Vibeke Sæther runder 80 år
En dag skjønte Vibeke at mormor hadde en helt spesiell plass i nordmenns hjerter. Lite visste hun at hun selv skulle bli en superstjerne
Vibeke Sæther har levd et langt og rikt liv. Fra en spennende oppvekst med sin revystjerne-mormor, til selv å bli barnas superstjerne. Humor og livsvisdom har vært viktige elementer hele veien. Det var det også da den store sorgen nylig rammet NRK-legenden.
– Livsvisdom er noe jeg setter veldig høyt. Jeg skjønner mer, og det betyr at jeg ikke blir vippet av pinnen så fort. Jeg vet at ting pleier å rette seg opp igjen på et eller annet vis. At det kommer en ny dag i morgen, sier Vibeke Sæther med et smil.
Når den folkekjære programlederen fra Barne-TV runder 80 år 17. juni, kjenner hun kun på takknemlighet.
For at hun har helsen i behold. For at kjærligheten mellom henne og ektemannen Gunnar fortsatt blomstrer – etter 60 år sammen. For barn og barnebarn.
For livsvisdommen som kommer med alderen, og for at hun nå tør å si hva hun mener – uten frykt for konsekvenser.
For det er mye Vibeke har reflektert over, og har endret synet på de siste årene. Og hun er heller ikke redd for å innrømme det.
– Nå er jeg blitt så gammel at nå jeg kan si det. Men om du gjør det, så må du omtrent vaske munnen din med vann og såpe etterpå, det passer seg ikke i dagens samfunn, sier Vibeke. Mer om det senere.
Ektemannen Gunnar Sæther
For Vibeke har nok å henge fingrene i om dagen. Etter mange år som pensjonist har hun nemlig entret arbeidslivet igjen.
Sammen med ektemannen Gunnar Sæther (77) reiser hun rundt med foredraget «Lalla Carlsen, min bestemor på stjernehimmelen».
Her deler Vibeke minner om sin berømte mormor med publikum, og synger flere av Lallas gamle revyviser – med Gunnar på piano. Ikke bare har det styrket forholdet å ha et felles prosjekt. Det var også en ren økonomisk nødvendighet.
– Vi må tjene litt på siden for å ha råd til formuesskatten på boligen, sier Vibeke, halvt på alvor, halvt på spøk.
Boligen er kjent som Villa Gro-Gro, som Vibeke og Gunnar overtok på midten av 70-tallet. Den tidligere NRK-profilen er vokst opp i huset som ble bygget i 1859, noe som gjør det til det eldste huset på Briskeby i Oslo.
Vibekes besteforeldre, Lalla og Carsten Carlsen, bodde i huset fra 1930 og frem til de døde. Da var Villa Gro-Gro et arnested for kunstnere og kulturpersonligheter.
Wenche Foss, forfatteren Herman Wildenvey, Chat Noirs grunnlegger Bokken Lasson og den svenske revystjernen Ernst Rolf var ofte innom kunstnerhjemmet, der døren alltid sto åpen. Vibeke beskriver oppveksten i Villa Gro-Gro som både spennende og urolig.
– Kunstnere på den tiden tok mye plass. De var morsomme og festlige. De satt her inne og røykte, pratet og drakk. Lenge trodde jeg de bodde her, for de var her bestandig. Kunstnere levde et helt annet liv den gang, de levde på nåler.
– Jeg har inntrykk av at kunstnere i dag har mye mer ordnede forhold. For når det var fest her, så var det fest altså. Og her gikk jeg rundt som barn. Det var kreativt, livlig og spennende, men det gjorde meg også urolig. Jeg lengtet etter stabilitet og ro. Bestemor ville at jeg skulle bli den nye lille Lalla, men jeg skjønte tidlig at det ville jeg ikke. Jeg ville ha en stabil jobb med sikker inntekt og god pensjon, og det var nok derfor jeg tok en lærerutdannelse, forteller Vibeke.
Villa Gro-Gro
Men minnene fra tiden da Villa Gro-Gro var en møteplass for byens kunstnermiljø er godt bevart. Vibeke og ektemannen har lagt ned betydelige arbeidstimer for å restaurere byggets interiør og eksteriør for ettertiden, og i 2018 ble huset fredet av Riksantikvaren.
I dag er villaen et naturlig stopp for byvandrere, og ekteparet gir gjerne turister en personlig omvisning og foredrag om husets historie og den tidligere så berømte eieren.
På Villa Gro-Gro bodde flere generasjoner sammen. Vibeke og broren, moren Vessa og oldemor Louise, i tillegg til besteforeldrene Lalla og Carsten. Også morens gamle barnepike, Gagga, ble boende i huset lenge etter at barna var blitt voksne. «Hun ville bli, så da ble hun», konstaterer Vibeke.
Når hun nå selv fyller 80 år, har hun reflektert over hva tidligere generasjoner hadde å stri med når alderdommen innhentet dem.
– Da jeg var liten, var 80 år fryktelig gammelt. Oldemor og Gagga gikk etter hvert rundt her og snufset, og klarte nesten ikke å gå til slutt. Min generasjon vokste opp med god og riktig ernæring, og vi skjønte hva som skulle til for å bevare helsen. Jeg har holdt meg langt unna røyk, og jeg drikker nesten ikke. Bare jeg ser på et glass, så sovner jeg.
– Dessuten slapp min generasjon det tunge arbeidet de måtte gjennom. De bar tungt, måtte ut i kulda og skylle tøy. Var du 80 år på den tiden, så hadde du ett ben i graven, mens jeg er heldigvis frisk. Jeg har nettopp vært hos legen og tatt masse prøver. Bortsett fra at jeg har diabetes er jeg frisk og kraftfull, forteller en takknemlig jubilant.
Les også: Folkemusiker Olav Stedje fyller 70 år: – Så lenge jeg er frisk og rask, er det viktigst
Bestemoren Lalla Carlsen
Det er ikke vanskelig for Vibeke å huske det nøyaktige øyeblikket da hun forsto at mormor var superstjerne. Hun skjønte tidlig at Lalla hadde en utradisjonell jobb, med ugunstige arbeidstimer.
Men for Vibeke var Lalla bare «mormor». En som overøste henne med klemmer og kjærlighet, og som ofte tok henne med på Theatercaféen. Riktignok kom ukjente stadig bort til bordet deres for å hilse på mormor. Da vanket det godsaker og sjokolade på lille Vibeke fra de fremmede.
Uvanlig var det nok også for små barn å dra på sommerturné med besteforeldrene. Carsten spilte og Lalla sang, mens Vibeke satt oppå pianoet og sugde til seg alle sangene. Lærte på hvilke noter mormor slo ut med armene, hvordan hun la vekt på ordene.
Når Vibeke i dag opptrer med de samme visene sammen med Gunnar, kopierer hun faktene på samme vis.
– Men noen av disse sangene var altså så grove. Jeg begynte å opptre med de grove sangene hjemme, og da fikk jeg ikke lov til å synge dem lenger. Lalla sa at når hun blunket med øynene, så skulle jeg holde meg for ørene.
– En av sangene handlet om Thorvaldsen som under krigens rasjonering hadde ekstra hermetikk. Med hermetikken kjøpte han seg både hjerter og dyd, forteller Vibeke og ler godt.
Hun skulle imidlertid bli 16 år før hun skjønte at mormor hadde en helt spesiell plass i nordmenns hjerter. Da Lalla skulle opptre på en sommerkonsert i Oslo, ble Vibeke med for å passe på vesken og kåpen. Konserten ble en åpenbaring for tenåringen.
– Jeg skjønte ingenting! Parken var stappfull av folk. De klatret opp i trærne, og hang ut av vinduene. Trikken måtte stoppe på grunn av folkemengden som ropte: «Lalla, Lalla».
– Det var voldsom jubel da hun entret scenen. Som 16-åring kjente jeg til popstjerner, og hadde vært på noen popkonserter. Men Lalla var over 70 år, og jeg fikk det ikke til å stemme.
– Det var da jeg skjønte at jeg hadde en bestemor på stjernehimmelen. Det er slike historier jeg forteller om på foredragene, og så tar jeg en sang eller to. Og nå er jeg så gammel at jeg kan synge om kjøp av dyd, og svømme rundt i syndens pøl, sier Vibeke, og ler høyt.
– Og senere skulle du bli barnas superstjerne selv?
– Men det var på en helt annen måte. På Lallas tid var det ikke TV. Hun ble kjent gjennom teateret og turneene sine. Jobbet du med fjernsyn kom du rett inn i stuen til folk. Men det rare er at jeg tenker på «Vibeke Sæther» som et annet menneske enn meg. Jeg er en gammel bestemor. Det er ingen i familien som kaller meg Vibeke, alle sier «Nusen». Det var det moren min pleide å kalle meg, forteller Vibeke.
Makkeren Geir Børresen
Det var gjennom Barne-TV-programmene «Lekestue» og «Labbetuss», med Geir Børresen som makker, at Vibeke ble allemannseie på 70- og 80-tallet. Da kom hennes pedagogiske utdannelse til sin rett.
Børresen i forkledning. Her er trioen i 1982. Foto: NRK
Med et klart og tydelig språk, og på barnas premisser, fikk de lærdom og aktivisering. I dag møter Vibeke voksne innvandrere som forteller henne at de lærte seg norsk ved å følge med på Barne-TV-sendingene hennes. Slike tilbakemeldinger setter Vibeke pris på.
– Jeg kjenner at pedagogen i meg våkner hver gang jeg ser et barn. Jeg prøver å legge til rette for at de skal vokse og lære. Det er nok en yrkesskade. Men barn i dag er mye mer opptatt av mobilen, de vil ha input fra skjermer og ikke fra høytlesning.
– Jeg leste jo for alle Norges barn, mens barnebarna mine er ikke så interessert i det. Men jeg synger og leker med dem, sier hun.
Da Vibekes egne tre barn var små, tilbrakte hun mye tid på jobb i NRK. Derfor sendte hun barna sine i barnehagen tidlig, noe hun har dårlig samvittighet for i dag. «Men på den tiden så var det likestilling som var i fokus», erindrer hun.
Kvinner skulle ut å jobbe og tjene penger, på lik linje med mannen. I dag er hun ikke redd for å tale gamle tanker fra sin egen generasjon midt imot.
– Jeg er veldig imot at barn skal begynne for tidlig i barnehage, enda jeg er førskolelærer, understreker hun.
– De er ikke modne nok til å begynne når de er ett år. Også sett ut fra bemanningssituasjonen i barnehagen. Et lite barn trenger å være sammen med moren sin. Ha ro og trygghet rundt seg, med mulighet for en god ammeperiode. Det handler ikke om likestilling, men om natur, sier Vibeke, som har vært ammehjelper i mange år.
I dag er hun æresmedlem av Ammehjelpen.
– Først når barnet kan gå selv, og har fått et par ord, kan man tenke barnehage. En må spørre seg om det ikke er uheldig at det lille barnet skal overlates til fremmede akkurat når separasjonsangsten er på det høyeste. Men jeg føler ikke at det er rom for den diskusjonen. Her kommer økonomi, likestilling og manglende arbeidskraft først. Så håper vi det går greit med det lille livet som stiller bakerst, konstaterer hun.
Fyller 80 år
Vibeke understreker igjen hvor takknemlig hun er for livsvisdommen hun har opparbeidet seg gjennom 80 år. Spesielt om at alt er i konstant endring. «Ingenting er kommet for å bli», sier hun.
Men endring kan også innebære stor sorg. «Få slipper unna smertene i livet», sier Vibeke – og sikter til de siste tunge månedene. For kort tid siden opplevde hun å miste datteren.
– Det verste er å vite at hun hadde det vondt, og at jeg som mamma ikke kunne hjelpe henne. Uansett hvor mye vi prøvde, sier Vibeke stille.
– Hvis du spør meg hvor mange barn jeg har, så sier jeg at jeg har født tre. Jeg har to på jorden og ett i himmelen. Jeg tar ingenting som en selvfølge lenger. Derfor må du sette pris på det du har i dag. Man må klare å leve med nederlag og sorger som livet gir. Man kan ikke annet hvis livet skal gå videre, sier hun tydelig beveget.
I dag rommer Villa Gro-Gro også minnene om da Vibeke og Gunnar levde her med alle tre barna. Nå er det bare ekteparet igjen i det romslige huset.
De møttes på musikklinjen ved Hartvig Nissens skole, få meter fra samme villa. Gunnar var 16 år, og Vibeke 19. De ble raskt et par, den 13. juni 1963.
På samme dato i år, bare få dager før Vibekes bursdag, skal de ha stor feiring av sin livslange kjærlighet. Hun hevder de er like forelsket i dag, 60 år senere.
– Han er en kjekk mann, en drøm av en mann. Gunnar flørter med meg hele tiden. «Så pen du er i dag». «Du smiler så vakkert». «Du har så vakre øyne, Vibeke», sier han ofte. Man må dyrke samlivet for å få det til å fungere.
– Vi er veldig forskjellige på mange måter, men er samkjørte på andre. Blant annet innenfor kunst og musikk. Derfor er det så fint at vi jobber sammen. Han på piano, og jeg som synger, sier Vibeke og smiler. Jeg håper vi får leve dette livet noen år til. Det pleier Gunnar og jeg å si til hverandre: «Vi tar noen år til».
