Cecilie Ramona Kåss Furuseth
– Da jeg så at han hadde sett storyen og fortsatt ville møte meg, tenkte jeg bare: «Ok, da er vi good!»
Tapet av moren og broren har gitt Cecilie Ramona Kåss Furuseth et inderlig engasjement for psykisk helse. Sin egen diagnose har hun så å si glemt.
Cecilie Ramona Kåss Furuseth (som yller 40 år, 12. april, 2024) var bare sju år, men hun kan fremdeles se for seg hvordan moren sto på steintrappa i den rufsete frottémorgenkåpen sin og vinket.
Morgenkåpen hadde vært hvit en gang, men nå bar den preg av å ha havnet i familiens fargevask litt for mange ganger.
– Jeg husker at hun smilte og virket så glad. Else og jeg sto lenger nede i hagen og vinket tilbake, og så ruslet vi av gårde mot skolen.
Cecilie er stødig i blikket bak de karakteristiske 60-tallsbrillene. Dette har hun bearbeidet gjennom mange år med terapi.
Storesøster Else Kåss Furuseth (43) har også fortalt om det som skjedde i flere intervjuer, og ikke minst gjennom monologen Kondolerer.
– Da vi kom hjem fra skolen, var mamma død. Sannsynligvis visste hun hva som skulle skje da hun sa ha det til oss den morgenen.
– Som barn forsto jeg ikke det, men i dag vet jeg jo at mennesker som har alvorlige selvmordstanker kan få et oppsving i humøret når de har bestemt seg for hva de vil gjøre. Da har de funnet en ro, sier Cecilie.
Tapet av moren
Moren hadde dratt på hytta og endt livet sitt der. Selv om Cecilie har fått mye profesjonell hjelp til å lære å leve med det som skjedde, har opplevelsen fått en ny dimensjon nå som hun selv har blitt mamma.
– Så høyt som jeg elsker mine egne barn, tenker jeg av og til på hvor syk jeg hadde måttet være for å velge å forlate dem ... Det er helt vanvittig at det var det hun valgte. Lenge var jeg veldig sint, men i dag tenker jeg bare at hun må ha vært utrolig dårlig. Jeg vet at hun var like glad i oss som det jeg er i mine barn.
Lette jazztoner fyller den lille pausen som følger. Cecilie holder blikket mens det skramles med stekebrett i bakgrunnen, og duften av nystekte boller brer seg i kafélokalet.
– Jeg tenker ganske ofte på den siste dagen jeg så mamma. Når samboeren min skal ta sønnen vår med seg til barnehagen, for eksempel, og jeg står på trappa i pysjen og vinker selv.
– Vi smiler til hverandre, og så går de ... Selv om det er en helt annen situasjon, klarer jeg ikke å la være å tenke på mamma da.
Cecilie svelger. Hun husker ikke lenger i hvilken rekkefølge ting skjedde resten av den forferdelige dagen, og hva hun faktisk husker og hva hun har blitt fortalt, men hun vet at hun fikk beskjeden på kjøkkenet.
– Da Else og jeg kom hjem, var mange venner av familien vår også der. Vi hadde et typisk 90-talls-kjøkken med skipsgulv og fake bjelker i taket, og jeg husker at det var fylt med folk.
– Jeg tror det var på benken i hjørnet at noen fortalte meg det. Det var sikkert pappa. Men jeg var jo så liten, jeg forsto ikke hva det innebar at mamma var død og ville nok ikke helt ta det inn. Etterpå gikk jeg bare og la meg.
Les også: (+) Lilli Bendriss: – Det er veldig sjelden jeg ser engler, skyter hun forbauset inn
Pappa Kristian
Neste dag ville Cecilie gå på skolen, og etter hvert gikk livet på merkelig vis videre i det gule huset på Jessheim. Det var Cecilie, storesøster Else, storebror Lars Kristian og pappa Kristian. Faren jobbet som lege og brukte resten av tiden på barna.
Året etter konas død tok han dem med seg på en legendarisk biltur i familiens Saab 900. Turen gikk Europa rundt, og målet var blant annet Disneyland utenfor Paris.
– Pappa måtte ut og diskutere med streikende lastebilsjåfører som sperret veien, mens vi barna satt og kranglet i baksetet. Jeg var i «lufta er for alle»-alderen og ville helst tegne en strek tvers over det røde setet for at ikke Else skulle komme for nær meg.
– Pappa var kjempetålmodig. At han tok oss med på den turen, sier så mye om ham. Jeg følte aldri at han var stressa eller sur, og det var en fantastisk ferie. Pappa er virkelig et forbilde.
Hjemme gikk Cecilie i korps og spilte klarinett.
– Jeg gikk på korpsøvinger og hadde egne timer med klarinettlæreren. Han pleide å sette på frijazz på beatboxen og ville ha meg til å freestyle. Det blir man ikke god av. Konsekvensen ble at jeg alltid mimet når vi gikk i tog. Jeg klarte ikke å gå og spille samtidig, sier Cecilie og smiler skjelmsk.
En periode spilte hun litt håndball, men det var ikke noe gøy, synes hun.
– Både Else og jeg har alltid vært motorisk utfordret. Jeg er veldig klønete i alt fra bowling til fotball, jeg får det bare ikke til!
– Ikke engang kubb. Det må være noe galt med hånd-øye-koordinasjonen min, det funker bare ikke. Men jeg liker kort og brettspill, da kicker konkurranse-instinktet inn!
Les også: (+) Therese Johaug: – Vi hadde nok ikke så god råd da jeg vokste opp
Forsinket sorgprosess
Hverdagen gikk sin gang, men da det nærmet seg den første morsdagen etter at moren var død, ble Cecilie og en annen jente som hadde mistet moren sin, tatt ut av klasserommet. De andre skulle nemlig tegne morsdagskort.
– Det ble gjort i beste mening, men for meg forsterket det bare følelsen av at hun andre jenta og jeg var annerledes. Kunne ikke læreren heller ha sagt: «Hvem har dere lyst til å tegne kort til?»
– Det var en klønete måte å håndtere det på, som jeg ikke er sur for i dag, men jeg håper og tror at vi vet mer om barns følelser nå enn vi gjorde den gangen.
Cecilie tror også at vi er blitt flinkere til å snakke med barn om døden.
– Ikke minst snakker vi mer åpent om selvmord nå, før var det så mye som skulle være hemmelig. Det er ikke så lenge siden, men på 90-tallet var det mye skam og fasade. Noen mente også at selvmord var feigt. Heldigvis forstår vi mye mer i dag.
Da Cecilie hadde fylt 15, ble det mørkt. Selv ikke Lucky Line, den svarte og hvite rampete hingsten hun pleide å ri, kunne få henne ut av senga.
– Jeg hadde et enormt søvnbehov og trøstespiste masse. Alt var slitsomt. Å dusje, pusse tenner og kle på seg. Det var en altoppslukende tilstand. Vanligvis når man er lei seg og prøver å finne noe å glede seg over, er det alltid ett eller annet, men nå var det ingenting.
Cecilie husker at hun snakket med faren i bilen. Det var lettere å prate da, siden blikkene ikke trengte å møtes.
– «Jeg tror jeg er deprimert, pappa», sa jeg. Da satte han i gang maskineriet – sammen med stemoren min, som hadde kommet inn i livene våre noen år tidligere. Hun jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien og var helt fantastisk.
– Stakkars, Else og jeg var ikke snille med henne i begynnelsen. En gang dytta vi henne i bassenget, og det var ikke på tull! Men hun forsto oss og var veldig tålmodig.
Da Cecilie ble syk, hadde hun nettopp innsett at moren hadde begått selvmord. Selv om hun hadde visst i årevis at hun var død, var det akkurat som om hun ikke hadde forstått at hun hadde gjort det selv. Psykologene sa at Cecilie hadde en forsinket sorgprosess.
– Jeg begynte å gå i terapi, og fortsatte med det helt til jeg ble 30. I løpet av den perioden innså jeg at mamma hadde vært helt utilgjengelig for meg.
– Jeg visste aldri hvor jeg hadde henne, og det føltes utrygt. Den ene dagen kunne hun være der og gi meg masse oppmerksomhet, og det var så godt, men den neste ville hun ikke være sammen med meg i det hele tatt.
Les også: (+) Anne B. Ragde var bare åtte år da hun måtte ta seg av økonomien hjemme: – Mamma hadde ikke peiling på penger
Samboeren Anthony Harrison
Cecilie understreker at Else har mange gode minner om moren, men at hun selv sitter igjen med det som var vondt og vanskelig – antagelig fordi hun var så liten at det var det som festet seg.
Som en direkte følge er Cecilie blitt svært opptatt av å være der for sine egne barn, Finley (2) og Maeve (1), som hun har sammen med samboeren Anthony Harrison.
– Det som skjedde med moren min har så klart preget meg, og det har også gjort at jeg tenker mye på hvordan jeg selv har lyst til å være som forelder. Jeg er så sykt tilgjengelig hele tiden at jeg nesten må backe litt.
– Jeg vil at barna skal føle at jeg alltid er der for dem, men samtidig må jeg ikke være for på og bli helt helikoptermamma heller. Jeg prøver å trekke meg litt tilbake og la toåringen sitte og leke litt for seg selv av og til.
Etter ti år i NRK, er Cecilie i dag frilanser. Hun jobber med å lage podkastene Unntakstilstand og Ha det bra. Førstnevnte handler nettopp om å være nybakt forelder.
– Vi fikk to barn med ett års mellomrom, og i fjor sommer tenkte jeg: «Var det egentlig så lurt å få dem så tett?» Det var helt kaotisk!
– Heldigvis går det mye bedre nå. Barna har begynt å bli venner, og vi koser oss og har det gøy sammen i helgene, alle fire. Det er mer logistikken som er slitsom nå, det å komme seg til og fra barnehagen og å sitte i rushet med dobbeltvogn og sånn.
Cecilie og australske Anthony møttes på Instagram. Anthony hadde allerede bodd og jobbet i Norge i noen år, og Cecilie begynte å følge ham fordi hun syntes han var søt – og det sa hun til ham. Plutselig satt de på en kafé og tok en øl.
– Jeg følte at det var noe der allerede under den første daten, men samtidig kjentes det som om jeg mistet hele personligheten min fordi vi måtte snakke på engelsk. Jeg hadde ingen vitser og måtte tenke så mye før jeg sa noe – og det ble jeg sliten av.
– Det føltes som om jeg ikke hadde noe å by på, og jeg husker at jeg spurte: «Are you living your best life?» sier Cecilie og ler mens hun skrur opp norsk-engelsken et ekstra hakk.
Les også: (+) «Hvorfor er ikke jeg bedt på fest? Sandra er moren til mine fremtidige barn», tekstet Lasse Joachim. Resten er historie ...
Bipolar lidelse
Hun oppdaget fort at de to hadde samme, rare humor og at Anthony var inkluderende og funket godt sammen med vennene hennes.
– Han er en veldig fin fyr. Stabil, ikke så følsom og engstelig som meg – og sånn sett er vi en god match. Han jorder meg, vi er aldri stressa samtidig. Og så er han en veldig god far, og det er jeg glad for. Sånt vet man jo ikke på forhånd.
Allerede på den tredje daten tok Cecilie med seg Anthony på premierefesten til NRK-serien Sinnssykt, en serie om ulike psykiske lidelser som hun laget i 2019.
Samtidig la hun ut en artikkel på Instagram om at hun har bipolar lidelse.
– Jeg hadde nettopp fortalt det på en live-podkast med Else på Studentersamfundet i Trondheim, men hadde ikke sagt noe til Anthony ennå. Jeg fulgte med på om han hadde sett storyen, og da jeg så at han hadde sett den og fortsatt ville møte meg, tenkte jeg bare: «Ok, da er vi good!»
Cecilie smiler.
– Vi snakket ikke noe mer om det da, men i ettertid har jeg forklart ham hvordan diagnosen arter seg for meg, og at man kan oppleve den på veldig ulike måter. Jeg ville ikke at han skulle tro på alt han hørte. Før vi fikk barn, spurte jeg ham også om han var redd for det med arveligheten.
– Det var selvsagt noe også jeg tenkte på, men etter å ha gjort masse research, fant jeg ut at barn av en bipolar kun har 10–15 prosent økt risiko for å utvikle lidelsen i løpet av livet. Om den i det hele tatt utvikler seg, handler også om miljøet man vokser opp i.
Les også: (+) Det slo gnister mellom Ulrikke og Christoffer da de møttes – så kom den store nedturen
Flyttet sammen
Like før landet ble koronastengt i mars 2020, flyttet Anthony inn til Cecilie.
– Det var jo litt spennende, da fikk vi testet forholdet. Men det gikk kjempebra! Vi hadde hjemmekontor, spilte The Sims og bakte kaker – og etter kort tid ble jeg gravid.
Først bodde paret i Cecilies leilighet på Bislett, og etter hvert kjøpte de seg et rekkehus på Røa.
– Den første natten sønnen vår sov på eget rom, ble jeg gravid igjen!
Cecilie fniser. Med to små barn er det ikke så mye tid til romantikk lenger, men hun synes at hun og Anthony utgjør et godt team.
– Vi må bli flinkere til å «være voksne» og gå på dater igjen, men jeg synes vi er gode til å gi hverandre komplimenter og fortelle hva vi setter pris på ved den andre.
– I stressede situasjoner kan det være lett å bli sure på hverandre, men vi er ganske flinke til å si at: «Nå er jeg dritsur på grunn av det møtet på jobben, det handler ikke om deg.» Det hjelper veldig. Jeg hater silent treatment og stemning jeg ikke får tak i.
Cecilie beskriver seg selv som «en følsom type som har veldig mye kjærlighet, men som også kan bli veldig, veldig sint – og da holder det inne».
– Jeg er litt konfliktsky, men jeg snill og glad i oppmerksomhet, samtidig som jeg har lavt eksponeringsbehov. Det er kanskje litt motstridende, men jeg liker å opplyse om ting jeg synes er viktig – og å være med på ting som er skikkelig gøy!
– Jeg kunne bare ikke vært med på Skal vi danse, for jeg synes det er sååå flaut når de står andpustne på parketten og snakker om «danseglede».
Cecilie har også en egenskap hun ikke er særlig stolt av:
– Jeg rydder høyt og passiv-aggressivt. Det er jeg nødt til å jobbe med. Jeg puster og peser og kommer med irriterte lyder mens jeg holder på. Egentlig vil jeg at Anthony skal komme og spørre hva som er i veien, men det beste hadde jo vært om jeg klarte å si fra selv. Jeg tror jeg må ta dette opp i kveld og si unnskyld.
Det glimter til i øynene hennes.
– Kanskje det er flere av oss? Vi kan starte en forening! «Anonyme passiv-aggressive ryddere». Det hadde vært gøy! Vi kunne hatt gruppemøter og egen Instagram-konto!
Mistet broren sin
Selv om hun tuller, merker du at alvoret ligger der – og at Cecilie har et over snittet selvransakende blikk. At hun som student ikke klarte å gjennomføre verken bibliotekar-, radiograf- eller medievitenskap-utdanningen fordi hun var syk, ligger også der.
– Det gjorde at jeg følte meg mislykket. Jeg hadde flyttet for meg selv som 19-åring, og mye handlet om
å ta vare på broren min, som også hadde bipolar lidelse.
– Hele familien så det som sin oppgave å ta vare på ham og passe på at han ikke døde. Det var som en tikkende bombe. Jeg hadde mye dårlig samvittighet og tenkte at jeg ikke kunne være syk siden broren min tok så mye plass allerede.
Cecilie forklarer at mens både moren og broren hadde bipolar lidelse type 1, og pendlet mellom dype depresjoner og perioder med mani, har hun selv type 2.
– Den gir også tilbakevendende depresjoner, men ikke mani. I stedet får man perioder med såkalt hypomani, der du har masse energi, ikke trenger mat og søvn og får gjort alt du skal. Det er egentlig ganske rått, sier hun og ler.
– Men type 2 er ikke like ekstrem som type 1, det er ikke sånn at du plutselig bestiller en elefant på nettet.
I 2009 gikk det som familien hadde fryktet. Også Lars Kristian tok sitt eget liv. For Cecilie førte sorgen med seg enda en runde med depresjon.
– Vi er så forskjellige, og når det gjelder behandling for psykiske lidelser, er det dessverre ikke sånn at one size fits all. Man trenger ofte langvarig behandling, og jeg synes det er trist at budsjettene kuttes der de trengs aller mest. Vi lever i en komplisert verden, og 50 prosent av oss kommer til å få en eller annen form for angst eller depresjon i løpet av livet. Da kan vi ikke bygge ned behandlingstilbudet!
Cecilie snakker fort nå. Det er ingen tvil om at alt hun og familien har vært gjennom, har fyrt oppunder engasjementet hennes for psykisk helse. Podkasten hennes Ha det bra handler også i stor grad om det.
– Det er så mange myter der ute – og ideer om at du er sånn eller sånn hvis du har en bestemt diagnose. En diagnose er bare en sjekkliste med ulike punkter som behandlere bruker for å kunne gi best mulig behandling.
Selv har Cecilie sluttet å gå til psykolog, og hun tar bare en liten vedlikeholdsdose med antidepressiver. Hun tenker så å si aldri på diagnosen lenger.
– Jeg tror det er et viktig å ikke identifisere seg med sin egen diagnose. Du er så mye mer! Jeg har innsett hvor heldig jeg var i mitt eget behandlingsløp. Det er sjelden å ha samme behandler gjennom mange år og få lov til å bruke lang tid på å bli frisk. Jeg føler på en måte at jeg hadde flaks, og det synes jeg er trist. Man skal ikke ha flaks for å få den hjelpen man trenger!
Les også: (+) Line var redd hun var i ferd med å bli gal: Hun trodde knapt sine egne ører da Lilli fortalte hvem hun så
Opptatt av følelser
I 2013 døde Cecilies stemor av kreft.
– Da kalte hun Else og meg for døtrene sine. Det har alltid vært en trøstetanke for meg at de som ikke er her lenger, fremdeles følger med. Men jeg vet egentlig ikke om jeg tror på det. Det er mer sånn at jeg i bestemte situasjoner skulle ønske at hun var her.
– Stemoren min var veldig opptatt av følelser. Det er jeg også. Helt besatt. Jeg leser alt jeg kommer over, og mens jeg leser, tenker jeg ofte: «Dette hadde det vært gøy å diskutere med henne!» Da er hun jo også her, på et vis.
Cecilie synes vi må slutte å tenke at vi ikke skal belemre folk. Har du det vondt, må du si det til noen, mener hun.
– På engelsk er det noe som heter containment capasity, det betyr noe sånt som «folks evne til å bære det du forteller». Hvis jeg er frustrert over småbarnslivet eller det er mye som skjer, kan jeg for eksempel parkere følelsene mine hos pappa eller en god venninne.
– Velg å åpne deg for noen som har rom til å ta imot. Det er ikke alle som har det, men alle kjenner noen som har den kapasiteten. Bare start et sted. Har du det vanskelig, blir det ikke bedre av å holde det inne.
Storesøster Else Kåss Furuseth
Storesøster Else har en gang sagt om Cecilie at hun er «lyset i en verden som innimellom kan virke litt dunkel.»
Cecilie ler. Hun virker rørt.
– Det var fint sagt. Både Else, pappa og jeg har rom til å ta hverandre imot. Av og til trenger den ene mer støtte enn de to andre, og da er vi der og hjelper så godt vi kan. Vi har blitt utrolig nære av alt vi har opplevd.
«Til høsten kommer jeg til å ha det bra» eller «Neste år kommer alt til å være fint», pleide Cecilie å tenke før.
– Jeg hadde alltid et mål langt der framme, og ble like skuffa hver gang det gikk i dass. Nå tenker jeg veldig kort fram i tid. Jeg gikk på så mange smeller, og det skjedde så mye trist og rart i livet som gjorde at jeg ble mer realist. Nå prøver jeg heller å ta en dag om gangen. Da blir de positive opplevelsene mer som en bonus.
Lykkefølelsen kommer når hun spiser en saftig mandelbolle – eller hun går nedover bakken mot huset der familien venter.
– Jeg tror på kjærligheten. Jeg lærte nettopp av en lege at nære relasjoner har langt større effekt på helsa vår enn å slutte å røyke og starte å trene. Det betyr jo ikke at man skal begynne å nirøyke, men det sier noe om hvor viktig det er å ha gode folk rundt seg.
Trenger du noen å snakke med? Mental Helses døgnåpne hjelpetelefon kan nås på tlf. 116 123, eller på chat på sidetmedord.no. Legevakten har tlf. 116 117.
