SNAKKER UT 30 ÅR ETTER:
De mange brannene rystet Norge. Så ble det gjort en oppsiktsvekkende oppdagelse
Nesten 30 branner brøt ut i Drammen, Bergen og Oslo i løpet av kort tid, men aldri i samme by samtidig. En pyroman var løs – men hvordan og hvorfor var han stadig innom de tre byene? Svaret var like logisk som det var oppsiktsvekkende.
Brannmannskapene kjempet fortvilet mot tre kraftfulle motstandere:
Flammene som herjet inne i det gamle, ærverdige Drammens Teater. 20 kuldegrader som omga brannstedet. Og en mann med en indre uro som bare kunne stagges ved å sette fyr på stadig større bygninger.
I det flakkende lyset fra flammer og blålys fulgte en håndfull mennesker med på brannen fra den andre siden av parken Gamle Kirkeplass ved 04-tiden natt til 10. desember 1993.
Den 123 år gamle teaterbygningen var dødsdømt. 50 brannmenn og 20 fra sivilforsvaret kjempet forgjeves og måtte konsentrere seg om å hindre spredning til byggene rundt. Kampen mot naturkreftene sto i kontrast til stillheten i de julepyntede sentrumsgatene.
Én av nattevandrerne som så flammene fortære det indre av byens fornemste bygning, hadde svar på spørsmålet brannfolk og politifolk allerede stilte seg: Hvordan kunne det ha seg at brannen så ut til å ha startet flere steder samtidig, både i kjelleren og på flere andre steder i bygningen?
Det skulle gå halvannen måned før politiet fikk svaret − og forklaringen på 28 branner som var nær med å ta liv og ødelegge kulturskatter i både Oslo, Bergen og Drammen − tre byer som ble knyttet sammen av Bergensbanen.
Les også: (+) Lagde karriere av å stjele og selge lik - endte selv opp som offer
Et liv i mørke
Mannen levde sitt liv i stor grad mens alle andre sov.
Som overkonduktør på nattoget pendlet han mellom Oslo og Bergen. Etter hvert skrantet ekteskapet. NSBs turnusliste ble et av de få faste holdepunktene i mannens liv.
– Jeg gikk mye på fylla i den perioden. Drakk med begge hender. Mine økonomiske problemer toppet med et stort huslån, kunne kanskje blitt løst av at jeg vant over 100.000 kroner på Bjerkebanen. Men alle pengene ble drukket opp, og jeg spanderte mye, forteller mannen til Vi Menn nå, 30 år etter.
– Selv om jeg var ute på byen og traff folk, forsvant de nye «vennene» så fort puben stengte. Da følte jeg meg ekstra ensom, separert som jeg var.
– Jeg virret rundt gatelangs om natten, og følte det som jeg fikk en klo i brystet. En fæl urofølelse spredde seg i kroppen, forteller mannen videre.
Uroen og de økonomisk problemene ble forsøkt bekjempet på samme måte:
— Jeg fikk et sug etter å tenne på, forteller han.
21. februar 1993 tente han på for første gang. Et skur fikk unngjelde. I skuret lå båten hans. En forsikringsutbetaling kunne kanskje lette litt på trykket fra en trøblete økonomi.
Men kloen i brystet forsvant ikke. Ikke de økonomiske problemene heller. Nye branner ble stiftet. Lightergass og twistdotter eller litt papir var hans kilde til ro.
Bygningene han tente på, ble stadig større. Brannene innebar stadig større risiko for liv og verdier. Skur og lagerbygninger først, bolighus og kulturskatter etter hvert.
Fra slutten av februar og frem til desember 1993 fikk politiet i Drammen 16 mistenkelige branner til etterforskning.
Politiet i Bergen fikk oppunder ti påsatte branner i samme periode.
I Oslo måtte syv mennesker reddes ut med brannvesenets snorkelbil under en påsatt brann i Mandalls gate. Politiet kunne ofte registrere flere påsatte branner samme natt. Men aldri i Bergen, Oslo eller Drammen samtidig.
Når mannen var på jobb som konduktør i Bergen, sjekket han alltid inn på velferdshjemmet til NSB. Men i stedet for å hvile ut før en ny tur over fjellet, gikk han ut og tente på trehus på den historiske Bryggen og flere andre steder i Bergens tette verneverdige trehusbebyggelse.
Jeg måtte gjøre det for å få ro. Jeg sørget for at det brant, og forlot de fleste gangene stedet for å gå hjem og legge meg og sove, forteller mannen.
Les også: (+) Hevdet han var sendt fra Gud for å fjerne ondskap - drepte 15 mennesker
Hett i kulden
Natt til 10. desember 1993 var mannen tilbake i Drammen.
Fortvilet og godt beruset oppsøkte han et område der flere branner hadde vært påsatt den senere tiden; området rundt Drammens Teater.
Mannen brøt seg inn i et kjellerrom under scenen, og helte bensin utover. Så tente han på to steder med rørleggerhamp fuktet i bensin.
Flammene tok raskt fatt i det knusktørre treverket. Bygningen ble påtent ca. klokken 03.40.
Men til en avveksling forlot ikke mannen åstedet denne gangen. I stedet ble han stående og se på slukningsarbeidet, tok en røyk og pratet med andre skuelystne utenfor Park Hotell på motsatt side av det brennende teateret.
Politifolk på pyromanjakt var ekstra oppmerksomme, men likevel var mannen nær ved å gå klar − igjen.
– Videokameraet vårt klikket i kulden, forteller den gang politioverbetjent i Drammenspolitiet, Dag Ebbestad.
Åstedsgranskere fant spor som tilsa at pyromanen tok seg inn i fyrrommet i teateret ved å fjerne en vindusventil. En mann med bensinkanne ble etterlyst.
Politifolkenes aktsomhet ble ekstra skjerpet. Brannstifter-psykologien tilsier at pyromaner gjerne begynner i det små før brannene blir større og større. I Drammen var det bare to bygninger som var større enn Drammens Teater:
– Drammen rådhus og Bragernes kirke, sier Dag Ebbestad.
Og bare tre dager etter brannen i Drammens Teater, gikk alarmen i nettopp Drammen rådhus. Den splitter nye alarmen.
Dagen etter teaterbrannen hadde nemlig byens politikere vedtatt på et hastemøte at rådhuset fra 1871 skulle sikres.
– En tyv stjal to oljemalerier, og krøllet dem sammen før han ble stoppet av en vekter etter at alarmen gikk, sier Dag Ebbestad.
Han trodde ikke uten videre på innbruddstyvens historie om at han bare ville ta maleriene av de to tidligere ordførerne.
– Innbruddet i rådhuset kom så nær opptil brannen i teateret, og han hadde allerede krøllet sammen de svært brennbare oljemaleriene da vekteren oppdaget ham. Vi hadde en hypotese om at han også ville tenne på i rådhuset, sier Ebbestad.
Politiet hadde ikke bevis nok til å holde på innbruddstyven, som derfor ble løslatt kort tid etter.
– Men vi var sikre på at vi måtte sjekke ham nærmere opp mot brannene, sier Ebbestad.
Sjekket turnus
– Vi brukte god tid på å gå gjennom dokumenter om brannene. Vi sjekket hva han jobbet med, snakket med arbeidskolleger og spanet på ham både i Drammen og Bergen. Også kilder i det kriminelle miljøet ble forespurt. Vi fant ut at han reket mye rundt alene.
– Hans bevegelser ble nøye sjekket. Av turnusen hans i NSB fant vi ut at han på tidspunktet for påsatte branner i Bergen hadde vært i byen på jobb. Vi fikk også bildebevis, sier Ebbestad.
For da politiet gikk igjennom gamle avisutklipp med omtale av aktuelle branner, gjorde etterforskerne en oppsiktsvekkende oppdagelse:
Et bilde tatt midt under storbrannen i Nedre Fjellsmau i Bergen natt til 14. august, viste en mann som så rett mot fotografen med Fløibanen i bakgrunnen. Mannen var identisk med innbruddstyven fra Drammen Rådhus.
Samme mann dukket opp på flere bilder - mens politiets kamera streiket i kulden under teater-brannen i Drammen, hadde en privatperson tatt bilder av folk som så på.
Da politiet fikk tilgang til filmen, fant de også bilder av den innbruddssiktede NSB-konduktøren. Dermed var han ugjenkallelig knyttet til åstedet for to påsatte branner i to ulike byer innenfor fire måneder. Det var mer enn hva man kunne forklare som utslag av tilfeldigheter.
31. januar 1994 ble mannen pågrepet av politiet i Drammen.
– Allerede samme dag antydet han noe om sin tilknytning til brannene. Vi var såpass sikre på at vi hadde rett mann at vi brukte første uken vi hadde ham i varetekt til å ordne opp i alt mulig praktisk for ham. Jeg sa til mannen at «du kommer nok til å være i fengsel en god stund, så vi kan like godt hjelpe deg med en del private gjøremål», sier Dag Ebbestad.
Les også: (+) I over ti år voldtok og drepte han uskyldige i deres hjem. 30 år senere ble han avslørt på uventet vis
Rullegardin
Hjelpsomheten ble verdsatt og preget stemningen i avhørsrommet.
Dag Ebbestad sa til den mistenkte at «målet mitt er at du en dag skal bli en fri mann igjen. Men da må jeg kunne stole på at du forteller alt».
– Jeg var i en slags transe, og kunne ikke tro at jeg var den som hadde tent på, da jeg leste om brannene i Drammens Tidende.
– Var det noen konkret grunn for at du gikk løs på kulturskatter?
– Nei, ikke i det hele tatt. Det var ingen slik plan bak. Jeg tente på alt som kunne brenne.
– Det tok mange dager i varetekt før «rullegardina» gikk opp. Da kom hukommelsen med ett tilbake, og jeg husket datoer, steder og klokkeslett krystallklart, forteller mannen 30 år senere.
Ebbesen og konduktøren ble enige om å begynne med de mindre brannene og senere gå over til teaterbrannen. En samarbeidsvillig 37-åring begynte å fortelle.
Tilståelsene kom på løpende bånd. Mange av dem skrev han selv ned.
Han tilsto 28 ildspåsettelser. I flere tilfeller tente han på etter mislykkede forsøk på å bli kjæreste med kvinner han hadde kjent i kort tid.
– Den verste brannen var ikke teaterbrannen. I Mandalls gate 3 i Oslo lå det folk og sov klokken tre om natten. Syv mennesker og en hund måtte reddes ut. Jeg har mange ganger tenkt på hvor nær jeg var å få mange liv på samvittigheten den gangen.
Mannen ble i Eidsivating lagmannsrett dømt til 12 års fengsel for mordbrann. Høyesterett føyde til fem års sikring.
Nedbetalingsavtale
Den mordbranndømte mannen ble også dømt til å betale 63 millioner kroner til forsikringsselskaper for skadene av brannene han tente på.
Erstatningskravet kunne fort knekt mannen som ble pyroman blant annet som følge av økonomiske problemer.
Men 67-åringen forteller til Vi Menn at han fikk en god nedbetalingsavtale med forsikringsselskapet som han skyldte 63 millioner kroner.
– En advokat tok kontakt med meg, og sa at han hadde et forslag. Jeg fikk permisjon og møtte advokaten. Han sa at de reduserte kravet til 250.000 kroner. Den summen har jeg for lengst nedbetalt gjennom hard jobbing.
Snudde byen
Brannen i Drammens Teater ble begynnelsen på slutten for byens mindreverdighetskompleks.
I flere tiår var Drammen omtalt som «Et hull på E18» og kjent for uttrykk som «Det er bedre med en dram i timen enn en time i Drammen». Den slitne byen ved utløpet av Hallingdalsvassdraget var preget av forfall, nedlagt industri og importhavn for biler, og gjerne omtalt i forbindelse med flere større kriminalsaker.
Brannen i Drammen teater skulle bli et vendepunkt. Samtidig som teateret ble gjenreist, ble det fart på en fornyelse av byen.
– I perioden fra 1995 til 2003 snudde Drammen fra å være et høl på E18 til å bli en by som mottok priser, sier Lise Christoffersen.
Stortingsrepresentanten satt som varaordfører i Drammen den gangen teatret brant.
– Like før brannen hadde jeg vært i teateret sammen med sønnen min på tre år og sett forestillingen «Folk og røvere i Kardemomme by» med Kasper, Jesper og Jonatan i sentrale roller.
Røveren Kasper endte som kjent opp som helt og brannmester i stykket.
– Som mange andre drammensere oppsøkte vi branntomta dagen etter. Der kom det trist fra sønnen min: «Denne gangen greide ikke Kasper å slukke brannen, mamma».
Teateret ble besluttet gjenoppbygget umiddelbart.
– Da vi gjenreiste teateret, var det akkurat som byens befolkning fikk en vekker. Den store prestasjonen var det som trengtes for å vise at byen hadde store muligheter, sier Lise Christoffersen.
Hun tok over som ordfører i 1995 og satt tett på prosessen der politikere, byråkrater, næringsliv og befolkning sammen fikk byen til å skinne, bit for bit.
Ble gode venner
Politioverbetjent Dag Ebbestad og pyromanen ble gode venner, og er det fortsatt.
– Jeg ble veldig interessert i ham som person. Det viste seg at han hadde så mye å by på som menneske. Han var en ressurssterk person som var veldig interessant å snakke med. Derfor foreslo jeg at vi kunne holde foredrag for studentene på politihøgskolen. Det gjorde vi i tre år, sier den pensjonerte politimannen, og forklarer:
– Først innledet jeg om brannetterforskning og avhørsteknikk, og så snakket min venn i halvannen time. Han fikk mye ros for sitt foredrag, forteller Dag Ebbestad.
30. januar 2002 gikk han ut av porten på Ila landsfengsel som en fri mann etter åtte år bak murene. Han slapp lukket sikring etter at han ble vurdert som trygg å slippe ut i samfunnet igjen.
Livet som nattevandrer var over. Mannen var i fengselet både kirketjener og redaktør av Ila-Nytt, de innsattes egen avis. Han jobbet også på snekkerverkstedet.
Mannen tok både svennebrev og mesterbrev som snekker i fengslet. Senere utdannet han seg også som tømrer.
Den mordbranndømte mannen er i dag 67 år gammel, og bor i en by i Telemark.
– Jeg har ikke lagt ned hammeren ennå, sier mannen som er blitt mer opptatt av å bygge opp enn å brenne ned.