Dag Otto Lauritzen
Åpner opp om tøffe tak i familien: – Det gikk hardt inn på alle
Dag Ottos engasjement ble tent da faren slet med demens, og ble en hjertesak etter at lillesøsteren Hanne fikk diagnosen Alzheimer.
Dag Otto (67) ser spørrende ut og tenker litt.
– Er alder virkelig «bare» et tall? Jeg sier det selv, at alder bare er et tall. Det er kanskje litt misvisende, sier han.
– Budskapet bør være: La ikke alderen hindre deg i å leve et fullverdig liv! Som godt voksen må det jevnlig aktivitet til for å oppnå det, med eller uten hjelp.
Den tidligere proffsyklisten har nådd pensjonistalder, men holder et imponerende høyt tempo med TV-programmer som «Kompani Lauritzen», «Huskestue», «Tour de France», «Arctic Race, Tour of Norway» og motivasjonsforedrag landet rundt.
Nå er han også betalt ambassadør for VilMer, som tilbyr «løsninger for personsentrert omsorg», mosjon, aktivitet og sosialisering. Med hovedfokus på de eldre i samfunnet.
– Heldigvis er min helse fortsatt samarbeidsvillig, smiler grimstadværingen og banker for sikkerhets skyld neven to ganger i trebordet foran seg. Som de fleste andre har også han noen plager å slite med. De holder han i sjakk med regelmessig trening.
– Mitt engasjement ble for alvor tent for et par år siden da lillesøsteren min Hanne (64) fikk diagnosen Alzheimer, forteller han.
Lillesøster med Alzheimer
– Jeg er storebror til tre søstre. Hanne er den neste yngste. Hun har alltid vært et omsorgsfullt menneske. Hun er reservemamma til tre og har én egen sønn, og for to år siden ble hun stolt bestemor til en liten jente.
– Demens er en snikende sykdom. Vi merket at Hanne var blitt glemsk, men som de fleste i en slik situasjon var hun flink til å dekke over det. Det er jo skremmende å merke. Da hun fikk diagnosen Alzheimer, gikk det hardt inn på hele familien. Det er veldig trist å oppleve at de nærmeste langsomt glemmer deg og alle minnene man deler.
Han har allerede vært gjennom den prosessen med faren, Rolf Lauritzen.
– Mitt fysiske forbilde ble til slutt sittende urørlig i en stol. Det var tøft å være vitne til!
Dag Otto har derfor en anelse om hva som venter familien fremover.
– Pappa var dement i flere år. Mot slutten trengte han heldøgns omsorg og bodde på Berge Gård i Grimstad. Han likte å gå turer, men klarte etter hvert ikke å finne veien tilbake.
– Han kalte de ansatte for engler, men også de beste blant oss har det travelt. Det var sjelden tid nok til å bli med ham på spaserturer. Jeg tror mange savner og trenger en slik hjelp.
Geir Selbæk, Forskningssjef ved Nasjonalt senter for aldring og helse er ikke i tvil om at besøk og sosialt samvær er har stor betydning for helsen.
– Det handler i sin kjerne om ensomhet, som er en av de faktorene vi kjenner som er sterkt knyttet til dårlig helse. Det å ha noen man kan gjøre aktiviteter sammen med, og være fortrolig med, vil kunne motvirke ensomhet, og dermed virke forebyggende mot flere sykdommer og helseplager, sier han.
Les også: (+) Begge mine foreldre ble rammet. Hva bør jeg ha orden på dersom jeg skulle bli dement?
Mistet faren sin
Faren til Dag Otto døde i fjor sommer, 90 år gammel.
– Jeg kommer aldri til å glemme gleden i øynene hans da vi kom på besøk. Riktig nok glemte han at vi hadde vært der idet vi gikk ut av døren, men besøket betydde likevel noe. Om du har en dement i familien: Gi dem flest mulige gode øyeblikk. Kanskje husker de det i drømmene sine?
Nå er han der på nytt med lillesøsteren Hanne.
– For et halvt år siden kom hun til Feviktun bo- og omsorgssenter. Der tar de godt vare på henne. I likhet med pappa kaller hun de ansatte for engler. Jeg synes det er fint å besøke henne. Ennå husker hun minner fra gamle dager bedre enn meg.
– Nåtiden derimot … I klare øyeblikk forstår hun at det ikke lenger er mulig å bo alene hjemme. Andre ganger ringer hun meg, gråter og vil hjem. Det som kanskje gleder henne mest er å få barnebarnet på besøk. Da lyser Hanne opp!
Hun har en annen type demens enn faren hadde.
– Selv sitter jeg på «Huskestue» med Kristian Ødegård, og blir litt skremt når jeg ikke kommer på svarene jeg burde kunne, skyter han humoristisk inn.
– Nei da, jeg går ikke rundt og er redd for å bli dement. Det tjener ingen å tenke slik. Jeg spør i stedet meg selv – hva kan jeg gjøre for å bidra?
Et kjent fjes kan forhåpentligvis åpne noen dører, eller fremme en viktig sak.
Les også: Monica (51) begynte å oppføre seg merkelig på jobben. Diagnosen kom som et sjokk
Dag Ottos oppvekst
Dag Otto mener at barndommen gjorde ham robust – på en god måte.
– Begge våre foreldre var aktive friluftsmennesker, men spesielt pappa dro oss barna med ut. Han var litt streng, men har vært min store motivator når det gjelder å være aktiv.
Å vokse opp på 50- og 60-tallet betydde at han brukte bena til og fra det meste. Siden moren var «hjemmeværende» og faren lærer, hadde de lange ferier sammen. Hver påske gikk familien tre-fire timer på ski til en støl i Setesdalen.
– Jeg var bare tre år den første gangen. Hverdags-trimmen ble fra barnsben av en god vane. I dag er mangelen på trim i hverdagen en utfordring for norsk folkehelse.
18 år gammel kom Dag Otto inn i militæret – og stortrivdes. Han avsluttet som fallskjermjeger.
Vissheten om at han mestret helvetesuken på jegerskolen skulle senere gi ham styrke ved nye mentale og fysiske utfordringer.
– Da biter jeg tennene sammen og sier til meg selv – dette skal jeg jaggu klare, gliser han.
Les også: Dette er deltakerne i «Kompani Lauritzen» 2024
Kunne ikke gå
Det har vært nære på flere ganger. Da han var 23 år og nyutdannet politi, gikk et fallskjermdropp på en repetisjonsøvelse i Finnmark galt.
Da hadde han allerede flyttet sammen med Ellen, kvinnen i hans liv. Sammen har de to barn og fire barnebarn.
– Jeg kunne ikke gå etter ulykken, husker han tilbake og ser forundret ut.
– Ja, i dag er det rart å tenke på, synes han.
Selv om det ene benet forble litt stivt, satset han friskt på en ny karriere som proffsyklist.
Fire år senere vant han blant annet en OL-medalje.
– Jeg har lært at det meste er mulig, sier den blide sørlendingen.
Det er noe ektefølt i engasjementet hans som gjør at det smitter.
– Hvis du som leser dette sliter med å bevege deg, sier han henvendt til deg som leser – vit at du kan klare litt mer. Jeg garanterer at det vil gi deg større livsglede.
Dag Otto blir sittende tankefull.
– Det skal så lite til, kommer det plutselig.
– Vi som er friske nok bør hjelpe de mange som sitter alene hjemme eller på sykehjem! Bare én eller to timer i uken vil kanskje forandre noens liv. Vi må hjelpe hverandre inn i alderdommen. Hvis du er heldig å få leve et langt liv – er det kanskje en dag du – og jeg – som vil trenge hjelp.
Foruten vissheten om at det går an å kjøpe seg hjelp, er det få lyspunkter når man snakker demens og alderdom.
Les også: (+) Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Programleder i «Kompani Lauritzen»
Vi setter heller fokuset på et tv-program som i fire år har gledet vel én million TV 2-seere, «Kompani Lauritzen».
2. mars gikk startskuddet for kjendis-sesong fem, 14 nye rekrutter skal testes i beinharde øvelser – denne gangen på Bømoen leir på Voss.
Dag Otto lyser opp.
– Denne sesongen er helt spesiell, lover han.
– Deltagerne ble veldig knyttet til hverandre. Vi stortrivdes i vakre Voss. Han tror alle grugleder seg til å se serien ferdig klippet.
– Det er for eksempel ikke alt obersten får rede på skal skje. Nyheten er at vi hadde en åpen dag. Da ble de lokale invitert inn i leiren. Akkurat den dagen, 12. september, fylte jeg 67, og til min skrekk ventet en overraskelse. Hva? Det må du må vente å se, sier han hemmelighetsfullt.
– Helt ærlig, mitt bursdagsønske er snarere null oppmerksomhet!
Les også: Kristian Ødegård hyller Dag Otto: – Han er ekte, hel ved og alt han gjør er gjort med hjerte
Vennskapet med Kristian Ødegård
Årsaken til at Dag Otto ble en fast del av underholdningsbransjen mener han er Kristian Ødegård (49). De to ble kjent i 2007, da Kristian var programleder for «Skal vi danse», og Dag Otto var nær ved å trekke seg som deltager.
– En god prat med Kristian endret mye, forteller han.
– Vi begynte å prate om sykkel. Jeg ble positivt overrasket over hvor interessert han var. Kristian kunne om mulig enda flere navn på ryttere enn meg.
Kristian ble invitert til å lage «På hjul med Dag Otto» og siden har det ene programmet etter det andre med de to kompisene blitt seerfavoritter: «På hjul med Dag Otto», «På tur med Dag Otto», «Huskestue» og «Kompani Lauritzen».
– Livet er fullt av tilfeldigheter, og det er spennende, synes Dag Otto.
– Kristian er veldig dyktig, men vi er ganske ulike. Han er mye mer forsiktig enn meg. Jeg pleier å si at vi utfyller hverandre.
Snart går de i gang med å lage «Tropp 3».
– Vi slutter aldri å undre oss over hvor alvorlig deltagerne går inn i rollen som soldater. Enkelte av kjendisene kommer jo med merkelapper, som å bli kalt en diva. Hos oss merker vi ikke slike eller andre nykker.
De evaluerer både underveis og etter deltagelsen.
– ‘Vi har fått verktøy å ta med seg videre i livet’, er ord som går igjen. At vi har klart å skape noe som handler om gode verdier, er utrolig moro! Selv om det er en konkurranse, viser samtlige hva vi håper å se – en evne til å samarbeide og ta vare på hverandre.
Han får også mange rørende tilbakemeldinger fra TV-seere.
– En mamma skrev at hennes unge datter i mange år hadde lidd av spisevegring. Hun var nære ved å miste livet. Ifølge moren hadde Kompani Lauritzen gitt henne en overraskende ny glød. Hun skrev at datteren hadde gått opp flere kilo og var blitt en glad jente. Slike meldinger gjør det meningsfylt å planlegge enda flere programmer. Jeg lever for gleden ved å skape gode øyeblikk.
