True Crime
Gjerningsmannen trodde han hadde sluppet unna med dobbeltdrap − så kom det revolusjonerende beviset
Den 17 år gamle gutten tilsto drapet på en 15 år gammel venninne. Politiet mente han også sto bak ytterligere ett drap. En inntil da lite kjent teknologi skulle avsløre en helt annen dobbeltdrapsmann som trodde han var smart.
På en smal og usjenert sti bare meter unna bebyggelsen, blant frittvoksende gress, kratt og løvtrær fant en turgåer liket av 4en tenåringsjente. Politiet brukte ikke lang tid på å finne ut hvem jenta var. Lynda Mann (15) hadde blitt meldt savnet av foreldrene etter at hun ikke hadde kommet tilbake fra et barnevakt-oppdrag kvelden i forveien, 21. november 1983.
Lynda var blitt voldtatt og kvalt. Det fredelige nabolaget Narborough i Leicestershire i Midt-England var rystet.
Snarvei
Lyndas foreldre kunne fortelle etterforskerne at datteren pleide å ta en snarvei via stien der hun ble funnet.
− Denne strekningen var mørk og med dårlig innsyn, og vi likte ikke at hun gikk der alene sent på kvelden, forklarte Lyndas far på en pressekonferanse.
− Vi jobbet ut fra en teori om at gjerningsmannen var lokalkjent og hadde kunnskap om denne stien, sa etterforsker Brian Fentum til dokumentaren «Cracking The Killer’s Code».
Politiet gikk fra dør-til-dør og avhøret alle menn i lokalområdet, men uten at noen av dem vekket etterforskernes interesse.
− Vi hadde få spor å gå etter, medga etterforsker Fentum.
Drapet på Lynda forble uoppklart. I flere år. Og det skulle koste ytterligere en ung jente livet.
Les også: (+) Mannen som drepte Christel (23) villedet Norges skarpeste etterforskere i flere måneder, men han gjorde én stor feil
Blåkopi
En årvåken etterforskers interesse for en avisartikkel skulle lede politiet tilbake på sporet. sporet stammet fra en gjerningsmann som hadde utarbeidet en intrikat plan.
31. juli 1986, snaut tre år etter drapet på Lynda, forlot en annen lokal jente, Dawn Ashworth (15) familiens hjem for å besøke en venn. Da hun ikke var kommet tilbake til avtalt tid, ringte foreldrene politiet. To dager senere ble det avkledde liket hennes funnet ved siden av en avsidesliggende gangsti nær et skogsområde.
Også Dawn var blitt voldtatt og kvalt. Drapsmannens fremgangsmåte minnet påfallende om drapet på Lynda, mente etterforskerne. Sædprøver fra ofrene viste også at gjerningsmannen hadde samme blodtype. En dobbeltdrapsmann gikk åpenbart løs, og både publikum og media presset på for en oppklaring.
Og en rask oppklaring så de ut til å få. For etterforskerne hadde merket seg en lokal, ung gutt som hadde virket i overkant interessert i bistå politiet under letingen etter Dawn. Han var dessuten en venn av Dawn, kunne han fortelle. Mopeden hans var i tillegg observert i området rundt tidspunktet man antok Dawn var blitt drept.
Tilsto
− Han fortalte oss stadig vekk hvor vi burde lete etter Dawn, fortalte sjefetterforsker David Baker til «Cracking The Killer’s Code».
− Det var hans tips som ledet oss til stedet vi fant liket hennes.
Richard Buckland (17) ble tatt inn til avhør. Kort tid etter tilsto han drapet på Dawn, og underbygget tilståelsen ved å gi opplysninger om saken som politiet ikke hadde gått ut med i media.
− Men han benektet enhver innblanding i drapet på Lynda tre år tidligere, sa etterforsker Baker.
– Vi mente allikevel at samme mann måtte stå bak, på grunn av de mange likhetsstrekkene.
Les også: (+) «Svein» (13) og tre andre unge gutter skulle bare gjøre et brekk. Det fikk fatale følger for Asbjørn (44)
Tvilsom tilståelse
Drapene på både Lynda og Dawn syntes oppklart med arrestasjonen av Richard Buckland. Lokalbefolkningen pustet lettet ut. Men sjefetterforsker David Baker følte allikevel på seg at noe ikke stemte. For ham fremsto ikke den spinkle og fåmælte tenåringsgutten med lærevansker som noen iskald dobbeltdrapsmann.
− Det var en magefølelse jeg hadde. Vi hadde få bevis mot Richard Buckland, og historien er dessuten full av mennesker som tilstår ting de ikke har gjort.
Istedenfor å lukke øynene og slå seg til ro med oppklart drapssak, bestemte etterforsker Baker seg for å ettergå opplysningene i saken.
− Jeg kom til å tenke på en avisartikkel jeg hadde lest. Den omhandlet en lokal forsker som hadde gjort en revolusjonerende oppdagelse.
Artikkelen dreide seg om bruken av en den gang relativt uprøvd teknologi: DNA-teknologi som kunne brukes til å identifisere personer ved hjelp av deres arvemateriale i cellene (se rammesak).
Feil mann
− DNA hadde aldri blitt brukt i en straffesak tidligere. Men ved hjelp av sædprøvene funnet på Lynda og Dawn, kunne jeg hente ut en DNA-profil av gjerningsmannen, sa genforsker Alec Jeffreys i et intervju med «Cracking The Killer’s Code».
Han har for ettertiden fått mye av æren for at DNA gjorde sitt inntog i strafferett,
− Selv om DNA-testing var på et tidlig stadium i 1987, kunne vi allikevel med overveiende sannsynlighet fastslå at sæden på ofrene stammet fra samme person. Vi kunne på samme måte utelukke Richard Buckland som gjerningsmann, sa Alec Jeffreys.
Richard Buckland ble løslatt.
Men etterforskerne følte seg sikre på at drapsmannen var lokalkjent.
Baker med falsk alibi
Etterforsker David Baker og kollegene besluttet at det skulle sendes ut brev til nærmere 6.000 menn i distriktet med oppfordring om å la seg DNA-teste frivillig. Én av dem som avga prøve, var den lokale bakeren og tobarnsfaren Colin Pitchfork (27).
− Han var godt kjent i lokalmiljøet, sa etterforsker Baker.
− Han gikk for å være en trivelig fyr som gjerne kjørt ut til kundene med bakverk i anledning selskaper og lignende. Vi avhørte ham allerede i 1983 i forbindelse med drapet på Lynda. Det var ingenting ved oppførselen hans vi reagerte på den gangen, og kona hadde gitt ham alibi for kvelden Lynda ble drept.
Prøveresultatet viste at Colin Pitchforks DNA-profil ikke matchet gjerningsmannens, og han kunne sjekkes ut av saken.
For en stund.
Les også: (+) Ektemannens brå og mystiske død var et sjokk. For alle unntatt Alfhild
Sendte kollega
I august 1987 var et par arbeidskollegaer av Colin Pitchfork på puben.
− Jeg avga DNA-prøve for Colin med falsk legitimasjon, røpet en av kollegaene etter et par øl.
− Han sa han var redd for å havne under etterforskning grunnet en tidligere dom, og fryktet å miste kone og barn.
En av de kvinnelige kollegaene spisset ører. Hun kjøpte ikke forklaringen Colin Pitchfork angivelig hadde gitt arbeidskollegaen. Kvinnen gikk til politiet med det hun hadde overhørt på puben. Kort tid etter ble Colin Pitchfork hentet inn til avhør. Denne gangen avga han riktig DNA-prøve.
− Den matchet gjerningsmannens, sa sjefetterforsker David Baker.
Tilsto alt
Colin Pitchfork var tidligere straffedømt for blotting mot flere kvinner noen år tilbake i tid.
− Han hadde gått i terapi for dette, og hadde overfor kona hevdet at blottingen var et tilbakelagt kapittel, sa etterforsker Baker.
I avhør tilsto Colin Pitchfork drapene på både Lynda og Dawn. Trangen til å igjen blotte seg for kvinner, hadde etter hvert blitt for stor, forklarte han etterforskerne.
Denne gangen ønsket han dessuten å ta ting et skritt videre; han ville også forgripe seg på en kvinne.
På kvelden 21. november 1983 kjørte han rundt for å finne et passende offer. Da han så Lynda gå inn på den mørklagte stien, bestemte han seg for å slå til. At han hadde sin nyfødte sønn i baksetet, stoppet ham ikke.
− Hun var der, jeg var der. Jeg så en mulighet, lød hans forklaring til etterforskerne på hvorfor han voldtok og drepte Lynda.
Også Dawn var blitt utvalgt som offer da han så henne gå ned en avsidesliggende sti. Han blottet seg for henne først. Da hun forsøkte å flykte, innhentet han henne og voldtok henne.
− Jeg drepte både henne og Lynda for å skjule min identitet, hevdet han overfor etterforskerne.
Colin Pitchfork ble i januar 1988 dømt til livsvarig fengsel med en minstetid på 30 år for drapene på Lynda Mann og Dawn Ashworth. Han er den første i historien til å bli dømt i en drapssak der DNA ble benyttet som bevis.
− Uskyldig ville blitt dømt
Første gang DNA ble brukt som fellende bevis i en drapssak i Norge etter drapet på 17 år gamle Inger Lise Olsen på Mysen i 1989.
DNA er ifølge Store norske leksikon arvestoffet som finnes i alle celler og et kjemisk stoff, en nukleinsyre som består av store molekyler. DNA-molekylets oppbygning ble første gang beskrevet av en amerikansk forsker i 1953.
10. september 1984 oppdaget genforsker ved Universitetet i Leicester, Alec Jeffreys nærmest ved en tilfeldighet at det var både likheter og forskjeller i DNA-et hos forskjellige laboratoriemedarbeidere.
− Det var mitt eureka-øyeblikk. Jeg så med det muligheten for å bruke DNA som et slags fingeravtrykk, fordi man kunne bruke variasjoner innenfor den genetiske informasjon om hver enkelt person til å identifisere dem.
Sammen med sine kolleger Peter Gill og Dave Werrett ved Forensic Science Service utviklet de DNA-profilering. Dave Werrett oppdaget at man kunne hente ut DNA fra gamle flekker av blod, spytt eller sæd. I første omgang ble DNA brukt til å bevise slektskap i en sivil straffesak. Etter hvert fulgte saken med Colin Pitchfork som ble forløperen til at DNA-profilering har blitt et viktig virkemiddel både for å identifisere gjerningspersoner, men også for å kunne utelukke uskyldige slik som Richard Buckland.
− Jeg er ikke i tvil om at Richard Buckland feilaktig ville blitt dømt for drap, var det ikke for DNA, uttalte Alec Jeffreys.
Kilder: «Cracking The Killer’s Code», The Sun, The Guardian, The Independent, aboutforensiscs.co.uk, Wikipedia, forensic.gov.uk
