Beate Eriksen

– Toralv vil alltid være med meg

Hvordan går du videre når den du elsker ikke finnes mer? Beate Eriksen kjenner at ektemannen Toralv Maurstad fortsatt er med henne i alt hun gjør.

STOR DAG: Toralv
Maurstad
feiret 80-årsdagen på Nationaltheatret i 2006.
STOR DAG: Toralv Maurstad feiret 80-årsdagen på Nationaltheatret i 2006. Foto: Morten Bendiksen
Publisert

– Det gjør pokker så vondt fortsatt.

Ett år og fem måneder etter at hele Norges Toralv Maurstad gikk bort 4. november 2022, kjenner enken på en sorg som river i brystet og kroppen.

Hun sitter med telefoner og nettbrett fulle av opptak fra tiden de fikk sammen, men klarer fortsatt ikke å høre stemmen hans.

– Men det går fremover. I starten klarte jeg heller ikke å se på bilder av ham, men det har jeg begynt med nå. Vet du, som barn hendte det ofte at jeg våknet om natten og følte at jeg for gjennom universet, mot jorden, og jeg våknet og følte meg overveldet.

– Nå har jeg hatt den samme opplevelsen med Toralv; han for ut i universet og jeg våknet med hjertesmerte og følte at jeg ikke fikk puste.

<b>FREMDELES VANSKELIG:</b> – Jeg klarer fortsatt ikke å lytte til opptakene av Toralv, som deklamerte tekster. Å høre stemmen hans blir for sterkt, sier Beate.
FREMDELES VANSKELIG: – Jeg klarer fortsatt ikke å lytte til opptakene av Toralv, som deklamerte tekster. Å høre stemmen hans blir for sterkt, sier Beate. Foto: Svein Brimi

Beate vet at det finnes mer enn det vi ser mellom himmel og jord. Nå sitter hun i stuen og har tårer i øyekroken når hun snakker. Hjemme i huset, som Toralv en gang bygde, insisterer hun omsorgsfullt på at både fotograf og journalist må ta ullsokker på, vi må ikke fryse på beina.

Venner forteller at hun de siste årene av Toralvs liv var der for ham i alt som ble vanskelig. Han fikk vaskulær demens. Sakte ble mannen hun kjente ham som, borte. At noe var galt, ble tydelig da han på starten av pandemien kom hjem fra en fjelltur. «Jeg kan ikke huske hva du heter», sa han til henne.

<b>HELSEN SVIKTET:</b> De siste årene av Toralvs liv var han demenssyk, og Beate tok vare på han. 
HELSEN SVIKTET: De siste årene av Toralvs liv var han demenssyk, og Beate tok vare på han.  Foto: Svein Brimi

Fra da av var bare en person viktig. Fra da av var hennes omsorg skrudd mot hva han trengte – og å være i hans nærvær. Hun fotfulgte ham når det trengtes, og det trengtes mer og mer.

Den siste tiden, da han bodde på et sykehjem, kunne han kalle henne Tordis når han ikke hadde sett henne på et par dager. Beate tenkte først: Nei, jeg er da ikke moren din. Men så forsonet hun seg med det fordi hun så forbindelsen og kjærligheten.

Sorgen

Tre-fire dager hver uke tok hun inn på hjemmet for å tilbringe hvert minutt av døgnet med ham. Hun krøp opp i sengen hans og de leste poesi og tekster høyt for hverandre.

Mange av tekstene Toralv husket litt av, gravde Beate frem, kopierte og tok med til ham. De sang og hun holdt rundt ham. Hun utfordret også pleiepersonalet og kastet ball med dem og beboerne i korridorene.

– Jeg lå tett inntil ham da han døde. Hånden min holdt hjertet hans da det sluttet å slå, det vil være med meg i evig tid, forteller hun.

Ny mann? Nei, det ønsker hun seg ikke. I stedet står hun i vinduet og ser ut på trærne i hagen, som han så kjærlig tok vare på ved å støtte stammene deres når de ble gamle og skjøre.

RIKT LIV: – Vi fikk fantastiske år sammen, sier Beate.
RIKT LIV: – Vi fikk fantastiske år sammen, sier Beate. Foto: Morten Bendiksen

Eller på de gamle, laftede bygningene, som han reddet fra forfall og bygde opp med egne hender på eiendommen ved Nordmarka.

– Han var et energifelt med en enorm virketrang. Jeg må virke, sa han alltid. Etter at han døde, har folk sagt til meg: Du har tatt vare på ham i så mange år og må være helt på felgen. Ta nå vare på deg selv.

– Men hva er det å ta vare på seg selv? For meg er det å arbeide. Tre kvelder i uken går jeg på jobb, sier Beate. Hun har 70 teaterelever, lager fire teateroppsetninger i året og deler engasjement og kunnskap.

Likheten mellom den han var, og hun er. Behovet for å virke. Begge sterke og følsomme, engstelige, hissige, hudløse, iblant ensomme, veldig glade i dyr, sosiale, men også introverte.

Begge med en medfødt melankoli som lå der, også når de var sammen. Av og til gnistret det, det var sterke følelser, helt klart noen stormer, de gjemte ingen ting for hverandre.

Les også: Toralv Maurstad (1926-2022): Siste teppefall for legenden

<b>BEARBEIDER SORGEN: </b>– Overalt er det minner om Toralv, sier Beate. For henne har jobben som teaterinstruktør vært sorgterapi.
BEARBEIDER SORGEN: – Overalt er det minner om Toralv, sier Beate. For henne har jobben som teaterinstruktør vært sorgterapi. Foto: Svein Brimi

Kjempet flere ganger

Toralv ble alvorlig rammet av sykdom to ganger det siste tiåret av livet, før demenssykdommen kom. Begge gangene trente Beate ham tilbake til det friske livet og scenen.

Hun er 63, og i år er det mer enn 30 år siden de ble et par. Han var uten tvil den mest bejublede skuespilleren i Norge gjennom mange tiår. At han var 33 år eldre enn henne, ble ikke et tema mellom dem.

«Men du må jo ha vært forberedt på at han ville dø først», har noen sagt etter at hun ble alene. Sannheten er at hennes største frykt hele veien var å miste ham. Og da han gikk ut av tiden, var hun på ingen måte forberedt.

En av Beates nærmeste venninner holdt en tale under minnestunden, og hun delte samlivet de så fra utsiden. Kofferter som ble pakket før koffertene fra siste reise var pakket ut av. Den intense energien som lå rundt dem, alltid.

– Ja, vi var to rastløse sjeler, og forelskelsen skaket meg som et jordskjelv, beskriver hun.

De to skuespillerne hadde møttes før, men det smalt skikkelig da de jobbet i samme ensemblet i Riksteatret. Året var 1993. Da hadde Toralv hovedrollen i «Påklederen».

Historien

Hva som skjedde mellom dem, og hvordan de senere ble gift, vet jeg som journalist mer om enn hva Beate kan ane.

I gamle notater lå håndskrevne notater fra en samtale med Toralv, der han delte hvor forelsket han var i henne, og hvordan han etter en skitur dro til Beates far, Marius Eriksen, og bad om hennes hånd.

«Jeg skal ha et ekstra smørbrød til Toralv», sa Eriksen, og henvendte seg til Toralv: «Ja, ja, det er hyggelig å få et stykke sønnavind på sine gamle dager!»

<b>ÅPNET DØRENE</b>: Beate og Toralv hjemme i huset i Voksenkollen i 2015.
ÅPNET DØRENE: Beate og Toralv hjemme i huset i Voksenkollen i 2015. Foto: Morten Bendiksen

Toralv smilte i vår samtale og sa at han selvfølgelig var forelsket, veldig forelsket, og han delte hvordan de begynte å planlegge bryllupet i all hemmelighet. Ingen medier skulle få nyss om hva de hadde fore, vielsen skulle være deres og helt privat. Og de lurte den norske pressen.

Både hun og han trodde i tiden før årtusenskiftet at verden ville gå under, men det var også da de skulle gi hverandre sitt ja. Beate hadde kjøpt brudekjole. Vielsen skulle foregå på den høyeste fjelltoppen Toralv hadde vært på, Hornelen, Europas høyeste sjøklippe.

Da de kom til Vestlandet den romjulen, var Beate febersyk og de snakket med en prest, som krevde at de fulgte ritualet, der hun lovet å elske Toralv til døden skilte dem ad. Men det ville hun ikke love. «Tenk om han blir vanskelig å leve sammen med. Da vil jeg, som alltid holder løfter, være låst og fanget».

Siden presten insisterte på sitt, fant de en sorenskriver i stedet. Så skjedde det som ingen av dem glemte. Den nydelige brudekjolen lå pakket inn i silkepapir. Toralv trodde det bare var papiret og kastet den i ildstedet.

<b>DRAMATIKK:</b> Det oppsto kaos før bryllupet da Toralv klarte å kaste brudekjolen i peisen. Du kan se brennmerkene på ryggen.
DRAMATIKK: Det oppsto kaos før bryllupet da Toralv klarte å kaste brudekjolen i peisen. Du kan se brennmerkene på ryggen. Foto: Privat

Beate reddet den, men det var brent hull flere steder. Hun så på det som et tegn, et dårlig tegn. Panikken sa: «Jeg kan aldri gifte meg med den mannen».

Les også: (+) Pappa kuttet meg ut da jeg sa jeg skulle skilles, og jeg forsto ikke hvorfor. Så kom det et brev

Tente bål på toppen

Da hun viste Toralv kjolen med brennmerkene, sa han: Du kan jo tenke på Ikaros, som brant vingene da han føk mot solen.

Nyttårsaften dro de sammen med forloverne til stranden Refviksanden i Vågsøy kommune, en naturlig hvit sandstrand dannet av skjellfragmenter, omtrent 1,5 kilometer lang. Champagnen og champagneglassene var klare.

<b>BLÅSTE BORT:</b> I et helikopter ble de nygifte fraktet til Hornelen, Europas høyeste sjøklippe. Bryllupet ble holdt superhemmelig.
BLÅSTE BORT: I et helikopter ble de nygifte fraktet til Hornelen, Europas høyeste sjøklippe. Bryllupet ble holdt superhemmelig. Foto: Privat

På stranden ble de viet og så kom helikopteret, som skulle frakte dem til toppen av fjellet.

Det var vind og snø, men de kom seg til toppen sammen med forloverne og deres ektefeller. Der oppe, i snøstormen, tente de et bål, som knyttet en rød tråd til deres første fjelltur sammen.

Etter en kald seanse med mye vær og liten utsikt, kom helikopteret og hentet dem igjen. Vel nede på slektsgården til Toralv spiste de fiskeboller ved stabburet, det var visstnok livretten hans.

<b>JA, TIL KJÆRLIGHETEN:</b> Paret ble gift på Refviksanden på nyttårsaften.
JA, TIL KJÆRLIGHETEN: Paret ble gift på Refviksanden på nyttårsaften. Foto: Privat

I møtet med Beate sier jeg først ingen ting om at jeg kjenner detaljene som aldri ble trykket. Men på vei ut får hun vite. Da ler hun.

– Tenk at jeg ikke kunne love å elske og ære ham livet ut, jeg, som er den mest trofaste av alle. Det var jo akkurat hva jeg gjorde!

Hun sier at sorgen har mange ansikter. For henne har det vært riktig å beholde klærne hans. Hun klemmer ansiktet inntil skjortene, kjenner duften av han som alltid luktet godt, og det føles godt og nært.

Hadde hverandre

Toralvs enke har en sart og sterk sjel og et stort og bankende hjerte.

– Da pandemien kom, forsto han ikke hvorfor han ikke kunne være på scenen. Vi levde her og hadde bare hverandre. På mange måter ble det en absurd og veldig tøff tid. «Jeg vil til teateret», sa han. «Det kan du ikke, for det er pandemi og fare for smitte», sa jeg. «Pande-hva?» Jeg forklarte gang etter gang, forteller Beate.

De skulle lese avisen høyt, for hverandre, men der sto det bare om korona.

– For å temme rastløsheten hans måtte jeg gi ham oppgaver med å lese og lytte til tekster og poesi, eller deklamere dikt. Alt ble bedre når han følte at han virket, forteller hun.

<b>GODE MINNER:</b> Beate og Toralv, lykkelige sammen før pandemien kom. Beate bærer med seg de gode minnene.
GODE MINNER: Beate og Toralv, lykkelige sammen før pandemien kom. Beate bærer med seg de gode minnene. Foto: Svein Brimi

Fordi de lekte teater, hadde de langt inn i sykdommen berikende og gylne stunder til ettertanke.

Reveenka, kaller hun seg selv. Under trappen, som er dekorert med kunst fra folkeeventyrene, har hun laget sin egen krok. Hun føler at hun og Toralv bor i hverandre med kropp og sjel fortsatt. At han er til stede, bare på en annen måte.

Bildene av de to sammen står fremme. Han i oljehyre og med krøllene stikkende frem fra skipperlua. Hun i slagstøvler, bærende på en bøtte.

Den svenske lapphunden Bless, som har fått navnet fra ordet blessing, altså velsignelse på engelsk, ligger trofast ved Beates føtter. Hun er den femte lapphunden de fikk sammen. Den siste tiden Toralv levde, var hun terapihund. Allerede åtte uker gammel lå hun inntil han i sengen.

– Vi fikk 30 år sammen og fem lapphund-liv; Bjørn, Bajus, Stella, Tussa og Bless. Jeg kan ikke se for meg et liv uten hund.

<b>GOD DYREKLEM: </b>– Jeg føler veldig sterkt Toralvs tilstedeværelse fortsatt, sier Beate og koser med den svenske lapphunden Bless.
GOD DYREKLEM: – Jeg føler veldig sterkt Toralvs tilstedeværelse fortsatt, sier Beate og koser med den svenske lapphunden Bless. Foto: Svein Brimi

Setningene som gjentar seg. Den røde tråden. Toralv ble i 1993 intervjuet om forholdet til en lapphund, og han sa: Jeg kan ikke se for meg et liv uten hund. Historiene deres, vevd sammen. Personlighetene, tankene, de usynlige båndene. De to. I hjemmet de delte, føles dette veldig sterkt.

Toralv snakket kjærlig om sin livsledsager. De hadde vært gift i mer enn tyve år og han sa: «Jeg blir fremdeles grepet av Beates fenomenale evne til å kommunisere med barn og unge. Det jeg elsker mest ved henne er at hun er så vital, sammensatt og leken. Sånn sett er det synd hun ikke har fått oppleve å få barn. Jo da, hun kan være krevende å leve sammen med, men jeg tror ikke at jeg hadde klart å bo sammen med en som bare sa: Ja, vennen min».

Les også: Solveig Guldbrandsen om skilsmissen: – Det er fremdeles ting jeg savner

<b>SMÅ SKRITT:</b> Beate kan se på bilder av Toralv i dag, men ikke høre på opptak med stemmen hans.
SMÅ SKRITT: Beate kan se på bilder av Toralv i dag, men ikke høre på opptak med stemmen hans. Foto: Svein Brimi

Han var så tapper

Ektemannen sa at tiden fløy i Beates selskap. «Det skjer så mye rundt henne, hun er så mye på så mange måter. Det er aldri kjedelig», sa han.

Hun sier at han var det mest fysiske mennesket hun kjente. Når de var i Nordfjord på Vestlandet, spratt han opp av sengen grytidlig for å dra ut på sjøen for å ta opp garn, uansett vær. Han hadde fylt hjemmet med utstoppede dyr lenge før hun flyttet inn.

I mange år ønsket hun å få dyrene ut. Nå orker hun ikke tanken på fjerne dem fra plassene sine, velsigner dem. Ugla ved døren inn til kjøkkenet, som hun hatet, er blitt en venn.

– Det har tatt lang tid å komme seg ut av minnene fra den siste, triste tiden. Toralv var veldig syk, men klagde aldri. Å tenke på tapperheten og takknemligheten han viste, gjør vondt ennå. Og det er vondt å tenke på at han, som tok vare på stammene til trærne når de ble gamle, ble liggende uten sosial interaksjon store deler av tiden.

– Før vi ble et par arrangerte han bamsefester rundt bålet for vennene sine. Han var ekstremt flink til å leve i nuet, og vi to ble gode til å leve der og da. Så endte det så trist.

Å la folk beholde minnene om den friske Toralv, eller gi dem et innblikk i sykdommen? Hun har følt et dilemma rundt hva som skal deles. For han ble veldig syk og så redusert at han ikke hadde et godt liv.

<b>ELSKER VESTLANDET: </b>– Lykken var å dra sammen til slektsgården til Toralv i Nordfjord. Der levde vi det enkle, gode livet, forteller Beate.
ELSKER VESTLANDET: – Lykken var å dra sammen til slektsgården til Toralv i Nordfjord. Der levde vi det enkle, gode livet, forteller Beate. Foto: Svein Brimi

Demenssykdommen ga en ny dimensjon i livene deres. Beate har tenkt mye på hva som kan gjøres når sykdommen rammer. Hun fikk Toralv til å øve på å beholde den fine håndskriften. Han skrev sitt eget navn, en bevissthetsøvelse til det eksistensielle spørsmålet: Hvem er jeg?

– I motsetning til meg, hadde han en nydelig håndskrift og pleide å tegne hjerter med pil i på beskjedene han skrev til meg. Da han døde, følte jeg at pilen sto fast i hjertet mitt – det var forferdelig og fysisk vondt. «Kommer jeg til å dø nå», tenkte jeg. En venn, som er lege, fortalte meg om knust- hjerte-syndrom, som gir smerter som minner om hjerteinfarkt.

Hun stopper opp nå, blir stille.

– Vet du, natten nå nylig, da jeg følte at Toralv forsvant ut i universet, våknet jeg av at det rant bøtter med tårer. Etterpå føltes det som om pilen i hjertet hadde løsnet litt.

«Hvor er festet mitt på jorden nå?» Det er et spørsmål Beate har stilt seg selv.

– Sannheten er at jeg ikke går alene, selv om det ser slik ut. Toralv er med meg. Og det gjør det lettere å klare fortsettelsen.


Denne saken ble første gang publisert 19/04 2024.

Les også