Drept for 100 kroner
Ryktet gikk om at småspilleren Magnus hadde vunnet gullpotten − det skulle bli fatalt
40-åringen var fast gjest på Nesttun Travbane i Bergen. I april 1966 leverte den psykisk utviklingshemmede mannen sin faste 2-kroners kupong. Da løpene var over, satt fem spillere igjen med 4000 kroner i V5-gevinst. Det skulle koste Magnus livet.
Magnus Ellingsen (40) var ingen stor gambler. Trav var nærmest en lidenskap for den psykisk utviklingshemmede Magnus. Han samlet på resultater og bilder av hester og kusker. Han kunne satse en krone eller to, aldri store penger, men såpass at han kunne føle spenningen på kroppen.
Ikke vant han mye heller. Men Magnus Ellingsen var fornøyd over å vinne en slant. Så fornøyd at noen trodde han hadde vunnet mye penger en vårdag i april 1966.
Det skulle bli hans død.
40-åringen bodde hjemme hos sine foreldre i Slåtthaugveien, våren 1966. Til daglig var han i fullt arbeid på et bilverksted på Nesttun. Han var en trivelig kar, hjelpsom og hadde dessuten en strålende hukommelse.
Det ble sagt at han kunne ramse opp bilnumrene på alle bussene i Fana i tillegg til sjåførens navn. Han var også levende opptatt av slektsforskning, og kjente opphavet til mange i bygda.
Men hans aller største interesse var travsport.
29. April 1966 var Magnus selvsagt til stede blant over tusen tilskuere på årets første hverdagskjøring på Nesttun Travbane. Det var en utrivelig dag, typisk bergensvær med regn og vind. Men Magnus brydde seg ikke om været. Han var fullt konsentrert om det som foregikk på banen.
Og så spilte han litt. Et tokroners spill som vanlig.
Fem vinnere
Denne dagen ble det omsatt spill for i overkant av 96 000 kroner på Nesttunbanen. Fem spillere kunne innkassere en gevinst på ca. 4000 kroner i V5-spillet, drøyt 47 000 kroner etter dagens kroneverdi.
De fem var selvsagt fornøyd. Det var Magnus også. Han ga tydelig uttrykk for det. Men Magnus var ikke en av de fem. Noen kroner vant han nok, men det var småpenger.
Likevel fikk et rykte fart rundt banen: Et rykte om at han hadde vunnet «de store pengene».
Etter travløpenes slutt bega Magnus seg på vei hjemover, rundt 800 meter i luftlinje fra travbanen.
I Fanaveien ble han tilsnakket av en person. Samtalen skremte åpenbart Magnus, som skyndte seg videre.
Han ble senere observert da han passerte et vedutsalg i Apeltunveien.
Magnus rakk ikke hjem før en fremmed kom opp mot ham.
På en lite beferdet vei mot Slåtthaug slo en overfallsmann til for første gang. Magnus ble angrepet bakfra, men klarte å komme seg opp fra bakken og forsøkte å ta seg videre. Håpet om at han skulle klare å komme seg unna overfallsmannen som åpenbart var ute etter penger har gitt opp, svant raskt.
For ransmannen kom på ham igjen.
Magnus ble slått og dyttet over et piggtrådgjerde og endte til slutt i en liten bekk.
Overfallsmannen gikk brutalt til verks. Han sparket og slo Magnus inntil han til slutt fikk tak i lommeboken til Magnus.
Les også: (+) Hun ventet på Oslo S, men faren dukket aldri opp. Etterforskerne ble rystet da de fant ut hva som hadde skjedd
Småpenger
Lommeboken inneholdt rundt 100 kroner etter travgevinsten. Sikkert til stor skuffelse for den brutale ransmannen, ettersom ryktene ville ha det til at Magnus var blant de fem som hadde vunnet over 4000 kroner den kvelden. Men både lommeboken og fotoapparatet til Magnus forsvant.
Magnus lå bevisstløs igjen, men kom etter hvert til seg selv igjen, og klarte å komme seg hjem. Der ventet faren, som kjørte Magnus rett til legevakten. Derfra gikk turen rett til Haukeland sykehus. Her konstaterte legene at kjeven var brukket, Magnus hadde skader i brystet − og hodet var påført så store skader at han nesten var ugjenkjennelig.
Først en uke etter overfallet gikk politiet ut med saken offentlig – «på grunn av offerets tilstand». Først da fikk politiet i Bergen bistand fra Kriminalpolitisentralen i Oslo.
Flere vitner meldte seg.
Et ektepar så Magnus sammen med overfallsmannen.
En mann fortalte at han så mennene slåss, men at han trodde det dreide seg om et oppgjør mellom to fylliker.
Kanskje var det denne opplysningen som gjorde at overfallet på den psykisk utviklingshemmede mannen ikke fikk høyeste prioritet hos politiet?
Opprørte nabolaget
Etterforskningen viste at Magnus må ha vært i flere basketak med ransmannen på veien hjemover. Eiendelene hans ble funnet over en lengre strekning. Luen hans lå ett sted, en rem fra fotoapparatet et annet.
På sykehuset ble Magnus stadig dårligere. 20. mai døde Magnus Ellingsen av skadene. Politiet opplyste først at dødsårsaken var lungebetennelse. Dette ble etter hvert korrigert. Fra medisinsk hold ble det opplyst at skadene fra overfallet førte til dødelige komplikasjoner.
Politiet på sin side begjærte aldri rettslig obduksjon. Og gjerningsmannen hadde fått nesten en måneds forsprang.
Rovmordet opprørte folk i hele nabolaget. Magnus var godt kjent av alle, og det fremsto uforståelig at noen kunne begå en slik handling mot den snille og fredelige mannen.
Faren til Magnus, Hans Ellingsen, tilbrakte flere netter på åstedet i håp om at gjerningsmenn skulle vende tilbake for å sjekke at han ikke har etterlatt seg spor. Men håpet svant.
I slutten av mai 1966 kunne det likevel virke som at politiet endelig sto foran et gjennombrudd i jakten på gjerningsmannen.
Les mer: (+) Hva får en far til å drepe sine fem barn?
Skyldte på hverandre
Tre ungdommer var blitt pågrepet for en pengeskap-åpning. I avhør oppga en 18-åring fra Bergen flere detaljer fra overfallet på Magnus.
Ifølge ham hadde han stått og sett på at hans 22 år gamle kamerat hadde slått ned og sparket Magnus Ellingsen, for deretter å ha stukket av med offerets lommebok og fotoapparat. Lommeboken, opplyste 18-åringen, inneholdt ca. 100 kroner. Bakgrunnen for overfallet var rykter om at Magnus hadde fått «fullt hus» på Nesttun Travbane, meldte VG.
Selv hadde han ikke hatt noe med overfallet å gjøre, bedyret 18-åringen, og varslet flere ganger at det ville komme en tilståelse, men uten at det kom noe mer.
22-åringen blånektet da han ble konfrontert med kameratens opplysninger: Han hadde ikke hatt noe med overfallet på Magne å gjøre, hevdet han hardnakket − og beskyldte i stedet 18-åringen.
Politiets etterforskning var for lengst skjemt av semmert arbeid, og i mangel av ytterligere bevis klarte ikke politiet å knytte noen av dem til overfallet på Magnus.
Både 22-åringen og 18-åringen ble regnet som «gamle kjenninger» av politiet og ble siktet for overfall og ran i slutten av september, og forsøkt varetektsfengslet. Men så lenge 22-åringen nektet og 18-åringens troverdighet var svekket av et langt rulleblad, ga politiet opp å knytte dem til saken.
Og der endte saken. Siktelsen mot de to ungdommene ble frafalt.
Politiet ga opp.
Slett politiarbeid
Familien til Magnus forsøkte et par år senere å få gjenåpnet etterforskningen rundt saken. Og det var da man for alvor fikk bekreftet inntrykket av et stykke slett arbeid fra politiet i Bergen. Familien forfulgte sin begjæring helt til Justisdepartementet og brukte flere tusen kroner på advokathjelp, men til ingen nytte.
Begrunnelse:
Saksmappen var ikke komplett.
Thor Hopland var svoger til Magnus. I 2005 sto han frem i Bergensavisen og hevdet at saken var en skamplett i politiets historie: Magnus Ellingsens klær ble for eksempel aldri undersøkt. Politidokumentene til denne saken var sporløst borte. I Statsarkivet i Bergen fantes ikke spor etter dokumentene i Magnus-saken. For politiet i Bergen hadde kastet mange saker fra 1960-tallet.
Trass i at det fantes vitner, mistenkte, detaljerte opplysninger om overfallet og et åsted med massevis av spor, ble saken henlagt. Den hyggelige, snille og travinteresserte Magnus endte sitt liv bare 40 år gammel.
Etter at saken ble foreldet i 1991 kunne gjerningsmannen stått frem, lettet sitt hjerte og gitt familien svar på hva som skjedde med Magnus − uten å risikere straff. Nesttun er blitt tett bebygget. Travbanen er nedlagt. Og rovmordet på psykisk utviklingshemmede Magnus Ellingsen er gått i glemmeboken − ingen er blitt stilt til ansvar, hverken strafferettslig eller moralsk.
Les også: (+) For de som lot seg lokke av Brynhilds kontaktannonser, ventet en grusom skjebne
Skandaler i kø
Den lemfeldige etterforskningen av rovmordet på Magnus Ellingsen ble et forvarsel.
Politiet i Bergen har gjennom en årrekke vært rystet av en rekke skandaløse kriminalsaker:
• I 1981 ble det en voldskultur på politikammeret avslørt.
• En mann ble dømt for drapet på Fahimeh Esteghlalian i 1994, men ble frifunnet tre år senere. Saken er fortsatt uoppklart.
• En mann ble dømt for drapet på Ynge Elvik i Lindås i 1999. Den dømte nektet skyld, tok livet av seg i fengselet og en gjennomgang privatetterforsker Ola Thune gjorde av etterforskningen avdekket flere svakheter. Muligens går én eller flere drapsmenn løs.
• Da Trine Frantzen ble meldt savnet i 2004, brukte politiet tre måneder på å iverksette drapsetterforskning.
• Den 8 år gamle Monika Svinglinskaja ble i 2011 funnet død under mystiske omstendigheter på sitt eget rom. − Selvmord, sa politiet, og avhørte ikke vitner, lot sentrale spor ligge og overså andre åpenbare spor som var uforenlige med selvmords-teorien. En mann ble senere dømt for drap etter at en varsler avdekket forsømmelsene.
• Gallerist og millionær Reidar Osen ble i 2015 bortført i Bergen. Saken forble lente uoppklart, og en politimann varslet til slutt om dårlig etterforskning. Først i 2019 ble ny etterforskning iverksatt. To menn ble dømt for grovt ran.
− Opp gjennom årene har det stormet rundt politiet i Bergen og Hordaland. jeg tror ikke dette har med kultur eller systemsvikt å gjøre, sa Ole Bjørn Mevatne, tillitsvalgt for politijuristene i Hordaland politidistrikt til NRK etter Monika-skandalen i 2015.
