Abid Raja og Nadia Ansar
Nadia og Abids kamp for kjærligheten: – Jeg gråt på bryllupsnatten
Nadia Ansar og Abid Raja har kjempet hardt for sin egen frihet. De feirer også mer enn gjerne nasjonen Norges frihet. – Å ha en ikke-religiøs dag som samler hele nasjonen er vel verdt å feire, sier de to.
De brune, dype øynene til Nadia Ansar lyser av glede.
– Jeg er veldig stolt av den norske nasjonaldagen! Det er en dag hvor det blir skapt et samhold – uansett bakgrunn. En fest uten en religiøs forankring som samler hele nasjonen. Det i seg selv er vel verdt å feire!
Flaggstangen utenfor familiens staselige, hvite villa på Ekeberg i Oslo er nabolagets høyeste punkt.
– Vi har også det største flagget, humrer Abid Raja.
– Når det er vind, smeller det nok mer enn selv gode naboer setter pris på.
Det mørkeblå nordiske korset med hvite kanter på rød bunn er utformet av en fordums kollega av ham, stortingsrepresentant Fredrik Meltzer. Flagget ble vedtatt i 1821 med den begrunnelse at det bar frihetens farger.
Nettopp frihet – knyttet opp mot skyld og skam – skal vår prat med ekteparet handle om. Men først står de i den vårlige hagen, kledd i hvert sitt staselige 17. mai-antrekk fra Eva Lie Design, og har bare øyne for hverandre – og fotografen.
Nadia har en nydelig fantasistakk hvor den blomstrete skjorten er ett av mange blikkfang.
Abid bærer jubileumsdrakten som i 2000 ble laget i forbindelse med Oslo kommunes 1000-årsjubileum, og er godkjent som bunad. Ifølge designeren har hver minste detalj en symbolsk betydning.
– Vesten på drakten er basert på hvordan syerskene vevde på Hjula Væverier ved Akerselva, det første maskindrevne veveriet i Norge, forteller Venstre-politikeren entusiastisk.
– For en Sagene-gutt er det stor stas.
På beltespennen er «Tigerstaden» symbolisert med et tigerhode, mens knappene, søljen og mansjettknappene er prydet med helgenen St. Hallvard og Møllehjulet.
Fortsatt forelsket
Ekteparet står med armene rundt hverandre.
– Så nydelig du er, Nadia, sier Abid betatt.
– Heldige meg som får dele livet med deg.
Lettere rørt erklærer han fortsatt å være forelsket i sin vakre kone, 28 år etter at de i all hemmelighet ble et par.
Kjærligheten mellom dem er godt synlig. Det ble likevel essensielt å sette ord på følelsene, også hva som skjedde i forholdet, for å komme dit de er i dag. Oppveksten hadde gitt begge en tung bagasje å rydde ut.
– Det har vært en lang prosess, slår Nadia fast.
– Men vit at det aldri er for sent å reparere gamle emosjonelle sår.
Det er hyggelig å være hos Nadia og Abid. Straks ytterdøren åpnes strømmer duften av nybakte kanelboller mot oss.
– Lukter det ikke godt? spør Abid gladlynt. Som en ivrig guttunge understreker han titt og ofte det åpenbare. Det gjør ham enda mer sjarmerende.
– Det er Nadia som har bakt. Også på kjøkkenet er kona mi en mester.
– Du er ikke så verst flink du heller, roser hun.
Det ser ut til å hvile en større ro over henne enn ektemannen. Nadia prater lavmælt, det faste blikket er klokt og mildt. Kvaliteter som må gjøre henne til en tillitvekkende psykolog.
– At Abid begynte å hjelpe til hjemme, også med våre tre barn, er krav jeg stilte da vårt ekteskap nådde bristepunktet, forteller hun åpenhjertig og tar oss femten år tilbake i tid.
– Pluss at han begynte i terapi. Jeg trengte å se de fagre ordene hans bli til handling.
Les også: Abid Raja: – Der og da ble jeg forelsket i Nadia på nytt!
Tvillingene Sara og Maya
Abid var lydhør.
– Jeg trengte å forstå min personlige reise enda bedre, og terapien hjalp, sier han.
– Vi tok først kampen mot familien for hverandre. Dette ble min kamp for å beholde Nadia.
Ved også å finne kjærligheten til seg selv har de skapt et parforhold og en familie hvor alle blir sett, hørt og verdsatt.
Datteren Sara (18) kommer hjem fra trening, blid og fornøyd. Deretter svinger tvillingsøsteren Maya smilende inn døren. To toeggede jenter som moren sier er svært ulike av vesen. Adam (16) hilser høflig og hastig på vei ut.
– Husk at vi bør øvelseskjøre snart, påminner Abid tvillingene idet de forsvinner opp trappen til rommene sine – med kanelboller.
– Han har god smak, forteller hun fornøyd. Foto: Gry Traaen
Å vedlikeholde en familie er en kontinuerlig prosess.
– Vi blir stadig vekk korrigert av våre barn, opplyser Nadia stolt.
– Det er så kult! Vi vokste opp i en kultur hvor det var utenkelig å si imot sine foreldre. Abid og jeg bestemte tidlig at våre barn skal ha frihet til å ytre egne meninger og ta egne valg, enten det gjelder partner, religion eller yrke. Ja, vi er veldig stolte av dem. De våger å være seg selv og de viser andre omsorg.
Podkast om skyld og skam
Nadia og Abid er enige om at de er nokså forskjellige av vesen.
– Jeg har for eksempel behov for langt mer egentid enn ham.
– Alt jeg vil er å få mest mulig tid sammen med deg, Nadia, sier han og trekker stolen litt nærmere sin kjære. Vi sitter ved spisebordet med bakst og kaffe.
– Abid har for øvrig en lei tendens til å avbryte, påpeker hun med et lite sukk.
– Men det er umulig å bli sint på ham, for se på de store Bambi-øynene!
Han blunker skøyeraktig, men ser også sitt snitt til å gripe ordet. Abid vil fortelle om en nokså ny genial idé som gir ham mer tid med kona.
– Vi er travle på hvert vårt hold og trengte et felles prosjekt. Jeg foreslo italiensk- eller dansekurs, men det interesserte ikke Nadia. Ideen begge tente på var å lage podkast – om skyld og skam.
– Vi har jo skrevet bøker om det, hun «Min skam» og jeg «Min skyld». I poden prater vi med kjente personer om følelser. Det er så spennende! sier han entusiastisk.
Nadia – som har doktorgrad i psykologi – omtaler deres nye felles eventyr på en mer faglig måte.
– Mine to hovedformål er å skape et rom hvor det er lov å prate om følelser. Uten åpenhet hadde jeg ikke vært den jeg er i dag, hverken som aktiv deltager i samfunnet, psykolog, ektefelle eller mamma. Med podkasten ønsker vi å gjøre Norge til et mer følelsesvennlig sted.
– Mitt andre hovedformål …
– Er at vi får enda mer tid sammen, smetter han smilende inn.
– Nei, Abid, det er ditt formål.
– Ja, det er mitt, gliser han, reiser seg opp av stolen og strekker på ryggen. Prolapsen krever jevnlig bevegelse.
– Jeg lar dere prate i fred. Kommer tilbake om litt.
– Han maser så fælt, sier Nadia hoderystende – uten at det høres ut som kritikk.
– Hvor var jeg, jo, mitt andre hovedformål er å lirke inn litt mer følelseskompetanse hos mannen min, ler hun. Nei da, Abid er egentlig blitt utrolig god til å både snakke og å være i kontakt med egne følelser, forsikrer hun.
Les også: Siv Jensen fikk tidenes overraskelse: – Det kom som lyn fra klar himmel
Nominert til fjorårets Bokhandlerpris
Med Abid ute av rommet slår praten over til Nadias debutbok; rost opp i skyene av anmeldere og nominert til fjorårets Bokhandlerpris.
Hun forteller om sin frigjøringskamp fra de mange uskrevne reglene som fulgte med foreldrenes flyttelass fra Pakistan på 70-tallet.
– Jeg bar på altfor mye skam – og en mørk hemmelighet. Skammen dukket opp over alt, helt fra starten av i livet. Jeg var ikke den gutten mine foreldre og slekten ønsket å få.
Hverdagen var preget av utallige regler som hun slet med å følge.
– La meg nevne ett av mange eksempler. Innen islam betraktes den venstre hånden som uren; Satans hånd. Den skal absolutt ikke brukes når du forsyner deg under et måltid, som er en hellig handling. Det ble et problem for meg. Jeg er venstrehendt.
– En gang vi hadde gjester til middag glemte jeg mammas gjentatte instrukser om å bruke høyre hånd. Jeg var seks år og ivret etter å smake på lammekjøttet. Vår mannlige gjest tordnet høylytt til sin sønn: ‘Hun kommer til å brenne i helvete!’
Å være bra nok i andres øyne føltes uoppnåelig.
– Det var forventet at jeg skulle være lydig og bli en selvoppofrende husmor. Jeg vokste opp med null forventninger om annet.
Det var ikke et veldig religiøst hjem, men de trodde på Allah, fastet og leste koranen.
– Under fasten var jeg skrubbsulten. En gang på skolen falt jeg for fristelsen å ta imot en tyggis. Skammen føltes ruvende.
Utsatt for overgrep
Da hun var 12 år flyttet familien fra drabantbyen Vestli. Faren hadde kjøpt en dagligvarebutikk på langt mindre multikulturelle Ekeberg, og over butikken var det en leilighet til dem. I det nye nabolaget slet Nadia med å finne sin plass.
– Jeg både så ut og oppførte meg annerledes enn de fleste andre der, og luktet feil – hvitløk.
Hun fikk hudutslett over hele kroppen, allergi, og begynte å tisse på seg.
– Det året ble jeg også utsatt for et seksuelt overgrep, betror hun tungt.
– En nær venn av familien skulle passe på oss søsken. Han tok meg med inn på mamma og pappas soverom. Jeg hadde ikke begrep til å si imot ham.
Etter hvert utviklet hun en spiseforstyrrelse.
– Og senere det året forsøkte jeg å ta livet mitt.
Alvoret i det hun forteller, smerten i minnene, har mørknet de brune øynene.
– Heldigvis fungerte ikke min plan om å ende livet. Ingen oppdaget heller at jeg hadde forsøkt. Jeg våknet av meg selv, rev i stykker selvmordsbrevet og skylte papirbitene ned i do. Skammen over å være meg skulle det vise seg å være langt mer krevende å bli kvitt.
Les også: (+) Plutselig innså Hadia Tajik hva moren mente da hun vokste opp. Nå sier hun det samme til sin datter
Hemmelige møter
Å kjenne på skam og skyld er menneskelig. Nadia og Abid definerer det i bøkene ut fra pakistansk kultur, men den drevne psykologen understreker at det er universelle følelser.
– Ingen slipper unna skyld og skam.
Hun poengterer at målet aldri var å bli skamløs, at skam har en viktig sosial funksjon, men derimot å bli kvitt den slags skam som får en til å føle seg ubrukelig og verdiløs.
– I mangel av validering fra mine foreldre, tenkte jeg: ‘Det må være noe galt med meg’.
Nadia hadde ingen å prate med om hva hun følte – før hun som 16-åring møtte Abid. I fem år hadde de hemmelige stevnemøter.
Nadia var lovet bort til en fetter i Pakistan, og de kom fra forskjellige kaster. Kjærligheten mellom dem var forhåndsdømt, en umulighet.
– Starten på forholdet vårt er som et Bollywood-drama, sier Abid – muntert tilbake igjen.
Vi har tidligere skrevet om hvordan de to i 1996 møttes på en utdanningsmesse, hvor hun kostbar ga ham feil navn og telefonnummer. Men – han ga seg ikke, og klarte å finne sin drømmedame. På podkasten «Skyld og Skam» kan du høre mer om hvordan de ble et par.
– Jeg falt for selvsikkerheten til Abid. Han viste et imponerende mot og engasjement. Jeg hadde aldri møtt noen med en slik kraft som hans, en kraft jeg selv trengte. Abid ga meg troen på at også min stemme, mine meninger og mine følelser var verdt å lytte til. Det var med ham jeg begynte å prate om skyld og skam, som senere ble faget mitt.
– For meg var det kjærlighet ved første blikk, erklærer den romantiske mannen hennes.
– Og da vi ble kjent, som i starten skjedde gjennom flere timelange telefonsamtaler, godtok Nadia meg fullt og helt. Jeg fortalte henne hele den triste historien min, som å bli født uten rumpehull, etterlatt på sykehuset av mine foreldre og jevnlig slått av min far.
Gråt på bryllupsnatten
Da det ble oppdaget at de var kjærester, ventet det dem en større oppvask. De kjempet for sin kjærlighet og fikk til slutt mot alle odds sine foreldres godkjennelse til å gifte seg.
– På én betingelse fra min far, nemlig at bryllupet skulle skje i hans pakistanske landsby, sier Abid.
– Jeg gråt på bryllupsnatten, forteller Nadia og blir stille et langt øyeblikk.
– Det føltes ikke som vårt bryllup. Det var basert på gamle, kulturelle, pakistanske prinsipper. Forventningene til meg var skyhøye, og fra første steg trådde jeg feil. En sminkefadese gjorde at jeg kom tre timer forsinket til vielsen, sier hun.
– På bryllupsnatten studerte jeg det oppstilte brudebildet vårt. Vi så tomme ut i blikket og var grav alvorlige. ‘Hvordan havnet vi her?’ tenkte jeg trist. Hvor var den kule gutten som jeg hadde kjempet så hardt for å få, han som lyste av energi og alltid øynet en ny mulighet? Den søte, rebelske og smarte kjæresten som pleide å se meg.
Det skulle vise seg at Abid var langt mer konservativ enn han fremsto.
Da de var nygifte, ga han henne en liste med temaer han ville ha seg frabedt å diskutere – blant annet «politikk, livet, pengeforbruk og likestilling.»
– Jeg trengte å løsrive meg fra de patriarkalske strukturene vi vokste opp med. Noe jeg neppe hadde klart uten deg, Nadia, sier han – takknemlig.
– Vi har klart det sammen, Abid, svarer hun.
Les også: (+) Jeg tok et oppgjør med sønnen min. Så en morgen ringte han og ba om en prat
Forsonet med faren
Både Nadias foreldre og Abids far har i nyere tid bedt dem om tilgivelse, og de tilga dem.
– At pappa tidligere i år tok kontakt og ba om forsoning, var svært overraskende, sier Abid.
– Jeg var moden for å ta imot unnskyldningen, men ble overrasket over at jeg fortsatt trengte å høre ham si det. Du verden hvor godt det kjentes!
– Det kom en ny ro over Abid etter den praten med faren i Pakistan, mener Nadia.
Svigerfaren unnskyldte også at han ikke hadde godtatt henne.
Nadias foreldre har også bedt om tilgivelse.
– Da jeg ga dem manuskriptet til «Min skam», gruet jeg meg til reaksjonen deres. Kort tid etter, i et stort familieselskap, klemte mamma meg hardt inntil seg. ‘Jeg er så lei meg, Nadia, unnskyld’, sa hun gråtkvalt.
Hun blir blank i øynene ved minnet.
– Vi gråt sammen. Mamma sa at hun hadde lagt merke til hvor stille jeg ble som 12-åring.
Nadia sikter til overgrepet, hemmeligheten som hun rett før bryllupet delte med Abid.
Abid ga henne mot til å fortelle om det til foreldrene, men den gangen var de ennå ikke modne for å godta den grusomme sannheten.
– At mamma mange år senere bekreftet at det lekne og vitale barnet Nadia ble borte, betydde mye for meg å høre. I dag er den vonde skammen borte.
Hun ser lettet ut over å kunne slå det fast.
I det nevnte selskapet hadde også faren hennes noen ord på hjertet.
– ‘Jeg er så lei meg for det som skjedde – unnskyld, Nadia. Jeg er stolt av deg’. Han var ikke stolt til tross for, men på grunn av den jeg er i dag. Det betyr ekstra mye.
Forsoningen var befriende for alle parter og har virket styrkende på deres relasjon.
– Nå kan jeg prate med mamma og pappa om absolutt alt, forteller Nadia glad.
