PORTRETT
Anja Hammerseng-Edin om forholdet: – Jeg trakk meg litt unna
Det ble et mediesirkus uten like da Anja Edin og Gro Hammerseng ble et par. For Anja ble all oppmerksomheten i meste laget. Les det store intervjuet om karrieren, kjærligheten og familielivet.
Folk virker ikke så veldig stressa denne onsdag formiddagen. De myser mot den bleke vårsola og ser på byduene som letter fra brosteinen.
Noen minutter før Rådhusklokkene i Oslo slår ti slag, kommer Anja Hammerseng-Edin (39) over plassen.
Det er litt som i sakte film, sånn som mange av oss har sett henne komme ut av deltagerhuset i Mesternes mester tidligere i år. Sporty, med svart fritidsbukse, hvit genser og en bag på skrått over brystet. Hun smiler, legger hendene foran brystet og bukker svakt.
– Etter koronaen har jeg begynt å hilse på denne måten, jeg, med hendene inntil brystet eller albue mot albue.
Fryktløst hjerte
Anja Hammerseng-Edin (39):
Kjæreste: Gift med Gro Hammerseng-Edin.
Barn: Har to sønner, Leo (4) og Mio (10).
Bosted: Familien bor i Larvik.
Yrke: Driver appen Heart Mentality, et treningssenter personlig utvikling.
Aktuell som ny spaltist i Kamille.
Anja Hammerseng-Edin var en av Norges beste håndballspillere. Nå er hun gründer av appen Mentality, hvor medlemmene får trene opp sitt eget mindset gjennom programmer og livesendinger.
Hun er også gift med den tidligere håndballstjerna Gro Hammerseng-Edin. Gro er hjemme i Larvik sammen med de to sønnene Leo (4) og Mio (10). Det populære håndball-paret har vært sammen i 12 år nå.
Begge har lagt håndballen på hylla, begge gjør karriere på hver sin kant og begge har deltatt i Mesternes mester. Gro vant hele sulamitten som første og eneste kvinne i 2018. Anja kom helt til semifinalen i år. Mye og massiv oppmerksomhet stresser henne ikke.
– TV-program eller ei: Hvis man har det bra på innsida, så har man det bra ellers også. Og det har jeg. Jeg har det veldig fint, og når jeg er omringet av familien min, så har jeg det enda finere. Jeg jobber masse med det å finne fokus og ro, så det kan skje masse rundt meg, men inni her er det rolig, sier hun og legger hånda på hjertet.
– Er det ingen ting som stresser deg eller vipper deg av pinnen?
– Åpne skapdører, svarer hun kjapt og ler.
– Hvis jeg er i et rom med åpne skapdører, kan jeg se at munnen din beveger seg, men jeg hører ikke hva du sier. Jeg føler at det er noe som ikke er ferdig, hvis du skjønner, at det er noe jeg må fullføre.
Hun drar hendene gjennom den mørke luggen.
– Men jo da, det hender at jeg kjenner på en uro, og når jeg trenger å beskytte roen min, pleier jeg å meditere eller løpe. Noen ganger trenger hodet ro, andre ganger er det bedre å være i bevegelse for å få ut ting, sier hun.
Les også: Julius Goksør Bjerkheim (17) følger i stjerneforeldrenes fotspor
Morgenstund og meditasjon
Anja vokste opp på en 300 år gammel gård i Porsgrunn, sammen med mamma og pappa, en søster og en bror. De hadde både hund og katt, og på gården var det lekestue, en hage full av trær som det ble klatret i og en låve som stadig ble utforsket.
På Anjas rom var det stort sett plakater og bilder av håndballstjerna og navnesøster Anja Andersen. På gården bodde også farmoren og farfaren til Anja, og barna kunne alltid banke på hvis det var noe, enten det var snakk om middag eller litt selskap.
– Det var en trygg og god oppvekst, og jeg fikk mye frihet til å være den jeg ville være. Mamma og pappa hadde ofte besøk, og jeg elsket å sovne til lyden av latter og prat. Den summingen fra stua når jeg skulle sove – den var så beroligende. Det synes jeg fortsatt. Det hender nemlig at jeg må legge meg før gjestene våre har gått, sier hun og ler.
– Jeg er skikkelig pensjonist. Tidlig oppe og tidlig i seng.
Anja Hammerseng-Edin starter gjerne dagen før alle andre har stått opp, og helst med en stund for seg selv. De som fulgte med på Mesternes mester, fikk se en Anja som gjerne mediterte ved soloppgang.
– Jeg mediterer minst ti minutter hver dag. Jeg trenger alenetid, og elsker stillhet. Stillheten er ekstremt spennende, for da registrerer jeg hvor fokuset mitt vandrer. Da vi spilte inn Mesternes mester, hadde det vært korona i to år. Jeg grublet litt over hvordan det skulle bli sånn rent sosialt, å bo sammen med en gjeng voksne mennesker og samtidig ha det bra på ekte. Å skulle bo sammen med mange ukjente mennesker er jo sånt man opplever i studietiden og gamlehjemmet, men ikke midt i livet når alle har fått sine vaner.
– Jeg tenkte at hvis jeg føler meg oppriktig trygg, er det lettere for meg å uttrykke mine behov. Det ble derfor viktig for meg å gjennomføre min greie, og gjøre det som skaper ro, glede og trygghet for meg. Jeg ville ikke gå i fella der jeg ikke gjorde det som var bra for meg i frykt for at det var rart for andre.
– Det krever litt guts?
– Ja, og det er kjempespennende. Før vi startet konkurransen, lovet alle deltagerne hverandre at «når jeg går inn i konkurranse med deg, så skal jeg gi alt jeg har», og da er det innafor å forberede seg godt. Noen trenger å prate, tulle, høre musikk eller være i ro, og jeg trenger å meditere. Det var en enormt fin opplevelse å kunne støtte og backe hverandre underveis.
Les også: (+) Jeg kunne ikke fortelle sannheten om mamma og pappa
Utvikling og innvikling
Det var Anjas tante som tok henne med på håndballtrening første gang som 4-åring. Etter treningen ble kosedyr og bamser byttet ut med håndballen. Ballen var med henne overalt.
– På banen fant jeg kjærligheten til kreativiteten, nysgjerrigheten og ballen. Mamma trente laget, og hun la enorm vekt på lagfølelsen og samholdet i laget. Via en venninne av mamma, fikk vi besøk av en motivator på treninga en kveld. Han holdt et foredrag som traff meg rett i hjertet. I bilen på vei hjem spurte jeg mamma: «Går det an å jobbe sånn? Å få folk til å føle seg sånn som jeg gjorde nå?». For meg, som var i et skolesystem der jeg følte meg litt låst, var det vanskelig å tenke seg at jeg hadde en fri vilje og at jeg kunne gjøre noe sånt. «Du kan bli en motivator, men da blir du nok en av få», svarte mamma. Jeg husker det øyeblikket så godt.
Anja har hatt coach siden hun var 13 år, og hun har det fortsatt. Hun sammenligner opplevelsene på håndballbanen med livet ellers. Det handler om å være i øyeblikket, beholde roen, klare å ta imot kritikk, kjenne på forventningspress, føle på samhold og vennskap og på å vinne og tape.
– Jeg er veldig opptatt av personlig utvikling, og
det har jeg vært hele livet. Jeg har hatt coach på ulike områder i livet siden tenårene, og det gjør at jeg stadig finner nye områder hvor jeg kan vokse og utfordre meg selv.
– Utvikling er noe vi applauderer i samfunnet vårt, men jeg tror også vi kan gå i den fella der vi utvikler og utvikler og aldri stiller på startstreken. Fordi vi inni oss vet at vi kan lære mer, ha mer erfaring, mer kompetanse. Men hvis jeg hele tiden føler at jeg trenger å være mer, da er det en sjanse for at jeg akkurat nå ikke føler meg nok. Jeg tror på effekten av å se meg selv gjennomføre noe som krever litt av meg, og også våger å gjøre noen feil i starten. Det trenger ikke å være perfekt, men jeg må se meg selv gjennomføre sånn at jeg kan lære, og trene mer. Derfra blir utvikling en naturlig konsekvens.
Les også: Idrettsstjernene taklet ikke livet utenfor rampelyset og måtte ty til rus da seiersfestene var over
Fokus er trenbart
Anja spilte for flere norske storklubber, og hun drømte alltid om å spille på landslaget. I 2009 ble hun endelig tatt ut til VM i Kina.
– Det var utrolig stort å få synge nasjonalsangen og å få representere Norge. Jeg var veldig til stede helt til dommeren blåste. Fokuset begynte å vandre, og jeg fikk ikke til det jeg hadde trent for. Det var ikke et godt mesterskap for meg. Da jeg kom hjem, kjente jeg på frustrasjonen over å trene og trene uten å bli bedre. Så forsto jeg at det finnes verktøy for å holde og flytte fokus. Da jeg kjente effekten av det, ble jeg så oppslukt av å være til stede i øyeblikket, at jeg ikke kunne fatte at ikke flere trente på fokus. Fokus var jo trenbart!
Anja skjønte at det krevde personlig utvikling for å lykkes sportslig, og hun la seg i selen. Tre år etter VM i Kina, ble hun kåret til den mest verdifulle spilleren under EM.
– For å utvikle meg, brukte jeg blant annet WIN-teknikken. WIN står for «What is Important Now», altså: «Hva er viktig nå»? Fokuset vårt vandrer fra den fysiske til den mentale verdenen mange ganger om dagen, og dette spørsmålet hjelper meg til å være i øyeblikket. Det funker enten det handler om en feilpasning på banen eller privat. Hva er viktig akkurat her og nå?
Les også: Gro Hammerseng-Edin om livet som tobarnsmamma: - Jeg var redd for å bli ensom
Den store kjærligheten
De fleste som leste aviser i desember 2010, fikk med seg at Anja Edin og Gro Hammerseng ble et par. Det var et mediesirkus uten like, og alle ville ha en bit av det populære paret. Anja trakk seg litt tilbake når det sto på som verst.
– Jeg trengte å være i et forhold uten at hele Norge skulle mene noe om det, så jeg trakk meg litt unna i begynnelsen. Mediesirkuset var ikke en naturlig del av min verden, men det var en del av pakka med Gro. Det har vært en spennende reise, sier hun og ler.
– Det har alltid vært en enorm interesse rundt Gro, og det skjønner jeg. Hun har en naturlig integritet, hun våger å ha meninger og er så trygg. Gro er hel ved. Jeg har alltid vært stolt av henne. Jeg er jo veldig inhabil, men jeg tror at verden trenger å se henne. Hun står for gode verdier, og er en som bidrar til godhet og styrke. Jeg er så takknemlig for å ha henne rundt meg i hverdagen. Gro er en bauta.
– Dere virker som et par som har det nesten irriterende bra?
– Haha, i all beskjedenhet så er vi veldig bra sammen, ja, men jeg tror ikke det er flaks eller noe vi bare er, men noe vi jobber for. Det er lett å bli forelska, men å bevare kjærligheten, omsorgen og ærligheten kommer ikke gratis. Det er som kondis. Du må løpe jevnlig. Det krever enormt mye kommunikasjon og prioriteringer, spesielt når man har to barn. Det å klare å navigere i den balansegangen der …
Hver fredag stiller coachen til Anja henne spørsmål både i forhold til jobb og familie.
– Hun veileder meg i relasjonene mine, og spesielt i forhold til Gro som er det viktigste jeg har. Jeg har lyst til å sikre at jeg på mitt beste, og at vi har de bra. En av de tingene jeg gjør for å få til det, er å ha coachen min. Det er en god investering både på jobb og privat.
Les også: Traff Gro gjennom håndballen: – Det fineste karrieren har gitt meg
Sceneskiftet
Da Anja Hammerseng-Edin la opp håndballen i 2017, var hun ikke i tvil på om det var riktig avgjørelse. Hun var ikke lenger nysgjerrig og kjente at lekenheten og kreativiteten på banen forsvant.
– Jeg begynte å dagdrømme om andre ting, og om alt det morsomme jeg kunne gjøre. Da jeg la opp, var jeg helt mentalt ferdig med håndball. Det var litt skummelt, men samtidig vet jeg at når man virkelig elsker noe eller må noe, så finner man en vei. Jeg tror mange går et helt liv og venter på rett timing, og drømmer om ting de ikke utretter, sier Anja.
Anja bar på en drøm og hun visste at hun hadde mye å lære før hun kunne nå den. Hun hadde noen personlige barrierer hun måtte over, hun måtte blant annet lære seg sceneteknikk.
– Jeg tok kontakt med Sturla Berg-Johansen. Jeg kjente ham ikke fra før, men han booka scenen på Latter og lærte meg så mye. Det var skummelt og sårbart, men det var også en enorm læring i det. Jeg er takknemlig for alt Sturla lærte meg, og for at han hadde lyst til å bidra og gi av tida si.
– Har du alltid turt å spørre om hjelp?
– Ja, jeg har alltid spurt om hjelp fra de beste. Den gangen jeg drømte om å spille i VM, ringte jeg for eksempel til Christian Berge som senere ble landslagstrener. Det verste man får ved å spørre, er et nei.
Mio og Moa
Anja rister på en appelsin-smoothie og drar genseren opp mot albuene. Tatoveringene kommer til syne, men hun har ikke peiling på hvor mange hun har. En av tatoveringene er to hender som holder fast i et evighetstegn.
– Denne tatoveringen er et symbol på kjærlighet og om å velge å holde fast når det blir vanskelig. Tatoveringen ble laget da vi fikk Mio. Da han ble født fikk Gro et papir i posten der det sto at hun var alenemor. Det var både det tøffeste og det viktigste jeg kunne oppleve. Tøft fordi jeg ville bli anerkjent som mamma til den lille gutten som jeg holdt i armene. Viktig fordi det virkelig åpnet opp øynene mine og hjertet mitt for hva det vil si å elske et barn, og hjelpe ham inn i en verden der han skal få vokse inn i det som er ham. Det handlet ikke om meg, og det handler ikke om ord eller roller. Det handlet om kjærlighet, valg og prioriteringer i hverdagen.
Anja fikk beskjed om at hun kunne søke om å bli stemoren til Mio. Selv om hun og Gro var gift, måtte hun altså søke om å bli forelder til sitt eget barn.
– Det var kronglete å bli mamma sammen med en annen dame, og det er det fortsatt. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og fortalte det til en kompis. Han sa: «Du vet at stemor, mor, mamma, pappa bare er ord vi mennesker har skapt? Ingen ord kan gi kjærlighet». Det er helt sant. Jeg ble Moa, og denne tatoveringen minner meg for alltid om hva kjærlighet er, avslutter Anja.
Denne saken ble første gang publisert 15/08 2022, og sist oppdatert 13/02 2024.
