«the nanny killer»
Barnepiken Cindy (18) la en plan for å komme seg bort fra familien. Det gikk fryktelig galt
Familien på seks lå og sov i overetasjen, uvitende om skjebnen som ventet dem. Ti år etter den grufulle natten kom nye og rystende detaljer til overflaten.
For de som åpnet avisen i 1976, må ordene ha glødet mot dem over fotografier av et hus som stod i flammer og en lubben tenåringspike:
«Nanny killer».
Med munnen full av sukkerholdig frokostblanding og Egg McMuffins, slurpende til en kopp kaffe, kunne den gjengse amerikaner nær sagt forlyste seg med en kriminalfortelling fra virkeligheten.
En fortelling om den djevelske barnepasseren som forførte familiefaren og satte fyr på huset så mor, far og fire englebarn brant i hjel.
Nå ventet hun sin straff, som seg hør og bør for en ondsinnet pike. Hvis historien fra avisene stemmer, da? Flere som har fulgt saken og kjenner barnepiken Sarah Isabel (Cindy) Whites historie, mener at den er et justismord.
– Cindy Whites sak er den tristeste jeg noen gang har hørt, sier den tidligere FBI-agenten Candice DeLong i «Facing Evil» på Investigation Discovery Channel.
Hun er slettes ikke overbevist om at rettferdigheten har skjedd fyllest.
– Jeg håper, før Cindy går over til et annet liv, at hun får se dagslyset og stjernenatten igjen i dette livet, sier DeLong.
Innlagt
Cindy Whites historie starter i 1965. I Greenwood, Indiana, står åtte år gamle Cindy og faren og arbeider med en bil.
Cindy forguder faren sin, men denne dagen skal han gi sin datter en leksjon i kjærlighet. Hun får bevise det da, at hun er pappas jente, og så løfter han opp skjørtet hennes.
Tiden som fulgte skal ha vært vond og vanskelig for jenta, som ikke hadde noen å støtte seg til. Ingen å stole på. Hun ble emosjonelt traumatisert, noe som ga seg utslag i fysiske plager.
Først etter farens død i 1971, havner hun på det psykiatriske sykehuset LaRue Carter Hospital, Indiana. Mens hun er på sykehuset dør moren, men omtrent samtidig blir hun kjent med firebarnsmoren Carol Roberson når hun leverer avisen i nabolaget.
Høsten 1975, vel ute av sykehuset, spør kvinnen henne om å bli deres barnepike, siden hun allerede leker godt med barna. Cindy, som ser muligheten for å få en familie, er ikke vanskelig å be og som sagt så gjort.
Hun flytter hjem til dem i Sayre Drive 24, Greenwood, Indiana, og plutselig befinner hun seg i himmelen, blant de skjønneste barn: Michael (7), Dale (6), Gary (5) og fire år gamle Rita, kalt «Sissy».
Les også: Familiefaren levde et dobbeltliv. Det skulle koste han livet
Et nytt sjokk
Hva mer kan en tenåringspike som henne ønske seg? En flott mann som ser på henne som en kvinne? Hvis så var, ble hun bønnhørt på suspekt vis, for kort etter står familiefaren Charles Roberson i døråpningen - og blunker.
I påtalemyndighetens versjon figurerer Cindy i fortsettelsen som en slags femme fatale som setter fyr på huset i sinne. I hennes egen versjon, så vet barnefaren å bruke skitne piker til det de er skapt til. Nemlig å oppfylle voksne menns seksuelle fantasier.
Hun blir smigret i starten og de skriver noen brev til hverandre, men så begynner den andre mishandlingen av en farsfigur i hennes liv. Hun tvinges til å se på pornografiske filmer sammen med ham, kle av seg og delta i seksuelle aktiviteter som involverer dyr, foran ham og andre menn som tilfredsstiller seg selv.
Men hvor er moren Carol? Cindy må ha hatt et ørlite håp om å få hjelp, men dette går i tusen knas den dagen Carol kommer «overraskende» på dem og sier:
– Hva har jeg gått glipp av?
Da Cindy forsøker å rømme, låser Charles henne inn på soverommet og truer henne på livet ved å rive av hodet på en kattunge foran henne.
– Det samme vil skje deg, om du ikke adlyder.
Les også: Skrekk-paret fikk ingen barn sammen - men de drepte fem
Fikk en idé
31. desember 1975 er Cindy 18 år gammel, sterkt retraumatisert og desperat etter å komme seg vekk.
Så da svigerinnen forteller om en mindre brann i bestemorens hus, får hun en idé til en rømningsplan: Hun kan starte en brann som distraherer ekteparet Roberson og gir henne mulighet til å rømme.
Samme kveld tar hun en fyrstikk og setter fyr på familiens juletre. Men brannen blusser opp, og flammene slikker oppover etasjene.
Fortvilet forsøker hun å vekke familien og redde barna, men det er vanskelig å se seg for i den tykke røyken. Forsøk på å åpne vinduer gir mer oksygen til flammene.
Når brannvesenet kommer, er hun hysterisk, skriker og vil ta seg inn igjen i huset, men blir holdt tilbake. I noe som må ha føltes som en evighet, er hun tvunget til å se barna brenne opp.
Blir drapsmistenkt
Hele familien Roberson omkommer i brannen. Dødsårsaken er karbonmonoksidforgiftning, og eksperter konkluderer at brannen ble påsatt med hjelp av bensin. Det forklarer den raske nedbrenningen og den intense varmen.
Beboerne omkom sannsynligvis i løpet av få minutter etter at brannen ble påsatt. Mens barnepiken slapp fra brannen med lettere skader.
Cindy fortalte at hun hadde våknet på sofaen i stua, så flammene slikke oppover veggen nær juletreet, varslet familien og forsøkte å få barna ut. Røyken var så tykk at hun mistet kontakten med barna; hun tok seg ut gjennom et lite vindu på baksiden og trodde at barna og familien fulgte henne.
Men stadig flere vitneutsagn sådde tvil om forklaringen:
Hun ringte svigerinnen og spurte og gravde om hvordan brannen hos bestemoren startet to dager før. Bare fire timer etterpå stod Robersons hus i flammer.
Eksperter på teknisk etterforskning av branner slår fast at brannen ikke var en ulykke. Juletreet er en brannsikker variant og alt tyder på at brannen i seg selv har skadet hvert system i hjemmet (koblinger, apparater, gassledninger og ovn), og ikke motsatt.
Og hva gjør nakenbilder og pornografiske bilder av Cindy og kjærlighetsbrev fra henne i Charles Robersons lommebok?
Pyjamasen hennes er av et lettantennelig materiale, men knapt brannskadet. Det er huller i forklaringen hennes. Det hjelper heller ikke at barnepiken har lidd av en «følelsesmessig forstyrrelse», særlig siden farens død, og var pasient på mentalsykehuset LaRue Carter Hospital før hun flyttet inn hos familien.
Les også: (+) Politimannen Tore (25) drepte ni stykker på én natt
En rettferdig dom?
I mai 1976 blir Sarah Isabel (Cindy) White dømt til livsvarig fengsel for hvert av drapene, pluss 20 år for brannstiftelsen. Hun har for lengst tilstått at hun stiftet brannen, men er uenig i det man mener er drapsmotivet, som bildene ble brukt som ytterligere beviser på.
– Jeg startet brannen, men det var ikke for å drepe noen, det var min måte å be om hjelp, har hun fastholdt siden.
Noe av det mest kontroversielle i saken, er de påståtte overgrepene. De var ikke kjent under rettssaken, det tok ti år før hun fortalte om dem i håp om å hjelpe seg selv og andre ofre for overgrep.
Selv om saken har vært oppe tolv ganger siden, har de aldri blitt etterforsket. Vi har kun hennes egne ord og sykehusoppholdet på 1970-tallet.
Ifølge advokaten til Cindy, Charles Asher, så «påvirket det følelsesmessige hennes dømmekraft og beslutningsevne.»
– Hun overlevde ved fornektelse, ved å holde kjeft. Hun hadde lært hva alle ofre for ekstrem barnemishandling lærer: Ikke si noe. Ikke stol på noen. Ikke føl noe.
Han tror saken ville sett annerledes ut i dag.
– Det er mye vi vet nå som vi ikke visste da. Den psykologiske omsorgen ville ha fortonet seg annerledes, og hennes forsvar ville vært vesentlig annerledes. I tillegg faller saken inn i diskusjonen om hvorvidt en tenåring skal bli dømt til livsvarig fengsel for sine handlinger, sier Asher.
Selv fastholder Cindy at brannen var en feilslått handling i selvforsvar, noe hun gråtkvalt gjentar i tv-intervjuet med DeLong.
– Jeg mente aldri å drepe en eneste sjel, sier hun og sørger over barna som hun elsket som sine egne.
Les også: (+) Kate var 18 år da hun møtte «Hammermannen». For seriemorderens utvalgte ofre ventet en grufull skjebne
Rystende sak
Selv om alle er enige om at det er tragisk at mennesker mistet livet denne kvelden, er det vanskelig ikke å bli engasjert i saken til Sarah Isabel (Cindy) White. Hun har sittet inne lenger enn noen annen i Indianas historie: 47 år (hele voksenlivet).
Den britisk-trinidadiske journalisten Trevor McDonald har besøkt henne to ganger. Sist i serien Death Row 2018 with Trevor McDonald på ITV.
I serien viser hun journalisten rommet hun deler med andre kvinner, på en avdeling hvor hun har sett midlertidig innsatte komme og dra igjen i tiår etter tiår. Som en ren overlevelsesstrategi, holder hun seg nå til sine nærmeste. Selv har hun mistet håpet om frihet og har stiftet en familie i fengselet, bestående av blant annet en «datter»:
– Hun er nok den sterkeste kvinnen jeg har møtt. At hun står så sterk, etter alt, sier den yngre innsatte kvinnen om sin morsfigur til journalisten i tv-serien Death Row.
Men hvordan har Cindy selv overlevd voksenlivet? Jo, ved å vise omsorg.
– Jeg trenger å bry meg om noe, eller noen. Jeg vil elske, jeg vil bli elsket, svarer Sarah Isabel (Cindy) White fra køyesengen sin i Indiana Women’s Prison.
Helt siden hun ble dømt, har White kjempet for å bli prøveløslatt eller for at straffen hennes skal bli opphevet. Alle forsøk har blitt avslått.
Kilder: wikipedia.com, booksbybri.com, usatoday.com, indystar.com, maryhallbergmedia.com, law.justia.com, «Facing Evil - The Perfect Victim» på Investigation Discovery Channel og Death Row 2018 with Trevor McDonald på ITV.
