Øksehuggene som rystet Norge
Maren lever i marerittet i 12 år. En dag skjer det noe forferdelig på småbruket
Etter tolv år med mishandling får Maren nok. Hun tar øksen og hugger til mot ektemannen.
Bergen 2024: – Jeg er stolt av farmor. Hun drepte sin ektemann i selvforsvar og reddet både seg selv og de fem barna sine. Et av barna var min far, sier Bitten Jensen fra Bergen. Hun er barnebarnet til Maren Jensen, som drepte sin ektemann med øks i 1929 da Bittens far bare var et og et halvt år.
– Min far husket jo ingenting av dette, og det ble heller aldri snakket om i familien. Jeg var 50 år før jeg fikk kjennskap til tragedien, og da var dessverre farmor død, forteller Bitten.
Hun husker farmor som en stillfaren og varm kvinne som alltid tok godt imot sin yngste sønns familie når de kom på sommerbesøk fra Bergen til Larvik. Farmor var gift med bestefar Ole. At det også var en annen og biologisk bestefar med i bildet, ble aldri nevnt med et ord.
– Jeg skulle ønske jeg hadde visst om tragedien da farmor levde, så kunne vi kanskje ha snakket om det og blitt enda nærmere kjent. Men slike hendelser vil nok de fleste bare legge bak seg. Jeg synes imidlertid ikke at dette er noe å skamme seg over. Jeg synes farmor var en modig og sterk kvinne som gjorde alt for å forsvare seg selv og sine barn. Uten hennes mot og vilje hadde jeg kanskje ikke vært her i dag, sier Bitten, som vet at den biologiske farfaren også flere ganger truet med å drepe ikke bare sin kone, men også alle barna sine.
Rettssaken
Skien 1929: «Jeg har ikke tenkt å holde noe lengre innlegg», forsikrer forsvareren i lagmannsretten og lar blikket vandre rundt i den tett besatte rettssalen der det hovedsakelig sitter kvinner.
De har møtt opp grytidlig og stått i kø for med egne ører å høre dommen i rettssaken hvor en ung kvinne står tiltalt for mord på sin ektemann. Bare halvparten av køen har sluppet inn i rettslokalet der 33 år gamle Maren Tomine Jensen sitter på tiltalebenken med bøyd hode.
Det likbleke ansiktet hennes er en blendende kontrast til de sorte klærne hun er kledd i. Maren har tidligere forklart seg etter beste evne for lukket rett, og hun har innrømmet drap. Nå ventet dommen. Forsvarer, advokat Olavsson, begynner med å si at han gjerne ville føye til noen bemerkninger før retten trekker seg tilbake for å vurdere domsavsigelsen. Han retter blikket mot dommeren idet han fortsetter og uttaler:
«Det var nødvendig for tiltalte Maren Jensen å forsvarer seg, alle andre muligheter var lukket. Hennes søster hadde sagt at hun ikke orket å høre mer om forholdene. Nabo Hans Oluf Gundersen på Bommestad hadde sagt at hun ikke måtte sende bud på ham flere ganger. Alle henvendelser til myndighetene var forgjeves. Hva skulle hun gjøre? Hun var trykket opp i et hjørne og måtte slå til. Det minste en kvinne må kunne forlange, er at hun ikke blir mishandlet av den mannen som skal være hennes beskytter. I dette tilfellet har han som skulle beskytte, vært den fredsommelige Maren Jensens eneste fiende. Jeg henstiller til lagretten å besvare skyldspørsmålet ned nei», avsluttet forsvareren.
Full applaus
Stillheten er til å ta og føle på idet lagdommeren reiser seg for å holde sin rettsbelæring. Han trekker pusten dypt, snur seg mot juryen og snakker med høy og tydelig stemme:
«Det er sjelden at en tiltalts forklaring er så godt underbygget som i dette tilfelle», begynner han. Flere vitner har tidligere vært inne og sagt sitt om saken. Alle med rystende vitnemål, samtlige i Marens favør.
«Det er et radikalt middel tiltalte har grepet til, men det inntrykk man får, er at man her står overfor en ulykkelig kvinne som har vært nødt til å hjelpe seg selv. Jeg vil derfor også benytte anledningen å kritisere politimyndigheten for ikke å ha grepet inn tidligere», avsluttet dommeren og lot juryen trekke seg tilbake. Den lave summingen som nå fulgte i rettslokalet opphører på sekundet idet juryen kommer inn igjen etter knappe fem minutter.
Lagretten blir bedt om å avsi sin kjennelse, og dommen lyder: «Ikke skyldig!» Uttalelsen utløser umiddelbar applaus fra galleriet i rettssalen, og hos fru Maren farer et lite lettelsens smil over de bleke leppene.
Tolv års helvete er over.
Hun kan nesten ikke tro det er sant. Hun hadde vært oppriktig da hun under forhøret sa at livsvarig tukthusstraff ville være langt bedre enn samlivet med ektemannen.
Hun var forberedt på et liv bak lukkede dører. At hun skulle bli frikjent var aldri i hennes tanker. Advokat Olavsson bøyer seg ned over den vevre kvinnen, tar hånden hennes og gratulerer.
Nå er Maren en fri kvinne, men også enke og enslig mor til fem barn mellom to og tolv år. At det som begynte så bra, skulle ende slik, gjør henne likevel trist.
I november 1929 påfører Maren Jensen sin ektemann gjennom tolv år to øksehugg med døden til følge. I den påfølgende rettssaken blir hun funnet ikke skyldig. Rettssaken vekker enorm oppsikt, og det igangsettes en storstilt innsamlingsaksjon som gjør Maren Jensen i stand til å kjøpe et nytt hus til seg selv og sine fem barn. Maren Jensen døde i 1980.
13 år tidligere
Kragerø-jenta Maren forelsker seg nærmest ved første øyekast. Karl Johan Jensen er høy og slank, gutteaktig og flott med en kraftig lys lugg langt ned i pannen. Han jobber som gårdsarbeider på forskjellige gårder. Når Maren blir gravid, bestemmer det unge paret seg for giftermål.
Karl Johan tar seg fast arbeid på et steinbrudd like utenfor Larvik, og snart slår de seg ned på det lille småbruket Bakkane ved Bommestad. Det innebærer at Karl Johan må pendle, men Maren har aldri vært redd for å ta i et tak, så dette skal hun klare. Ifølge flere vitneutsagn fra rettssaken var det da også alltid ryddig og pent i den lille stua.
I de to første årene går alt bra. Karl Johan karakteriseres av kolleger som en real arbeidskar som aldri er borte fra jobben. Tidlig i forholdet viser han religiøse tendenser og rører aldri alkohol. Barna kommer som perler på en snor, og Maren må klare hverdagen alene når Karl Johan er på steinbruddet. De har etter hvert anskaffet seg en ku og noen høns.
Hver lørdag ettermiddag kommer Karl Johan hjem, og de får en kjært tiltrengt lørdagskveld og søndag sammen før ektemannen igjen må reise til steinbruddet. Men så, plutselig en lørdag han kommer hjem, merker Maren stanken av alkohol. Det skal dessverre skje oftere og oftere.
Og når Karl Johan drikker, blir han både olm og vond og vanskelig å stagge.
Skjøt kjerringsvinet
I rettsforhøret kan Karl Johans onkel Anton bekrefte dette. Når forsvareren spør om han noen gang har sett Karl Johan være direkte ond mot sin hustru, forteller Anton: «Han brukte munn og siden slo han henne. En gang kommanderte han sin hustru til å hente en revolver og så skjøt han etter henne.»
«Og De forsøkte ikke å hindre dette? Gjorde ingenting for å stanse det», spør forsvareren.
«Nei, Karl Johan var ilter, man måtte ta det pent og ikke si for meget imot ham, svarer Anton.
«Hva sa Jensen før han skjøt», vil så forsvareren vite.
«Han sa: Det er vel ingen synd å skyte dette kjerringsvinet», svarer Anton. På spørsmålet om han siden forhørte seg om hvordan det stod til på gården, svarer Anton nei, siden han har holdt seg langt unna Karl Johan og hans hustru etter denne hendelsen.
Også nabo Hans Oluf på Bommestad har ved flere anledninger vegret seg for å besøke småbruket der Maren og hennes mann holder til. Han har flere ganger opplevd å få den livredde hustruen på døren når ektemannen er full og voldelig. Nå har han sagt fra at hun ikke må oppsøke ham mer, det er lite han kan gjøre. Maren har forsøkt å melde ektemannen til politiet, og hun har bedt om skilsmisse hos presten, men der fikk hun bare høre at hun måtte forsøke å holde ut.
Flere har sett Maren forslått og full av blåmerker etter vold fra ektemannen, men ingen vil blande seg. Dette ser jo ut til å være en omgangsform der hjemme hos dem på småbruket, og ryktene kan fortelle at ektemannen flere ganger har både skutt etter hustruen, slått henne med vedkubber og stengt henne inne i kjelleren.
Folk som har vært på besøk har sett hvilke forhold som rår på Bakkane, også barn har blitt offer for farens sinne. Men gjøre noe? Nei, se det er ikke lett, mener naboene på Bommestad.
En sjebnesvanger dag
Mandag 4. november 1929 kan man lese følgende i lokalavisen Jarlsberg og Larviks Amtstidende:
«Lørdag aften - det kunde vel være ved 6-tiden- kom en liten jente ind til Hans Oluf på Bommestad i Hedrum. Blek var hun og ræd saa hun ut; alle på Bommestad kjente barnet fra mange, mange besøk, og de skjønte øyeblikkelig hvilket ærend det var hun kom i. For hun hørte hjemme paa et litet smaabruk som ligger oppe i skogen et par hundrede meter fra Hans Olufs eiendom. Her bodde stenarbeider Karl Jensen med sin hustru Maren og deres 5 barn.
Nu var det slik fat med Karl Jensen, at han ikke var videre god mot sin hustru, naar han var ædru, og naar han da kom under indflytelse av alkohol, blev det rent galt. Da gikk det ofte paa livet løs i dette hjemmet, og mang en bitter stund fyldt med angst og hjertekval kunde nok væggene i dette lille huset fortælle om, dersom de kunde tale. Her var aar med forkuethet og likefrem mishandling. Nu maatte endelig Hans Oluf komme op, for far var saa forferdelig fuld og ond mot mor, sa barnet og kastede sky og bedende blikke paa manden i det huset hvor hun atter en gang hadde måttet ty i sin nød.»
Hans Oluf forteller videre til avisen at han denne gangen bestemmer seg for å gå opp til Bakkane i håp om å få stagget Karl Jensen. Men idet han skal gå ut av huset, skjer følgende, skriver Amtstidene:
«Der mere ravet end gik en dødblek kvinde ind over gulvet. Med stivt blik, som saa hun forbi alt og alle, stirret hun frem for sig og saa sa hun ganske klart: – Nu er det gjort. Og jeg vil hellere sitte i slaveriet hele mit liv end at fortsætte at leve paa denne måten med døden lurende paa mig dag og nat.»
Hans Oluf går opp til gården, og synet som møter ham er ubeskrivelig. Han tar straks hånd om barna og tilkaller distriktslegen og politiet. Amtstidene skriver: «Lensmand Dahl optrådte paa en resolutt maate. Han forsto jo at her gjaldt det særlig om at faa de stakkars barna bort fra den store uhygge, de var kommet i. Allerede samme aften hadde han faat barna foreløbig bortsatt til nogen gode folk i Hedrum der de vil faa det udmerket i alle måter.»
Blir frikjent
Lensmann Dahl tar med seg den forkomne Maren og setter henne i arrest i fengselet i Larvik. Mandagen etter slår alle landets aviser opp den grufulle nyheten. Avisene spekulerer i om kvinnen som har hugget sin ektemann til døde enten har handlet i selvforsvar eller om hun er sinnsforvirret.
Amtstidende skriver: «Om hustruen, sier de som kjender hende, at hun har været baade strevsom og flittig, men i det siste begyndte hun liksom at bli folkesky og indesluttet. At hun har holdt det ut saa lenge forstaar vi ikke, sier folk, og vi trodde nok at der en gang vilde ske noget forfærdelig oppe paa Bakkane, men vi trodde nu helst at det hadde blit hustruen som kom derfra som et lik.»
Den påfølgende rettssaken følges i aviser over hele landet. Etter hvert som Marens liv brettes ut, øker sympatien for den stakkars kvinnen og barna hennes. Rettsreferatene som siterer Marens forklaring om at hun hadde gjemt øksen inne på soverommet for å verge seg mot ektemannen som ofte truet henne med kniv og sa han ville slakte både henne og barna, gjør dypt inntrykk.
Da retten frikjenner Maren for overlagt drap, trekker alle et lettelsens sukk, og kort etter settes det i gang en innsamlingsaksjon som gjør Maren i stand til å kjøpe et nytt hus til seg og barna. Siden gifter hun seg på nytt, men får aldri flere barn. Maren dør i 1980.
Kilder: Aftenposten, lokalavisene Nybrott, Jarlsberg og Larviks Amtstidende og Østlands-Posten
