Ane Dahl Torp
– Det gjorde fysisk vondt i hjertet
Fra ungdommens første kjærlighetssorg til livslang kjærlighet i ekteskapet. Filmaktuelle Ane Dahl Torp og Anne Marit Jacobsen deler sine erfaringer om kjærlighetens opp- og nedturer.
«Det er én ting vi vet om forelskelse – det går alltid over.» Dette er et ofte sitert utsagn av forfatteren og dikteren Liv Lundberg. Men når forelskelsen herjer som verst, overvelder den alle tanker og følelser og snur opp ned på det meste.
I del to av Dag Johan Haugeruds filmtrilogi, «Sex, drømmer, kjærlighet», spiller Ane Dahl Torp (49) og Anne Marit Jacobsen (77) mor og mormor til 17 år gamle Johanne (Ella Øverbye), som blir hodestups forelsket i læreren sin.
Når Johanne velger å dele denne skjellsettende hemmeligheten med mormoren, og deretter moren, setter det tanker og følelser i sving også hos dem. Men hvordan opplevde de som gir liv til henholdsvis mormor og mor, den første store forelskelsen i virkeligheten?
– Jeg kan faktisk ikke huske den aller første, men jeg husker mange avstandsforelskelser, sier Anne Marit Jacobsen, og legger til at hun som ung hadde en tendens til å forelske seg i sine mannlige kolleger.
– Det å være i nærheten av – og jobbe med – et menneske du har slike følelser for, er ikke bare lett, sier hun, og tar en kunstpause.
– Men er det ikke mange måter å være forelsket på? Jeg er for eksempel forelsket i det å få lov til å jobbe slik jeg gjør nå. Skulle det ta slutt, ja, så ville det være en stor kjærlighetssorg.
Ane Dahl Torp henger seg på:
– Jeg husker godt den første forelskelsen, men enda bedre den første store kjærlighetssorgen. Det som var spesielt og veldig rart, var at det gjorde fysisk vondt i hjertet. Jeg husker at jeg lå i badekaret og hadde intense smerter. Det var dritvondt.
«Broken Heart Syndrom»
Det Ane Dahl Torp beskriver, kan minne om det som på engelsk kalles «Broken Heart Syndrom». Denne tilstanden, utløst av plutselig sorg eller et følelsesmessig sjokk, kan ligne et hjerteinfarkt.
Det er ikke utenkelig at dette inntreffer oftere enn vi tror, spesielt når den ene parten i et langvarig kjærlighetsforhold dør og den andre i løpet av kort tid følger etter. Men heldigvis hører dette til sjeldenhetene. Og de aller, aller fleste overlever sin første store ungdomsforelskelse.
– Det som er verdifullt, er å få den personlige erfaringen med at kjærlighetssorg går over, sier Dahl Torp.
– For i livet er det mange ting som kan gjøre oss triste. Det kan dreie seg om en jobb du veldig gjerne vil ha, men som du ikke får. Eller at du mister jobben, og tenker at du kommer til å dø. Men det går jo som regel bra, og man kommer seg videre.
Hun tenker seg om.
– Men når du er midt i forelskelsen, føles alt veldig dramatisk og eksistensielt.
Jacobsen bryter inn.
– Ja! Og alle filmene til Dag Johan Haugerud handler egentlig om disse urdriftene som vekkes i oss, og som er en så stor del av livet. Og han behandler temaene på en varm og respektfull måte, uten at det blir kleint eller spekulativt. For hvor seksuelt betinget er egentlig disse følelsene? De er så altoppslukende. Jeg tenker at den første gryende kjærligheten er som en drøm.
Les også: (+) Jeg trodde jeg skulle flytte sammen med elskeren min. Så fikk jeg vite sannheten
Generasjonskløft
I «Drømmer» begynner Johanne å skrive ned tankene og opplevelsene hun har i møtet med kvinnen hun lengter intenst etter å komme nær.
– Handler ikke forelskelse nettopp om det, å komme under huden på et annet menneske?
– Jo, det tror jeg, sier Jacobsen.
– Men vi er nok preget av hvor mye fysisk nærhet vi opplevde som barn. Min generasjon vokste opp med langt mindre av det enn senere generasjoner.
Man må kunne si at forelskelsen er en universell følelse som mennesker har opplevd gjennom uminnelige tider. Men måten vi håndterer og uttrykker den på, formes av tiden vi lever i. Hver generasjon bringer med seg sine normer, verdier og kulturelle kontekster.
– Jeg har vært veldig opptatt av generasjonskløftene i denne filmen, sier Dahl Torp.
– Det er gøy å spille en rolle som står midt i den kløften, akkurat som jeg gjør i mitt eget liv. Det å være både mor og datter samtidig og å kjenne på denne følelsen av at moren din kan irritere deg langt inn i ryggmargen.
Jakobsen snur seg brått mot kollegaen.
– Og det er en følelse som går begge veier, skyter hun inn med et smil.
– Ja. Og man innbiller seg ofte at man ser tvers gjennom sin mor, at man vet hva hun tenker og prøver å oppnå. Samtidig har de to et veldig godt og solid forhold. De snakker med hverandre på telefon hver dag, de diskuterer heftig og kan krangle høylytt, men det er en relasjon som tåler det. Det er sikkert mange som misunner dem den nærheten, og det er veldig fint å vise frem.
– Og noe mange sikkert kjenner seg igjen i?
– Absolutt. For de av oss som har et lignende forhold, er det veldig gjenkjennelig.
Les også: Advarer foreldre: – Denne metoden hører fortiden til
Forholdet mellom mor og barn
– Forholdet mellom mødre og døtre er kjent for å være komplekst og kan by på en del utfordringer. Hva tror dere det bunner det i?
– Jeg har bare en sønn, så jeg kan ikke snakke om å være mor til en datter. Men jeg kan snakke om å være datter selv, sier Jakobsen og fortsetter:
– Moren min og jeg hadde mange gode samtaler, men de handlet mest om praktiske ting. Hun lærte meg mye, men noen åpenhet var det ikke. Hvis du spør meg hvilken dagbok jeg gjerne skulle ha lest, så ville det ha vært mors. For mot slutten av livet hennes så jeg et melankolsk menneske.
– Men hvis jeg spurte henne om hvordan hun hadde det, fikk jeg aldri noe svar. Det var sårt. Veldig sårt. Men det er sikkert annerledes i dag. Hva er dine erfaringer, Ane?
– Man speiler seg vel litt begge veier. Jeg blir alltid forundret når folk sier: «Mamma er mitt største forbilde.» For jeg kan ikke forstå at noen har lyst til å bli som mora si. Ikke at det er noe galt med henne, men i mitt hode er det helt naturlig at hun får meg til å, ja, klø i ryggmargen.
– Når jeg merker hvor irriterende jeg selv kan være som mor, blir jeg også irritert på meg selv. Jeg spør meg selv om dette er mine følelser, eller om det er noe jeg har arvet fra min egen mor? Kanskje til og med fra min mormor? Eller var det oldemor som var opptatt av dette, og så gjentar jeg bare en slags arvesynd?
Anne Marit Jacobsen smiler og retter seg opp i stolen.
– Som mor kan jeg også bli veldig irritert når jeg ikke blir hørt eller får den kjærligheten jeg er vant med. Men så må jeg minne meg selv på å slappe av og kutte den navlestrengen. Mødre kan være veldig kravstore, men jeg tenker at det er bedre at barna tar ut aggresjonen på moren sin enn på partneren sin.
– Sønnen min og jeg kan være ganske direkte og sårende overfor hverandre, men det tåler vi, og vi ber alltid om forlatelse, som min farmor sa.
Les også: (+) Alle barn trenger minst én venn: Hva kan du som forelder gjøre når barnet føler seg utenfor?
Mangler selvtillit
I filmen spiller Jacobsen en intellektuell mor og mormor, en poet som ser litterære kvaliteter i barnebarnets romantiske nedtegnelser. Men hun opplever karakteren som svært ulik henne selv.
– I motsetning til meg er hun selvsikker, rett på sak og drittøff. Hun er liksom i en liga for seg selv og trives i sitt eget selskap. Sånn er ikke jeg. Det er det som er så gøy med skuespill – at man får lov til å være noen andre enn den man er.
Ane Dahl Torp bryter inn.
– Men det er noe ved måten du gestalter henne på som er veldig gjenkjennelig for generasjonen du representerer. Den selvgodheten: «Vi var politisk aktive, vi godtok ikke verden som den var, vi prøvde å forandre den, vi var feminister.» Mens vår generasjon, de som var unge på 1980- og 1990-tallet, egentlig hadde det bare bra. Noen av oss protesterte litt mot Irak-krigen, men det var stort sett det.
– Hva med dagens ungdomsgenerasjon, som dere begge har anledning til å observere?
Dahl Torp tenker seg om.
– Ja, hvem er de egentlig? Mange har psykiske problemer, og det kan man jo forstå, for fremtiden ser skummel ut. Men er det vår feil? Eller må de bare skjerpe seg? Hva skal vi gjøre? Så oppdager man kanskje – som i filmen, når hun jeg spiller, lurer på om datterens nedtegnelser kan utgis som bok – at det er et talent der. Hvis man har et talent i dag, skal man jo vise det frem.
– Hvilke råd skal jeg som mor gi min datter? Skal jeg oppmuntre henne til å ri på den bølgen fordi det kanskje kan borge for en bedre fremtid i en usikker verden?
Dahl Torp trekker på skuldrene.
– Du er selv mor til en gutt på 15 og ei jente på 12. Kjenner du deg igjen i dette?
– Ja. Det stemmer veldig godt med dem på min alder som er foreldre. Mange er usikre, mangler selvtillit, og er redde for å påføre barna noe som ikke er bra. Det gir ingen god magefølelse.
Les også: Familieterapeutens advarsel til foreldre: – Kan svekke tilknytningen og skape psykiske lidelser
Langsom tilnærming
– Hvilke tanker gjør du deg, Anne Marit, om den oppvoksende generasjonen?
– Jeg har inntrykk av de enten sklir fullstendig ut, eller så føler jeg at de nesten er litt tilbake der min generasjon var. Noen av dem bryr seg ikke om kroppspresset og alle kravene som stilles til dem, og det synes jeg er befriende. De nekter å tro på løgnen om at de må være perfekte. Det er deilig å se.
– Jeg opplever det også som ganske polarisert, og at verden i dag er veldig enten-eller, sier Dahl Torp.
Hun forteller at hun nylig deltok i et informasjonsmøte om russetida. Der det ble vist en film hvor en klasse med 28 elever ble stilt en del spørsmål.
– Et av spørsmålene var: «Hvor mange her har kjæreste?» Og det var én som svarte ja.
Ane Dahl Torp hever øyenbrynene.
– Blant 28 elever som nettopp hadde begynt i tredje gym! Men så snakket jeg med noen som mente at det var fordi det ikke er så kult å ha kjæreste i russetida. Jeg må forresten innrømme at jeg selv tenkte i de baner den gang: «Jeg må bli kvitt ham før jeg blir russ, for da vil jeg være single.» He-he. Men det er jo veldig lenge til disse ungdommene blir russ.
– Helt til slutt et utsagn som lyder slik: «Noen forelskelser ender lykkelig, andre ender med ekteskap.» Kommentarer?
Jacobsen tar ordet.
– Jeg tror mange i min generasjon savnet den langsomme tilnærmingen, at kjærligheten fikk vokse gradvis. Vi skulle være så frie og franke og hippier og hele pakka. Og politisk aktive, som du var inne på, Ane. Men jeg følte meg aldri hjemme der, og den dype kjærligheten fikk kanskje ikke vokse slik den kunne ha gjort.
– Ane, du har vært gift en del år. Har du klart å ta med noe av forelskelsen inn i ekteskapet?
– Det forandrer seg selvfølgelig over tid. Men når man har kommet dit at man ikke tviler på forholdet og føler trygghet og glede i valget man har tatt, da er man heldig.
Jacobsen nikker.
– Ja, virkelig heldig.
