Veien fra Sonja Haraldsen til Dronning Sonja
Spådommen Sonja Haraldsen fikk som ung jente, skremmer henne den dag i dag
Unge frøken Haraldsen var en dyktig motetegner. Fremtiden var full av muligheter, men så kom kjærligheten og snudde opp ned på alt. Det lå i kortene, hun var spådd berømmelse.
Unge frøken Haraldsen var en dyktig tegner og datter av hovedstadens fremste konfeksjonshandler.
Hun var interessert i kunst, moter og håndarbeid, gikk til tegneundervisning og kopierte den franske maleren Picasso fordi hun synes bildene hans var så fulle av liv. Hun broderte, sydde og strikket under pulten i skoletimene.
Da hun var 17 år, kom en moteinteressert journalist på besøk. Han ønsket se noen av tegningene hennes.
Da poserte unge Sonja i selvsydd kjole på trappen hjemme hos mor og far og fikk bilde av seg selv og motetegningene sin på trykk i VG.
Fremtiden lå åpen foran henne, og den så lys ut. Privat tilhørte hun «Sugerørsgjengen» på Vinderen, eller «Coca-gjengen» som den også ble kalt.
Det var en eksklusiv liten gjeng, bare Sonja, Johan Stenersen og to–tre andre.
Veiviser til kunsten
Johan var nevøen til den kjente kunstsamleren Rolf Stenersen. Gjennom onkelen kjente Johan til både spennende avantgardekunst og maleren Jakob Weidemann.
Johan tok med Sonja til Weidemann. Og Sonja ble
fascinert:
«Det var moderne! Midt i tiden, ja, til og med forut for tiden.»
I den nye boken, Sonja, samtaler med dronningen, av Alf van der Hagen, forteller Sonja at Weidemann ble hennes veiviser til den moderne kunsten. Siden ble han også en god venn.
Det var også gjennom ungdomskameraten Johan at hun traff kjærligheten i et middagsselskap. En kjærlighet som skulle snu opp ned på alt.
I den nye boken er dronningen uvanlig åpen både om kunsten og karrieren. Og om spådommer og barnetro.
Les også: Prinsesse Ingrid Alexandra: – I russetiden er det viktig å huske på de som har opplevd utestengelse
Spådommen
Ingen vet hvilken karriere dronningen vår ville ha valgt om ikke kjærligheten hadde avgjort det for henne. Sonja Haraldsen hadde mange talenter, og i tillegg var hun svært vakker. Hun behersket flere språk, studerte kunsthistorie og gikk på moteskole. Hun kunne ha blitt både designer, kunstner eller kanskje kurator på Nasjonalgalleriet?
Som ung jente ble hun spådd i kort, og i kortene lå det en helt annen skjebne og ventet på henne.
«Jeg hadde en «tante», en venninne av mor, som spådde i kort. Da jeg var 12–13 år, spådde hun faktisk veldig mye av det som senere har skjedd meg i livet. Det er nifst. Helt nifst. Hun sa blant annet at jeg ville bli en person som var kjent … Og etter som livet gikk, stemte mye av det hun spådde. Også en dyp sorg, sa hun. Det var jo min søster som gikk bort.»
Dette forteller dronningen i den nye boken. Hun forteller også om sin klippefaste tro på at vi alle er kommet til jorden med et bestemt formål.
Bidra i livet
Men selv om dronningen mener de store hendelsene i livene våre er forutbestemt, betyr ikke det at egenviljen er uten betydning. Ifølge dronningen er mye opp til oss selv.
Allerede i 1983, altså for nesten 40 år siden, sa hun i boken Sonja: Norges kronprinsesse (1983) at man ikke bare må sette seg ned og sørge, man må ta del i livet slik det er og bidra selv. Man må forsøke å være positiv uansett hvor mørkt det ser ut.
De samme holdningene gjentar hun nå i den nye boken. Når forfatteren spør om Märtha Louise deler de samme tankene, tror nok dronningen kanskje det, ja.
Les også: (+) Da lille Elizabeth ble født, var det utenkelig at hun en dag skulle bli dronning
Hjelp i troen
Den sterke troen på at det er en dypere mening med det som skjer, synes dronningen har vært til god hjelp i tunge tider. En tro hun også så på nært hold hos sin mor, Dagny Haraldsen.
Før Sonja ble født, mistet moren en liten gutt på syv år i en forferdelig drukningsulykke. Den lille gutten ble aldri funnet, og sorgen ble aldri snakket om i Sonjas barndomshjem.
«Etter at mor mistet Karl Herman, tror jeg hun fikk en veldig sterk tro. Karl Hermans død må ha preget henne, mener jeg, og hun så troen som den eneste trøst.»
Dronningen forteller videre at hun mener morens sterke tro på at det er en mening, også ble en trøst da hun senere mistet sin eldste datter og Sonjas storesøster, Gry, som tok livet av seg.
Dronningen sier at man bare må forsøke å være positiv og forteller at moren alltid sa «Pollyanna!» og forklarer videre:
«Brekker du benet, skal du være glad for at du ikke brakk det andre også. Vær glad for det du har! Det var Pollyanna.»
Les også: (+) Kongen som ble knekt av damene
På ski i Sveits
Dronningen vokste opp på Vinderen i Oslo og tok realskoleeksamen i 1954. Hun utdannet seg i kjole- og draktsøm ved Oslo yrkesskole.
Etterpå reiste hun til Sveits og videreutdannet seg ved moteskolen l’Ecole Professionelle de jeunes Filles i Lausanne. Men før hun dro, kom altså VG på besøk og lurte blant annet på hvorfor hun valgte akkurat Sveits? Da svarte hun kjapt:
«Kan stå på ski der, og det er det festligste jeg vet utenom sømmen.»
Sonja var en mester på ski, Hun deltok i et slalåmrenn i Sveits i 1956 og hun kom på førsteplass.
Men tiden i Sveits har hun også beskrevet som veldig ensom, noe som førte til trøstespising av sveitsisk sjokolade. Det ble så mye at mor Dagny slo fast at datteren ikke lenger burde gå i langbukser.
Vel hjemme igjen begynte Sonja på handelsskolen. Deretter bar det til England for å lære seg ordentlig
engelsk før hun etter planen skulle gå inn i sin fars forretning.
hobby, nemlig å stå på ski. Foto: Privat
Store omveltninger
Men hjemme ventet store omveltninger. Faren døde, og en ung mann krysset hennes vei.
Hun avslo alle invitasjoner i flere måneder etter farens død. Hun prioriterte mest av alt å være hjemme hos mor på Vinderen.
Storebror Haakon overtok fars rolle i forretningen. Hjemme var det bare mor og Sonja i huset. Mor lagde mat og Sonja spadde og stelte i hagen.
Men senere den våren sa hun likevel ja takk til å gå i et middagsselskap til sin venn Johan Stenersen. Resten er norgeshistorie.
Les også: Den lille jenta skulle hete Bianca og bli Norges tronarving. Slik ble det ikke
Om å være uønsket
Hun samlet på kunst før hun fylte 18 år. Noe av det første hun kjøpte for egne penger, var en vase laget av Picasso og et Weidemann-bilde.
Hun hadde mer enn nok utdannelse til å starte sitt eget klesdesignmerke, og hun var en kløpper på ski. Men nå ville hun ta artium. Deretter valgte hun å studere engelsk på universitet, og tok Rosenvilde husmorskole i Bærum.
Det bare noen få visste, var at Sonja hadde en kjæreste av kongelig byrd. Det var komplisert.
Snart ble hemmeligheten offentlig. Kronprinsen var forelsket i en ung pike av folket og ville gifte seg med henne. Sonja forteller om anonyme brev og lite hyggelige telefoner. Mange mente hun var en trussel mot monarkiet. Hun ville vekk. Hun satte seg i bilen og kjørte til Frankrike.
«Jeg følte meg uønsket. Det er ingen hyggelig følelse å føle at man absolutt ikke er ønsket. Jeg følte meg veldig ille til mote i de årene. Det var ingen hyggelig tid. I Frankrike fikk jeg i hvert fall være meg selv - og i fred.»
I Frankrike brukte Sonja mye av tiden sin på ulike museer, som satte varige spor.
«Det å reise som ung er jo å trene øyet til å se. For man er jo så mottagelig i den alderen. Når du reiser, gjør det noe med øyet ditt … og å lære å bruke øyet er helt grunnleggende når det gjelder kunst. Det er vel en kunnskap man bygger opp underveis … som et arkiv, tenker jeg meg det, eller en plattform for å lære å se ting og forstå stadig nye ting, av kunst, arkitektur og landskap. Det er en øvelse i å se.»
På utstilling
Antagelig var det i denne tiden hun ble ytterligere skolert i å se forskjellen på god og mindre bra kunst. For ifølge flere eksperter er dronningen i besittelse av det såkalte tredje øyet, det vil si et eget blikk for hva som er godt.
I dag har hun en privat kunstsamling som teller over 1200 bilder. Hun forteller at hun alltid har kjøpt kunst «con amore» (med kjærlighet) uten egentlig å ha noen plan for en samling.
Selv er hun også en habil kunstner, skal vi tro kritikerne. Da hun stilte ut på Kode museum i Bergen i 2017, skrev en kritiker i Bergens Tidende følgende:
«Jeg må innrømme at jeg er positivt overrasket over Sonjas egen kunst. Verkene fremstår som energiske, lyse og moderne».
Samtidig omtalte Morgenbladet dronningens bilder som «følsomme og velkomponerte», og skrev videre:
«Det er ikke vanskelig å merke et eget kunstnerisk blikk i disse arbeidene – noe lavmælt og kanskje melankolsk, blandet med en søken etter balanse og underliggende mønstre.»
En beskrivelse som passer godt på dronningen selv også. Få ville klart å balansere kunsten å være dronning og utøvende kunstner på en bedre måte enn det kvinnen, som en gang var frøken Sonja Haraldsen, har klart.
