Christian Strand
Christian var bare tre måneder gammel da foreldrene fikk sjokkbeskjeden: – Det var et hardt slag for dem
Foreldrene til Christian Strand fryktet det verste, men sønnen gjorde alle dystre spådommer til skamme.
Musikken har alltid vært en ledsager for Christian. Om det har vært på idrettsbanen, på scenen, eller i TV-studio.
– Og når jeg nå har laget TV-serie og skrevet bok basert på mitt eget liv og mine egne erfaringer, så har musikken også vært en måte å erindre på, sier han.
– Hvilket lydspor vil du si har geleidet deg i den prosessen?
Strand tenker seg om noen sekunder.
– Melankoli. Det har gått veldig mye i melankoli i det siste.
TV-serien «Gitt bort»
I forbindelse med TV-serien «Gitt bort» og boken «Hva hvis» har Christian Strand måttet bevege seg inn i rom som han tidligere ikke har ønsket å gå inn i. Boken har også fått undertittelen Min reise for å finne meg selv.
– Jeg har måttet åpne opp for følelser jeg hadde lagt lokk på. Det at jeg som tre måneder gammel ble adoptert, hvordan har det egentlig formet meg? For å få tilgang til disse følelsene – og for å forberede meg mentalt på denne reisen – har jeg måttet ty til musikken. Uten den hadde jeg aldri klart det.
Han tar en liten pause.
– Sånn har det egentlig alltid vært. Rett før jeg som gutt sto i startblokkene på hundremeteren også.
– Og det hele begynte med denne bærbare kassettspilleren?
– Ja, den var min følgesvenn. Den var med meg absolutt over alt, sier Strand, og snur og vender litt på den godt brukte «lommestereoen» merket WM-EX10, en modell som kom på markedet våren 1991.
Sonys Walkman ble lansert globalt allerede i 1980, samme år som Christian Strand ble født i Sukorejo, et lite sted øst på øya Java i Indonesia.
En av Sonys grunnleggere, Masaru Ibuka, skal på en av sine mange flyturer mellom Japan og USA ha hatt stor glede av å lytte til opera. Han benyttet seg av en såkalt Pressman, en opptager myntet på journalister, utarbeidet av Sony. Men den var ganske stor og klumpete, så Ibuka luftet ideen overfor sine ingeniører om en mindre og mer reisevennlig avspillingsenhet.
Prototypen de kom opp med dannet grunnlaget for Walkman’en, en av vår tids mest banebrytende tekniske duppeditter.
Sonys sjef, Akio Morita, skal ha vært en av de første til å ta den i bruk, på golfbanen, hvor han svingte golfkølla til orkestermusikk under ledsagelse av stjernedirigent Herbert von Karajan. Og verden fulgte etter.
Les også: Christian Strand: – Det som skjedde den lørdagskvelden endret alt
Faren Arne Strand
Strand fylle elleve år den dagen han pakket ut sin Walkman. Han forteller at den etterhvert nesten ble en del av kroppen, at han ofte sovnet med musikk på øret. Men musikkinteressen var godt forankret i gutten lenge før det.
– Hjemme hos oss var det pappa (Arne Strand, sjefredaktør i Dagsavisen, redaksjonssjef i NRK og statssekretær i Gro Harlem Brundtlands andre regjering, red. anm.) som hørte mye på musikk. Og radio. Nyheter på NRK og BBC.
– Selv hadde jeg egen kassettspiller på gutterommet på Siggerud, og det var også en gave fra pappa til syvårsdagen. Den trigget min interesse for musikk.
Strand åpner Walkman’en og fisker ut en kassett av a-ha. «Scoundrel Days», den norske popgruppens andre studioalbum.
– Pappa reiste jo mye. Han var statssekretær i Gro Harlem Brundtlands andre regjering. I 1987, etter et besøk hos president Ronald Reagan i Det hvite hus, stoppet pappa på Manhattan for å gjøre noen innkjøp, deriblant tre kassetter til meg, sier Strand, og forteller at det var slik Stevie Wonder, Michael Jackson og norske a-ha ble selve fundamentet i samlingen hans.
– Og dermed var grunnlaget for din musikksmak lagt?
– Ja, det har gått mye i pop, funk og soul, før jeg ble helt hekta på rap og hiphop, sier Strand, og forteller at han også var en ivrig lytter av NRKs musikkprogram «Ti i skuddet».
Hver torsdag klokken fem satt han – som så mange andre barn og unge den gangen – klar med kassettspilleren for å ta opp låtene som ble spilt der.
– Mens du drømte om å bli verdens raskeste mann?
– Ja, den gangen var det friidrett som sto i hodet på meg. På fotballbanen løp jeg fort, men jeg stokket bena vel mye. Så når jeg fikk ballen, skjøt jeg den bare foran meg og løp etter. Dribling og sånt lå ikke for meg, så jeg skjønte etterhvert at friidrett passet bedre, sier han.
Les også: Karsten Warholm: – Jeg føler meg roligere og tryggere i dag
Ble Follos raskeste
På den arenaen fremviste unge Strand et så stort talent at faren til og med tok en dommerutdannelse innenfor sportsgrenen, for å kunne være med sønnen på ulike arrangementer.
– For pappa bunnet det nok i en ganske sjokkartet opplevelse da han og mamma hentet meg hjem til Norge. Jeg var bare tre måneder gammel. Og etter en helsekonsultasjon var beskjeden at jeg aldri kom til å kunne gå.
– Hva?
– Ja, det var et hardt slag for mine foreldre. De visste ingen ting om mitt opphav, og jeg kom jo til Norge som en liten gutt med veldig tynne ben, skjøre ankler og dårlige knær. Og i stedet for å krabbe begynte jeg å åle meg bakover. Det så nok ikke veldig lovende ut, sier Strand. Men det endret seg ganske raskt.
– Først ble jeg Follos raskeste, så raskest i Akershus fylke, og som 16-åring ble jeg Norges raskeste da jeg løp 60 meter på 7,17. Pappa, som hadde fryktet det verste, var nok veldig stolt.
Under treningsøktene var Walkman’en alltid med. Og hvis det ikke alltid gikk så bra på friidrettsbanen, så var det i musikken han hentet oppmuntring. Men mens han løp og trente, banet musikken også vei for nye drømmer.
Strand glemmer aldri den aller første konserten faren tok ham med på – den 7. november, 1991 – da det amerikanske boybandet New Kids on the Block opptrådte i Oslo Spektrum.
– Det var helt fantastisk, og jeg husker at jeg tenkte da de fremførte låten «Step by Step», som var gruppas største hit: Sånn vil jeg også bli!
Les også: 30 år siden: Slik ble Spice Girls til
Programleder i NRK
Året etter søkte NRK etter nye programledere i kanalens mest populære ungdomsprogram «Midt i Smørøyet», og unge Strand sendte et brev til NRK.
Blant flere tusen søkere ble han kalt inn til audition, og etter en del prøverunder fikk han jobben, bare 12 år gammel. Oppdraget førte til at han måtte hoppe over et skoleår – med foreldrenes velsignelse.
– De sto hele tiden på min side, og akkurat det syntes de bare var en veldig god idé. De har alltid backet meg når de har sett at jeg har kastet meg ut i noe jeg har brent for, sier Strand, og legger til at han prøver å innta den samme rollen overfor sine to gutter.
– Pappa har også lært meg at jobb er viktig, men at man må elske det man gjør. Hvis du kan tillate deg å si at jobben er livsstilen din, at du ville gjort det du gjør selv om du ikke hadde fått en krone, ja, da er det duket for et bra liv.
Les også: (+) NRK-Idas ukjente side: – Det kan nok overraske noen
Spilte i Hotel Cæsar
Da Christian Strand fylte atten, var drømmen Hollywood. En rolle i en amerikansk TV-serie, kanskje. Noe musikken på øret også hadde nøret opp under.
– I bursdagsgave det året kom pappa hjem med en flybillett til Los Angeles. Jeg tror han hadde betalt over tredve tusen kroner for den. Det var jo helt sjukt, sier Strand og himler med øynene.
Noe napp i den amerikanske underholdningsbransjen ble det imidlertid ikke. I stedet ble det økonomistudier, og så, tilbake i Norge, fikk Strand tilbud om en rolle i «Hotel Cæsar». Nå skulle Walkman’en få en ny funksjon.
– I forbindelse med castingen fikk jeg en lang blekke som jeg skulle lære utenat. Da leste jeg inn hele manus på kassettspilleren min, og gikk med det på øret. Til og med replikkene til Toralv Maurstad hadde jeg lest inn. He-he.
Nesten daglig – fra han var 19 til han var 22 – ikledde Strand seg den røde pikkolo-dressen som rollen hans i «Hotel Cæsar» krevde. Bortimot 400 episoder skulle det bli. Underveis fikk også frøet som ble sådd under konserten med New Kids On The Block spire, og Strand ga ut albumet «7,17», en tittel som matcher hans personlige rekord på 60 meter.
Til tross for noen dårlige kritikker gikk låten «Maybe Baby» til topps på VG-lista. Alt dette mens han fortsatte å løpe. Men etter hvert skjønte han også at han måtte ta et valg.
«Lynrask pikkolo» lød overskriften i VG 4. februar 2001. Cæsar-stjernen hadde ankommet Stangehallen for å delta i semifinalen i junior-NM. Men overskriften til tross, han løp inn til en sjetteplass med tiden 7,26 og la idrettskarrieren på hylla.
Der havnet også Walkman’en. Tekniske nyvinninger tok over, en Discman, en MiniDisc og en MP3-spiller – før all musikk ble samlet via strømmetjenester i smarttelefonen.
Les også: Dette gjør «Hotel Cæsar»-stjernene i dag
Ubesvarte spørsmål
Etter flere år som programleder, ekteskap og to gutter (8 og 10 år), lar Christian Strand seg fremdeles ledsage av musikk. Og hvis det er for å hente inspirasjon, så er det gjerne musikken fra 90-tallet og de formative ungdomsårene han henter frem.
I arbeidet med bok og TV-serie har han også hørt mye på den amerikanske artisten Benson Boone og norske Chris Holsten.
– Som jeg nevnte tidligere, så har melankolien vært en grunntone i denne prosessen. Den har handlet om å finne ut om historien som er blitt fortalt om meg er sann.
– Hvordan vil du oppsummere erfaringene du har gjort deg?
– Mye av det jeg har trodd, stemmer, noe stemmer ikke, og det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål. Men det å ha gått inn i denne adopsjonshistorien – sammen med familien min – har styrket meg i troen på meg selv. Jeg har en veldig sterk plattform, som det skal mye til for å rokke ved.
Strand forteller at prosessen også har gitt ham mange nye tanker om sin biologiske familie og sitt biologiske opphav, og hvilken betydning det har hatt for hans egenskaper.
– Så hva skjer videre?
– Det tok meg 43 år før jeg våget å røre ved dette. Så får vi se hvor lang tid det tar før jeg tar nye steg. Det jeg lærte tidlig som idrettsutøver er å tilpasse meg målene mine mentalt. Å vite hvor jeg skal. Til det har musikken vært det viktigste virkemiddelet. Kanskje kan den også geleide meg videre her, gjennom lyden av Indonesia, lyden av mitt fødeland.
Han smiler, tenker seg om.
– Det vil uansett bli et helt nytt lydspor.
