ELSE OM BESTEMOR Inger-Johanne:
– Hun steppet inn i livet mitt og tok en større rolle på grunn av tingenes tilstand
De som stiller opp, lager vond sild og ber deg rydde på rommet kan ikke få nok ros, mener Else Kåss Furuseth. Derfor har bestemor Inger-Johanne en ekstra stor plass i hjertet hennes.
Oppdatering 20.5.2022: Else Kåss Furuseths bestemor Inger-Johanne sovnet stille inn på 17. mai, 2022.
Hun medvirket jevnlig i NRK-podkasten «The Kåss Furuseths», som Else og Cecilie Ramona Kåss Furuseth leder, skriver TV2.no.
Fredagen etter dødsfallet la de ut en podkastepisode dedisert til bestemoren.
– Kjære alle venner. Vår kjære b-mor (og ambassadør for programmet Kåss Furuseths) sovnet fredelig inn til lyden av «Ja, vi elsker» og «Hipp hurra!» på 17. mai, og gikk dermed ut av et langt og godt liv med flagget til topps, skriver Kåss Furuseth søstrene på Instagram.
I dette intervjuet med Her og Nå, som ble publisert 1. april 2022, forteller Else Kåss Furuseth blant annet om hvor mye bestemoren har betydd for henne gjennom livet:
– Ja, hun er jovial, positiv og blid og sånn. Men det er ikke det jeg synes er så gøy. Det er det at hun fortsetter å ergre seg over ting. Og hun blir så irritert på meg, sier Else om bestemoren.
Else Kåss Furuseth (41) har nettopp satt seg til bords i det blå rommet. Leiligheten på Majorstuen i Oslo er en fargerik bombe. Den er både kaotisk og stilfull, men mest av alt er dette et hjem man blir glad av å være i.
Bak henne henger et gigantisk bilde av Wenche Foss, malt av en engelsk kunstner og som hun klarte å krangle seg til å få kjøpt da hun kom over det et kvartal unna.
På motsatt side av rommet er det fire lamper som lyser opp E L S E og indikerer at hjemmet er bebodd av en showbiz-stjerne. Og i taket henger det metervis med gullfargede girlander, men dekoren kommer vi tilbake til.
Bestemoren Inger-Johanne (97)
Else Kåss Furuseth
Født: 18. juli, 1980, Jessheim
Søsken: Cecilie Ramona Kåss Furuseth (37)
Kjent som: Programleder, komiker og skuespiller
Aktuell med: «Kåss til kvelds» på NRK1, lørdager
kl. 21.20
Vinner av: Wenche Foss’ ærespris (2012), Oslo bys kunstnerpris (2013), Åpenhetsprisen (2018), Fredrikkeprisen (2019), Gullruten (2019, 2020 og 2021
Akkurat nå dreier samtalen seg om Inger-Johanne (97). Elses bestemor er ikke som bestemødre flest.
– Hun blir så irritert, fordi jeg ringer og sier «Brodder. Jeg ringer bare for å minne deg om brodder. Konseptet brodder. Det er brodder.» Nå har det nemlig vært lekkasje nede og det er speilglatt, men hun er så imot brodder at hun nesten kunne gått i fakkeltog mot det. Og det at hun blir så irritert, at hun har troen på at dette skal fader meg gå bra, i kombinasjon med at det beste hun vet er å sette seg på trikken og bare kjøre gjennom byen … Det er banalt, men gleden over de små tingene er viktig. De eneste gangene jeg er bekymret, er hvis jeg våkner og ikke gleder meg til noe, og da tenker jeg at hvis jeg fremdeles kan glede meg over trikken når jeg nærmer meg 100, så er livet bra.
Else var bare 11 år gammel da moren begikk selvmord, og det er spesielt siden da at hun og bestemoren knyttet så sterke bånd. Inger-Johanne stilte opp på det meste. Det eneste Else irriterte seg over var at hun til stadighet gikk rundt i nikkers, også da hun skulle hente Else på skolen.
– Hun steppet inn i livet mitt og tok en større rolle på grunn av tingenes tilstand. Da gjorde hun mange ting, som jeg først takket henne for i voksen alder. Jeg var jo mest irritert på denne nikkersen, at hun lagde sild – og Janssons fristelse. Hun er ekstremt opptatt av Janssons fristelse. Og farfar var opptatt av hvor mye strøm vi brukte da vi tok karbad. Det var så langt fra MTV du kunne komme, forteller Else.
– Så er det jo, som med alt annet, først i ettertid at man skjønner at hun gjorde mer enn man kunne forvente. Det er ikke gitt at relasjoner blir bedre av at det skjer noe dritt. Noen ganger kan ting være så vanskelig å prate om, at det i stedet kan ende opp med å gjøre at man glir fra hverandre. Men det skjedde ikke med oss, og det er jeg veldig takknemlig for, reflekterer hun.
«Jakten på Kvikk Lunsj-en»
Else kikker ned på en kopp med kaffe som er så sterk at den ville fått Skipper’n til å rødme.
– Man er jo dårlig på å takke dem som er der. Jeg er en sentimental type som babler mye om følelser. Men de som stiller opp og lager den vonde silden og ber deg rydde på rommet … De får ikke nok skryt.
Else og bestemor snakker ofte sammen, spesielt på kveldingen. Inger-Johanne har webkamera, så de kan se hverandre.
– Den er stilt inn litt lavt, så jeg ser nesten bare panneluggen. Så kommer jeg bort med en Kvikk Lunsj-rasjon, som jeg gjemmer rundt i leiligheten. Da er det «Jakten på Kvikk Lunsj-en», ikke akkurat «Poirot», men det er litt spennende. Det går cirka ti Kvikk Lunsj-er mellom hver gang jeg er på besøk, men det går ganske kjapt.
– Og så ringer hun og sier fra når siste er funnet?
– Nei. Hun vil ikke forstyrre, så det er jeg som må ringe og høre. Hun er en ordentlig dame. Ikke spesielt streng, men ærlig. Hun sier fra når hun synes jeg går over streken.
Les også: (+) – Vi var ikke «fine» nok for naboene
Stilte naken på TV
Som da Else var naken på TV, og bestemoren ikke ville gå ut på 17. mai i frykt for at barnebarnet skulle være naken på nasjonaldagen. Og da Else og søsteren Cecilie Ramona (37) hadde trykket opp genser det sto «PIKK» på.
– Da sa hun tydelig fra at det var idiotisk å ha kjønnsorgan på brystet, og det var jeg for så vidt enig i. Men da jeg påpekte at det kunne også høres ut som et finsk snekkerfirma, så ville hun gjerne ha en genser selv.
Det var denne ærligheten som stoppet Else fra å forfølge en fåfengt drøm om å bli felespiller. Bestemoren ringte Elses pappa etter å ha hørt henne øve på «Glade jul», og sa: «Du må la henne slippe. Det er ikke noe talent der.»
– Var du takknemlig for det i etterkant?
– Det tror jeg det var mange som var. Jeg hadde en polsk fiolinlærer. Han virket veldig hyggelig, men jeg skjønte ikke ett ord av hva han sa, og han skjønte heller ikke hva jeg sa. Dessuten er jeg jo tonedøv. Jeg trodde jeg hadde talent for mange ting, som i etterkant bare har vist seg å være en følelse jeg har inni meg. Jeg tror fremdeles at hvis jeg hadde vært med i «Skal vi danse», så hadde jeg vunnet. Men det er ingenting som tilsier at det er sant.
– Jeg hadde nok kost meg veldig, men sannheten er vel at hvis du koser deg for mye, så tar det seg dårlig ut på parketten. Hadde det derimot vært NM i å kose seg, kunne jeg lett ha stukket av med seieren.
Les også: Merete fra «Redningshundene»: Særlig én hendelse har satt dype spor
«Kåss til kvelds»
For tiden er Else aktuell med «Kåss til kvelds», som går på lørdager i beste sendetid på NRK1. Selv om det er et talkshow, har det en solid dose humor. Tidligere denne dagen hadde for eksempel Else fått en kake i ansiktet i forbindelse med et innslag til påfølgende helg. Det hadde hun fremdeles ikke hadde fått vasket ut av håret til møtet med Her og Nå.
– Det eneste jeg fremdeles ikke klarer å få meg til, er å gå ut i joggebukse. Det har jeg fått klar beskjed om hjemmefra, at det går man bare med når man jogger. Jeg tror egentlig det ble sagt for å øke joggefrekvensen, men jeg valgte å tolke det som et forbud. Utover det er det ganske jordnært. Der andre bruker tid på makeupen på privaten, bruker jeg heller tid på dekoren, sier hun og kikker opp på girlanderne.
– Det er nok en absurd julepynt, hvis jeg skal være helt ærlig. Og jeg hadde planer om å fjerne den før dere kom. Det er derfor jeg elsker å bo alene, for det er ingen som sier «Stopp!»
– Jeg vil jo si at jeg blir i godt humør av å komme inn hit?
– Det er bra. Man skal føle at det er «ferdigvorset» når man kommer inn hit. Det er målet, sier Else, før samtalen går inn på Wenche Foss-bildet – og på en maskin i naborommet, der man kan styre en klo for å prøve å vinne kosedyr.
– Kosedyrmaskinen, ja! Det som er litt dumt er at når man er ærlig og sier at man liker sånne ting, vel, så får du sånne ting da. Det er den beste og verste gaven. For da jeg så to menn nesten brekke ryggen for å få den inn, innså jeg at denne får jeg aldri ut igjen.
Les også: Gullruten-nominerte Else Kåss Furuseth: - Å være sammen gjør det i hvert fall ikke verre
Mistolket utsagn på Gullruten
Else er takknemlig for at hun har kunnet jobbe med «Kåss til kvelds» gjennom pandemien. Hun vil imidlertid ikke gå så langt som å si at jobben reddet henne.
Det sa hun nemlig på Gullruten en gang, og folk mistolket det til å bety at ting sto veldig dårlig til.
– Det handler mer om betydningen av å ha noen som venter på deg. Om det er på Teams, eller bare noen som spør «Hvor er du nå?». Det betyr ganske mye. Jeg føler forresten at jeg skulker litt når jeg sitter her med dere. Jeg sa at «Nå må jeg gå, jeg skal i intervju. Huff, det var dumt», men sannheten er at jeg elsker jo å skravle.
Nettopp det syns hun er deilig med «Kåss til kvelds»; at gjestene er i fokus. Faktum er at hun liker aller best å jobbe sammen med noen.
– Ja, med Markus (Neby, red.anm.), gjengen bak og med gjestene. Målet er å være minst mulig alene. Å prate, som vi gjør nå, det er jeg veldig glad i. Men hvis man kunne ha vært talkshow-gjest som jobb, så hadde det vært det aller beste, sier Else og ler godt.
– Om det er lov å si, så er prating som en slags dans: Hva kan skje nå? Det er i hvert fall det man lærer på seminar. Jeg elsker følelsen av at alt kan skje. Uten at noen dør da. I går var det noen som skulle senke en pris ned fra taket, og hang den i en krok over meg. Da tenkte jeg: «Så uverdig å dø på lørdagskvelden av at du fikk en tullete pris i hodet.» Rett i nøtta liksom.
– Jeg ser for meg en god tittel: «Prisen gikk til hodet på henne».
– Ja, fader. Det er forsiden, det. «Prisen gikk bokstavelig talt til hodet på henne». Da burde jeg nok helst overlevd, men – og uten å fornærme noen i koma – så kunne jeg godt ha vært ute i en 8–10 ukers tid for å få den.
