Arne Brimi OG BARNEBARNAS PÅSKEPARADIS:
– Vil utgjøre en forskjell i livet deres
Arne Brimi strekker ikke alltid helt til i hverdagen, men de minuttene eller timene han får med barnebarna Aksel og Tiril i løpet av en uke, fyller han med mening.
Det spraker innbydende i peisen ved hjemmekoselige Vianvang denne snødekte dagen rett før påske.
Den velduftende lukten av nystekt lammelår fyller rommet i det Aksel (7,5) og Tiril (4) ramler inn døren til bestefars hjertebarn ved foten av Jotunheimen. Røde i kinnene etter lek ute i nærmere 20 blå, søker de ivrig mot bestefarens favn.
– Jeg er veldig glad i og stolt av barnebarna mine. Det er viktig for meg at de vet at jeg er der for dem. Jeg har et ønske om å utgjøre en liten forskjell i livet deres de gangene vi treffes, det være seg om det er i fem minutter eller tre timer, forteller Arne Brimi (66).
Les også: Slik lager du Arne Brimis påskelam
Unikt bånd med barnebarna
Det er eldstesønnen Evens barn som fyller Vianvang med barnelatter denne tirsdag ettermiddagen. Raske føtter løper ivrig mellom bordene i den verneverdige restauranten og små hender leter velkjent etter en lokalprodusert eplemost fra kjølen.
– Det er fryktelig trivelig å ha Aksel og Tiril her. Dette er jo en familiebedrift, så det er helt naturlig at også den nye generasjonen har en friplass her. Det gjør godt å se at de er trygge og trives.
– Og nå er Aksel så stor at han faktisk kan bidra med å vaske opp og få noen kroner i lønn også. Da føler han seg som en del av gjengen og får kjenne på mestring, smiler Arne stolt over det ivrige og glade barnebarnet.
De har ett helt unikt bånd, de to. Aksel og bestefar. Han får gjerne bli med på snøscooter og traktor med Arne, og dagdrømmer om å bli med på jakt en dag.
– Han går på jakt i sitt eige hue heile tie, kommenterer Arne. Men den store jaktturen må nok vente enda noen år til.
Dannelsesreisen der oppe i den lille fjellbygda, har allerede formet den entusiastiske 7-åringen til å bli en gutt som setter pris på naturen og det rike spiskammerset den rommer. Sammen med bestefar har han også lært viktigheten av å ivareta det sårbare samspillet med omgivelsene.
– Det fineste Aksel og jeg gjør sammen, er å sitte nede ved elva, ha fiskesnøret uti og fyre opp et bål. Da er vi bare der i bobla vår og ingenting annet eksisterer. Aksel er på ekspedisjon, så varsler jeg når det er fisk på snøret. Akkurat slik som jeg gjorde der nede da jeg var barn, smiler Arne lunt, og legger til:
– Vi har også bygget gapahuk og brukt de siste to årene på å rydde søppel som har samlet seg fra elven gjennom 20 år. Det er ubegripelig hvor mye plast som kastes i naturen. Vi har vannet, fisken, spenningen og bålet – så gjør vi en jobb som skaper en større forståelse av viktigheten av å ivareta det vi har rundt oss. De siste gangene har også Tiril vært med og i fjor tok hun sin aller første fisk!
Les også: Arne Brimi hyller kona: – Men det betyr ikke at vi alltid er enige
Sønnen Even
Arne fyrer opp et varmende bål ute i vinterkulden, og legger to «vinterkyss» godt til rette i varmen fra bålet. Det er saftige, økologiske appelsiner tilsatt en sukkerbit og to.
Han spidder to «pysjer» på medbrakte spyd, og understreker at selv Brimis barnebarn kan kose seg med pølser ved bålet. Men da er det pølser av god kvalitet og han dropper den sukkerholdige ketchupen som for mange er obligatorisk.
I snøfonnene som omgir Arnes vinterparadis, herjer sønnen Even (35) lekent med barna som hviner euforisk når pappa kaster dem rundt i snøen.
– Even har et fenomenalt bånd til barna sine, kommenterer Arne med en liten knekk i stemmen.
Også sønnen er dypt forankret i Vianvang. Han er utdannet sommelier – som på godt norsk betyr vinkjenner av ypperste rang.
Sammen med kona Linnea har han pusset opp Arnes barndomshjem som ligger knappe 200 meter fra gården Arne og kona Unni er bosatt på i dag. Å ha sine nærmeste samlet i bygda han selv trådte sine barnsben, betyr mye for den folkekjære mesterkokken.
– Det er trygt ha familien tett på og at alle barna er samlet her i bygda i dag. Det gjør det lettere å finne tid til hverandre, selv i en travel hverdag. For det er ikke bare jeg som har mye å gjøre.
– Nå har også Aksel og Tiril blitt såpass store at de har både fritidsaktiviteter og venner som tar mye tid. Da blir det mindre plass til bestefar.
Les også: (+) Kokk Reneé Fagerhøi: – Jeg likte Thomas lenge, men det tok lang tid før jeg skjønte at jeg var forelska
Matpolitikk
Følerier er ikke Arnes sterkeste side. Refleksjoner rundt familielivet og nå bestefarrollen, ender gjerne i en glødende engasjert digresjon rundt matpolitikk. Men det er ikke en digresjon uten et slagkraftig poeng. De to tingene er flettet tettere sammen enn man skulle tro.
– Det er fenomenalt at Aksel og Tiril får vokse opp i en liten fjellbygd som dette. Den kunnskapen de tilegner seg her oppe, ved å forstå naturen, hjelpe til å høste og vite hvor maten kommer fra og drive selvberging, er helt avgjørende for de fremtidige generasjonene. Om vi skal tro ekspertene, nikker Arne, og setter seg lenger frem på stolen:
– I Norge har vi bare 40 prosent selvbergingsgrad i dag. Det er minst i Europa. Jeg tror at i fremtiden må hver enkelt av oss legge til rette for at vi gjør en større egeninnsats på basisbehovene en har i hverdagen.
Vel inne i den behagelige varmen, kler Aksel og Tiril seg stolt opp i kokkejakker som bestefar har fikset til dem. De tripper ivrig etter å bidra når Arne viser frem det velduftende påskelammet, før de med stor glede gir seg i kast med maling av påskeegg.
De har sett frem til denne dagen, hvor de får være med sin anerkjente farfar på jobb. Aksel smiler stolt til oss og proklamerer:
– Han er faktisk bestefaren min – og han er berømt, vet du!
Les også: Eyvind Hellstrøm og bonussønnen: – Vi har et helt spesielt bånd
Hyttepåske
Aksel vokser nærmest noen centimeter foran øynene på oss. Øynene glitrer av barnlig glede. Han har fått høre det av lærere og medelever, at de vet godt hvem Arne Brimi er. Det har endret seg med årene det der. Det er Arne takknemlig for.
Da hans egne barn var små, gikk «Gutta på tur» sin seiersgang over TV-skjermene og det var ikke alle som greide å glede seg på Brimi-barnas vegne.
– Dette er mitt liv, og det er artig at Aksel og Tiril finner glede i å ta en del av det. Så lenge ikke han blir mobbet for at jeg er bestefaren hans. Det var annerledes da barna mine vokste opp. De fikk høre det en del, erkjenner Arne, uten å utdype ytterligere.
Når påsken melder sin ankomst i år, trekker familien Brimi mot hytta i nabobygda Skjåk. Da søker gjerne Arne skogens ro for å hugge ved og nyter god mat med storfamilien. I likhet med i julehøytiden, er det kona Unni som tryller frem de deiligste retter.
– Påsken er en rolig og fin tid i dag, som jeg setter stor pris på. Før jobbet jeg mye den uken, men etter at Tina (mellomste datteren red.anm.) kom til verden har jeg tatt meg fri i påsken. Og heldigvis for meg er også Unni utdannet kokk.
– Jeg slipper aldri til grytene hjemme og det synes jeg er greit. Unni liker å lage god mat til familien, smiler Arne Brimi fornøyd.
