En familie fylt med kjærlighet
Afsaneh hilste alltid i oppgangen, men naboen hilste aldri tilbake. Så kom dronningen på besøk ...
Familien Adampour bodde åtte personer i en leilighet i Oslo. Det var så trangt i gangen, at de måtte sette skoene fra seg utenfor. Det var ikke populært: Skoene forsvant på mystisk vis.
Hei! Velkommen, kom inn! Så hyggelig!
Storesøster Lina Adampour (36) åpner inngangsdøren på vidt gap i huset sitt på Gjerdrum. På innsiden virrer lillesøstrene Diana (28) og Sophia (24) sammen med mamma Afsaneh (62) rundt etter instruksjon fra NRKs utsendte journalist og fotograf. De skal bare ta noen siste bilder før de drar.
Lina veksler mellom å være med på bilder og by oss nyankomne på te og grøt. På det store kjøkkenbordet står det en bolle med safrangul grøt med kanel. Når NRK-folkene har dratt og damene får samlet seg rundt bordet får vi vite at grøten kalles Sholezard. Det er Ramadam, og denne grøten er fin å spise for voksne og barn når solen har gått ned.
Trangt om plassen
Afsaneh og ektemannen kom til Norge i 1988 som flyktninger fra Iran. Sammen med de to eldste døtrene, Lina og Mina, flyttet de inn i en kommunal treromsleilighet på Grünerløkka i Oslo.
Noen år senere bodde de i den samme leiligheten, men nå hadde flokken utvidet seg til seks barn – fire jenter og to gutter. Den store familien ble brødfødd av farens inntekt, mor var hjemmeværende. Det var trangt om plassen og lite penger, men mye kjærlighet.
I dag har alle barna gjort suksess på ulike områder. Det er hovedsakelig døtrene og mor Afsaneh vi blir kjent med i dokusåpen Familien Adampour.
– Vi hadde en nabo på Grünerløkka, som vi møtte ofte i oppgangen. Jeg hilste alltid, men hun hilste aldri tilbake i over 20 år. Barna mine spurte meg: «Mamma, hvorfor hilser du på henne når hun ikke svarer?» Da svarte jeg at det ikke hadde noe å si. At vi alltid skulle hilse og vise respekt selv om vi ikke fikk det samme tilbake, forteller Afsaneh.
Hun snakker om hvilke verdier hun synes har vært viktig å gi videre til barna sine. Kjærlighet og respekt for andre mennesker og omsorg både for familie og andre har hun alltid satt høyt. Det er verdiene hun selv har vokst opp med.
– Hvis man fyller hjertet sitt med bitterhet og hat, så har du det ikke noe godt. Så for meg var det viktig å hilse for min egen del. Jeg ønsket alltid å snakke med henne, fortsetter hun.
Les også: Lille Camara satt i badekaret og skrubbet kroppen hardt. Hun håpet å få like lys hud som mamma
Kongelig besøk
Barna lærte tidlig at de skulle ta vare på hverandre. I en så trang leilighet hadde de ikke annet valg enn å finne ut av ting når uenigheter oppsto. Mamma Afsaneh oppfordret dem alltid til å snakke direkte med den det gjaldt og ikke baksnakke.
– Det var så trangt om plassen at vi valgte å sette skoene ute i oppgangen. Det var tydeligvis ikke så populært, for ofte forsvant den ene skoen i flere skopar. Og da måtte vi skaffe nye sko, forteller Sophia.
Det var først i 2011 at naboen snakket med Afsaneh for første gang. Grunnen var tiltaket «Tea Time» igangsatt av Antirasistisk senter hvor muslimer inviterte ikke-muslimer hjem på te for å bli kjent og bryte ned fordommer.
Nesteldste Mina inviterte selveste Dronning Sonja og kronprinsesse Mette-Marit – og de takket ja.
Damene snakker i munnen på hverandre når de skal beskrive besøket – om presse, hoff og sikkerhetsfolket som ble stablet inn på kjøkkenet i den lille leiligheten.
– Det var veldig hyggelig at de kom, og de var hos oss i tre timer selv om avtalen var en time. Jeg husker at de fikk beskjed fra hoffsjefen eller hvem det var om at de måtte gå, men det ville de ikke. Begge to ga beskjed om at de satt i en samtale, og at de ville fullføre den, sier Diana.
Bare noen timer etter besøket møtte Afsaneh naboen, som hilste blidt for første gang på 23 år. Hun sa: «Hei! Har dronningen vært hos deg?»
– Jeg fikk helt sjokk fordi hun snakket til meg, og jeg ble så glad. «Hun sa hei til meg!», tenkte jeg. Jeg fortalte selvsagt om besøket, sier Afsaneh.
Les også: (+) Da Anne Rimmen falt for Ailo, sendte hun mail til sjefen: «Jeg vet at det ikke passer seg, men sånn er det»
foreldre på middag i barnas oppvekst.
«Du har gjort en god jobb»
Lina forteller at dronningen ga moren deres komplimenter.
– Det finnes videoopptak av møtet, og jeg fikk helt sjokk da hun sa: «Jeg ser hvilken god jobb du har gjort med å oppdra disse barna.»
De to deler et øyeblikk. En dronning og en flyktning, som har kommet til Norge og helt uten familie og nettverk å støtte seg til har oppdratt seks barn. Vi var jo der, så hun observerte oss. Mamma fikk aldri hjelp, eller en eneste søndag med hvile og avlastning. Da hun sa det, mamma.., sier Lina og ser bort på mammaen sin.
Afsaneh smiler varmt.
– Vi har alltid hatt mye kjærlighet, sier Lina.
– Når en person som er eldre enn meg, og i tillegg er dronning, sier at jeg har gjort det bra. Da blir jeg stolt. Hun er en flott dame, og har masse erfaring. Så det var veldig hyggelig. Hun sa at hun ville vite alt om meg og hvor jeg kommer fra for å forstå hvordan jeg har klart det. Jeg sa at jeg har all erfaring fra moren min. Jeg har nesten kopiert hva jeg har lært av mine foreldre i oppveksten, forteller hun.
Som barn av en storbonde ute på landet i Iran visste Afsaneh alt om sauehold og gårdsbruk. Hun tok del i arbeidet sammen med moren sin, selv om det egentlig ikke var forventet av noen av dem.
Men de hjalp til der det trengtes og samarbeidet med arbeidsfolkene på gården. På den måten lærte hun å være inkluderende og at alle har like stor verdi.
Les også: Etter den dype sorgen, tok livet en ny vending for NRK-Terje
Gjestfrihet
Faren til Afsaneh var velstående og viden kjent i sitt nærområde, og hun var pappajente. Han og moren var sjenerøse og gjestfrie, og denne gjestfriheten har hun tatt med seg.
Uansett hvor mange barn som var på besøk i den lille leiligheten på Grünerløkka, så lagde hun nok mat til dem og til foreldrene som hentet dem. Hun hadde lært å lage iransk husmannskost på gården og kjente godt til hvilke matvarer som var billige.
– Hjemme hos foreldrene mine hadde vi lam og lærte å bruke hele dyret. Jeg husker jeg ble så glad da jeg så pinnekjøtt i butikkene i Norge. Jeg ringte hjem til mamma og sa: «De har tørket lam her også!», sier hun smilende.
Det hun ikke kjente så godt til var fisk. Da barna var små lagde hun retter av frossenfisk fra fryseren, og hun husker fremdeles hvor skremt hun var første gang hun skulle lage mat fra en hel ørret.
– Jeg syntes den var så skummel, det var et dyr jeg ikke kjente til, sier hun og ler.
Som veldig mange flyktninger levde ekteparet et liv hvor de måtte starte helt på nytt, uten familie og nettverk. Leiligheten ble en trygg havn og det de kjente til som hjemme i 35 år. Søsknene har alltid vært vant til å dele på sengeplasser, og ikke nok med det – de fikk ofte lov til å ha overnattingsgjester. Så på lørdagskvelden var gjerne leiligheten full av unger. Sophia ramser opp en håndfull navn, som kom på overnatting.
– Vi hadde en sånn rund hjørnesofa, så noen lå i hjørnene på den. Andre sov ute på verandaen, vi fikk alltid plass, sier Diana.
Lina ler, og sier at det ikke er uten grunn at man kan møte voksne mennesker på gata i dag som kaller moren deres for mamma. Hjemmet deres var alltid åpent for barnas venner.
– Hjemme hos oss hadde vi et mini United Nations, sier hun.
Karen-Marie Ellefsen:– At det ikke ble slik, er mitt livs største sorg
Arbeid fra ung alder
Søsknene har alltid opplevd at hjerterommet har vært stort hjemme. Men for Afsaneh var det en sorg at hun ikke kunne gi barna sine mer da de var små, selv om de selv følte at de ikke manglet noe.
– Jeg kommer fra en rik familie. Faren min var først til å kjøpe radio, og den første til å kjøpe TV der vi bodde. Det har vært tungt for meg at barna begynte å jobbe fra de var veldig unge. Likevel tenkte jeg: «Afsaneh, det er bra for dem.», forteller hun.
Når døtrene skal forklare hva som ligger bak suksessen deres sier de også hardt arbeid. Men også tanken om at de skal hjelpe hverandre og at familien er en enhet – en for alle, alle for en.
– Vi har lært å få maks ut av hver krone av mamma. Jeg gikk med posten om morgenen, jobbet i kassa i dagligvarebutikk og satt barnevakt om kvelden. Alle pengene gikk til felleskassa for å hjelpe til økonomisk. Det har vi alle gjort fordi vi ønsker å ta vare på hverandre og dele det vi har, sier Diana.
Lina nikker og skyter inn:
– Da jeg jobbet som servitør fikk jeg mye tips. Kollegene mine sa: «Herlig, dette dekker festing i helga.» Men jeg dro på fest og drakk vann mens jeg brukte pengene til å fylle opp kjøleskapet hjemme. Det gjorde meg så glad å vite at jeg kunne hjelpe mamma. Vi så hvordan hun regnet og regnet for å få økonomien til å gå opp, sier hun.
Ungdomstiden var preget av jobb ved siden av skolen og fritidsaktiviteter. For Afsaneh skjønte at aktiviteter var viktig for å bli integrert i det norske samfunnet og sørget for fotballtrening, karate og dans.
Døtrene droppet kafébesøk, dyre drinker og konserter fordi de så på det som en unødvendig luksus. Men de opplevde noe annet – samhold, verdien av å jobbe for fellesskapet. Å ta vare på hverandre gjennom tykt og tynt.
Les også: (+) Jeg fikk jobben, men så ble jeg plutselig kalt inn på kontoret til sjefen
Kjærligheten overgikk alt
– Mamma lot oss ikke føle at vi var annerledes, men innerst inne fikk jeg jo med meg hva andre snakket og brydde seg om. Og hva vi ikke snakket høyest om. Så jeg følte innerst inne på en annerledeshet, men mamma klarte å ivareta oss på en sånn måte at det ikke betydde så mye. Samholdet og kjærligheten overgikk det negative, sier Diana.
Det var spesielt på aktiviteter gjennom skolen hun kjente på forskjellen. Når de skulle ha skidag, stå på skøyter eller ta med sykkel på skolen. Det skapte hodebry.
– Jeg har også opplevd å få reaksjoner på at jeg må stikke fra avtaler med vennene mine for å hjelpe søsknene mine med ting. De forstår ikke hvorfor jeg drar fra en avtale, men for meg har alltid familien kommet først, sier Sophia.
De er enige om at det å ha dårlig råd i Norge er noe ganske annet enn å være fattig i Iran. Det lærte de tidlig da de besøkte hjemlandet og fikk se de store forskjellene.
– Vi var Iran i sommerferiene mens andre dro til syden, og foreldrene våre viste oss hva fattigdom virkelig er. Mennesker som lever på brød og vann, og som har det veldig vanskelig. Så vi skjønte at vi hadde store muligheter, og at vi måtte bruke hver mulighet vi hadde. Det har vi gjort, og vi har løftet hverandre, sier Lina.
