På 30-årsdagen fikk Abid Raja et brev som avslørte ryst­ende detaljer om sin egen oppvekst. Avsenderen var Grete

På 30-årsdagen fikk Abid et brev som avslørte ryst­ende detaljer om oppveksten hans: Da han var nyfødt og innlagt på Ullevål, reiste foreldrene til Pakistan og ble borte lenge.

Brevet kom fra en tidligere sykepleier på Ullevål, Grete Bakken.

– Det viste seg at hun pleide å ta meg med hjem når hun var ferdig på jobb. På den lille hybelen hennes ble jeg tatt godt hånd om og sov visstnok i en oppredd kommodeskuff.

Å møte hverandre igjen ble sterkt for dem begge.

– «Raya’n min», kalte hun meg.

Hos Grete i Drøbak fikk han bla i albumer som var fulle med babybilder av seg selv. I hans egen familie var det ingen.

– Jeg vil for alltid være Grete evig takknemlig, sier han varmt.

– Hun viste meg en kjærlighet og omsorg ingen andre ga meg. Jeg har ingen klare minner om det, men tror bestemt at det var av betydning for meg.

Grete Bakken var 23 år og nyutdannet barnepleier på Ullevål sykehus da nyfødte Abid ble lagt inn for en stomioperasjon, utlagt tarm.

– Vi fikk vite at foreldrene hans hadde reist til Pakistan på grunn av en begravelse.

Ble ikke hentet på sykehuset

Det gikk fire måneder uten at de kom tilbake.

– Den søte gutten kunne ha blitt utskrevet etter et par uker, men ingen kom for hverken å hente eller hilse på ham, forteller den tidligere barnepleieren hans.

– I stedet for at han skulle å ligge i sengen og stirre opp i taket, tok jeg ham med meg hjem etter arbeidstid.

Hun fikk låne en barnevogn og en skinnpose av en kollega.

– Med Abid i vognen gikk jeg turer, hilste på slektninger og venner. Alle syntes han var veldig søt. Jeg lot ham få overnatte på den ti kvadratmeter lille hybelen min.

Grete trenger ikke å grave i minnet for å huske de månedene hun fikk med guttungen.

– Jeg ble jo veldig glad i ham, forteller hun rørt.

Alt de opplevde sammen har hun notert ned i en 7. sans.

«Lånte med meg Raja hjem klokken 18. Besøkte tante på Røa med lille Raja, som er to måneder og én uke.»

– Raya'n min, som jeg kalte ham, var blid og god, men det fulgte også en del stell med at han hadde utlagt tarm. På den tiden var ikke kvaliteten på posen til å ha på magen av de beste.

Les også: Da Christina og Robin giftet seg, var de lykkelig uvitende om det vonde de hadde i vente

Mistet kontakten da han ble hentet

– Hvordan var det for deg at han ble hentet?

Da begynner Grete å gråte. Selv etter 46 år er minnet om det sårt.

– «Nå kommer de for å hente Raya'n din», husker jeg at kollegaene mine sa.

– Hva? Skal de hente ungen min? var hennes spontane respons.

– For det var slik jeg tenkte på ham, han var godgutten min.

Hun håpet at han ville få det godt, men følte seg ikke trygg. Tross alt hadde de forlatt ham som nyfødt. Et barn født med et handikap som ga store smerter.

– Ingen av foreldrene kunne norsk. Derfor fikk jeg hverken fortalt dem om tiden vi hadde delt eller spurt om det var mulig å hilse på ham av og til.

Da hun i 1978 ble sammen med sin mann Svein-Erik, ble han overrasket over å se et innrammet bilde av en brun baby på stueveggen hennes.

– Er det en jeg bør få høre om? spurte han forsiktig.

Grete ler når hun forteller om det.

Ekteparet, som i dag har to døtre og ett barnebarn, kjøpte sin første leilighet like ved blokken hvor familien Raja bodde.

– Jeg ante ikke at de bodde i nærheten. Vi møtte aldri hverandre. Jeg ville ha kjent ham igjen.

Mange år senere dukket det opp en kjekk, ung mann på TV. Grete fikk mistanke om at det var hennes Raya.

Da hun gjennom mediene fikk vite at han skulle runde 30 år, var hun ikke lenger i tvil. Det stemte med både årstall og dato.

Personlig gratulasjon

– Jeg tok sjansen på å sende ham en personlig gratulasjon.

Det var Abids kone, Nadia Ansar (43), som først leste brevet. Abid husker at hun med tårer i øynene sa til ham: «Du må lese dette». Heller ikke han klarte å holde tårene tilbake.

– Mange brikker falt på plass med brevet fra Grete.

Dagen etter at de fikk brevet, reiste ekteparet til Drøbak for å hilse på Grete og Svein-Erik.

– For oss alle ble det et sterkt og varmt møte, forteller hun.

Det viste seg at Abid ikke kjente til at han var blitt forlatt på sykehuset. Hos Grete ble han kjent med starten på sin historie og fikk se mange bilder av seg selv som baby.

– Du skulle ha beholdt meg, sa han til den snille barnepleieren da han ble klar over den kjærligheten og omsorgen hun hadde gitt ham.

– Vi skulle gladelig ha tatt ham imot, bekrefter Grete varmt.

– I årenes løp har Svein-Erik og jeg hatt mange helge- og fosterbarn. Raya'n min hadde selvsagt vært hjertelig velkommen og ønsket hos oss.

Frem til han var ett år levde han med stomi, såkalt «pose på magen». Han var født uten rumpehull, så han fikk konstruert et nytt. Men uten muskler i tarmen var ikke problemet løst. Han var enten forstoppet eller hadde diaré. Det luktet av ham.

I tillegg til smertene og de fysiske plagene fikk han jevnlig høre hjemme: «Skam deg!»

– Mesteparten av volden skyldtes at jeg var syk, at jeg stinket. Jeg sov som regel på en tynn madrass øverst i trappeoppgangen i blokken vår. Familien ville helst ikke ha meg innendørs.

Før Abid fylte tre år, hadde han vært i narkose 13 ganger. Først som voksen fikk han operasjonen som hjalp. Da hadde han mange år med vold og mobbing å bearbeide.

Les også: Therese Johaug har planene klare for ny karriere

Smertefull oppvekst

Selv om Nadia er psykolog, har hun aldri vært sin manns terapeut.

– Hun utfordret meg derimot til å søke profesjonell hjelp. Det hjalp meg å bearbeide traumene og bli min egen beste venn og korreksjon.

Ifølge Abid er det fremdeles få med minoritetsbakgrunn som går i terapi til tross for at statistikken tilsier et behov for det. Mange lever som ham i familier med vold og tvang.

– Jeg skulle ønske at vi var kommet lenger. Vi vet at en del fra mine rekker blir tvunget til å gå på koranskole, at det ennå ikke er akseptert å finne en etnisk, norsk partner og at homofili er uglesett. Overraskende få av de unge fronter likevel disse kampene.

Som tenåring er han sikker på at mange opplevde ham som breial og brautende.

– Inni meg bar jeg på et voldsomt sinne, minnes han.

Abids far, som han ikke lenger har kontakt med, la ifølge Abid regelmessig hånd på ham gjennom oppveksten.

Den dypt religiøse førstegangsinnvandreren arbeidet på en spikerfabrikk i Oslo. Han slet med å akseptere sønnens «avvik». Han ble født uten rumpehull.

Hva galt hadde foreldrene gjort for å få et slikt barn, hvisket andre voksne i deres miljø. Moren og faren mente det var en straff fra Gud at han ble født.

– «Hvorfor ble ikke du dødfødt», var ord like vonde som slag fra dem.

Overrasket over bokhandlerprisen

Når vi møter ham skal han motta enda en pris for sin andre selvbiografi, boken Min skyld – en historie om frigjøring.

– Å vinne Bokhandlerprisen i fjor kom som et sjokk. Et ubeskrivelig, gledelig et. Og tenk, nå har BOK365-leserne kåret min historie til årets bok i 2021. Hvilken ære, sier han ydmykt.

Han har et håp om at hans åpenhet kan hjelpe andre som kjenner på undertrykte følelser.

– Det ville ha vært så fint om flere får gleden av å leve et fritt og lykkelig liv.

Par mot alle odds

– Å bearbeide skam- og skyldfølelsen har krevd en målrettet innsats over flere år. Med Nadia ved min side måtte det gå bra. Det var mot alle odds at den vakre, kloke kvinnen ble min livsledsager, beste venn og støtte.

Første gang han så henne var på en utdanningsmesse på Sjølyst i Oslo. Han skulle starte på jusstudiene, hun var elev ved Lambertseter videregående skole.

– Foreldrene hadde aldri akseptert at vi møttes. Ifølge vår religion og kultur kunne vi ikke være kjærester, forteller Abid.

Det unge paret lurte seg til stevnemøter i parker og burgersjapper der det ikke vanket andre med pakistanske røtter. De søkte også friheten ved å reise til andre byer og utenlands. De visste at om de ble oppdaget, ville foreldrene nekte dem å se hverandre.

Tre år inn i forholdet fikk en pakistansk drosjesjåfør øye på dem. Foreldrene ble varslet. Abid sto steilt på sitt overfor faren sin og nektet å gi slipp på Nadia. Faren ville at Abid skulle gifte seg med en kusine. «Nadia er attpåtil fra feil kaste», sa faren.

– Trusselen som til slutt hjalp, var at hvis jeg ikke fikk Nadia, ville jeg gifte meg med en etnisk norsk kvinne.

Abid understreker at hverken han eller Nadia er motstandere av forhold på tvers av kulturer, men han visste at faren og slekten ikke aksepterte det.

De ble gift julen 2001.

Les også: Kirsti Sparboe flyttet hjem til Norge etter 17 år: – Jeg har måttet lære meg å leve alene

Full støtte fra barna

I dag er Nadia doktorgrads­stipendiat ved Institutt for psykologisk rådgivning (IPR). Til høsten er hun dr.psychol. Nadia har skyld og skam som fag og har som kona til Abid sett hvor krevende det i praksis er å leve med slike følelser.

– Det var nervepirrende for oss begge å gi ut min usminkede historie, forteller han.

– I forkant pratet vi mye om det her hjemme. Også med våre tvillingdøtre, Sara og Maya (16), og vår sønn Adam (14).

Kapitlet hvor faren deres betror at han vurderte å ende sitt eget liv som 15-åring kom som en overraskelse.

– Vi har brukt mye tid på å prate om det. Jeg er glad for at det kom opp. Det er et tema samfunnet trenger større åpenhet om.

Datteren Sara var den første av barna til å lese manuskriptet.

– «Pappa, jeg tror du trenger en klem», sa hun etterpå. Det varmet meg langt inn i hjertet.

Barna var som kona enige om at boken burde gis ut.

– Å se at det tross alt har gått bra med meg, håper vi kan hjelpe andre å puste friere og føle seg mer akseptert, sier Abid med inderlighet i stemmen.

Stolt av frigjøringen

Hans nevnte skam handlet ikke bare om å være født med et handikap. Abids skam handlet også om hvordan han behandlet Nadia i starten av deres ekteskap.

– Jeg – som senere skulle bli likestillingsminister – protesterte på frihetstrangen hennes. Kan du tenke deg, sier han opprørt over sitt gamle jeg.

– Blant annet styrte jeg Nadias klesvalg. Kjolestoffet måtte ikke være for tynt eller blusen for utringet. Alt av frykt for hva andre kunne komme til å mene om oss. Så trangsynt var jeg.

Han er lettet over å ha til­egnet seg større innsikt i nedarvede fordommer og handlingsmønstre.

Nadia er stolt av ektemannen.

– Abid har alltid vært der for meg, både med sitt vennskap, sin kjærlighet og sine kloke råd. Jeg har vært sammen med han mer enn halve livet mitt, og han har hver eneste dag fått meg til å føle meg elsket og som verdens viktigste person, sier Nadia.

– Han stiller alltid opp for meg, for barna og vennene våre. Han sier aldri nei om jeg spør han om noe. Så elsker jeg det brede samfunnsengasjementet hans og hans genuinitet i møte med alle folk, om det skulle være en toppolitiker på gata eller et lite barn på et kjøpesenter.

– Han behandler alle som medmennesker og bryr seg på ekte. Jeg tror folk sitter igjen med en god følelse etter å ha truffet ham. Han gir positiv energi til alle.

Hun er glad for at Abid har endret seg fra å være en veldig konservativ mann til å bli en tvers igjennom liberal person.

– Det viser et spenn i et endringspotensial som vanligvis strekker seg over generasjoner. Det har vært en smertefull og krevende prosess som har endret ham fundamentalt, samtidig som han fortsatt er den samme sensitive, humoristiske og ambisiøse mannen jeg falt for for 26 år siden, sier hun.

– Jeg tror han gjennom sin siste bok gir håp om at det er mulig å leve frie liv, fri fra skyld og skam, for mannen som for kvinnen. Vi er alle født fri, og klarer vi bli fri fra våre indre negative stemmer, kan vi leve et liv i frihet og i tråd med våre behov. Jeg er veldig stolt av Abid og alt han våger gjennom boken.

Les også: Merete fra Rednigshundene: Særlig én episode har satt dype spor

Barnas frihet er viktig

Historien om østkantgutten som endte på slottsplassen, er i dag kjent for de fleste i Norge. Over alt blir det pratet om den sterke boken til den profilerte advo­katen og Venstre-politikeren.

Sammen med kona Nadia har han sørget for å gi deres egne barn en gyllen start i livet og de beste forutsetninger for å skape hva de selv drømmer om videre.

– De får ta sine egne valg. Alt fra hva de ønsker å studere eller ikke, til religion og en dag valg av partnere. Våre roller som foreldre er å guide, støtte og oppmuntre dem på veien. Jeg elsker å se barna mine glade og fornøyde. Å være pappa er verdens beste oppgave.

Om han skulle ha en dårlig dag, er Abid svært bevisst på at det ikke skal gå utover andre.

– Spesielt mine egne unger. Hvis du ikke kan si noe positivt til dine barn – hold munn, sier Abid.

Han lever opp til sine egne ord om å gi. Familien har til nå vært fosterforeldre i ti år.

– Vi har hatt gleden av fire fosterbarn. Vår siste er nå myndig, men hun bor frem­deles hos oss. Vi tenker som så at når du har ressurser til å hjelpe – bruk dem.

Mot slutten av praten kommer vi inn på tilgivelse. Har han tilgitt foreldrene?

– Mor døde mens hun var i Pakistan i fjor. Vi rakk aldri å ta den praten. Far bor ikke langt unna, men som sagt har vi ikke lenger kontakt. Det ville nok ha vært lettere å tilgi om han hadde sagt unnskyld, selv om det uansett er mitt valg å ta, sier han tankefullt.

Barna skal alltid føle seg trygge

– La meg si det slik: Min indre negative stemme, den som stadig rakket ned på meg, er endelig borte. Den minnet meg om det jeg var blitt fortalt hjemme: «Du er ikke verdt noen ting!» Stemmen stilnet da jeg klarte å løsrive meg fra min fars syn på meg. Sånn sett bærer jeg ikke lenger på et nag til ham. Når det er sagt: Ingen fortjener en slik oppvekst!

Det hender han kjenner et stikk i brystet av savn over hva han aldri fikk oppleve med sin far. Som når han er ute på en av sine faste joggeruter og får øye på en far og sønn på tur.

– Men jeg har det veldig bra i dag. Det er fred inni meg. Livet har lært meg at jeg ikke kan endre det som har skjedd, men jeg kan endre min egen måte å være på – både overfor meg selv og andre. Noe av det viktigste for meg er at våre barn – hver eneste dag – skal våkne med en trygg og glad følelse inni seg. Å vise hverandre godhet er bestemt en egenskap som aldri bør undervurderes.

– Uten Nadia og barna vet jeg ikke hvem jeg ville ha vært, sier han.

Slik er «Tinder-svindleren» Simon Levievs liv nå

Sønnen min har fem barn med fem kvinner. Han vet ikke hva jeg har gjort med arven hans