Brimis julemat
Arne Brimis jul: Sprø svor er ikke (!) viktig og kona lager julematen
Som gutt lærte Arne Brimi at julefeiringen er resultatet av et helt års arbeid med å utnytte råvarene som finnes i nærheten. Når mat fra glass og krukke kom på bordet, ga det en forventning om høytid.
Han vokste opp i et hus med grisefjøs i hagen, på Storviksroe i bygda Tessand mellom Vågå og Lom.
Arne har et sterkt forhold til julehøytiden, og mener bestemt at det skyldes oppveksten i et lite samfunn som var selvberget gjennom året.
Det moderne ordet bærekraft var en grunnpilar i barndomshjemmet hans.
– Min barndom var trygg, god og enkel. Vi hadde mat, klær, hus og arbeid. Vi som var barn lærte å bidra på vår måte. Jeg gjorde ikke huslige sysler, men holdt på med ved og var med og sanket råvarer fra skog, fjell og mark. Hos oss var det mamma som sto for julematen og julebaksten, forteller den kjente kokken.
Årets mest hektiske tid er snart over på Arnes egen restaurant, Vianvang. Dørene stenger 19. desember, og ut året har derfor sjefkokken fri og kan nyte et roligere liv.
Han går inn i julen med lave skuldre og en forventning om familiehygge og ro. Minnene fra da han var guttunge er sterke og gode.
– Vi bodde ved siden av mine beste- og oldeforeldre, og i høytiden samlet vi oss. Noen ganger var søsteren til moren min og hennes datter hos oss også. På julekvelden var det ribbe, og til kaffen var det mammas syv slag, minnes han.
Moren het Aslaug og var en av dem som lærte Arne at julen er en høytidelig avslutning på årshjulet, og ikke minst, en viktig del av årssyklusen.
– Tankegangen vi fikk med oss er nesten glemt. Nå er julen kommersiell. Den gangen skulle vi feire alt som var gjort av jobb gjennom året. Det ble hentet opp fra glass og fryser, mat vi hadde som et resultat av egeninnsats, sier han.
Les også: Slik lager du ribba akkurat som Arne Brimi
Ikke stress!
Grisene i fjøset ble slaktet, og alt på dyret ble brukt. Når slaktet ble håndtert og ungene løp rundt var de ofte litt i veien, men de fikk med seg hva som skjedde.
At det var ribbe julaften, var en selvfølge.
– Det har alltid vært ribbe hos oss, sier Arne, og lar seg avspore da vi spør om alt stresset rundt ribba.
– Hemmeligheten er å gi den så lang varme at fettet brytes ned. Ikke vær redd for å la den stå lenge i ovnen. Men husk å salte den tre-fire døgn før den skal stekes. Du må bruke god tid og ikke ha det travelt, råder han.
Arne har skrevet flere bøker, og «Heimelaga» er tittelen på hans siste kokebok. I den forteller han om røttene sine, verdiene, arven, selvbergingen, bærekraften og kortreist, eller som han sier det selv – stuttreist mat.
Kanskje tror du ikke at følgende råd kommer fra selveste Arne Brimi, men jo: Kjøp ribbe i god tid og legg i fryseren. Kjøp gjerne to og stek dem samtidig. Da slipper du å prestere hver dag.
– Kald ribbe smaker også godt. Vi lager potetlefser og serverer med ribbe og tilbehør i, forteller han.
Å skrive på bokmål etter et intervju med Arne føles nesten som et ran, for mange av de gode dialektordene blir borte. Ei stugu, sier han om huset han vokste opp i.
Fra sine barndoms juler husker han spesielt godt en batteridrevet bulldoser han fikk som barn. Men han minnes også fine klær som han ble glad for.
De betydde nemlig at han kunne gå pyntet på juletrefest. Det var stas å ha nye klede.
– Noen år fikk jeg ski, og det var også stas. Søsteren min og jeg var veldig aktive og mye ute. Om vinteren var det skileik og skøyter, uten at voksne hjalp til. Vi ble selvstendige, sier han.
Les også: «Der ingen skulle tru»-Tor-Evert: – Å bli pappa og være en familie er det største som har skjedd meg
Manglet ingen ting
Gavehaugen barn av i dag skjemmes bort med, er fjernt fra hva Arne opplevde.
Han husker med glede året da han fikk en bok om USAs tidligere president Abraham Lincoln, og noen år senere da han fikk en fuglebok.
– Boken om Lincoln satte i gang en stor leselyst, og fugleboka har jeg fortsatt. Det var slik den gangen at vi fikk én gave som var noe vi trengte, og så ga besteforeldrene en leke eller to. Mer var det ikke. Det var nøysomt, men likevel manglet vi ingen ting.
Han tror fortsatt på verdiene han fikk med seg i oppveksten og er tilhenger av å forvalte og utnytte ressursene i nærheten. Og alle som kjenner til Arnes matfilosofi vet at han er en verdibærer nettopp i forhold til det.
Han bor fortsatt i bygda han vokste opp i.
Eldste sønn Even, som er utdannet sommelier, altså vinkelner, jobber med Arne. Han bor i huset til Arnes foreldre med kone og barn, bare tre steinkast unna huset til Arne og kona Unni.
– Når du bor som oss, kommer roen og høytidsstemningen nesten automatisk når det nærmer seg jul. Stort sett får vi en romantisk, hvit jul, men ikke alltid. Uansett gleder jeg meg. Kommer ikke snøen, får vi gjøre feiringen romantisk selv, ler han.
Da moren Aslaug levde, hendte det at han ble med henne i kirken julaften, men selv har han ingen tradisjon på dette. De pleier heller ikke å gå rundt juletreet i egen stue.
– Det er jentene i familien som pynter treet. Unni, Tina og Anna gjør det, mens jeg roer ned. Hos oss er det ingen ting vi «må» i jula. Ofte er det de yngstes ønsker som bestemmer hva som skal foregå, og hos hvem, forteller han.
Kona er julekokk
Hjemme hos dem er det kona Unni, som også er kokk, som sørger for all julematen. Hvem som feirer med hvem i storfamilien varierer fra år til år fordi det er dine, mine og våre barn, og flere familier i en.
På det meste er de 12 rundt bordet.
Arne Brimi hyller kona: – Men det betyr ikke at vi alltid er enige
På spørsmål om en dårlig svor skal få ødelegge en julekveld, sier Arne bestemt nei. For ham har aldri svoren vært så viktig. Han minner om at ribba tradisjonelt var kokt. Det var først da komfyrene kom og Ingrid Espelid Hovig etter hvert lærte folk å gjøre svoren sprø, at det ble hausset opp.
– Selvsagt er det luksus for meg å komme til ferdig dekket bord og få all maten servert. Jeg jobber med mat og folk hele året, og har det kjekt når kona ordner alt. Hun er god på det!
Arne smiler og sier at forventningene han følte før jul som gutt ikke er blitt borte.
Han liker høytiden og at familien er sammen på en real, ryddig og tradisjonsrik måte. Da spiller de kort, spiser godt og har gjerne noe godt i glasset.
– Det aller fineste med jula nå, er å være rundt barnebarna Aksel (5) og Tiril (8). Det er jo sånn at vi gjennom barna får kontakt med de store forventningene igjen, sier bestefaren.
Les også: Slik lager du Arne Brimis pinnekjøtt
