Hilde Hagerup har skrevet bok om pappa Klaus
Inger la tre mulige navn i en bankboks, men Klaus Hagerup fikk aldri vite hvem som var hans biologiske far
Forfatter og dramatiker Klaus Hagerup skrev konstant, akkurat som sin mor Inger. Men han ville for all del ikke kopiere hennes utsvevende liv. – Pappa var en utålmodig sjel, men alltid til stede for oss, forteller datteren Hilde.
Da Klaus Hagerup døde julen 2018, mistet Norge en av sine mest folkekjære forfattere. En allsidig skikkelse som også var dramatiker, regissør, oversetter og utdannet skuespiller.
Hilde (45) og søsteren Hanne (36) mistet enda mer; en sterkt nærværende far, og moren deres, keramikeren Bibbi Børresen (71), mistet sin ektemann gjennom 45 år.
– Jeg tenker på ham hver dag, sier Hilde. Stemmen blir med ett litt kvalt.
– Savnet etter pappa kan få meg til å hive etter pusten. Pappa var en utålmodig sjel. Han skrev konstant, men hadde alltid tid til oss, familien sin. Han ville for all del ikke reprodusere sin egen oppvekst, med foreldre som til tider hadde et utsvevende liv. Han mente det var mamma som reddet ham. Trolig lå deler av forklaringen i det fine samspillet mellom de to, men også i pappa selv. I hans trass, energi og viljestyrke.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
I farens fotspor
Klaus Hagerup ble bare 72 år.
– Jeg kjenner på at det mangler noe i hverdagen. Pappa. Det er ikke lenger en som ringer meg og spør, full av iver: «Hei, sjef, vil du lese noe jeg har skrevet?»
Han ble veldig skuffet om det ikke skjedde med én gang.
– Når pappa jobbet med et nytt skriveprosjekt, tenkte han på det kontinuerlig og ønsket å involvere oss. Han leste gjerne høyt og ville diskutere innholdet etterpå, enten det var prosa eller dramatikk. Når mamma, Hanne og jeg lo på de rette stedene ble han storfornøyd. Hvis vi ikke viste en spontan begeistring, puttet han pennen i munnen, rettet på brillene og forsvant – litt mutt – for å gjøre endringer i teksten.
Hun utga første novelle som 14-åring. I dag er hun en prisbelønnet barne- og ungdomsbokforfatter, oversatt til flere språk. Hilde, som er utdannet fra Oxford, har skrevet mest for ungdom, men også biografier, sangtekster og en voksenroman.
I samarbeid med faren og søsteren skrev hun blant annet manus til den populære julekalenderen Snøfall som gikk på NRK Super. Den kom i sceneversjon på Oslo Nye Teater og ble senere gitt ut som bok.
Boken om hennes far Klaus Hagerup, Like fint å danse som å
jobbe, kom ut på Aschehoug forlag nå i høst.
Med et behov for å beholde ham i livet etter at han døde, begynte Hilde å skrive om
faren.
– Jeg oppsøkte venner av ham fra ulike tidsepoker. På den måten fikk jeg mer enn mine minner om en kjærlig pappa.
Hun «løp etter» faren på jordene på Haugerud, der han selv hadde løpt. Hun gikk nedover korridorene på Teisen skole og så ham for seg i aulaen der med skolens teatergruppe.
– Barndomskompisen hans Reidar kjørte meg rundt. Det var godt å få pratet om pappa.
Mange minner
Det var ingen tvil om at Klaus Hagerup var født med et kunstnerisk talent. Som tenåring tok også han pennen fatt.
– I Dagbladet fikk han som 14-åring antatt sitt første dikt. I min søken etter spor av ham kunne jeg sanse iveren han må ha følt. Jeg kunne også se ham for meg ved skrivemaskinen på Darlington college i England. Han slet med hjemlengsel og skrev mange brev hjem. Året etter – i 1966 – begynte han på Teaterskolen i Oslo.
Et ras av egne minner dukket også opp.
– Jeg dro også utenlands for å studere, både til Wales og England, hvor jeg møtte min mann, Ollie. Pappa skrev stadig brev til meg. Jeg fant et av dem under skrivingen av boken, og der var han mellom linjene. De kjappe replikkene, humoren og innlevelsesevnen. Jeg kunne se ham for meg med et Donald-blad i den brune
lenestolen. Jeg husket ham på kjøkkenet i Fredrikstad, mens han smurte kjeks til seg selv med ost og skinke, omgitt av et hinsides rot. Og på skitur i den grå anorakken. Med den røde lua som en klumpete sopp på toppen.
Midt i gleden over minnene slår det Hilde: «Når boken er ferdig, er det over.»
– Han finnes jo ikke mer. Jeg kan ikke få gjort noe med det.
Les også: (+) Bare de døde sjekket ut: – Da jeg var ung, hørte jeg skrikene
Full av liv
Boken om Klaus Hagerup er både et personlig forfatterportrett og en innsikt i det å sørge. Tittelen Like fint å jobbe som å danse har Hilde lånt fra farens berømte dikt Ellinors vise.
– Han var både stolt av og litt flau over den sangen. Den rommer hans varme, godhet og humor. Riktig nok var han ingen danser, men pappa sto for det som løfter livet og gir glede.
Og han var slett ikke en som listet seg rundt.
– Jeg husker lyden av pappa. Han subbet bena over gulvet, han hostet og harket. Selv når han prøvde å hviske, var det med høy røst. Han kunne gå rundt og prate i telefonen, trampende og leende. Den lune humoren preget ham også som kunstner. Pappa var full av liv og historier.
Faren pleide å irritere seg om hun bare var «høflig interessert» i fortellingene hans om ting han hadde opplevd.
– Etter at han døde ble jeg ekte og oppriktig interessert. Kanskje var det også slik
pappa følte det, da han tre år etter sin mors død skrev boken om Inger Hagerup?
Alt er så nær meg (1988) er en dypt personlig bok, skrevet av en sønn som ikke kviet seg for å komme inn på de mindre lyse sidene ved foreldrenes liv.
– Den sterke ærligheten var typisk for både farmor og pappa. Pappa sa en gang: ‘Når skal du skrive biografien om meg?’ Siden det ble sagt i en spøkefull tone, spurte jeg vennene hans hva de trodde han ville ha syntes om at jeg skrev den. De svarte unisont: ‘Det ville han ha likt!’
Ingers hemmelighet
Som liten drømte Klaus om en annen identitet enn å være en Hagerup, i en kunstnerfamilie med et til tider utsvevende liv. Han var opptatt av sport og ville bli idrettsmann. Han hadde behov for å skapte en distanse.
Moren hans kom fra Bergen til Oslo som tyveåring med masse nysgjerrighet i bagasjen. Inger Halsør hadde lovet onkelen som betalte reisen at hun skulle starte på Treider handelsskole, men hun ønsket seg mer enn grå hverdager. Et av målene hennes var snarest mulig å skaffe seg en elsker.
Ganske raskt fikk hun både antatt dikt og møtte en forfinet, ung mann, lektor Anders Hagerup. De giftet seg og fikk sønnene Helge og Klaus. Selv om de forble et par livet ut, var det ikke uten problemer.
– I mange år bar farmor på en hemmelighet, deler Hilde.
– I Sverige under krigen levde hun og ektemannen et viltert liv med kunstnere fra hele Skandinavia.
– Da hun ble gravid med pappa, var det usikkert hvem som var faren. Farmor la tre mulige navn i en bankboks.
Klaus fikk aldri bekreftet hvem av dem som var hans far.
– Han nevnte det mot slutten av livet. Han levde godt med å anta at det var Anders, som tross alt hadde hatt rollen som hans far, men pappa var som meg, nysgjerrig.
De slo fra seg å ta en DNA-test.
Klaus Hagerup om hemmeligheten
Dette sa Klaus Hagerup selv om mors hemmelighet i et intervju med Aftenposten i 2005:
– Jeg tror det er Anders. Jeg tror mer og mer at det er Anders. Men det vil jeg aldri kunne få vite. Jeg spurte, men hun visste det ikke selv. Det var et viltert liv. Jeg kan takke Hitler for at jeg ble født, sier Hagerup og kan smile også av dette.
– Har du levd bra med uvissheten?
– Ja, uansett hvem det var, så var det Anders som var min far. Jeg har aldri opplevd det annerledes. Han slo henne ned da hun fortalte ham det. Det var første og eneste gang. Jeg tror han slo det bort. Selv hadde jeg ingen anelse før jeg var noen og tyve.
Til tross for hemmeligheten, holdt ekteskapet mellom Inger og Anders livet ut.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Store følelser
Arvelig belastet var han i hvert fall; både Klaus og storebroren Helge ble forfattere. Det samme er barnebarna til Inger Hagerup, men bare én av dem har utgitt en diktsamling.
– Farmor sa selv: ‘Jeg skriver ikke dikt, jeg bare sier det som det er’. Kanskje er det noe av styrken i diktene? At hun med hjerte og smerte beskrev de store følelsene.
Lyrikeren var kjent som en radikaler og feminist, men det var hennes mor Marie, enken som flyttet med dem til Haugerud i Oslo, som gjorde rent etter festene deres, passet ungene og laget mat.
«Inger må ha godtatt det med en blanding av lettelse, dårlig samvittighet og savn», skriver Klaus i sin bok om moren.
– For pappa var bestemoren den trygge stolpen i tilværelsen, forteller Hilde.
Moren hans reiste mye etter sitt litterære gjennombrudd i 1944 med diktsamlingen Videre.
– Pappa beskrev henne som rastløs. Han mente det kom av at hun mistet sin far tidlig, og at nesten alt farmor skrev bar preg av denne rastløsheten.
Les også: (+) Pappa ville ikke ha noe med meg å gjøre. Da han døde, måtte jeg si fra meg arven
Stolt av farmor
Hilde var nesten ni år da farmoren gikk ut av tiden.
– De siste årene bodde både hun og mormor sammen med oss i en generasjonsbolig. Det var en uvanlig konstellasjon.
Farmor satt for det meste i stolen sin og betraktet oss andre. Mot slutten hadde hun mye vondt i kroppen, men hun stilte likevel opp på skoleavslutningene mine. På scenen sto klassekameratene mine og leste et par av diktene hennes. Jeg var veldig stolt av henne, sier Hilde.
– På samme tid husker jeg farmor som litt skummel. Kanskje fordi hun var syk og gammel? Det var likevel ingen tvil om livskraften hennes. Selv på eldre dager kunne hun bli forelsket. Sterke følelser var nok sentrale for hennes vesen. Hun kunne også lukte hvor i rommet det var alkohol, røper Hilde lattermild.
Å trasse sin egen dårlige samvittighet var også et trekk hos farmoren.
– En av venninnene hennes sa en gang til pappa at ‘Inger var grådig på alt i livet’.
Les også: (+) Jeg forsto ikke hvorfor pappa ble så sint. Svaret kom da jeg fylte 14
Morsom morfar
Klaus Hagerup tok avstand fra foreldrenes festkultur, men var ingen avholdsmann.
– For pappa ble det viktig å være en Hagerup som kontrollerte alkoholen, og ikke en som ble kontrollert av den.
I boken han skrev om farmor kommer han med et slags svar på sin oppvekst: «Jeg ble på ingen måte overlatt til meg selv». Han husket både Inger og Anders som gode, men kanskje litt klossete foreldre.
Jeg tror pappa likte å drikke, men at det skremte ham. Han ønsket en annen oppvekst for Hanne og meg enn den han selv fikk. Men, som han sa om sin mor: ‘Du elsker ikke bare på grunn av de gode sidene’. Han var knyttet til moren sin. De lignet på hverandre, sier Hilde.
– De dårligere sidene var en del av styrken deres, som Ingers grådighet på livet og pappas sjarmerende hjelpeløshet. ‘Jeg tar gjerne ansvar bare det ikke er mitt’, erklærte han, og overlot praktiske oppgaver til oss andre. Særlig til moren min. Det var til å bli gal av. Eller le av, sier hun.
Som morfar var han enestående.
– Våre sønner Tomas (19) og Matias (16) er de eneste barnebarna, og de elsket å være sammen med sin morsomme morfar. Han var en guttene både kunne prate og leke med. For eksempel var han rå til å trekke lodd. De elsket å være på tivoli med ham. Mens vi foreldre helst ikke ville at barna skulle gå hjem med svære sjokoladeplater, trakk faren min lodd helt til de vant hver sin.
Bak intensiteten lå det mye kreativitet.
– Ideene bare ballet på seg hos pappa, men han var også lat og en stor rotekopp, minnes Hilde.
– Han var absolutt sjenerøs, men sett med mine øyne kunne han ta vel lett på ting. Om noe forsvant, var han tilbøyelig til å kjøpe nytt. Han sløste med penger. Akkurat som sin mor.
Les også: Nini var gift med to fettere: Ble fordømt av sine egne foreldre
Engasjert og begeistret
Som voksen satte Klaus Hagerup stor pris på lange måltider med sauser og gode viner.
– Sammen med mamma skrev han flere bøker om italiensk mat og vin. Om jeg kunne ha fått én dag til med ham, måtte det ha blitt en prat under et slikt festmåltid. Jeg hadde forresten en drøm om ham en natt. I drømmen sa jeg: ‘Så dumt at vi ikke får pratet når du er død.’ P
appa svarte: ‘Det går fint. Vi kan jo møtes her – i drømmene.’
Hilde liker tanken, men understreker at hun er ateist.
– Etter at pappa døde har det vært til stor trøst å kunne prate om ham med mannen min Ollie.
Ollie var knapt 18 år da han ble en del av familien Hagerup.
– Med Ollie fikk pappa delt sin lidenskapelige interesse for sport. Han likte å minne oss om sitt talent innen løp og hopp. Et talent Hanne og jeg ikke har arvet. Evnen til å bli engasjert og begeistret, derimot, har vi fra ham.
Begge døtrene lever av å skrive.
– Vi lærte å leke oss inn i stoffet. Det er en fin metode til å finne de ekte følelsene. Han ga oss teknikkene og redskapene. En kjempegave.
– Å bli invitert på lunsj med pappa kunne det bli en detektivbok av. Vi hadde det ganske enkelt moro sammen. Jeg bare noterte hva som poppet ut av hodene våre.
Mye humor
I motsetning til sin eldste datter var Klaus ingen beundrer av akademia.
– Han hadde ikke artium og skrøt av det. Pappa beundret selvironi, humor og folk med høy sosial kompetanse. Selv om han likte å diskutere, var det ikke for å sette noen på plass, forklarer Hilde.
– Han ønsket bare større innsikt.
Hilde sier hun har blitt enda bedre kjent med faren etter å ha skrevet om ham.
– Underveis kunne jeg høre ham si ‘jo da, Hilde, den gamle faren deres har noen overraskende sider, skal jeg si dere’. Hans sedvanlige slutt på enhver samtale var ‘hællæ’. Fulgt av en rungende latter. Jeg kan se ham for meg idet han ler og vi skvetter til, sier hun.
– Etterpå ville han trolig ha tatt av seg de tunge brillene sånn at hakket de lagde på
neseroten ble synlig, og tørket øynene med genserermet. ‘Hva er vel meningen med livet om vi ikke kan skape morsomme øyeblikk sammen?’ var underteksten i mye av det pappa gjorde. Jeg prøver å minne meg selv om det budskapet. For pappa hadde rett: Fest og fjas er ikke bare tull.
