dårlig. Og dårlig søvnkvalitet over tid går jo ut over andre ting også. Men der har jeg fått god hjelp av farmasøytindustrien. Så det er mye, mye bedre nå. Min far slet med psykiske problemer, og sånt kan i noen tilfeller være arvelig, så dette har vi snakket mye om i familien. Men hva skal man gjøre med en sånn opplysning?
Han svarer på spørsmålet selv.
– Ikke så mye, spør du meg. Når det gjelder min far, så vokste han opp den gang det var reell fattigdom i Norge. Besteforeldrene mine hadde så lite penger at de ikke hadde råd til å ha alle barna sine boende hjemme. Så det satte nok sitt preg på ham. Så hans plager kan like gjerne skyldes miljø, og ikke arv. Men … man vet jo aldri helt.
Så retter han seg opp.
– Det vi vet er at vi alle kan være litt mer opptatt av våre medmennesker. Bry oss litt mer om hvordan folk rundt oss har det.
– Hva mener du?
– Jo, for eksempel, når man spør noen om hvordan det går, kan man høre etter hva de svarer. Og gjerne stille noen oppfølgingsspørsmål. Vi lever liksom på toppen av kransekaken her, i kanskje verdens beste land, men det betyr ikke at alle har det fint. Så spør – og lytt til svarene du får.
Les også: (+) Maren Lundbys nye liv: – Jeg skifter nesten personlighet
Kona Siv Bore Thorstvedt
De siste 23 årene har Erik Thorstvedt vært gift med Siv Bore Thorstvedt, og på spørsmål om «hvordan få kjærligheten til å blomstre» – eller på godt norsk: «hvordan unngå å bli et tall i den enorme, men lite hyggelige skilsmissestatistikken» – svarer han å være til stede, være oppmerksom og ikke være redd for åpen dialog, selv om den kan ende i konfrontasjoner.
– Siv og jeg har hatt noen saftige krangler, men de er blitt færre med årene. Hun er ikke redd for konflikter og har alltid vært opptatt av at «helt greit» ikke er godt nok. For det må være noe mer enn det.
– Så du er enig?
– Ja. Jeg er ikke så glad i konflikter, men jeg er blitt bedre. Jeg opplever at vi har kjærlighet i hverdagen. Det er veldig fint at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg elsker min kone. Det har verdi, sier han alvorlig, og legger til at slike klisjeer det er lett å le av, sånne livsvisdomsord som broderes på puter og henges på veggen i glass og ramme, ofte har en sannhet i seg.
– Du tenker på sånn «ikke visste jeg at alle dagene som kom og gikk var selve livet»-visdom?
– Nettopp. Og sånn som «vi skal alle dø en dag, men alle andre dager skal vi leve»-fraser. Jeg tror det er viktig å minne seg selv om det. Vi kan ikke alle drive på og leve for ett eller annet som skal komme senere i livet. Til og med da jeg var proff i England, da jeg levde det som var min og millioner av andres store drøm, tenkte jeg: ‘Bare vent til vi flytter hjem til Norge, da skal alt bli bra’.
Han rister på hodet.
– Det er jo helt vanvittig. For det hele handler jo om å leve i nuet. Det er en klisjé, men det gjør den ikke mindre sann: Det er jo her og nå alt skjer.
Les også: Thorir Hergeirsson: – Jeg traff kjærligheten i mitt liv
Unngikk hentesveis
Siden tidenes morgen, eller der omkring, er det blitt skrevet om hvordan kvinner er blitt utsatt for kropps- og utseendepress. At menn blir utsatt for det samme, synes å være av noe nyere dato.
– Jeg har ikke kjent nevneverdig på det selv, men jeg ser jo at det er der. Det var for eksempel ikke superstas da jeg begynte å miste håret i begynnelsen av 30-årene, men jeg er glad jeg bestemte meg for å ta det hele før hentesveisen ble for tydelig. Det er nok mye lettere for menn å miste håret i dag enn det var for bare tyve år siden. Jeg tror ikke tupébransjen opplever sin beste tid akkurat nå.
Han stryker seg over issen.
– Hvis du ser etter, så har jeg en dal her, sier han og peker på en liten fordypning foran på høyre side av hodet.
– Det var en fettkul som fastlegen mente jeg burde fjerne, og så gjorde jeg det. Så i stedet for en forhøyning fikk jeg en dalbunn. Jeg vet ikke om det er så mye bedre, sier han og trekker på skuldrene.
– Hva gjør du for å holde deg i form?
– Siden jeg ikke kan løpe så mye lenger på grunn av skader, har jeg lært meg å like å sykle. For det handler om det. Man må få seg til å like treningen man driver med. Ellers blir det veldig vanskelig. Jeg er vant til å trene, og selv om jeg har perioder der jeg ikke er veldig aktiv, er det alltid lett å finne tilbake. Så når jeg ser folk som kanskje er litt store, eller som har slitt med rus, joggende langs veien, blir jeg full av beundring. Ja, jeg blir nesten rørt når jeg tenker på hvor mye det koster dem.
– Hva gir trening deg?
– Jeg tror trening har mye å si, ikke bare fysisk. Det er jo flere som mener at den største bonusen fra fysisk trening går på det mentale. Og jeg er tilbøyelig til å være enig i det.
Les også: Liv Grete Skjelbreid fant kjærligheten med Giacomo. Én ting glemte hun å ta med i beregningen
Bevisst strategi
Tiden går fort i godt selskap. Om ikke lenge må Thorstvedt sette kursen mot sentrum for å «møte Per», som det står på listen fra kona Siv. Så snart kan han stryke ut én ting på den. Men hva med de andre? Hva med turen til Plantasjen? Fjerningen av trekket på tilhengeren? Vindusvasken?
Thorstvedt strekker seg. Strekker armene bak ryggen og kveler en gjesp.
– Det sto «vaske vinduer» på den forrige listen jeg fikk også, men da dreide det seg om utsiden av dem.
– Hvordan gikk det?
– Siv ble så lei til slutt at hun gjorde det selv.
– Aha! Så å la det bero til hun gjør det selv er en vellykket og bevisst strategi fra din side?
Et smil kommer til syne i ansiktet til Thorstvedt. Nå ligner han mer på en 12-åring enn en 62-åring.
– Eh … Kanskje det?
Men tilbake til dette merkelige snorsystemet i hagen. Hva er egentlig poenget med det? Fotograf Wenche, som skryter av å komme fra landet, mener hun drar kjensel på noe.
– Riktig! Det er et strømgjerde, utbryter Thorstvedt fornøyd.
– Men kan noen av dere svare på hvorfor det er plassert bare 15 cm over bakken? Ikke det, nei.
Så sier han, med nesten andektig stemme:
– Grevling. Vi trodde først det var jordrotter, siden hele plenen var full av dype hull. Men så viste det seg å være grevling.
– Og strømgjerdet fungerer?
Thorstvedt nikker fornøyd.
– Det ser sånn ut. Vi har ikke sett noen spor av den i det siste. Men, sier han og trekker pusten gjennom tennene.
– Det er altså ikke min fortjeneste. Hvis det ikke hadde vært for at Siv hadde stått på og hadde laget slike lister til meg, hadde vi ikke hatt noen plen å snakke om lenger.
Så smiler han.
– Men grevlingen hadde nok fremdeles levd lykkelig i hagen vår.
