Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie

Den 26 år gamle kvinnen hentet haglegeværet for å forsvare familien sin mot piratene. På dekk sto hennes treåring og var vitne til hendelsene.

Reisen som lå an til å bli et vakkert eventyr, endte en februarmorgen i tragedie.

For eventyrer Per Tangvald fra Oslo besto livet av spennende ekspedisjoner langt fra land.

I 1979 var Per (55) på jordomseiling med sin franske kone Lydia (26), og deres sønn Thomas (3). Sammen krysset de store deler av verdenshavene.

De var som ett med havet, og seilbåten L’Artémis, en 15 meter lang havseiler som Per egenhendig hadde bygget og rigget.

Guttungen Thomas blir 20. februar 1979 vitne til en grufull hendelse i Sulusjøen, som ligger mellom Filippinene og Borneo.

Lange og dristige seilaser

Samme år som tragedien gjør Vi Menn et telefonintervju med Per Tangvald. Her er hans beretning om hendelsene den fatale februardagen.

Sulusjøen ligger i et område som i århundrer har vært beryktet for sine pirater, også i moderne tid.

At overfallet skulle skje akkurat i nærheten av Balabac-stredet, bare 90 sjømil nord for Borneo, var imidlertid overraskende for Tangvald, som ellers kjenner disse farvannene bedre enn de fleste.

Per Tangvald hadde sans for lange og dristige soloseilaser lenge før disse ble «trendy» gjennom internasjonale regattaer og rekordseilaser.

Han er egentlig fra Oslo, men dro tidlig til USA sammen med familien. Etter en konkurs i California bestemte han seg for å ta opp sin ungdoms store lidenskap, seilingen.

Per klarte å skrape sammen 10.000 dollar, kjøpte seg en 32 fots kutter i England, og seilte den alene rundt jorden før kutteren sank i Atlanteren. Per ble reddet, men bestemte seg for å bygge sin neste båt selv.

Nå visste han hvordan han skulle konstruere «verdens beste» 50 fots havseiler.

Les også: (+) Sønnen til Hitlers sjefarkitekt er hjernen bak Qatar-VM

Lurte den strenge faren

Per dro til Brasil og holdt på med vidunderskuta L’Artémis, da den franskfødte piken Lydia dukket opp. Hun var bare 17 år gammel, og det utviklet seg et romantisk og dramatisk kjærlighetsforhold mellom de to.

Dramatisk fordi Lydias foreldre nektet henne å legge ut på seiltur med «den gale nordmannen».

Men Per og Lydia lurte den strenge faren, og seilte sammen over Atlanterhavet til Port Grimaud på den franske Riviera.

Senhøstes 1975 var Lydia gravid, men både hun og Per lengtet til varmere himmelstrøk igjen. En rik fransk forretningsmann hadde lenge beundret L’Artémis, og kom med et raust tilbud.

Mot god betaling skulle han seile båten til Taiwan, og der fungere som byggeleder for et prosjekt som omfattet 10 lystfartøyer, på 80 fot og 70 tonn, men bygd etter modell av L’Artémis.

I januar 1976 var Lydia fem måneder på vei, men Per regnet med å være fremme i Penang eller Singapore i god tid før fødselen, slik at den kunne skje på et sykehus under trygge forhold.

Les også: (+) Tirpitz-vraket ble en gullgruve

Fødsel i åpen sjø

Men storm og motvind forstyrret alle planer. Per måtte være jordmor om bord. Helt uforberedt var han imidlertid ikke, og i sin beretning om fødselen skildret han med atskillig humor hvordan han var i tvil om hvilken av flere håndbøker i fødselshjelp han skulle følge.

Fødselen gikk over all forventning, og Per Tangvald kunne til fortelle gravide mødre over hele verden at alle kan overkomme smertene ved fødsel uten medisiner. Vordende fedre fikk høre at de ville gå glipp av en av de største opplevelser i verden hvis de ikke selv deltok under fødselen.

Dåpsattest til lille Thomas ble utstedt i Singapore, og seilasen fortsatte uten uhell til havnebyen Kaohsiung Taiwan, hvor den vesle familien oppholdt seg i halvannet år.

Men både Per og Lydia ble lei av forurensningene i denne havnebyen, og lengtet bare etter én ting: å kunne stikke til sjøs igjen.

I 1978 kom de omsider av sted, og målet var Australia. Men L’Artémis ble stygt skadd i en taifun, og Per tok skuta inn til øya Cebu, som ligger midt i Filippiner-arkipelet, for å reparere L’Artémis og vente på at taifun-tiden skulle gi seg.

Les også: (+) Populære Thomas fra Mysen ble sadistisk drapsmann

Tragedien ved Borneo

Da familien i februar 1979 endelig kunne kaste loss igjen, var reisemålet forandret.

Alle tre var ved godt mot og humøret var på topp da L’Artémis stevnet sørover i Sulusjøen fra Cebu, med ny mast.

Børen var god, for nordøst-monsunen hadde satt inn, og Peer hadde håp om å nå Singapore innen slutten av februar.

Per Tangvald forteller til Vi Menn sin versjon av hva som skjedde:

– Den 20. februar var vi på vei inn mot Balabacstredet, om lag 90 sjømil nord for Borneo. Vi hadde en fin bris, og været var klart. Jeg hadde koplet inn automatpiloten, og oppholdt meg under dekk sammen med Lydia og Thomas.

– Ved titiden om morgenen hørte jeg lyden av en skipsmotor, og da jeg kom opp, så jeg en eldre motorskøyte som tok raskt innpå oss.

Les også: (+) Bærumsmannen forsvant sporløst i Skagerrak

Sjørøvere i sikte

Da Lydia kom opp, ropte hun med det samme til Per at det måtte være sjørøvere, som Sulusjøen er beryktet for.

Skøyta var imidlertid nå så nær L’Artémis at det ikke var noen mulighet for Per til å komme unna ved en lynmanøver.

– Nede i kabinen hadde vi en rifle, men jeg mente at det allerede var for sent å hente den for å fyre av et varselskudd, for det fremmede fartøyet lå bare noen meter fra oss. Lydia var av en annen mening, og ville ikke høre på mine advarsler.

– Hun løp ned, hentet våpenet og kløv opp igjen, den andre veien, til fordekket. Hun hevet riflen og fyrte av et skudd i luften, over kahytten på en andre båten. Bare sekunder senere smalt et nytt skudd, denne gangen fra sjørøverne.

– Skuddglimtet kom fra et vindu i kahytten, men kulen traff Lydia i brystet, og jeg tror hun ble drept momentant. Hun stupte forover og i sjøen, hvor en flekk av blod spredde seg med det samme. Selv sto jeg ved roret. Alt hadde til nå skjedd på få sekunder, og det neste jeg ble klar over, var at en av sjørøverne siktet på meg med et gevær. Et øyeblikk senere senket han det.

Les også: (+) Det moderne lasteskipet ble borte. 70 mistet livet

Per i sjokktilstand

– Først nå skjønte jeg at Thomas hadde klatret opp på dekk, og nå sto og skrek og klamret seg til det ene benet mitt. Min eneste forklaring på at sjørøveren ikke skjøt etter meg, er at han ble rørt over å se den lyshårede lille guttungen stå der og gråte.

Straks etter lå de to fartøyene side om side, og to av sjørøverne entret nordmannens båt via fordekket. Det lot til at de bevisst holdt seg unna Tangvald, som stadig sto lamslått ved roret, med guttungen gråtende ved siden av seg.

Nede i kabinen romsterte inntrengerne, og lette tydeligvis etter penger.

– De fant ingen kontanter, men kom opp til meg, og viftet med et par dollarsedler. Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å gå ned under dekk, hvor jeg lette fram en mindre pengesum, som jeg ga dem. Det eneste andre de tok med seg, var geværet som stadig lå på fordekket hvor Lydia hadde avfyrt det skjebnesvangre skuddet. Så sprang de over i sin egen båt.

Sjørøverne befant seg i et eldre fartøy, omkring 15 meter langt, som L’Artémis, ifølge Per Tangvald.

– I sjøen var det ikke lenger noe spor etter Lydia. Jeg var i en transeliknende sjokktilstand, og satte rent mekanisk seil og kurs sørover, mot Brunei, det vesle britiske protektoratet på nordkysten av Borneo, det eneste siviliserte sted innen rekkevidde.

Gikk til politiet

Brunei ligger 250 sjømil sør for stedet hvor familien ble overfalt, og det tok Per nesten en uke å nå dit. Han gikk straks til politiet i Bandar Seri Begawan og avga forklaring.

Myndighetene underrettet deretter filippinsk politi, ettersom ugjerningen foregikk i filippinsk farvann.

Selv var Per Tangvald så medtatt og sjokkert av hendelsen at han måtte legges inn på stedets sykehus, hvor vennlige mennesker også tok seg av vesle Thomas.

Tangvald trodde ikke at overfallsmennene tilhørte de regulære piratsamfunnene som stadig har tilhold lenger sør i Sulusjøen, særlig på småøyene rundt den større Jolo-øya. Han knyttet piratene til en regional konflikt mellom en gruppe som lenge hadde ligget i strid med regjeringen i Manila, om lokalt selvstyre og relgionsfrihet.

– Jeg tror at de som overfalt oss var vanlige fiskere som bare var ute etter å plyndre oss for penger, sier Tangvald.

– Hadde det vært regulære pirater, hadde de neppe nølt med å skyte meg også.

Peer sier at han sitter i sin sorg med følelsen av at Lydias død var unødvendig, at overfallsmennene skjøt fordi de ble skremt av Lydias varselskudd.

– Lydia var dypt religiøs, og trodde at hun i enhver situasjon var beskyttet av sin skytshelgen. Det bidro til å gjøre henne så modig midt i farens stund. Det var vel også derfor at hun gikk opp på fordekket med riflen, hun visste godt at jeg ville tatt den fra henne.

Under oppholdet i Brunei var det mange europeere som følte stor sympati for Tangvald, og noen tilbød seg endog å adoptere Thomas. Han ser det imidlertid nå som sin største oppgave å ta vare på sønnen og fostre ham opp slik han ville gjort det sammen med Lydia, fortalte Per Tangvald til Vi Menn i 1979.

Les også: (+) Oljeriggen som ikke kunne synke

Dødsdrama ved ekvator

Per Tangvald døde i 1991, 66 år gammel. De siste 36 årene av livet sitt levde han på og for verdenshavene. Og i tillegg til utallige maritime eventyr rakk han å gifte seg syv ganger.

I 2007 gjorde Vi Menn et nytt dypdykk i Per Tangvalds utrolige livshistorie.

Det er juli 1991, og det er svart natt. Per Tangvald nærmer seg østkysten av øya Bonaire i De nederlandske Antillene.

Han har seilt over det karibiske hav fra Puerto Rico.

Med seg i den 49 fots seilbåten L’Artémis har han datteren Carmen (8). På slep: Sønnen Thomas (15) i sin lille seilbåt Brabant.

Per Tangvalds båt har ikke motor, og han mister på et eller annet tidspunkt kontrollen. Farkosten fanges av sterk strøm og høye bølger. Den driver mot klippevegger og korallrev.

Thomas våkner og ser faren signalisere med lommelykt. Han skjønner at noe veldig galt er i ferd med a skje. Han kaster seg i vannet og holder seg fast i et seilbrett.

Bare noen sekunder etter knuses begge båtene nådeløst mot klippene.

Thomas ser aldri sin far og søster Carmen igjen.

– Jeg vet ikke nøyaktig hva som hendte. Det siste jeg så var at L’Artémis ble kastet opp og deiset ned igjen med et drønn. Far kan ha fått et illebefinnende, og båten kan ha drevet, sa Thomas Tangvald til Vi Menn i 2007.

Thomas holder seg oppe på brettet, padler omkring utenfor brenningene hele natten - han tør ikke nærme seg land, redd for å bli knust.

Om morgenen tar han mot til seg og surfer på en bølge, utenom korallrevene og inn på tørt land. Han er alene og foreldreløs.

Les også: (+) Gestapo-sjefen ble avslørt av hunden sin

Livsnødvendig galskap

Pers far, flygeren og skiløperen Thor Tangvald, sluttet i flyvåpenet etter at sønnen ble født i 1924 i Oslo. Han ble forretningsmann, først i Drammen, så i Sveits, og tok familien med til Paris der han åpnet skifabrikk i 1931.

Tangvald-familien bodde i en stor og flott leilighet i et av byens bedre strøk, Neuilly.

På et bord sto et askebeger med inskripsjonen: «Qui vit sans follie, n’est pas aussi sage qu’il croit». På norsk: «Den som lever uten galskap, er ikke så klok som han tror».

Askebegeret kom til å bety mye for Per. Ikke fordi han begynte å røyke, men fordi han aldri glemte teksten.

Familien vendte hjem til Norge i 1940. Per var 14 år, men faren var ikke særlig imponert over hans fysikk og psyke. Og han ble sjokkert da han fikk vite at sønnen hadde gått på sovemedisiner i to år.

Men han visste råd: Han kjøpte en seilbåt og hyret en erfaren instruktør til å seile med Per hver dag fra 07.00 til 19.00 hele sommeren. Etter drøyt to måneder var instruktøren så utslitt at han nesten ikke hang sammen.

Men unge Per Tangvald var blitt som en ny gutt og hadde seilt mer enn de fleste rekker i løpet av et liv. Under de neste heseblesende og omskiftende årene var Per mye mer opptatt av seilbåter og kvinner enn skolegang.

Han strøk til examen artium, men han hadde en far med visjoner om å etablere en svær stansefabrikk i Norge. Se faktaboks.

Les også: (+) Asbjørn svømte i kuleregn da skipet sank

Lystig ungkar i USA

Thor sendte sønnen og hans kone Reidun til USA i 1949 med tanke på at han skulle lære seg faget. Det gjorde Per Tangvald, men han ville ikke tilbake. Han likte seg godt i USA, tjente bra, hadde skilt seg fra Reidun og var en lystig ungkar.

Han aktet seg så visst ikke tilbake til kalde Norge. Da solgte faren sitt mekaniske verksted, huset i Asker, hytta i Valdres og seilbåten og tok med seg kone og Odd, Pers lillebror, til California og etablerte stansefabrikken Tangvald & Son, Tools, Dies and Manufacturing Co, i 1951.

Alt gikk bra i fire år, helt til faren fikk den dårlige ideen om å importere norske kontorstoler. De var angivelig godt konstruert og fremtidsrettet, men ingen ville ha dem og firmaet gikk konkurs.

Per Tangvald levde da på den grønne gren, med pent hus i Sherman Oaks nær Beverly Hills. Gift på ny, med Helene, en franskamerikansk enke, som da konkursen inntraff ikke lenger så seg tjent med å være Pers kone.

Men Tangvald var aldri i beit for damer.

Per ringte dermed til Norge og fikk sin gamle venninne Lillemor på tråden:

– Er det Lillemor? Dette er Per. Jeg er konk og kona har gått fra meg. Har du lyst til å komme over, så vi kan gifte oss?

Lillemor trengte ikke mye betenkningstid, og etter et par minutter svarte hun ja. Men Lillemor var ikke forberedt på Pers ideer om hvordan leve livet. Selv om han raskt fikk en godt betalt jobb på et tegnekontor som drev med patentutvikling, var han gått lei av ufriheten ved vanlig lønnet arbeid.

Les også: (+) Sølvtyven plyndret Kongsberg-gruvene for millioner

Per Tangvald blir jordomseiler

3. oktober 1957 heiste Per seil og satte kursen for Vigo i Spania. I løpet av seilasen lærte han å håndtere sin nyinnkjøpte sekstant og hvordan få en seilbåt til å styre seg selv ved rett trimming av seilene.

I Yachting Magazine leste Per at seilbåtene var mye billigere i England enn i USA. Hvorfor ikke dra over, kjøpe båt og seile hjem igjen? Lillemor likte det ikke. Hun foretrakk et bekvemt liv med fin leilighet, svømmebasseng og drøye drinker.

Hun kunne ikke begripe sjarmen med seilbåter og tilhørende heft og mas. Men hun dro med ham. Per fant en lekker båt i teak i England, en 45 fots gaffelyawl ved navn Windflower.

Planen var å seile over til Los Angeles. Men de var så vidt utenfor Dover da de ble overrasket av tidenes ruskevær. Per ble sjøsjuk og greide så vidt å få båten inn til land.

Lillemor ble ikke syk, men var sjokkert og overrasket over å ha kommet fra det med livet. Hun foreslo å sende båten med lastebåt til Los Angeles, for så å bruke den ved California-kysten på godværsdager.

Per ble grinete og insisterte på å seile over «blåmyra», med eller uten damefølge.

Les også: Ronny (46) er en fri mann og sin egen herre – men det har sin pris

Sa opp etter et kvarter

Per kom til Los Angeles like før jul 1958, solgte båten med god fortjeneste, gjenopptok samlivet med Lillemor og gikk tilbake til sin gamle arbeidsplass.

Etter 15 minutter sa han opp, han var tatt av vinden, og greide ikke å tenke seg et gjennomregulert liv innestengt på et kontor.

Lillemor mislikte Pers forslag om å dra til England igjen for å kjøpe ny båt og nye seilaser. Men hun ble med.

Dorothea på 32 fot var en solid og meget sjødyktig farkost. Etter en røff seilas over Biscaya fikk Lillemor nok. I Vigo sutret hun og ville aldri mer på sjøen.

– Du får velge mellom båten og meg, sa hun.

Per kjøpte én enveisbillett til Norge til Lillemor og seilte videre.

Han traff en ny dame i Martinique, fransklæreren Simonne. De seilte jorda rundt og bodde et år i Frankrike.

Simonne foreslo å dra til Fransk Guyana der levekostnadene er lave. Men først ville hun gifte seg med ham. Slik gikk det til at Per giftet seg nok en gang.

Sjarmerte misjonærens datter

I Fransk Guyana leide Per et stort hus ved sjøen utenfor Cayenne. Han realiserte drømmen om å bygge egen båt etter egne tegninger, og fem år senere sto L’Artemis ferdig.

Ved juletider 1973 var hun sjøklar og døpt i kokosmel, helt i tråd med Per Tangvalds aversjon mot alkohol.

Simonne fant nok ut at Per ikke var monogam, for han gikk hen og forelsket seg i en ungjente, ennå ikke 18 år.

Lydia var datter til et misjonærpar i nabohuset, og skulle bli mor til hans sønn, Thomas. Lydia ”rømte” hjemmefra, skrev et brev til faren og forklarte at hun hadde truffet mannen i sitt liv og at hun ville leve med ham, uten å nevne navn.

Faren ble fortvilet og satte i gang svære leteaksjoner. Alt var nytteløst, og til slutt måtte misjonærfamilien reise tilbake til Frankrike, etter to ukers utsettelse.

En halvtime etter at flyet lettet, flyttet Lydia inn til Per. Og snart satte de seil, mot åpent hav og et nytt kapittel i begges liv. Peer Tangvald var 49 år, Lydia var 18. Første stopp: De franske øyene i Vestindia.

Les også: (+) Der ingen skulle tru-Irene på vei til Hawaii

Fødsel på bølgene blå

På øya St. Barthelemy fikk Tangvald laget en ny mast. Og Lydia fikk jobb i resepsjonen på et luksushotell.

Deretter bar det ut på havet igjen. De bodde et års tid i Frankrike, under beskjedne kår. En dag ble Tangvald forespurt av en venn om å dra til Taiwan for å lede byggingen av yachter.

Det ble en røff tur gjennom Suezkanalen, ut i Rødehavet og inn i India-havet. Og tøffere skulle det bli. Lydia var høygravid. Rett før Malakkastredet fikk hun de første veene.

Det gikk to døgn og mange timers smerte i ruskevær før fostervannet sprutet gjennom kahytten. Det var 23. mai 1976 og Per var fødselshjelper.

Han forsøkte å lirke og dra i barnehodet. Skuldrene kom på utsiden og plutselig dundret barnet ut så fort at Per nesten mistet det i dørken.

Lydia var totalt utslitt, men lykkelig. Hun hadde fått en ganske hard medfart nedentil og ville at Per skulle sy sammen litt. Per rotet rundt i verktøykassa si og fant litt utstyr, men tok seg ikke bryet med å pusse rusten av synåla.

Lydia betakket seg og foreslo at han kunne bruke lim og seilduk. Slik ble det: Per koblet sammen sårflatene ved å lime på seilduk.

Men han glemte å barbere først, det fikk Lydia svi for da hun fjernet seilduken ti dager senere.

Les også (+) Arne Næss bygget hytte bak konas rygg

Farger vannet rødt

Per gjorde jobben sin på Taiwan, og etter to år sto de igjen under riggen vestover. 14. februar 1979 la de ut for å krysse Sulusjøen mellom Filippinene og Malaysia.

Etter seks dager, midt på dagen i fint vær: En motorbåt legger seg inntil. 10-12 menn om bord. Lydia føler seg truet, går under dekk, henter et gevær og skyter et varselsskudd over de fremmede. Straks etter smeller det igjen. Lydia ramler i sjøen og farger vannet rødt.

Drapsmannen peker med børsepipa Per, mens Thomas klamrer seg til pappas bein. Per ser rett inn i den grovkalibrede munningen og regner med å lide samme skjebne.

Piraten senker våpenet. To mann border båten, roter omkring og stikker av med 100 dollar.

Thomas har mistet moren sin, og Per har mistet sin kjære Lydia. Han angret bittert på at han ikke i stedet for denne Asia-utflukten hadde slått seg ned og skapt et hjem i fredelige omgivelser i Sør-Frankrike.

Motløs og deprimert seilte Per videre, via Brunei, der pressen mistenkte at pirathistorien var oppspinn.

Per Tangvald var langt nede, men han kunne ikke gi opp. Han ankret opp i Malakka, der han slo seg til i ni måneder og lille Thomas gikk på Frelsesarmeens barneskole.

Ny kone fra Frelsesarmeen

Da han dro for å hente Thomas for siste gang, ble han innkalt på kontoret til rektoren, Ann Ho Sau Chew.

Hun gikk rett på sak og sa at Per og sønn trengte en kvinne om bord. Og hun ville bli en god kone, forsikret hun.

Tangvald ble sjokkert, men motsatte seg ikke frieriet. Slik gikk det til at Per skaffet seg kone nummer seks. Hun sto brud i Sagene kirke i Oslo, 2. mai 1982. Av alle venner og bekjente møtte to mennesker opp i kirken. Gjensynet med hjemlandet ble ikke som håpet.

Per Tangvald var en urolig sjel, og begge innså at ingen av dem hørte hjemme i Oslo.

Nesten to års seiling og en barnefødsel senere, på vei fra Kanariøyene til Grenada i Vestindia, 26. januar 1985: Bommen slår over og treffer Ann med stor kraft. Hun blir feid over bord.

Flere timers leting uten resultat. Hun var borte, trolig druknet. Hun kunne ikke svømme.

Tre dager senere anløp seilbåten St. George Harbour på Grenada. Per var alenepappa på 61 år, Thomas var nesten åtte og Carmen var drøyt et år.

Så skulle man kanskje tro at Per Tangvald gikk i land og levde som enkemann til siste aftensseilas. Men nei. Han seilte videre med sine to barn.

Les også: (+) Bjørg flyttet fra Oslo til en berghylle

Thomas klipper navlestrengen

Etter en stund langs østkysten av USA ankret han opp i Norfolk, Virginia. En natt la en havseiler seg ved siden av Pers båt. Om bord: Far og en 18 år gammel datter, Florence.

Da faren hørte at det ble snakket fransk i Tangvalds båt, inviterte han på middag. Og så skjer det igjen: Datteren på 18 år vil seile med Tangvald og barna hans.

De drar av sted mot Vestindia. 21. september 1985 er de i San Juan, Puerto Rico. Utrolig, men sant: Fire dager etter anløp gifter de seg, og 11. desember 1986 føder Florence en datter, på samme salongbenk som Thomas ble født ti år tidligere.

Thomas klippet navlestrengen på halvsøsteren. Familielykken varte imidlertid ikke veldig lenge. Etter hvert ble det gnisninger mellom Per og hans unge kone. Hun ville på land og leve mer regelmessig. Per ante ikke hva et regelmessig liv var.

Det endte med at Florence tok med seg Virginia og dro til moren sin i Canada.

Per Tangvald tilbrakte resten av livet i Culebra, Puerto Rico, der han skrev sin andre og siste bok om sitt liv, På liv og død (den første, Sea Gypsy, utkom i 1966) - som denne artikkelen delvis er basert på.

Men Per fortsatte å seile, til tross for skrantende helse og hjertetrøbbel. Men den tragiske julinatten i 1991 var det over.

Per og datteren Carmen gikk på grunn ved Bonaire, og ble borte.

Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse

Thomas fulgte i farens kjølvann

Per sønn, Thomas Tangvald, ble født under uvær langt til havs, ble øyenvitne til drapet på sin mor, og var tilstede ved farens og søsteren Carmens tragiske død.

Da Vi Menn intervjuet Thomas i 2007 var han bosatt på den lille Puerto Rico-øya Vieques i Karibia.

Thomas var preget av sin far og oppveksten på havet:

– Jeg vokste opp i en seilbåt og har ikke sterke røtter noe sted. Jeg ble ikke sosialisert og er en outcast. Jeg likner mye på far, men er nok litt mer stabil. Jeg blir nok ikke så ekstrem som ham, sier Thomas som gjerne vil innrette livet i følgende turnus: To år på havet og et halvt år i land, med fast bopel som base.

På øya Vieques har han kjøpt tomt og vil bygge hus, for seg og sin kone Christina, og babyen som er ventet om to måneder.

Da Per Tangvald døde i 1991, ble Thomas plassert hos farens venner, Clare og Edward Allcard i Andorra.

– Flotte mennesker som behandlet meg som sin egen, men jeg likte meg ikke så godt. Jeg var en outsider som ble mobbet en del, og jeg lengtet til havet.

Etter tre år sendte familien Allcard ham til Leeds i England, der Thomas studerte matematikk. Etter studiene jobbet han for British Petroleum i Cornwall. Han fikk råd til seilbåt, og i 2000 heiste han seil og dro direkte til Puerto Rico.

Han arbeider annenhver uke på et mekanisk verksted og ser etter jobb som bartender.

– Men jeg vil ha fritid, jeg vil seile og jeg vil bygge båter - jeg har bygd tre stykker.

Thomas beskriver faren som fritenker og en som ikke var redd for å leve.

– Jeg lærte mye av ham. Han lot meg gjøre det jeg ville, han var sjelden sint, og jeg hadde stor respekt for ham.

Om farens uomtvistelige dametekke sier Thomas:

– Han likte kvinner. Jeg blir ikke overrasket om jeg har noen halvsøsken jeg ikke vet om.

Thomas sa følgende til Vi Menn om farens forlis og død: - Veldig trist, men far hadde levd et liv. Verre var det at Carmen døde. Jeg var 15 år og hun var åtte.

I likhet med sin far og mor, forsvant også Thomas på havet.

I juli 2014 intervjuet Vi Menn Thomas Tangvolds kone Christina Victoria Pasquinucci. Hun satt på land i Hatillo, Puerto Rico, med sønnene Gaston (8) og Lucio (2) og lurte på hvor Thomas var blitt av. Det var da fire måneder siden Christina hadde hørt noe fra Thomas.

Planen var at familien på fire skulle flytte til Brasil.

Thomas skal ha seilt alene ut fra Fransk Guyana i Sør Amerika i mars 2014 med kurs mot øya Fernando de Noronha utenfor Brasil.

Christina opplyste til Vi Menn at hun trodde trebåten Oasis som Thomas seilte med var i dårlig stand, og at det var to år siden båten hadde vært på land for vedlikehold.

Imidlertid mente hun at Thomas var i svært god fysisk form da han kastet loss, blant annet fordi han syklet daglig og ikke hadde drukket alkohol på ti måneder.

– Jeg tror han lever. Enten er han på havet et sted, eller i et isolert område der han ikke kan nå oss. Jeg ser ikke bort fra muligheten for at han kan være død, men jeg kjenner den mannen! Hvis det er noen som kan overleve på havet, så er det ham.

Les også: (+) Julie Ege - sexsymbol, skuespiller og sykepleier

To ganger kunne kongefamilien reddet 72-åringen før han ble halshugget

Hele Norges nasjonalskute var nære ved å råtne bort