Tre nøtter til askepott
Ellen Dorrit Petersen: – Jeg ventet til jeg var klar, fikk barn på første forsøk – og har elsket hvert sekund siden
Skuespiller Ellen Dorrit Petersen hadde ikke fått med seg at Astrid S skulle spille Askepott. Da hun fant det ut, sto hun starstruck med manuset i hånden.
– Jeg hadde jo ikke fått med meg at hun var Askepott – og ble starstruck fordi hun er verdens søteste, skjønneste og herligste menneske, sier Ellen.
Hun hadde fått tilsendt manus, men hadde ikke tid til å lese det.
– Jeg tenkte at det skulle gå fint. Jeg kjenner de som har skrevet den norske versjonen og stolte på at manuset var supert, rett og slett, sier Ellen og ler litt av seg selv da hun tenker på ankomsten til Lillehammer, der filmen er innspilt.
Les også: Dette kjennetegner de som blir 100 år
Hun kom gående med manuset i hånden og sa til produsentene at hun trengte å sette seg ned og lese det. Da spurte de om hun hadde hilst på Astrid ennå. «Astrid?» spurte Ellen. «Ja, Astrid S», svarte produsenten. «Astrid S?» spurte Ellen og måpte. «Ja ...» svarte produsenten.
– Kjente du henne fra før?
– Nei, men jeg hadde et forhold til henne som artist og som menneske – etter å ha sett henne på en audition på tv for mange år siden. Hun er et menneske som skinner, sier Ellen og legger til at hun ble veldig begeistret og samtidig kjempesjenert.
– Da jeg begynte å se på rollelisten, ble jeg bare mer og mer begeistret. Det viste seg at det ene mennesket etter det andre som kom inn på settet ga livet mitt forsterket kraft og mening. Awesome. Det var en magisk miks og en eventyrlig produksjon, sier Ellen.
Aldri sett originalfilmen
Ellen Dorrit Petersen (45) er aktuell som den onde stemoren Regina i den norske filmversjonen av «Tre nøtter til Askepott». For mange blir det ikke jul uten den tsjekkiske originalfilmen, som kom ut i 1973. Ellen selv har ikke noe nært forhold til filmen. Hun har faktisk aldri sett den. Det vil si, den har surret og gått i bakgrunnen, men hun har aldri sittet stille og sett hele. Fortellerstemmen har hun imidlertid hørt en del julaftener opp igjennom.
– Jeg minnes stemmen som artig og leken. Og så husker jeg at jeg syntes Askepott var pen og at prinsen var kjekk. Men jeg var et Disneybarn, sier Ellen og tar av seg ulljakken hun har på og henger den over stolryggen.
Hun lener seg framover og smiler. Forteller at hun ikke reflekterte så mye over verken filmen eller rollen da regissør Cecilie Mosli kontaktet henne.
– Det var etter koronastillstand og litt ulikt, så rollen var på mange måter en gave fra oven. Cecilie sa at det hastet. Jeg takket ja og fikk rollen over telefonen, sier Ellen.
Ustrukturert og dårlig tid
– Jeg sjokkerer meg selv ved ikke å klare å være mer strukturert. Jeg har ofte dårlig tid. Det flyter litt, og der ligger den latente hissigheten, som egentlig handler om at jeg selv skulle vært ute i bedre tid og vært smartere organisert. Det kan gå utover barna, men jeg har blitt god til å si unnskyld, særlig etter at jeg ble mamma.
Les også: Daniel fra «Farmen» følte seg ikke som en verdig vinner
– Jeg håper barna også kjenner den styrken som ligger i å ektefølt beklage noe. Jeg tror dette manglet litt da vår generasjon vokste opp, de voksne var ikke like bevisste på å gi oss det verktøyet.
I tillegg til å be ofte om unnskyldning, slik at ikke barna skal få dårlig samvittighet for noe som egentlig ligger hos henne, uttrykker Ellen ofte hva hun føler og gir barna mye fysisk kjærlighet. De skal ikke være i tvil om at hun elsker dem. Skuespilleren er en ekte soccer mom.
– Jeg kjører og henter, og jeg elsker å handle på tilbud. Jeg finner mye glede i små ting og er en mamma som er lett å glede. Jeg liker 17. mai og Tusenfryd. Det koster meg ikke noe. Det er sjelden stor konflikt mellom det ungene og jeg vil, sier hun.
Ellen ble mamma for første gang da hun var 34. Hun hadde ikke hatt noe savn etter barn, men opplevde at det å bli mor var meningsforsterkende.
– Jeg ventet til jeg var klar, fikk barn på første forsøk – og har elsket hvert sekund siden, sier hun.
Les også: Siri glemmer aldri kommentaren fra butikksjefen: – Jeg gikk hjem og la meg ned og gråt
Tar inn hele rommet
Skuespilleren lar blikket gli over kafélokalet og smiler til alle som snur seg mot henne. Hun er et sånt menneske som tar rommet når hun kommer inn, men ikke på en ubehagelig måte – snarere tvert imot.
Du får lyst til å smile tilbake, selv om du ikke kjenner henne. Rogalendingen har to ganger har fått Amandaprisen i kategorien Beste kvinnelige skuespiller. Hun sier at hun er på et godt sted i livet.
– Jeg er på et sted i livet der jeg reflekterer over identitet, blant annet. Den identiteten vi tror vi har – og den vi faktisk har. Jeg ser litt på om disse samsvarer og tenker på de ulike sidene ved meg selv. Jeg bruker tid på å akseptere, bli glad i og kjenne meg stolt av alle disse sidene, sier hun og fortsetter:
– Jeg samler trådene og tenker at tiden har løpt så fort av gårde. Det skjer mye fra du er 25 til 45. Man har ofte høye ambisjoner til karriere og familieliv – og så kommer ens egen utvikling i tillegg.
Stemor med midtlivskrise?
Ellen tror vi mennesker er i evig utvikling, til tross for at hun selv har erfart å komme til et punkt der hun har tenkt at «dette er meg».
– Og her begynner kanskje midtlivskrisen? «Var det hit jeg kom? Er jeg fornøyd? Skal jeg videre? Hvor går jeg nå, da?» Du trenger ikke tenke at du må lære deg flere språk eller komme deg videre i karrieren. Det handler om andre ting. Større og mindre ting som åpner seg når du våger å kjenne godt etter hvem du er. Det er et narsissistisk prosjekt, og det er viktig. Man vil jo gjerne bli gammel og klok, sier Ellen.
Hun synes det å bli bedre kjent med seg selv er en fin prosess.
– Jeg prøver å anerkjenne meg selv og tenke at jeg er der jeg skal være, sier hun.
Ikke alle liker filmen
Ellen er forberedt på reaksjoner på at det er laget en ny versjon av den gamle filmen.
– Noen vil ikke like at vi har tuklet med den. Er du fan, så er du fan – og synes at det gamle er best. Det er jo forståelig, det. Mange av oss som vokste opp med denne filmen er jo middelaldrende nå, og stiller nok spørsmål ved hvorfor vi lager noe nytt av noe som allerede er perfekt. Folk så den i barndommens jul – og derfor føles den så perfekt, sier skuespilleren.
I tidligere filmer, som for eksempel Blind, der Ellen spilte en kvinne som ble blind i voksen alder og endte opp med å isolere seg hjemme, brukte hun seg selv i større grad.
I rollen som den onde stemoren har hun også gått ærlig inn i rollen, men her bygger hun karakteren basert på fantasi, observasjoner og ideer om hvor ondskapen kommer fra.
– Roller som ligger tett på oss selv «gjennomlever» vi, for å si det på fagspråket. Mens Regina er en karakter jeg holder foran meg, og så kikker jeg fram bak henne innimellom. Min private latter ligger og kiler under i nærmest hver eneste scene, jeg tror det er en riktig tilnærming for en slik outrert karakter, at jeg koser meg så innmari med å få leke henne. Jeg må berømme og takke Ingrid Giæver som spiller Dora, stemorens datter. Sammen dro vi det langt, og forhåpentligvis vil barna elske å hate oss.
Les også: Royane er 17 år, men vet ikke om hun vil bli 18. Så blir hun gravid
Elsker stillheten når kameraet går
Det er noe med stillheten som oppstår når kameraet går, synes Ellen.
– Da kan jeg gjøre hva som helst uten sensur. Til vanlig går vi alle rundt med noen stemmer inni oss, stemmer som sensurerer og begrenser. Derfor er det så befriende å være i en rolle ... Da slipper jeg ansvaret, sier hun.
– Men du er fortsatt deg? I rollen?
– Ja ... Men det er en hemmelighet, sier hun og ler.
I rollen som den onde stemoren var det de brustne drømmene og sårene Ellen måtte gå inn i.
– Regina håpet en gang å bli en annen. Nå vil hun at Dora, datteren, skal bli det hun ikke ble selv. I denne rollen er jeg på grensen til det sadistiske. Jeg tråkker til og med over grensen. Stemoren er på et sted der hun får nytelse av å se andre lide. Det er min definisjon på ondskap. Noe av det verste jeg vet er den giftige sarkasmen, sier Ellen, som forsøkte å finne fram til de styggeste tingene stemoren kunne si med et smil rundt munnen.
Les også: Da sønnen Ari slet som verst, snakket mamma Marianne Behn (68) med ham hver dag
Entusiastisk – og litt hissig
Livet har lært Ellen at det er en del ting du bare må gjennom.
– Enten det er en stor eller liten krise, det er et hull på den andre siden. Du kommer ut, sier hun.
Ellen har blitt god til å lytte til seg selv etter hvert.
– Jeg evner å stå stille og ta tiden til hjelp. Til tross for at jeg er et følelsesmenneske, har jeg lært å sitte stille og lytte for å kunne ta logiske og analytiske valg til slutt, sier hun.
45-åringen tuller litt med at hun er best i kriser. Hun blir effektiv – og ser nesten automatisk hva som hjelper situasjonen og hva som ikke gjør det.
– Jeg er ei landsens jente som er bygget sånn, sier hun mens blikket hviler på noe utenfor kafévinduet.
– Har du opplevd mange kriser?
– Har ikke alle det? Altså … Jeg tenker ikke på sånne kriser som utløser panikk. Utfordringer er kanskje et bedre ord? Alle møter på utfordringer i livet som man må håndtere på en voksen måte. Det skjønte jeg som ganske ung, og jeg har god erfaring med å bevare fatningen når jeg møter på utfordringer.
Ellen tenker at alle mennesker er født med en grunnstamme. Hennes egen stamme er både entusiastisk og litt hissig. Grunnstammen påvirker også hvordan hun er i mammarollen.
– Jeg er lett å begeistre, og gleder meg over barnas begeistring. Når de peker på fugler, skyer … Det å ha begeistringen i seg, er for meg selve livet. Du kan tåle mye om du har evnen til å la deg begeistre lett tilgjengelig, sier hun mens hun gestikulerer og blikket gnistrer.
Fordomsfri oppvekst
Ellen vokte opp med en overraskende fordomsfri mor.
– Jeg stusset over det allerede da, som barn, hvor fordomsfri hun er. Mor tok opp ting andre ikke snakket om på den tiden. Hun kunne snakke om forståelsen for homofili når vi satt ved kjøkkenbordet – at det var viktig å respektere alle legninger. Mor var også opptatt av folk fra andre kulturer og av psykiske utfordringer. Engasjementet hennes kom innenfra – og det har gjort meg bevisst på en del ting, sier Ellen.
Faren, naturfaglæreren, vekket en gnist i henne med tanke på å glede seg over de små tingene i naturen.
– Han lærte meg å plukke opp insekter og se hvor vakre og interessante de er i stedet for å si at de er ekle, forteller hun.
Barna bestemmer juleplanleggingen
Hva som er jul for Ellen? Nå er det veldig definert.
– Barna krystalliserer fra år til år hva som må til for at det skal bli jul for dem. «Dette må vi ha – og det må henge der, og jeg skal sette reinsdyrene i vinduskarmen som jeg pleier. Du kan hjelpe mamma med lysene, for jeg skal sortere nissene.» Det er litt sånn. Barna har fått egne rutiner på sine elleve og sju juler, sier tobarnsmoren, som selv er litt insisterende på julen.
Det blir litt som med en brytekamp, forklarer hun. Denne gangen skal hun få det til.
– Jeg står ikke og baker pepperkaker i andakt. Jeg er litt sånn: «Schmækk, sånn! Da er det gjort. Men utelysene, fanden, det er 13. desember allerede, og naboene fikk dem opp i november. Nå må de opp!» Og så mangler jeg spiker og kontakter og banner og svetter, sier hun lattermildt.
Barndommens jul var fylt av gamle mennesker, og det syntes Ellen var fantastisk.
– Det var tante Geta med sin hvite dress, som hun hadde arvet etter broren sin, min farfar. Det var konfirmasjonsdressen hans, og hun var damen med den mørke stemmen, som hadde Marlene Dietrich-ske bølger i håret og sang om hun var i riktig godt humør. I sofaen satt oldemor Rakel, grandtante Hildur og farmor Inez, minnes Ellen og legger til:
– Tante Dorrit og mor svirret rundt og laget mat og drakk sikkert noe muntert på kjøkkenet.
Ellen opplevde at Hildur og Rakel var bautaene i familien. De var eldst. Så forskjellige, men begge var enker og bodde i hver sin etasje i det Ellen syntes var det flotteste huset på Jørpeland i Rogaland.
– De levde til de var 97 og 98 år. Hildur hadde gnistrende blå øyne, og var leken og levende til sin død. Rakel var stoisk, og nesten hemmelig varm. Like før hun døde, hadde vi en julaften der Rakel, ut av det blå, viste en overraskende underholdende side. Da så jeg henne slik jeg håpet hun var. Vi bygger jo menneskene rundt oss i vårt indre, sier hun med et smil.
Les også: (+) Svogeren min og kona hadde sløst vekk alt på luksus. Skulle vi bruke alle sparepengene våre på å redde dem?
Liker å bygge forventning
Ellen ser på julen som en miks av forventning, glede og skuffelse, ulikt mikset i ulike familier.
– Jeg liker å bygge forventning. Advent, kosen, lysene, gjettingen. Det å glede seg, sier Ellen, som hvert år tror at hun kommer til å rekke alt. Men det gjør hun ikke. Hun beskriver det som forventningens irriterende vesen. Det blir aldri helt sånn man ønsker.
– Alle får ikke den responsen de ønsker på gaven de gir. Ikke alle får det de ønsker seg. Men første juledag, når alt er over, og resten av selskapene er en bonus, er det litt deilig at det ikke ble perfekt, også. Hverdagen, som man ikke har så innmari store forventninger til, kommer liksom tilbake og sier: «Hei, det er jeg som drifter denne greia her. Stol på meg, jeg er helt vanlig, det er ingen vits i å prøve så hardt», sier skuespilleren.
Ellen sier at hun drømmer om den perfekte julen, men at hun er ambivalent, siden det potensielt skaper et stort press. Hun har morens ord i bakhodet: «Skape, ikke gjenskape».
– Å være menneske ... Vi vet ikke helt hva det er, men jeg tror vi fungerer best når vi ikke får det helt til. Det er noe med den kampen vi bærer i oss, den gjør oss levende, gjør den ikke? undrer Ellen.
Hva med kjærligheten i Ellens liv? Nå for tiden treffer den barna hennes – og mennesker som popper opp fra ingensteds og tilbyr vennskap og omsorg.
– Kjærligheten treffer gleden over å være i live og å ha god helse – og alle de vakre tingene i verden, som lys og skiftende skydekke, sier hun mens blikket streifer over landskapet utenfor.
Livet har lært Ellen at kjærligheten er i henne selv. Tidligere har hun tenkt at kjærlighet er noe du blir gitt.
– Jeg har lært at min mengde kjærlighet er min. Jeg håper at jeg gradvis klarer å ikke være avhengig av å få kjærlighet fra andre, og at jeg i stedet vil erkjenne at kjærligheten er iboende ... Og at man treffes av den hele tiden fra forskjellige hold og i ulike relasjoner, sier Ellen smilende og litt tankefull.
Les også (+): Det er 20 år siden jeg så barnet mitt på fødestuen. Jeg glemmer henne aldri
Snakker en halvtime med søsteren daglig
Ellen har et nært forhold til søsteren sin.
– Søsteren min og jeg er nære, vi snakker minst en halvtime på telefonen hver dag, men når vi er sammen, er vi ofte stille. Jeg synes det er påtagelig og vakkert. Den varmen vi bærer i det ordløse, sier Ellen.
Hun skulle ønske hun var bedre til å gå inn i stillheten.
– Jeg bråker litt for mye for mitt eget velbefinnende, sier hun.
Hun får en assosiasjon og tar oss med tilbake til tidlig på 2000-tallet. Ellen skulle spille i en film der motskuespilleren snakket et annet språk. Han kunne ikke engelsk, og hun kunne ikke hans språk – utover de replikkene hun hadde.
– Han ankom kvelden før opptak. Han var vakker, bakfull, luktet sprit og svette og virket urolig. Han hadde ekstrem flyangst etter å ha sett et fly styrte som barn, sier Ellen.
Hun husker at hun var nervøs. Regissøren plasserte dem på en benk, mens filmfotografen syslet stille med kameraet.
– Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, skulder mot skulder, uten å kunne snakke sammen. Jeg er ganske sikker på at regissøren hadde en monitor som viste alt kameraet fanget, selv om det ikke var opptak. Han kom tilbake til settet først da vi slapp, da vi lente oss inn i stillheten og hverandre – og tålte det, forteller hun.
– Det får meg til å tenke på det ordløse møtet, hva det betyr å lene seg til et menneske uten ord.
Denne saken ble første gang publisert 16/12 2021, og sist oppdatert 16/12 2021.
