Eldar Vågan
Eldar hadde en fin oppvekst, men én hendelse før jul satte dype spor
Eldar Vågan glemmer aldri dramaet som utspant seg før jul i 1971.
– Det ble et mentalt skille for meg. Da var jeg ikke den vesle gutten lenger. Jeg pleier å si at det var den julen «je blei bråvaksin» fordi også lekene mine brant opp, forklarer Eldar Vågan (64) på sine gjenkjennelige, brede Toten- dialekt.
Det har gått over 50 år siden nå, men Eldar har fortsatt klare minner fra den første desember-dagen i 1971.
Familien til den folkekjære artisten bodde i en leilighet over barneskolen Bjørnsgård på Østre Toten, hvor faren var rektor, og moren var lærer.
Han satt ved skolepulten sin da den gamle trebygningen tok fyr.
– Det var en mor som åpnet døren og ropte: «Nå brenner det her!» Brannen hadde startet på loftet, og vi så at det var røyk i trappeoppgangen. Da var det bare å kle på seg toppluen og komme seg ut. Det er rart med oss unger – vi skjønner når det er alvor, og vi gjorde det vi skulle gjøre, vi, forteller Eldar og trekker smilende på skuldrene.
De var vanligvis bare 8–9 stykker på Eldars klassetrinn, og det var romslig med plass i det store skolebygget. Men ikke denne dagen. Elever fra to naboskoler var på plass for å ha husstell og forming, og det var fullt i alle klasserom.
– Den gamle trebygningen var restaurert rundt 1957, og mange mente at det var bakgrunnen for at det brant. Kombinasjonen av gammelt og nytt elektrisk anlegg og brennbart trevirke gjorde brannen eksplosiv. Den spredte seg fra loftet og ned i klasserommene, beskriver Eldar og forteller videre:
– I og med at skolen var modernisert, var det rømningsveier i begge retninger, og alle kom seg ut. De siste elevene ble evakuert gjennom flammene.
Mistet alt
Eldar ble stående tynnkledd på rekke ute i snøen og så både skolen og hjemmet brenne ned til grunnen.
– Det var der jeg hadde bodd siden jeg ble født, så det er klart det gjorde sterkt inntrykk på meg. Det var noen dumdristige naboer som reddet ut noen ting fra leiligheten vår, men utover det, mistet vi alt vi eide, forteller Eldar.
Både lekebilene og familiefotografiene ble forkullet.
– Det er noe av det som virkelig er leit, at alle fotografiene ble borte. Men heldigvis lå mange av negativene hos fotografen på Gjøvik. Og faren min drev og fotograferte opp gjennom årene og sendte bilder til søsknene sine. Så det har dukket opp noen bilder i etterkant, smiler han lurt, og fortsetter:
– Selv var jeg kommet i en alder hvor leken fikk mindre plass. Jeg var snart 12, og den tiden med lekebiler, var uansett snart forbi.
Tanken på det materielle var uansett ikke det som opptok Eldars fokus den gangen.
– Det aller viktigste var at ingen kom til skade, og det gikk bra. Noe som kunne blitt veldig mye mer dramatisk, gikk så bra som det kunne gå, slår han fast.
Les også: Eldar Vågan: – Da Paulsen raserte trommesettet sitt, visste vi at det var slutt
Slo ring om familien
Det som skjedde i romjulen samme år, ble en påminnelse om hvor heldige de alle hadde vært.
– Det var en del stygge branner på Toten på den tiden. Blant annet en dødsbrann hvor et barn brant inne på et pensjonat ikke langt unna. Det var ille. Det var også grisehus og fjøs som brant, og nytt og moderne elektrisk utstyr forårsaket mye av det.
En brann av det kaliberet satte utvilsomt dype spor i et barnesinn. Det var andre tider den gangen, og Eldar ser for seg at det må være flere, særlig av barna som ble hardest rammet, som har slitt med opplevelsen i etterkant.
– Det var ikke noe krisehåndtering etterpå, vet du. Det var Milorg (den militære motstandsbevegelsen i Norge under andre verdenskrig, red.anm.)-generasjonen som var foreldre og satt i foreldreutvalget. Ingen fikk pratet med noen i etterkant for å bearbeide det vi hadde opplevd.
Julefeiring ble det likevel det året. Lokalsamfunnet slo ring rundt familien Vågan og bidro til at en trivelig høytid etter tragedien.
– På bygda har du gode naboer. De viste raust med omsorg og kom med både klær og sko til oss. Vi fikk også litt julebakst og ribbebiter fra sambygdingenes nyslaktede griser, minnes Eldar med takknemlighet.
Familien rakk til og med å få tak over hodet før jul.
– Vi flyttet inn i en lærerbolig samme dag. Der fikk vi møblert og satt opp juletre før jul. Den var til og med litt større enn den vi hadde, så storebroren min fikk eget rom.
Les også: (+) Stemor vil ha våre barn hos seg på julaften, selv om faren deres må jobbe
Sønnene Elias og Elling
Når det kommer til juleminner fra oppveksten på Østre Toten, er det øyeblikk av det langt mer harmoniske slaget han husker best. Innkjøpet av en halv gris som bestemoren tilberedte etter alle kunstens regler. Hvordan broren fikk ski under juletreet, og Eldar foretrakk Lego-klosser eller bygge- sett i plast.
– Da kunne jeg sitte hele 1. juledag og tukle med det og lime det sammen, erindrer han og et lite smil når øynene.
Eldstesønnen hans holdt på på samme måte. Broren, som er ett år yngre, ga sine byggesett til store- broren, for så å få dem tilbake ferdig bygget, humrer han.
De er store nå, Eldars to sønner, Elias og Elling. Begge har forlatt redet, men Eldar forteller at de har beholdt den nære kontakten.
– De bor heldigvis ikke så langt unna. Men det er ingen 3- eller 4-åringer som går rundt og skravler hjemme lenger, den tiden er forbi. Det er litt rart. Jeg tenker en del tilbake på den tiden de var små gutter. samtidig er det en tid for alt, slår han fast.
Og til jul, ja, da er de tilbake i familiehjemmet på Jar i Bærum.
– Julen blir hjemme, som den alltid har vært. Men jeg har kastet ut juletre og byttet det ut med gitarstativ hvor jeg har satt seks gitarer i formasjon med en stjerne på toppen! Så blir det ribbe på julekvelden. Den er det jeg som står for, forteller han og understreker at han ser på det som en primitiv rett som er enkel å lage – det tar bare litt tid.
– I tillegg spiller jeg julekonsert på Gjøvik tredje dag jul. Å spille i julen, har blitt en tradisjon.
Les også: Wenche Andersen har en oppfordring til alle før jul: – Det kan bety mer enn du aner
Vazelina Bilopphøggers
De siste tiårene har Eldar og kameratene i Vazelina Bilopphøggers vært tett assosiert med julen gjennom den humoristiske julekalenderen «Vazelina hjulkalender». Med det har juleslageren «Hem’att tel jul» blitt en naturlig del av den norske julefeiringen.
– Det føles bra, og vi er glade for at serien fortsatt får leve. Om det ikke hadde gått bra, hadde vi ligget tynt an med tanke på alle pengene som ble lagt i serien, ler Eldar høyt.
– Jeg husker ennå da jeg fulgte gutten min på skolen da han gikk i 1. klasse. Klassekameratene så jo at jeg var der for å levere ham klokken halv ni på morgenen, men de trodde jeg var på bilopphøggeriet og hjalp julenissen på kveldstid! Jeg avkreftet det aldri …
Det er ikke til å komme bort ifra at Eldar Vågan nærmest er blitt for en kultfigur å regne siden gjennombruddet på starten av 80-tallet. Den karismatiske artisten som sammen med Vazelina Bilopphøggers tok en avstikker fra datidens pop-kultur og valgte å fortsette på sideveien mot suksess.
Rockabilly-bandet ble på kort tid et av Norges største band med sine humoristiske tekster sunget på klingende Toten- dialekt. I 2022 takket de for seg etter over 40 års suksess.
– Det jeg er mest takknemlig for i dag, er at jeg fortsatt har lidenskapen min som yrke. Dette tullet jeg driver med, kjøper folk billetter for å se og høre. Og selv om vi gutta sluttet å spille sammen for to år siden, er vi verdens beste kamerater. Vet du, vi har hele tiden holdt oss på siden av bransjen, vi. Bandet har ikke vært avhengig av å se fremover, bakover, rett opp eller til siden. I stedet har vi hele tiden gjort vår egen greie, forklarer 64-åringen.
Selskapssyk
I en alder av 64 år vet Eldar hvilke faktorer som er avgjørende for at han skal leve et godt liv.
– Jeg er veldig selskapssyk og avhengig av å tilbringe tid sammen med kamerater og familie. Skal jeg først være for meg selv, liker jeg å kjøre alene på motorsykkelen uten musikk eller headset i hjelmen. Da kan jeg spekulere på musikkarrangementer, akkorder og slike ting, forklarer Eldar, og legger til:
– Jeg prøver også å leke mest mulig. Jeg driver bare med slikt tull, jeg, vet du. Det tror kona også, og det er litt sant i det. Jeg har det veldig morsomt og føler meg heldig som lever det livet jeg gjør.
