Bjørn Einar Romøren med familien
– Vi tok heldigvis imot tilbudet. En mulighet jeg vil anbefale andre
På sjette og siste mulige prøverørsforsøk ble hun unnfanget. – Pippi er et resultat av mange tøffe tak som har gjort oss sterkere – som par, foreldre og familie, sier Martine og Bjørn Einar.
– Uvitenhet kan være skremmende, kunnskap gir trygghet.
De kloke ordene kommer fra den tidligere hoppstjernen Bjørn Einar Romøren (43).
Vi er på besøk hos familien på fem på Hosle i Bærum. På fanget til Bjørn Einar sitter minstejenta på åtte måneder. Det hviler en ro over dem. Han ser på henne, kjærlig, hun ser på oss, spørrende. Et øyeblikk som ikke trenger ord.
Det er Pippi som muntert bryter tausheten. Trygg i pappas armer og nysgjerrig på de besøkende sier godungen – fortsatt med blikket rettet mot oss: «Blablablablabla».
Kanskje prøver hun å stille et legitimt spørsmål, som «hvorfor er dere her?». I så fall høres den nydelige jenta begeistret ut. Hun sprudler av livsglede.
Det kan også være at hun «liker å prate». En beskrivelse Bjørn Einar ertende bruker om kona Martine Romøren (36). Det er ingen tvil om at den sympatiske karen, som vet å krydre hverdagen med humor, er stolt av den flotte kvinnen han har vært partner med i 18 år.
På nytt fyller latteren den luftige stuen. Det er høyt under taket hos Romøren.
Datteren Pippi
I løpet av de neste timene skal praten med det gjestfrie paret ta mange interessante vendinger. Til å begynne med handler den om Pippi. Eldstemann Fred (6) er fokusert på godsakene vi tok med, og søsteren Fiona (4) har ennå ikke kommet hjem fra en venninne.
– Pippi er et resultat av mange tøffe tak som har gjort oss sterkere, sier Martine.
– Vi har virkelig kjempet for å få henne. Pippi er et etterlengtet mirakel.
I 2019 fikk Bjørn Einar diagnosen Ewings sarkom, en sjelden form for kreft. Det ble opplyst at strålebehandlingen kunne gjøre ham steril. Han fikk spørsmål om han ville fryse ned sæd.
– Der og da var tanken på et tredje barn fjern. Jeg hadde allerede en familie som trengte meg, og Martine var høygravid med Fiona. Min fremste tanke var å overleve, at dette skulle jeg klare.
– Vi tok likevel imot tilbudet. Heldigvis. En mulighet jeg vil anbefale andre, sier han som i dag er ansatt i Kreftforeningen.
Apropos barn, den sjarmerende, lysluggen Fred har nå tømt pastillesken og vil kose med lillesøsteren. Med trente grep løfter han søsteren opp.
– Pass på nakken hennes, påminner Bjørn Einar.
For øvrig ser han ut til å stole på sønnen og roser ham for å være en omsorgsfull storebror.
Etter hvert kommer Fiona hjem. Da oppstår det en liten rivalisering mellom de to eldste barna når det gjelder Pippis oppmerksomhet.
– Husk, hun er ingen dukke, sier pappaen deres.
Henvendt til oss sier Bjørn Einar smilende at de ordene ofte må gjentas.
For eksempel vil Fiona vise sin kjærlighet ved å mate lillesøsteren med blåbær. Som er noe av det beste hun selv vet. Da ser faren seg nødt til å gripe inn.
– Det er veldig snilt av deg, vennen, men den kan sette seg fast i halsen hennes, sier han og trekker den lille hånden ut av munnen på babyen.
– Pippi bærer som dere ser, navnet sitt med rette, konstaterer Bjørn Einar.
– Hun er god og snill, trygg og rolig, og ikke minst, modig. På godt og vondt ser hun ut til å omfavne å ha to livlige, større søsken. Pippi har gjort familien vår komplett.
Hun ble til på sjette og siste mulige prøverørsforsøk. Tidlig i graviditeten ble det via blodprøver konstatert at barnet hadde Downs syndrom.
– Klart det var et sjokk å få vite, sier Martine på sitt åpne, usminkede vis.
– Men at det er lov å ta abort til uke 22, fordi barnet har ett kromosom for mye, gjør meg svært opprørt.
Smilet hos den vakre kvinnen er brått visket vekk.
– Som Bjørn Einar startet med å nevne: Uvitenhet gjør det meste skremmende. Selv om vi trengte å lese oss opp om Downs syndrom, var vi samstemte om at hun selvsagt skal leve.
Les også: Bjørn Einar Romøren: – Vi valgte å beholde og det følte vi var det eneste riktige valget
Kona Martine Romøren
Det sammensveisede paret vokste begge opp i Nadderudveien, bare noen hus unna hverandre. De måtte til Geilo for å komme i prat. Det skjedde i påsken 2005.
Bjørn Einar var allerede velkjent for de aller fleste. Han hadde nettopp satt verdensrekord i skiflyging med 239 meter i Planica i Slovenia. Martine gikk på et skigymnas på vintersportsstedet.
– Jeg syntes han var veldig kjekk, men han virket litt høy på seg selv, sier hun ertende.
– Den gangen hadde Bjørn Einar langt, litt rufsete, blondt hår. Det vokste aldri ut igjen etter kreftbehandlingen. Men han er minst like kjekk.
Hun stryker ham over det bare hodet, fremdeles litt ertende.
– Den påsken ble jeg stormende forelsket. Enda han klinte med to av venninnene mine.
– Hun lar meg aldri glemme det, skyter han leende inn.
– «Hard to get» var han også, røper Martine og ler.
– Det tok ett år før vi ble kjærester. Jeg tror det var tellekantene mine som gjorde utslaget.
Igjen veksler de et lekent blikk.
– Bjørn Einar har mange flotte egenskaper. Han er mannen som snekrer et hønsehus, selv om han egentlig ikke likte ideen min om å ha høns.
– Men ryddig er han ikke. Som nå, når han har pappapermisjon. I forkant skrev jeg en liste over hva han burde fikse hjemme, men jeg tar meg av utsalget i den siste butikken vår. Har du sett på listen?
Det er ingen sur undertone i kritikken. De virker veldig rause med hverandre. Begge ler.
– Det vi har opplevd, har endret vårt perspektiv på livet, sier Martine, og Bjørn Einar nikker.
De sikter ikke til Pippi, som kanskje vil trenge en tettere oppfølging enn deres andre to barn, men om å ha opplevd hvor brått den vante hverdagen kan bli filleristet.
– Det var ryggplager som tvang meg til å legge opp i 2014, forteller Bjørn Einar.
– I dag vet jeg at kreften allerede lå latent i kroppen.
Han blir tankefull.
– Jeg har alltid vært best i motgang. Livet mitt har sjelden gått på skinner. Men jeg er positiv nok av natur til å tenke at «dette skal gå bra».
Les også: Selene og Aurora har aldri sett faren gråte før. Da deres nye søster blir født, triller tårene
Ondartet svulst i hoften
En gang var han nær ved å gå på trynet rett før hoppkanten i Holmenkollen, men utrolig nok klarte han å «flakse» ned til en stående landing på 17 meter.
– Min erfaring er at større søsken gjør deg mer motstandsdyktig. Som vi allerede ser med Pippi. Min gode storebror Jan-Erik (46) utfordret meg nok til å gjøre meg ganske uredd.
Uredd var han ikke en vårkveld i 2019. Telefonen ringte sent på kvelden. Han gjenkjente nummeret til fastlegen sin. Han spurte om Bjørn Einar kunne komme ned på klinikken – prompte.
– Jeg hadde pizzakveld med en gjeng hoppentusiaster fra Kongsvinger i vår nye, selvsnekrede hagestue og tenkte at det neppe var noe legen fikk gjort på en lørdag kveld. Jeg dro i stedet innom over helgen.
Den påfølgende tirsdagen fikk han en tung beskjed å gi videre til sin kone, som var gravid i syvende måned. Smertene i ryggen, som over tid var blitt uutholdelige, kom fra en ondartet svulst i hoften.
– Ingen av oss hadde hørt om Ewing sarkom.
På Radiumhospitalet spurte Bjørn Einar om han kom til å miste håret, og om det ville det gå bra å jobbe under behandlingen.
Martine stilte spørsmålet de fryktet svaret på: Kunne sykdommen være dødelig? Svaret var ja, spesielt om kreften spredte seg.
– Det første jeg tenkte var: «Shit, nå blir jeg alene med to barn», forteller Martine.
– Bjørn Einar bevarte derimot fatningen. Han sa: «Jeg skal ikke dø». I mitt stille sinn tenkte jeg at det skulle han ikke være så sikker på.
Les også: (+) Da mannen min holdt tale for meg på 50-årsdagen, skjønte jeg at noe var veldig galt
Sov 22 timer i døgnet
Da Bjørn Einar fikk diagnosen, unnlot Martine å dele sine mørke tanker med ham.
– Jeg ville ikke gjøre ham mer bekymret ved å fortelle hva jeg ofte tenkte på.
– Selvsagt grublet jeg også på det, skyter ektemannen inn.
– Jeg var bare enda mer fokusert på at dette skulle jeg overleve.
Optimistisk feiret han at kreften ikke hadde spredt seg ved å brygge øl med broren.
– Hvis det mot formodning ikke skulle gå bra med meg, var ølet tenkt til begravelsen.
Bjørn Einar fikk selv muligheten til å nyte ølet. Men veien tilbake ble beintøff. Han var radmager og utmattet. Kroppen hadde hatt lite muskler og fett å tære på.
– Takket være protonstråling slapp jeg heldigvis å operere bort deler av hoften. Denne behandlingen innebærer at det er mulig å oppnå mindre bestråling av friskt vev rundt svulsten.
– Det økte sjansen for at jeg klarte hele behandlingen med cellegift og ga meg langt færre senskader. At forskningen innenfor kreft har kommet så langt, gjør at formen min i dag er bra, sier han takknemlig.
Bjørn Einar er ikke den som klager. Snarere nevner han hvor krevende sykdommen har vært for hans nærmeste.
– Jeg sov 22 timer i døgnet, men stakkars Martine var konstant bekymret.
Den sommeren Fiona ble født, ble Bjørn Einar rullet inn på fødestuen i sykesengen.
– Jeg ønsket å klippe navlestrengen. Det er viktig for meg å være med alle mine barn helt fra starten av, og – ikke minst – å dele øyeblikket med Martine, understreker han.
Til tross for voldsomme feberanfall klarte han å gjennomføre det.
– At vi midt i sykdomsforløpet opplevde at Fiona ble født, var et svært viktig lyspunkt. Ingenting er viktigere enn familien.
Les også: Christian Strand: – Det som skjedde den lørdagskvelden endret alt
Vant «Mesternes mester»
Kort tid etter at han kom seg på bena igjen, deltok Bjørn Einar i NRKs «Mesternes mester».
– I utgangspunktet var jeg sterkt imot det, forteller kona.
– Jeg mente at han trengte enda mer tid på å bygge seg opp.
På Sørlandet skulle Bjørn Einar få oppleve en stor triumf.
– Jeg kom ikke dit for å vinne, men ville heller ikke gå ut først, opplyser han.
– Min motivasjon var å vise at ingen bør være redde for å feile. Jeg ville vise hvor viktig det er å våge og prøve. Det skulle det gå enda bedre for meg enn hva jeg hadde trodd var mulig. Å vinne en kombinert puslespill- og padlekonkurranse ble en enorm opptur. Jeg har vunnet åtte verdenscuprenn, men det føltes nesten større å vinne den konkurransen.
Seieren inspirerte langt flere enn Bjørn Einar. I hele Norge ble folk rørt av den tynne, skallede mannen som viste oss at det er mulig å vinne over en sykdom vi alle frykter.
Nå har han vært kreftfri siden 2020.
– At det er en sjanse for tilbakefall, velger vi ikke å tenke på, sier han bestemt.
– Martine og jeg har lært å leve enda mer i nuet og glede oss over hver dag vi deler.
Paret har fått mye ros for sin åpenhet, både om kreft og Downs syndrom.
– Vi tenker som så at hvis vår åpenhet og erfaring kan hjelpe andre, er det topp, sier Martine.
I forkant av vårt besøk har de vært på et kurs om Downs.
– Det var i regi av Ullevål sykehus. Vi har møtt og blitt venner med flere andre foreldrepar med barn født med Down i 2023. Et fellesskap som styrker oss alle. Vi har en del å lære, som at barn med Downs syndrom forstår mye, men ofte ikke klarer å uttrykke seg. Vår oppgave er å hjelpe henne til å bli bedre til å uttrykke det.
– Pippi skal få de samme mulighetene som våre andre barn. Hun er heldig som har en stor familie som vil støtte og oppmuntre henne så vel som å stille krav som hun kan vokse på.
Den skjønne tulla i barnestolen ser ikke det minste bekymret ut. Hun smiler søtt. Martine løfter henne opp og kysser det runde barnekinnet.
– Våre eldste hadde kolikk som babyer, men minstejenta vår gråter knapt, forteller hun.
– Pippi er en herlig frisk og glad baby. Vi er veldig stolte over å være foreldrene hennes.
