Cato Zahl Pedersen
– Jeg sluttet med toppidrett da datteren min kom til verden
Medaljegrossisten og eventyreren Cato Zahl Pedersen tok til tårene da han mottok heders-prisen under Idrettsgallaen i Trondheim.
Til trampeklapp fra drøye 7000 tilskuere i Trondheim Spektrum var det paralegenden Cato Zahl Pedersen (64) som stakk av med Idrettsgallens kanskje gjeveste pris.
Hovedpersonen selv deltok under årets arrangement i den tro at han kun skulle dele ut en pris.
– Å få en hederspris er den største anerkjennelsen du kan få innenfor idretten. Når jeg mottar prisen, vekker det voldsomme følelser i meg. Alle de 50 årene i paraidretten kommer over meg, sier en tydelig rørt Cato til Her og Nå.
Denne sesongen deltar også Cato i TV 2-programmet «Farmen kjendis». Les om deltakerne her!
Årets hederspris
Da statsminister Jonas Gahr Støre og idrettspresident Zaineb Al-Samarai begrunnet valget av årets hedersprisvinner, demret det sakte, men sikkert for Cato, som er blant tidenes mestvinnende innenfor norsk idrett. Med stedatteren Gro ved sin side denne festkvelden, presset tårene på.
– Jeg har lett for å bli rørt med øyene. Da jeg skjønte det var meg, ble det tilnærmet en sånn eksplosjon. Jeg har kjempet en betydningsfull kamp. Jeg har kjempet for utvikling, oppmerksomhet og anerkjennelsen av paralympisk idrett.
– Jeg setter veldig pris på at jeg får denne prisen etter alle disse årene. Samtidig som jeg fikk mulighet til å gi uttrykk for at jeg deler denne med alle som driver med paralympisk idrett, forteller Cato takknemlig.
Også Gro hyller sin stefar etter den rørende hyllesten.
– Det er så fortjent, virkelig. Han har jobbet i mange år for saken og gjort idretten tilgjengelig for mange veldig mange flere enn bare funksjonsfriske. Han er et forbilde, forteller hun med et bredt smil.
Les også: Pål Anders Ullevålseter ble livredd etter legens beskjed: – Ga meg et helt nytt perspektiv på livet
Kona Märtha Solbjørg Bertheussen
Hedersprisvinneren trekker frem familien som en avgjørende brikke i livet, og noe av det han er aller mest stolt av.
– Du kommer ikke unna familien, som har vært en viktig del av reisen. Kona er «pålan» i livet, som har støttet og utfordret meg på en positiv måte.
– Jeg sluttet med toppidrett da datteren min kom til verden. Det å få en datter var med på skape en større dimensjon i livet enn den egosentriske toppidretten. Det hjalp meg å se større på hva jeg brukte tiden på og hva som var viktig i livet, erkjenner Cato, som er gift med Märtha Solbjørg Bertheussen.
Sammen har de datteren Erika, som ikke var på plass denne festkvelden.
Gjennom deltagelsen i fire forskjellige Paralympics, har Cato sanket hele 13 gull og ett sølv i grenene langrenn, alpint og friidrett. Det er likevel ikke medaljene som står som de sterkeste minnene fra en karriere de færreste er forunt.
– Det å bli satt av et fly ved kysten av Antarktis og gå en distanse som tilsvarer Oslo - Hammerfest i luftlinje. Du har ikke kontakt med omverdenen. Går i to måneder og håper det det skal gå bra. Den var en sterk opplevelse.
– Så står åpenbart de 12–14 årene jeg drev med toppidrett igjen som sterke minner. Trening, opp- og nedturer både alene og som lag – alt gjennom et langt liv henger på sett og vis sammen, utdyper han.
Les også: (+) Test av knekkebrød: Testvinneren er en favoritt hvis du skal ned i vekt
Klatret i en høyspentmast
64-åringen var bare 14 år gammel da han måtte amputere den ene armen og halvparten av den andre etter at han hadde klatret opp i en høyspentmast. Han forteller at idretten har spilt en særdeles viktig rolle for livet etter ulykken.
– Idretten var helt avgjørende da jeg kom ut av sykesenga, syntes litt synd på meg selv og mye av hverdagen dreide seg om tunge tak, rehabilitering og fysioterapi. Det å få være med på litt lek gjennom idretten, noe jeg kunne bli litt bedre på enn dagen før – det var befriende å oppleve.
– Idretten er forpliktelsesløs og betaler seg godt. Det ga mestringsfølelse og hjalp meg i hverdagen.
Les også: Slik er «Mesternes mester»-huset 2024
Snart pensjonist
Etter at han la opp, har Catos brennende engasjement for inkludering i idretten vokst seg desto sterkere. Han har selv kjent på kroppen hvor avgjørende det har vært at menneskene rundt ham så potensial fremfor en funksjonsnedsettelse.
Når han nå nærmer seg pensjonistalder, vil han fortsette å kjempe for like muligheter for alle – uavhengig av utgangspunkt.
– Etter hvert skal noen ta over min jobb, men da skal jeg fortsette med funksjonskamp. Ikke bare for meg selv, men for å bidra til at alle i større grad skal lykkes i arbeidsliv og idrettsliv.
– Jeg kommer til å pensjonere meg fra åtte til fire-arbeidet, men vil i større grad ha friheten til å gjøre annet arbeid. Mitt engasjementet varer livet ut!, forteller han.
Se bilder fra Idrettsgallaen 2024:
Fossum denne januarkvelden. Foto: Morten Bendiksen
