Anne var bare åtte år da hun måtte ta seg av økonomien hjemme: – Mamma hadde ikke peiling på penger

Anne Birkefeldt Ragde bestiller en kopp Earl Grey som serveres i en gullkantet tekopp. Vi sitter i restauranten på favoritthotellet hennes Bristol – midt i Oslo sentrum. Her bor forfatteren på ett av tre faste rom hver gang hun besøker hovedstaden.

Foran henne ligger to hektiske dager for å promotere boken hun skrev i vinter, Muttra og meg. Det blir forfatterens bok nummer 65.

– Det blir vel den fjerde, nei vent, femte boken jeg skriver om moren min, sier Anne og nipper til teen i den folksomme restauranten.

Hun er vant til de nysgjerrige blikkene som sendes hennes vei.

På en av de første sidene beskriver Anne hvordan hun som voksen en dag fikk øye på seg selv i et butikkvindu – og til sin store skrekk så moren sin.

– Det er jo ikke så rart at jeg ser trekk fra moren min nå som jeg er blitt eldre. Men jeg vil helst ikke være lik henne i det hele tatt, så jeg har prøvd å gå litt annerledes, ha-ha! Og prøvd å gjøre om faktene som minner om henne.

Jeg føler egentlig ikke at vi er særlig like.

– På hvilken måte?

– Moren min var en pessimist, mens søsteren min Eva og jeg er optimister begge to. Det er uforståelig hvordan det er blitt sånn.

Moren Birte Solvej Ragde

For seks år siden fant Anne en bunke reisebrev som hun og moren Birte Solvej Ragde skrev sammen på en reise til Oman. Det ble morens siste reise til sydlige strøk og den siste reisen deres sammen.

– Da jeg leste brevene, gråt jeg ikke. Jeg hylte av latter og tenkte at dette måtte bli bok, sier Anne og drikker litt te før hun fortsetter:

– Moren min er en drøm å skrive om fordi hun var så uforutsigbar. Hun kunne lage fest når ting var gørr. Og når hun følte livet ble kjedelig, fant hun alltid på noe nytt og spennende. Samtidig kunne hun sylte seg dypt ned i depresjonen. Hun hadde en selvdestruktiv tankegang og var på nivå med en 14-åring mentalt. Hun var ofte sjalu på søsteren min og meg. Vi måtte underholde henne hele tiden – ellers gikk hun inn i mørket sitt. Det skjedde også etter at vi ble voksne. Vi måtte passe på henne. Hele livet …

– Hvordan var det for deg som barn at moren din var så uforutsigbar?

– Det gjorde noe med meg, selvfølgelig, men jeg hadde jo ikke noe å sammenligne med. Det tok tid før jeg forsto at ikke alle hadde det sånn som oss. Jeg bare aksepterte alt som det var.

Kanskje førte det også til at Anne ble tidlig voksen. Fra hun var åtte år, passet hun på økonomien hjemme.

«Det har du ikke råd til, mamma», kunne Anne si når moren ville kjøpe noe.

– Hun hadde ikke peiling på penger. Moren min brukte det hun hadde, helt til det var tomt. Jeg regnet ut hvor lenge det var til neste gang hun fikk penger, og la til side nok til mat hver måned.

I en periode, da Anne og søsteren Eva var små, levde de på sosialtrygd.

– Det var en stor skam for moren min at hun måtte stille seg i kø sammen med alkoholikere og uteliggere for å hente utbetalingsslippen på sosialkontoret. Da den etter hvert ble sendt i posten, var hun livredd for at postmannen skulle legge betalingsslippen i feil postkasse. At naboene skulle oppdage at vi levde på sosialtrygd.

Til slutt skjedde det Annes mor fryktet mest. Utbetalingsslippen havnet i postkassen til naboen. Og naboen lot Annes mor få høre det.

– Hun var helt knust og gikk rett ned i kjelleren.

«Ikke bry deg om dem», sa Anne til henne. Men moren brøt fullstendig sammen.

Da døtrene ble eldre, fikk moren seg jobb på en plastposefabrikk og jobbet hardt for å forsørge barna sine.

At moren til Anne var en sammen­satt dame, er det ingen tvil om. Nettopp derfor var hun også en drøm å skrive om, mener Anne.

– Du visste aldri hvor du hadde henne, eller hva hun kunne komme til å si. Det skaper jo en viss spenning, som en forfatter setter pris på.

Les også: (+) Ingenting ved Laila viser at hun er fattig, men hun står i matkø sammen med de to små barna. – Jeg skammer meg sånn!

«Muttra og meg»

Muttra og meg er også en bok som handler om savn og sårhet. Anne beskriver en mamma som aldri tok henne på fanget, aldri delte ut klemmer og sjeldent kom med gode ord.

I boken filosoferer Anne over hvor rart det var at moren elsket sol og varme, samtidig som hun ikke klarte å gi sine nærmeste nettopp det.

– Jeg savnet nærhet og kjærlighet i oppveksten. Moren min var ikke så nær. Grunnen til det var at hun aldri lærte dette i sin egen oppvekst, mener Anne.

– Hun var kjærlig mot Eva da hun var liten og syk, men hun ga oss aldri klemmer. Det begynte hun med først på sine eldre dager, men det var aldri noe hjertelig over det, mer som et mantra.

Men Anne visste at moren var stolt av henne. Stolt av at Anne var den første i familien som tok en universitetsutdannelse, og at hun etter hvert ble en av landets bestselgende forfatteren. Hun leste Annes bøker fra perm til perm. Og hun forsvarte datteren hvis noen kritiserte det hun skrev.

– Hun skrøt av meg til søsteren min, og av søsteren min til meg, men hun sa sjeldent noe fint til oss direkte.

– Jeg vil si vi hadde en turbulent barndom, og det gikk som regel utover meg som var eldst.

I boken skriver Anne om hvordan moren rett som det var kunne gi henne en ørefik. Helt opp i tenårene.

Selv om søsteren hennes ifølge Anne er uenig, mener Anne bestemt at hun var prøvekluten.

Barnebarna Sverre (9) og Solvej (4)

Annes mor elsket sol og varme og reiste så fort hun fikk anledning. Birte, som opprinnelig var dansk, trivdes ikke særlig godt i Trondheim og flyttet sørover til Oslo, nærmere Danmark, da Annes sønn var fire år.

– Jeg var litt sår da hun flyttet fra Trondheim, ikke for min egen del, men på grunn av sønnen min som
ikke fikk ha mormoren sin i nærheten.

– Du skriver i boken at du ikke ville gjort det samme?

– Næ-hæ-hei! Om sønnen min flyttet til Kuala Lumpur med barnebarna, så ville jeg flyttet til Kuala Lumpur, jeg også!

De eneste Anne setter av tid til innimellom skrivingen, er de to barnebarna sine, Sverre på ni og Solvej på fire. Solvej har forresten arvet navnet etter mormoren sin. Derav den danske j-en.

– Jeg er også en helt annen bestemor enn muttra var for sønnen min. Jeg liker å klemme og har ikke noen problemer med å gå inn i hodet til et lite barn. Jeg vil være til stede for dem så mye som jeg får til.

Anne har nylig tilbrakt noen dager med de to barnebarna på hytta som ligger på Stokkøya i storhavet med Island som nærmeste nabo.

Les også: (+) Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen

Ba aldri om penger

Annes mor bosatte seg på Stovner i Oslo i en av blokkene nær senteret. Anne besøkte henne så ofte hun kunne, men trivdes ikke særlig godt.

– Hver lørdag var det full fest i blokken og narkomane som banket hverandre opp. Du kunne ikke sette en blomst eller en dørmatte utenfor. Da ble det stjålet med en gang …

I boken skriver Anne om hvordan moren Birte kjøpte ting på avbetaling og solgte det før det var ferdig betalt. Moren kunne også handle reiser på kredittkort. På den måten opparbeidet hun seg en god del gjeld.

Selv om Anne etter hvert ble en suksessfull forfatter, ba moren henne aldri om penger.

– Muttra var ikke opptatt av penger og status. Det eneste jeg fikk lov å kjøpe til henne, var bøker og reiser. Hun elsket å dra på nye eventyr – jo oftere jo bedre. Og aller helst til sydlige breddegrader.

– Hva er det viktigste moren din lærte deg, vil du si?

– Hun har gitt meg verdensbiblioteket. Hun lærte meg å bli interessert i litteratur. Hun sa: «Uansett hva du lurer på, Anne, så finnes det en bok om alt!» Moren min sluttet aldri å være interessert og nysgjerrig.

Så var det denne reisen til Oman, som fikk Anne til å skrive om moren sin for fjerde eller femte gang.

– Vi hadde det desperat hyggelig på den reisen. Jeg tror det var fordi vi begge var noviser på turen og opplevde landet for første gang. Dessuten var muttra i sitt rette element på reise. Hun var alltid mye lykkeligere andre steder. Da ble hun et langt mer tolerant menneske. Sånn var hun aldri hjemme.

Motsetningsfylt forhold

Anne mener at alle døtre kan kjenne seg igjen i det komplekse mor-datter-forholdet hun beskriver i den nye boken sin.

– Et mor-datter-forhold vil alltid være motsetningsfylt i større eller mindre grad. Du skal frigjøre deg fra moren din samtidig som du elsker henne over alt.

– Nå er mamma død. Det er på mange måter en lettelse. Likevel, alt i alt vil jeg si jeg hadde en god barndom. Mye av det gode kommer frem i andre romaner jeg har skrevet.

Men det er ingen selvbiografi hun har skrevet, påpeker forfatteren.

– Jeg har valgt ut og satt det sammen. Alt er sant, samtidig er det en roman. Hvis jeg skulle skrive biografien min, ville det blitt en helt annen bok, slår hun fast.

Les også: (+) Herbjørg Wassmo:– Det som var så fylt av skam at det var utenkelig at man kunne si det. Jeg trodde det var min skyld

Rammet av hjerneslaget

For tre år siden ble Anne rammet av hjerneslag da hun var på tur ut med hunden sin.

– Det var noe rart da jeg skulle sette bånd på hunden, men jeg gikk likevel ut. Jeg følte det var noe som ikke stemte, men klarte ikke å forstå hva det var.

En forbipasserende mann oppdaget at noe ikke var som det skulle med Anne, og fulgte henne hjem. Der ringte hun svigerdatteren Siri, som med en gang forsto at noe var feil. Og straks var ambulansen på vei.

Dermed fikk Anne rask behandling, noe som er avgjørende ved hjerneslag.

– Jeg var heldig og ble fort frisk. Åtte dager på sykehus og seks uker på rehabilitering. Hjerneslaget gikk ikke utover evnen til å skrive eller prate. Men jeg glemte at jeg røykte, og da kunne jeg like godt slutte.

Anne ler og forteller at hun fikset røyksuget med nikotinplaster.

– Det eneste jeg merker, er at jeg slurver litt når jeg snakker. Og noen ganger glemmer jeg ord. Men da skynder jeg meg bare å finne et synonym. Så alt i alt har jeg vært heldig, avslutter Anne B. Ragde.

Jeg vokste opp hos deg, men du klarte ikke å være mamma

Marte Bratberg om hvordan hun møtte kjæresten: Tok en hvit løgn på første date