deler sin sterke historie:
Tor Ove (16) hadde livet foran seg. Et øyeblikks ungdommelig tankeløshet snudde opp ned på alt
37 år etter ulykken kan Tor Ove Johanssen endelig fortelle.
Det begynner med en fest. Datoen er 9. juni 1983.
Første året på videregående er over. Det må markeres. På Skallstuggu, rundt to mil opp i fjellet fra Levanger sentrum, er det fest.
Tor Ove Johanssen sparer ikke på «børsten». Natten er i ferd med å bli dag når 16-åringen setter seg på motorsykkelen.
God og full. Uten hjelm. Og uten kritisk sans.
Det fortsetter med en ulykke.
I en høyresving etter 400 meters kjøring kommer sykkelen ut i løs grus og fortsetter rett frem. Tor Ove stuper over styret og mot noen steiner − med hodet først. Steinene gir ikke etter. Det gjør hodet til Tor Ove. Han blir liggende bevisstløs.
Det ender med forferdelse. En klassekompis kjører ut for å se etter Tor Ove. Han finner en livløs gutt. Kompisen starter gjenoppliving.
Det redder Tor Ove Johanssens liv. Og markerer starten på en tilværelse som skal bli ganske annerledes enn det lå an til bare noen timer tidligere.
Les også: «Sånt hender ikke meg» tenkte Jan Roger (19) – så smalt det
Barndommen over
Tor Ove Johanssen var som gutter flest da han vokste opp på Levangerneset på 1970-tallet. Mor og far var yrkesaktive. Tor Ove var aktiv i speider'n, svømte, gikk på ski og spilte fotball, luftet familiens hund og syklet til skolen og hadde et nært forhold til sine besteforeldre. Den ett år eldre storebroren var også kamerat.
− Det var en fin oppvekst i et godt miljø, og alt var trygt, oppsummerer Tor Ove Johanssen i dag.
Før Tor Ove skulle opp i 8. klasse, flyttet familien til den andre siden av Levanger. På skolen ventet kun ukjente ansikter, pubertet, kontaktsøkende jenter, festinvitasjoner og den første fyllekula.
− Dette gikk ikke bra, som for de fleste debutanter, men jeg lærte ikke mye av det, husker Johanssen.
En lykkelig barndom gled over i en mer utforskende ungdomstid, mye konsentrert om motordoninger. Først moped, så den lette motorsykkelen som ble kjøpt for konfirmasjonspengene. Til skolestart på videregående var lett-MC-lappen i boks, og med det muligheten til å tjene penger til å drifte motorsykkelen. Skolegang kom godt ned på prioriteringslisten og langt bak motorsykkel og helgemoro.
Med andre ord: Tor Ove Johanssen minnet mest av alt om en helt normal 17 år gammel gutt frem til han dro på hyttetur på fjellet for å markere slutten på skoleåret og starten på ferien. Og så ble alt snudd på hodet – bokstavelig talt – i en sving like ved festplassen.
Les også: (+) Ronald (71) ble brutalt drept i Larvik. I kjelleren gjorde politiet et bestialsk funn
Sommeren 1983
Kameraten fikk liv i Tor Ove på ulykkesstedet. Deretter ringte han etter ambulanse. På Levanger sykehus konstaterte legene store hodeskader. Pasienten måtte til Regionsykehuset i Trondheim. Legene var i tvil om Tor Ove ville overleve turen til Trondheim, men de tok sjansen.
− I Trondheim holdt de meg i live. Jeg lå i koma en uke, og var bevisstløs ca. en uke til.
Derfor forteller Tor Ove historien
Tor Ove Johanssen har sendt sin livshistorie til Vi Menn. Livshistorien er lang og detaljert.
Vi Menn har valgt å fortelle Tor Ove Johanssens historie fordi det er viktig å fortelle hva som skjer i et liv etter hendelser som knapt blir notiser i lokalavisen.
Reportasjen er blitt til etter en bearbeiding av Tor Ove Johanssens nedtegnelser. Vi Menn har valgt å løfte ut deler av historien som kan illustrere utfordringene, men også mulighetene som følger av et utgangspunkt som Tor Ove Johanssens.
Da han våknet, var Tor Ove tilbake på Levanger sykehus. Han kunne ikke snakke, og helsepersonellet kunne ikke kommunisere med ham.
− Et parti av hjernen min var «bulket inn», og det feltet som var inntrykt var det feltet som styrer hukommelse, tale, balanseevne, konsentrasjon og førlighet i høyre side av kroppen.
Fra opptreningen husker han lite i dag:
− Når hjernen er skadet og du ikke har hukommelse i det hele tatt, er det bare «visvas» som foregår i hodet ditt.
Venner kom på besøk. Tor Ove kjente igjen alle, men husket ikke etterpå at de hadde besøkt ham. En kompis var på besøk nesten hver dag.
− Han var så glad for at jeg var i live, og at jeg husket ham.
Tor Ove var heldig. Unge får raskere fremgang av treningen. I hvert fall fysisk.
I slutten av august 1983 ble Tor Ove skrevet ut og sendt til en natur- og landbruksskole for folk som var under attføring. Her var også et stort verksted der finmotorikken kunne trenes opp.
Les også: Lille Elisabeth var alltid redd
November/desember 1983
Første joggetur med fysioterapeuten. Et halvt år etter ulykken hadde treningen gjort at førligheten var tilbake på høyresiden av kroppen. Ny jobb på ny attføringsbedrift ventet: Arbeidsdager på fire-fem timer med kopiering av arkitekttegninger.
Arbeidsdagen startet med en runde til arkitektene i Levanger på jakt etter noe å kopiere.
− Dette var god trening for meg, for å huske på å gå innom hver enkelt var også trening for min svake hukommelse.
Karrieren fortsatte med elektromontasje i åtte måneder før ny utredning og kartlegging ventet.
Høsten 1984
Ettårsdagen for ulykken var passert. Statens attføringsinstitutt i Trondheim skulle vurdere Tor Ove og finne en vei videre. Skole var utelukket. Attføringssenteret hadde en egen bensinstasjon hvor han fikk jobbe. 18-åringen ble satt til å drive avfetting av biler for én kunde, fylle bensin for andre og etter hvert betjene kassa inne på stasjonen.
18 år og hjerneskadet på en institusjon med folk med alkoholproblemer, stoff og kriminelle.
− Jeg følte at de andre snakket om meg bak ryggen min, og var usikker på om de var ute etter å mobbe meg. Men jeg er jo hjerneskadet og er kanskje litt merkelig?
Livet ved attføringsinstituttet tok på.
− Jeg følte meg utenfor. Jeg var 18 år og hjerneskadet på en institusjon med folk med alkoholproblemer, stoff og kriminelle, og noen med store fysiske eller psykiske problemer. Jeg var plassert i et hus med fire andre fra institusjonen som skulle lære seg å bo «alene». Husleie og bensin la beslag på det meste av trygden. Jeg hadde store problemer hver måned med å få endene til å møtes.
Men ett lyspunkt var det: Tor Ove fikk lappen på bil etter tre forsøk på å få gå opp til teorieksamen og kjøreprøve. Det åpnet for ny jobb som privatsjåfør for en sjef for en bilbutikk i Trondheim. Sjefen hadde selv mistet lappen.
− Jobben ga meg ingen lønn, så min situasjon forble uforandret. Etter å ha forklart saken for min kontaktperson på arbeidskontoret i Levanger, ble mitt opphold i Trondheim avsluttet på dagen.
Les også: (+) Alma bar på en grusom historie
Sommer 1985
Arbeidskontoret ordnet en praksisplass som bilklargjører hos en bilforhandler på Levanger. Ikke bare fikk han vasket biler, han fikk også kjøre mye bil mellom avdelingene i Trondheim, Steinkjer og Levanger.
Tilværelsen ble mye bedre. Etter to måneder i praksis, fikk Tor Ove betalt. 33 kroner pr. time. Et vikariat på seks måneder fulgte, og etter det et voksenopplæringskurs i bilservice.
Vår/sommer 1986
En bekjent fortalte om en jobb som bilklargjører i Drammen, og Tor Ove slo til. Bilsalget gikk strykende, hverdagen ble travel. Men etter klokken 16 bar det tilbake til ensomheten på en hybel i Hokksund. I lengden ble det nye livet og utfordringene som følge av ulykken tre år tidligere vanskelige å kombinere.
Tor Ove reiste hjem til Trøndelag til ny jobb og ny hybel.
... en belastning å leve med en som går helt i kjelleren av utmattelse etter en vanlig arbeidsdag.
En kamerat anbefalte Tor Ove å prøve teoretisk utdannelse. For eksempel kveldskurs som EDB-kandidat.
− Dette var en «bortkastet» utdannelse, men jeg fikk prøvd å gå på skole igjen.
I halvannet år jobbet Tor Ove for en dekkforhandler før kroppen sa ifra at nok var nok. Hodet, ryggen og høyresiden av kroppen begynte å bli smertefulle og kalde. Legen sa at arbeidet ble for hardt for 20-åringen. Løsningen ble retur til arbeidskontoret og mer arbeidstrening, nå på kontor. Og deretter tilbake på skolebenken og til grunnkurs handel og kontor.
Grunnkurset var det Tor Ove holdt på med da ulykken skjedde.
− Lærerne var mange av de samme jeg hadde hatt tidligere. Det virket som at de var glade for at jeg igjen fikk en ny start i livet.
Tor Ove tok skolen seriøst og kom seg gjennom de tre årene med gode karakterer ut ifra forutsetningene. Hukommelsen var den største utfordringen.
Angsten for å glemme ting var sterk. Han leste og pugget før alle prøver. Følte at han måtte klare å bestå alt når velferds-Norge ga ham denne muligheten.
Vår 1992
Tor Ove fullførte videregående skole i 1992. Etterpå ventet motivasjonskurs over to uker i regi av en vernet bedrift.
− Kurset var veldig positivt for meg, for vi ble lært opp til å tenke positivt uansett. De fleste av oss deltagerne hadde ikke fast jobb, og denne positiviteten kunne alle bruke når vi ikke nådde de målene vi hadde satt oss.
For avslag på jobbsøknader var gjennomgangsmelodien i hverdagen. Det hadde kurslederen selv erfart. Og på samme måte som for kurslederen, ble hjelpeapparatet Tor Oves nye arbeidsgiver. Han fikk jobb som kontorfullmektig ved arbeidskontoret, først i seks måneder, deretter et halvt år forlengelse av gangen i to år. Arbeidsdagen gikk med til å svare telefonen og sette over, åpne post, gå i postmøter og arkivere.
I 1994 dukket det opp en jobb som virket utfordrende og tilpasset 27-åringen. Et lokalt Samvirkelag trengte bestyrer.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Vinter 1995
1. januar 1995 ble Tor Ove Johanssen S-lagsbestyrer. Det var mye å lære. Markedsføringskunnskapene fra videregående kom godt med. Med jobben kom tilbud om kursing på Samvirkeskolen i Bærum.
− En fin utdannelse som nesten var påkrevd når du skulle lede butikk i Coop-systemet. Første gang jeg kjørte ned til Sandvika, kjørte jeg motorsykkel og hadde en fin tur.
Under oppholdet på Samvirkeskolen ble Tor Ove kjent med at det var ledig jobb som butikksjef i en annen og moderne Coop Marked-butikk. Tor Ove søkte og tok over jobben senvinteren 1996, flyttet inn i en leilighet over butikken sammen med kjæresten, som fikk jobb i en helseinstitusjon.
Vår 1996
Da familien hadde bodd i etasjen over butikken i 10 måneder, fødte kjæresten deres felles datter. Ønske om bedre oppvekstforhold for datteren sendte familien på flyttefot igjen. En ny Coop-butikk trengte bestyrer, svigermor fulgte med som barnepasser.
Etter flere gode år bestemte familien seg for å kjøpe eget hus. I juni 2001 kom en sønn til verden. Datteren startet på skolen, sønnen hos dagmamma.
Tor Oves liv begynte igjen å minne om det de fleste jevnaldrende hadde.
Høst 2002
Men hverdagen som butikksjef ble tyngre og tyngre. Utfordringene etter ulykken 19 år tidligere gikk på psyken løs.
− Jeg sluttet på butikken, og jobbet som selger av strøm, telefon og forsikringer i ett år. Etter hvert ble det umulig å leve med meg, og familielivet gikk i oppløsning.
Tor Ove «møtte veggen» med full kraft. Etter et selvmordsforsøk overtalte fastlegen ham til å søke hjelp på psykiatrisk sykehus. Der ble 36-åringen gitt behandling med elektrosjokk.
− Da la de meg i narkose, og kjørte «mye» strøm inn i hodet mitt for å rydde opp i hjernen.
Behandlingen ble gjentatt ti ganger. For Tor Ove ble det en utfordring at en allerede dårlig hukommelse ble verre. Men i kombinasjon med medikamenter mot depresjon, gjorde behandlingen livet langt lysere.
Les også: (+) Sannheten om pappa kostet meg familien
Sommeren 2006
Tilbake til Levanger, tilbake til attføring. Tor Ove hadde ingen jobb, og legen foreskrev hvile etter elektrosjokkbehandlingen. Etter noen måneder kontaktet han en vernet bedrift i hjembygda. Her fikk han jobbet litt. I begynnelsen bare noen timer per dag, etter hvert noe mer når han klarte. Hovedproduktet var paller. Snekringen gikk unna sammen med kolleger som også slet psykisk eller fysisk.
Etter hvert ble Tor Ove flyttet over til bilavdelingen ved bedriften hvor bilvask og dekkskift var hovedaktivitet. Han ble også satt i aktivitet med oppdeling og utkjøring av frukt til skolene i kommunen.
− De brukte meg som en potet her, jeg kunne brukes til det meste.
Viljen til å tenke positivt ledet til ny butikkjobb, skaffet gjennom en kollega fra Samvirkeskolen i Bærum på 1990-tallet. Jobben var et lyspunkt i en tilværelse som 100 prosent ufør. Å få jobbe og treffe folk var medisin i seg selv.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden
2020
Så ble Tor Ove igjen innhentet av fortidens mén: Tor Ove følte ledelsen syntes han jobbet for langsomt på grunn av hjerneskaden. Derfor takket han for seg. Det føltes etter hvert godt. For da slapp han å slite seg ut hver dag.
2021
Tor Ove Johanssen husker fortsatt ingen ting fra det som skjedde den ulykksalige festnatten i 1983. Livet har lært ham viktigheten av å se fremover og tenke positivt. Han er gift igjen, har totalt tre barn og ett barnebarn.
− Jeg mistet alt, visste ingen ting og husket ingen ting. Jeg driver fortsatt og bygger på min identitet, for jeg er på en reise som aldri blir ferdig.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 32 2021
Snur livet opp ned
Bak ulykkesnotiser i lokalaviser ligger det ofte hendelser som snur liv opp ned for de involverte, sier generalsekretær Ingeborg Dahl-Hilstad i Personskadeforbundet.
− I avisnotisene står det gjerne at det ikke er så store skader, at politiet er på stedet, og kanskje at det har vært promille med i bildet. Og så hører vi ikke noe mer. Men for dem det gjelder, kan hendelsene snu livet opp ned, sier Dahl-Hilstad.
Personskadeforbundets folk snakker daglig med mennesker som har vært utsatt for ulykker og som sliter med virkningen av mindre og usynlige hjerneskader. Skadene kan være umerkelige for andre så lenge den skadde er konsentrert og skjerpet.
− Men de milde hjerneskadene griper veldig langt inn i livet til den det gjelder. De sliter ofte med tretthet, konsentrasjonsevnen og evnen til å lære seg nye ting. Hjerneskaden påvirker relasjoner til nære og kjære, venner og kolleger. For de pårørende kan det være en belastning å leve med en som går helt i kjelleren av utmattelse etter en vanlig arbeidsdag. Og for den det gjelder kan det være forbundet med sorg å innse at man ikke fikk det livet man så for seg, sier Dahl-Hilstad.
Fortsatt forbindes «hjerneskade» med folk i rullestol som trenger hjelp til alt. Også i hjelpeapparatet og hos NAV kan det være vanskelig å bli forstått, og dermed få de tilbud om rehabilitering, jobb og hjelp de trenger.
− Og skyldes skaden egen promillekjøring er det gjerne ikke noen erstatning å få, og økonomien vil bli veldig vanskelig. Jeg kjenner ingen som ønsker å bli uføretrygdet.
Men mye har skjedd de siste årene. Behandlingstilbud og oppfølging er blitt bedre, ord og begreper som gir innsikt i tilstanden er blitt kjent hos folk flest.
− Men det er fortsatt en lang vei å gå, påpeker generalsekretær Ingeborg Dahl-Hilstad i Pasientskadeforbundet. Hun har ikke tall på hvor mange i Norge som i dag går rundt med utfordringer som de Tor Ove Johanssen sliter med. Men henvendelsene Pasientskadeforbundet får tyder på at det er mange.
