– Jeg kommer til å gå på antidepressiva livet ut

– Om Sigrid Undset har sittet i denne sofaen?

– Ja?

– Det har hun helt sikkert, sier Elin Ørjasæter og ser plutselig en smule irritert ut.

– Men hvis jeg kan få legge noen føringer på dette intervjuet, må jeg bare si at akkurat det er fullstendig irrelevant for meg.

– Men er det ikke litt stas å ha en sofa som nobelprisvinneren og en av Norges største forfattere har sittet i når hun var på besøk hos din farfar, dikteren Tore Ørjasæter?

– Nei, vet du hva? Det driter jeg i, sier Ørjasæter og ler høyt.

Hun er seg selv lik – debattanten, foredragsholderen, ­forfatteren og dosenten Elin Ørjasæter: direkte, ivrig, uhøytidelig – og kompromissløs. 

Hjemmets utsendte har inntatt Ørjasæters stue i Helgeroa utenfor Larvik. Her fikk hun bygget seg et hus for noen år siden – bare fem minutter unna hytta. Sentralt i interiøret står denne forseggjorte sofaen, tilvirket i biedermeierstil av en grandonkel fra Gudbrandsdalen. Sofaen har stor affeksjonsverdi for henne, men ektemannen, forfatteren Nils Gullak Horvei, kunne godt klart seg uten.

– Mange kvinner får jo ha hjemmet sitt i fred, men slik er det ikke her. Mannen min er veldig interessert i interiør og design, og hvis dere besøker oss på hytta, vil dere finne en helt annen stil.

«Lillehammer-malerne»

På veggen over sofaen henger flere malerier, signert av de såkalte «Lillehammer-malerne» – betegnelsen på en gruppe norske kunstnere som fra slutten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet enten bodde i eller hadde nær tilknytning til Lillehammer-området. De var særlig inspirert av lyset og det omkringliggende landskapet.

Ørjasæter forteller at ­hjemme hos besteforeldrene var veggene tette av malerier, verk som nå er fordelt mellom moren, forfatteren Tordis Ørjasæter, som i en alder av 97 fremdeles er i full vigør, ­familien til farens lillebror, søsteren, og henne selv. Hun kan vise frem verk av Alf Lundeby, Kristen Holbø, Bjarne Rise og Agnes Hjorth.

– Og er ikke det maleriet av en naken kvinne signert Xan Krohn?

– Stemmer, og han hører ikke til Lillehammer-malerne. Men bildet har en litt morsom historie. Pappa husket da ­bestefar kom hjem med det og at bestemor var langt fra glad for å se det. Da mine foreldre senere leverte maleriet inn til restaurering, fikk de tilbakemelding om at de fant masse merker i bildet som så ut til å stamme fra pilspisser. Og så sier pappa: Jeg skjøt veldig mye med pil og bue som barn, så det er helt sikkert jeg som brukte henne som blink. He-he.

– Så må man vel gå ut fra at noen av disse kunstnerne også har sittet i denne sofaen?

– Ja – og det er altså helt uvesentlig, understreker Ørjasæter.

Les også: Trygve fra «Team Pølsa» gjør lillesøstrene stolte: – Han var så ærlig og turte å si ting som de var

Åtte søsken

Det som imidlertid er vesentlig for henne, er selve sofaen, mannen som snekret den, og bindeleddet sofaen representerer til hennes slektshistorie i Gudbrandsdalen – og de såkalte Skådengårdene i Øyer. I middelalderen var dette én stor gård, bestående av et ­tredvetalls hus med egen ­kirke.

 Gården må ha fortonet seg som en liten landsby, der ­husene lå langs Kongsveien, den viktige ferdselsåren mellom Østlandet og Trøndelag. Veien, som i dag er en del av pilegrimsleden, spilte en nøkkelrolle i kommunikasjon, handel og politisk styring. Storgårder som Skåden fungerte som naturlige stoppesteder, hvor reisende kunne få mat og hvile. Gårdene hadde ofte plikt til å ta imot kongens menn og andre offisielle reisende, en ordning kjent som veitsle.

Annonsørinnhold

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

Forfatteren av en artikkel om «Skåe-gardan» i Lillehammer Tilskuer fra 1979 utelukker ikke at både høvdinger og konger har passert her – og at det kanskje var selveste Olav den hellige som, under kristningsferden gjennom dalen i 1021, fikk satt i gang byggingen av kirken som en gang sto her.

På et tidspunkt ble gården delt opp i tre enheter – nordre, søndre og sydistuen – for å kunne brødfø flere familier. Elin Ørjasæter sogner til sistnevnte og har mange barndomsminner derfra.

– Min farmor var en av åtte søsken, forteller hun, og ramser opp: Ingeborg var eldst og den eneste som emigrerte til Amerika. Så fulgte Inga, Ragnhild, Johannes, Elins farmor Åslaug, Arne, Johanne og yngstemann Trygve, født i 1907. Han var møbelsnekker og laget denne sofaen, antagelig en gang på 30-tallet.

Les også: (+) Fars nye liv ble et sjokk for oss, han kom til å bruke opp arven vår  

En smule gal

Ørjasæter forteller at hun ­syntes det er interessant at ­ingen av disse gutta ble gift. Og hun tror hun vet grunnen.

– Kom det kvinnfolk til gårds, sørget deres mor, min oldemor, for å jage dem vekk med en rive.

– Hvorfor det?

– Nei, si det. Hun var nok en smule gal. Det var forresten min farmor også. Og det gjelder nok også meg, he-he. Det sies jo at personer med nære slektninger som har en bipolar lidelse, har en økt risiko for å utvikle lidelsen. Og det stemmer nok.

– Du har vært åpen om at du har gått på antidepressiva, men jeg mener å ha lest at du har sluttet med det nå?

Ørjasæter ser overrasket ut.

– Nei, er du gæren! Jeg kommer nok til å gå på antidepressiva livet ut. Og skulle det bli krig og mangel på medisiner, ja, da syns jeg synd på mine omgivelser, sier hun og ler godt.

– Da må noen bare isolere meg i ei bu oppe på fjellet.

Les også:  Vigga Bro var 42 år da hun ble mor. Dette har hun lært

Arbeidsulykker

Tilbake til gården i Øyer. Det var her Elins far, Jo Ørjasæter, vokste opp med dikterfaren Tore – som ifølge henne var rimelig fraværende – og en mor som «sleit mye».

– Og så var det disse tre ugifte onklene og to tanter som heller aldri giftet seg, som pappa var veldig glad i, sier Ørjasæter og finner frem et fotografi fra en av setrene som tilhørte gården. 

På hesteryggen sitter en liten gutt, Ørjasæters far, og han som holder hesten, er onkel Johs., den eldste av de ugifte gutta – og han som på et tidspunkt tok over gården.

– Det var nok han som oppdro pappa, sier Ørjasæter, og forteller at hun husker ham som en snill og rolig fyr.

– Han hadde vært gjennom et par arbeidsulykker på gården. Blant annet hadde han en krok til hånd etter å ha fått revet av seg fingrene i skurtreskeren, sier hun, og legger til at det ikke alltid var så lystbetont å besøke gården.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

– Huset var iskaldt, og kjøkkenet var i perioder det eneste rommet som ble oppvarmet. Det var der denne ugifte søskenflokken samlet seg, og jeg husker det som litt skummelt å komme inn der. De snakket dessuten en arkaisk Øyer-dialekt som nesten var umulig å forstå.

Ørjasæter tenker seg om et par sekunder.

– Men så får man jo et annet perspektiv og en annen ­interesse for ting når man blir eldre. Jeg er veldig glad for å ha overtatt denne sofaen, sier hun, og forteller at det var Trygve, møbelsnekkeren som laget sofaen, hun følte seg tryggest på som barn.

– Han var en del yngre enn de andre, og han snakket ­heller ikke så uforståelig. Og han hadde vært ute i den store verden… hele to ganger på Kanariøyene.

– En verdensvant mann?

– Ja, rett og slett. 

Les også:  Astrid Overaas om familiens siste farvel med ektemannen: – Det er det fineste jeg har opplevd

Angrer som en hund

På et tidspunkt var det hennes fars lillebror som tok over ­gården, og i dag er det et av hans barnebarn som driver den.

– Jeg har nok vært mye mer interessert i disse gamle tingene enn resten av familien. Med unntak av pappas lillesøster, Rønnaug, som hadde et veldig romantisk forhold til gården, og flere av møblene endte opp hos henne, sier Ørjasæter.

En av grandtantene, Ragnhild, hadde testamentert et av husene på gården til Elin og hennes eldre søster Kristin, men Rønnaug skulle få bo der så lenge hun levde. Da hun havnet på sykehjem, ble det Elin som overtok huset, siden søsteren ikke var interessert.

– Dette var i 2001, og jeg brukte mye tid og penger på å sette det i stand. Men hverken mannen min eller barna mine var interessert i stedet, så etter å ha hatt det i ti år, solgte jeg det.

Ørjasæter rister på hodet.

– Det er det dummeste jeg har gjort, og jeg angrer som en hund. Men dessverre kan jeg være veldig impulsiv, og dessuten var sommeren 2011 en … rar sommer.

Hun forteller at hennes ­yngste sønn mistet to nære venner i en båtulykke det året.

– Det var bare helt for ­jævlig. Og så, bare en uke ­senere, kom 22. juli. Det var sommeren fra helvete, og for å toppe det liksom, så solgte jeg det huset.

Døde plutselig

Det er mye Elin Ørjasæter gjerne skulle ha visst om slekta si og livet på gården. Spørsmål hun gjerne skulle ha stilt sin far, som vokste opp der. Men det rakk hun ­aldri.

– Han døde plutselig. Falt ned fra et tre, sier hun.

– Fire meter. Bang! Men det skal sies at han var 82 år gammel. Og i grunnen var det jo en flott måte å dø på.

– Med skoa på, som man sier?

– Ja, nettopp. Men det var selvfølgelig fælt for mamma.

Ørjasæter forteller at ungene hennes husker ham som en helt. At han var et flott menneske. Alltid til stede, vital og sprell levende – helt til han plutselig ikke lenger var det.

– Når jeg tenker på alt det han har stått i … Det første barnet mine foreldre fikk, min bror, var utviklingshemmet. Autist. Det var selvfølgelig svært utfordrende og krevde sitt. Men til tross for dette var han en veldig god far for meg og min søster. Og han var ­viktig for den gamle søskenflokken på gården. Opp dit dro han som regel i helger og i ­ferier for å hjelpe til med alt det praktiske. Så når jeg i ­senere tid har villet ta vare på disse tingene fra Øyer, så er mye av det knyttet til ham.

– Du nevnte at mannen din ikke er så begeistret for denne sofaen. Er det fare på ferde?

Ørjasæter himler med øynene.

– Dette er jo en evig stillingskrig. Om hvordan et hjem skal møbleres. Hvordan et hjem skal se ut. Nå skal vi overta en spisestue etter hans mor, og jeg er jo livredd for at han skal foreslå at da må denne sofaen ut.

Ørjasæters blikk blir merkbart smalere.

– Men vet du hva? I så fall må han bære den ut over mitt lik.