Bjarte Hjelmeland
Snakker ut om aldersforskjellen
I halvannet år, kveld etter kveld, har Bjarte Hjelmeland latet som om han er tredve år eldre. Og har hatt stor glede av det.
– Jeg er komfortabel med den alderen jeg har. Er ikke så opptatt av alder. Hverken min egen, eller andres. Jeg tror vi alle burde bli flinkere til å omgås folk som er mye eldre enn oss selv. Og mye yngre, sier Bjarte Hjelmeland (54).
– Hvordan det er å ha en kjæreste som er halvparten så gammel som meg selv?
Hjelmeland smiler.
– Det er … interessant.
Samboeren Lars-Erik Syvertsen
Dagslyset er allerede i ferd med å forsvinne, selv om det ennå er langt fra kveld. En sur vind røsker i de nakne trærne i Gyldenløves gate, et par steinkast fra hjemmet til Bjarte Hjelmeland på Frogner i Oslo.
«Bzzzzz!», en dør åpner seg, et fast håndtrykk følger og så er vi inne i varmen. På det ryddige kjøkkenet til den prisvinnende skuespilleren, regissøren, teatersjefen og enmannsshow- og snart TV-aktuelle Hjelmeland. Samboeren, Lars-Erik Syvertsen, har trukket seg tilbake til den andre enden av leiligheten.
– Det er det som er det fine med leiligheter som dette. De er såpass romslige at mens den ene av oss kan sitte i den ene enden og pugge tekst eller lese til eksamen, kan den andre ha mange folk på besøk – uten at det merkes, sier han og setter i gang kaffemaskinen på kjøkkenbenken.
– Eller jeg kan sitte her inne og jobbe med regissør Lars Jacobsen, slik jeg har gjort mye frem til ganske nylig.
Jobbe, ja. For et par uker siden hadde «Alene hjemme», Hjelmelands fjerde enmannsshow, premiere i Bergen og ble mottatt med trampeklapp og terningkast seks.
Suksess betyr at forestillingen også vil bli satt opp andre steder i Norge. Men bak suksess, ligger det massevis av hardt arbeid. Bekymringer. Stress. Engstelse. Det hører med, og akkurat den delen av jobben setter Hjelmeland ekstremt liten pris på.
– Jeg hater prøveperioden. Den er grusom.
– Hvorfor det?
– Jeg vet ikke, men jeg skulle ofte ønske jeg kunne hoppe direkte fra den dagen jeg har bestemt meg for at «ja, dette gjør vi!» til dagen etter premieren. For jeg elsker å spille. Elsker å gå ned til teateret hver dag.
Kvalme og oppkast
Skuespillere klager ofte på at premierenervene bare øker og øker, jo eldre en blir. Men stemmer det egentlig?
Hjelmeland hever øyenbrynene, trekker pusten gjennom nesen, lukker øynene et sekund, før han nikker sakte.
– Wenche Foss spurte meg en gang før en premiere om jeg ikke var forferdelig nervøs. Men jeg bare gledet meg. Da så hun på meg og sa alvorlig: «Bare vent, det blir bare verre og verre med årene.»
Hjelmeland trekker på skuldrene.
– Jeg tenkte det bare var kokettering, for jeg trodde at jo mer erfaring, jo mindre nerver. Men hun hadde rett. Det blir faktisk bare verre med årene.
– Hvordan arter det seg for deg?
– Jeg har lagt meg til en uvane de siste årene. Et par timer før premieren, begynner jeg å bli kvalm. Og når det nærmer seg forestillingsstart, kaster jeg opp.
– Au, da …
– Jo, men heldigvis dreier det seg bare om et par ganger i året, og siden jeg vet hva det skyldes, ser jeg ikke noen grunn til å oppsøke lege. Jeg må bare lære meg å leve med det, tror jeg.
Han blir stille et øyeblikk. Tenker seg om.
– Det er interessant å tenke på at mens kroppen har forstått hvor skummelt det faktisk er å gå ut på scenen alene, og reagerer deretter, er jeg antageligvis for dum til å skjønne det. Ja, jeg er rett og slett for dum. Ha-ha.
Les også: Jenny Skavlan møtte veggen: Fikk ikke roet nervene
Deltar i «Spillet»
Bjarte Hjelmeland har stått langt fremme i rampelyset i mange år. Snart vil enda flere bli kjent med ham, siden han er med i andre sesong av reality-suksessen «Spillet». Men når man vet hvordan deltagerne blir manipulert, lurt og nærmest tvunget til å delta i en slags psykologisk krigføring, hvorfor i all verden ville han være med på det?
– Jeg har blitt spurt om realityserier mange ganger før, men har takket nei. Men akkurat «Spillet» syntes jeg er såpass interessant, på et rent psykologisk plan, at jeg lot meg friste.
– Lærte du noe nytt om deg selv?
Han smiler skrått. Nikker megetsigende.
– Jeg lærte at jeg faktisk har et ganske sterkt konkurranseinstinkt. Og det overrasket meg, fordi vi spiller en del brettspill her hjemme, uten at jeg noen gang har vært veldig opptatt av å vinne. Men … dette ble noe annet.
– Er du denne sesongens drittsekk? Gruppens sjefmanipulator?
– Nei, jeg tror ikke det. Men man havner jo litt i en boble. Og oppfører seg deretter. Så spørs det hvor kjip du er villig til å være. Det ble jo ganske tett, vi bodde tre stykker på samme rom i tre uker – uten kontakt med verden utenfor, ja, bortsett fra at vi fikk lov til å bruke telefonen i en svært begrenset periode hver dag.
– Og det gikk greit?
– Ja. Det hjalp nok at jeg er et typiske «folkehøgskolemenneske», altså jeg har ikke noe imot å ha masse folk rundt meg hele tiden. Så, jo, «Spillet» var en positiv erfaring.
Les også: Danby Choi avslører: Dette så du ikke på TV
Fikk mye kjeft
Før Bjarte Hjelmeland skjønte at det gikk an å leve av å være skuespiller, drev han med noe han kaller «påtrengende teater». Guttungen fra Minde i Bergen benyttet enhver sjanse han fikk til å opptre. Synge. Spille gitar. Fortelle historier. Kle seg ut.
Og det var få i hans omgangskrets som ble spesielt overrasket over at han kom inn på Statens teaterskole ved første forsøk, bare 17 år gammel, som visst er en slags rekord.
– Jeg er usikker på om det egentlig var så lurt. Altså, at jeg kom gjennom det nåløyet allerede så ung.
– Hvordan da?
– Høyere utdanning av den typen er litt som et supermarked. Du må selv plukke de tingene du trenger og så fordype deg i det. Jeg var jo så ung og umoden at jeg ikke visste hva jeg trengte. Ikke var jeg flink til å stå opp om morgenen heller, så det var en del disiplinær-greier og mye kjeft. Nei, jeg brukte nok ikke skolen så bra som jeg kunne og burde ha gjort.
Men – som vi vet – det gikk likevel bra med Hjelmeland. Men starten så ikke så lys ut. I motsetning til sine klassekamerater, hadde han ikke fått noen jobbtilbud ved skoleslutt. Men så, i siste øyeblikk fikk han tilbud om rollen som «Skomakergutt» i barneforestillingen «Fyrtøyet» på Oslo Nye Teater. Etter det ble han hentet til Nationaltheatret – hvor han gikk gradene.
– Jeg var heldig. I motsetning til mange andre unge skuespillere, ble jeg ikke utropt til et stort talent og fikk store, tunge hovedroller med en gang.
– Du begynte ikke med «Hamlet» eller «Peer Gynt»?
– Nei, jeg startet som Klatremus i «Hakkebakkeskogen» – og storkoste meg. For dette var jo noe jeg kunne. Etter hvert fikk jeg andre roller som var store, men ikke uoverkommelige.
– Det ble som en forlengelse av teaterskolen?
– Ja, på en måte. Jeg bygget sakte opp en trygghet i meg selv, samtidig som folk så at jeg faktisk kunne gjøre ting. Med tiden fikk jeg større og mer krevende oppgaver. Holbergs «Jeppe på berget». Mack the Knife i «Tolvskillingsoperaen» – og mange andre.
I en alder av snart 55 kan Bjarte Hjelmeland se tilbake på en lang, suksessrik og allsidig karriere både innen film, TV og teater, i tillegg til at han har vært teatersjef ved DNS i Bergen – og leder for privatteateret Christiania Teater siden oppstarten i 2022. Å gå fra å være kollega den ene dagen til sjef den neste er utfordrende. Ja, det kan være direkte ubehagelig.
Les også: (+) Erling Kagge trodde han var forberedt på det vonde som ventet. Den voldsomme reaksjonen overrasket ham
Skrek på telefonen
Han hadde vært arbeidsleder mange ganger før. Hadde hatt regiansvar for flere forestillinger, og forteller at han aldri hadde hevet stemmen. Aldri snakket hardt til noen. Men da han fikk rollen som teatersjef i Bergen i 2008, skjedde det noe.
– Det øyeblikket jeg ble sjef, fikk jeg mange gode råd. «Nå holder det ikke lenger å bare være godt likt. Nå må du ta tøffe avgjørelser. Du må tørre å si fra.», sa flere til meg. Og det gjorde at jeg trodde jeg måtte være tøffere enn nødvendig. Skulle liksom vise at jeg var ikke var redd for å si fra.
– Hva gjorde du?
– Tja, jeg skrek til folk på telefonen, for eksempel.
– Du? Som er kjent for å være så myk og snill? Som griner minst en gang om dagen?
– Jeg vet ikke om jeg griner så ofte, men … Når jeg tenker meg om, ble jeg fuktig i øynene en – nei – to ganger under prøven før i dag. Så det er kanskje riktig, likevel. Hadde jeg forresten fått det som jeg ville, hadde ikke noen av mine enmannsshow vært morsomme.
– Da hadde det bare vært store følelser, dype betraktninger om livet og døden, med tåredryppende køntriballader som tonefølge?
– Ja, i hvert fall nesten. He-he.
Han retter seg opp i stolen.
– Så, for folk som kjente meg fra før jeg ble teatersjef den gangen, som jo var veldig mange, var oppførselen min veldig ulikt meg. Ganske «out of character». Heldigvis skjønte jeg fort at det ikke fungerte, at effekten ble en helt annen enn jeg ønsket.
– Nyttig lærdom?
Hjelmeland nikker.
– Jeg lærte å tenke meg godt om før jeg kom med dårlige nyheter. For alt sånt handler veldig mye om når og hvordan. En slags regel er at du skal gi tre komplimenter før du kommer med en kritisk melding.
– Så enkelt?
– Selvfølgelig ikke, men likevel: Det fungerer bra.
Les også: (+) Mannen min fikk seg ny jobb – og forandret personlighet
Tre små ord
Bjarte Hjelmeland legger ikke skjul på at han er et utpreget følelsesmenneske. Og på spørsmål om hvor romantisk han er, svarer han «ganske».
– Det er fordi jeg er litt usikker på hva det vil si å være romantisk. Hvis det er å kjøpe masse blomster og sånn på Valentinsdagen, så er jeg ikke så veldig romantisk, selv om jeg gjør det nå, fordi Lars-Erik setter pris på det. På den annen side er jeg ikke redd for å si «Jeg elsker deg».
– Tre små ord som sitter langt inne hos mange?
– Ja, jeg vet. I gamle dager var det noe mange menn hadde vanskelig for å si, men i dag kjenner jeg også til mange kvinner som har problemer med det. Som tenker at det blir for klissete. At hvis man har sagt det én gang, så holder det liksom.
– Men det gjør det ikke?
– Nei, jeg tror ikke det. Det handler om trygghet. Det ligger en viss forsikring i å spørre «elsker du meg fremdeles?», og få et bekreftende svar.
– Som er sunt i ethvert forhold?
– Det tror jeg absolutt. Lars-Erik og jeg er flinke til å si det til hverandre. Og vi skriver det til hverandre i tekstmeldinger, sier han alvorlig, før han legger til:
– Jeg er helt sikker på at det ikke går en eneste dag uten at vi gjør det.
En yngre kjæreste
– Du nevnte tidligere at å leve sammen med en som er såpass mye yngre enn deg er «interessant» …
Hjelmeland nikker.
– Vi har jo naturligvis en del forskjellige referanser. At jeg er sammen med ham gjør at jeg hele tiden blir automatisk oppdatert på ting som rører seg. Ting jeg ikke ellers ville ha visst om, sier han og legger til at til tross for at samboeren er bare 29 år gammel, er han en «klok og erfaren sjel i en ung kropp».
– Hvis han ikke hadde vært det, vet jeg ikke om det hadde fungert like bra. Jeg tror også at jeg holder meg ung – i hvert fall i sinn – i kraft av yrket mitt.
– Hva mener du?
– Som skuespiller jobber man tett med folk som er mye yngre enn en selv. Og med folk som er eldre. Men … som sagt, er jeg ikke så opptatt av alder. Hverken den ene eller andre veien. Jeg har og har hatt mange nære venner som har vært langt fra meg i alder, sier han og trekker frem nå avdøde Lars Roar Langslet som et eksempel.
– Jeg hadde enorm glede av vennskapet vårt. Han sa ting som bare en mann på 85 kunne si. Kloke ting som åpnet noen dører i meg, og som jeg stadig siterer ham på.
– Som hva da?
– «Fools rush in where angels fear to tread», som betyr noe sånt som «duster styrter inn der selv engler frykter å gå», sa han flere ganger. Som jo er veldig sant. Og så husker jeg at vi en gang snakket om en kjepphøy politiker som alltid uttalte seg veldig skråsikkert. «Hun har ikke tvilens nådegave.», sa han. Og akkurat det tror er så viktig og riktig. Å ha «tvilens nådegave».
Hjelmeland smiler.
– Nei, hvis man begrenser seg til bare å omgås folk på egen alder, tror jeg man går man glipp av mye. Veldig mye.
