Norgesmester i bankran
«En gang gangster, alltid gangster»
Han slo norgesrekorden i bankran tre ganger. Filmmanuset om hans liv ligger klart, og nå hender det seg at Martin Pedersen vurderer å bli kriminell igjen.
Det var slett ikke alle som gikk ut av teaterlinja ved Tønsberg Gymnasium på begynnelsen av 70-tallet som skulle bruke sin kunnskap om løsbart og teaterkostyme til å gjøre karriere som bankraner.
Det var heller ikke gitt at polonesen på Klubbselskapet Harmonien skulle kjede en rikmannssønn ut i en kriminell løpebane. Eller at hungeren etter spenning, og tanken på selvrealisering, ble så stor for en student ved Eik Lærerhøgskole at han våknet opp midt på natten med en så sterk, fysisk smerte i kroppen at han bare måtte ut og stjele fem Munch-bilder fra en privatbolig i Tønsberg påsken 1974.
Men slik gikk det for Martin Pedersen, og da han seks år senere lempet sekker med penger og sjekker fra Norges Bank i Drammen over fra en stjålet politibil og inn i en Honda Civic skulle det være i forbindelse med hans 19. og siste bankran.
Da han iførte seg parykk og rød kjole med stappet BH, og la et lag med leppestift på munnen, visste han ikke at han og partneren satt med en samlet sum på ti og en halv million kroner: Det største ransbeløpet i norgeshistorien, i hvert fall anno 19. mai 1980, og Pedersens tredje norgesrekord i den kriminelle grenen «bankran».
Helt siden han begynte denne virksomheten hadde han alltid drømt om å begå det siste store ranet. Det ranet som skulle ende alle ran for Pedersens vedkommende og gi ham nok kapital til å slå seg til ro som kunstforhandler. Det var tross alt det han hadde gitt uttrykk for at han var også - en svært suksessrik en sådan. Hvordan skulle han ellers ha fått råd til den luksuriøse livsstilen han hadde lagt opp til? Han hadde tross alt bare gått lærerskolen.
Da sminken var på plass, krabbet partneren ned på gulvet i bilen og la et teppe over seg som om han var en hund. Pedersen svingte ut på veien tilbake mot Drammen. Tilbake mot politisperringene. Det var et iskaldt trekk. Bankraneren, utkledd som en great garlic girl, gjorde trutmunn da han ble vinket videre sørover av politiet.
Han var home free, som det heter. Og dersom han ikke hadde vekslet store summer med nye, norske, nummererte sedler i flere banker i Sveits året etter - sedler som kunne spores tilbake til nettopp dette bankranet, og som til syvende og sist førte til at Pedersen ble huket inn av politiet - er det slett ikke sikkert MANN ville fått æren av å møte en av Norges mest notoriske bankranere i dag.
MØT MARTIN PEDERSEN: En 58 år gammel jurist med 19 bankran og et kunsttyveri på samvittigheten. Grosserersønnen og familiefaren som i årene mellom 1974 til 1980 stjal fluktbiler, kledde seg ut som narkomane svensker, leger, psykiatriske pasienter, joggere, skiløpere og engelske fiskere, og utførte bankran i ekte Olsenbanden-stil. Godt planlagt med flere kostymeskift per ran og falske kuler av sølvpapir i revolvermagasinet (De ekte kulene tok han ut etter at et vådeskudd gikk av i et basketak under et ran på Dikemark).
Alt lå riktignok til rette for at han skulle klare seg på lovlig vis. Pedersen er en intelligent fyr fra en ressurssterk familie. Likevel ble han nødt til å sone åtte år bak lås og slå. I dag driver han Munch Café i Åsgårdstrand - et serveringssted med et navn og en veggdekor som på en ironisk måte passer ham godt. Han hevdet en gang å være Munch-ekspert, tross alt.
Det er stille i kafeen denne formiddagen. Martin Pedersen har nettopp servert Åsgårdstrands lokale kjederøykere deres daglige kopp med kaffe.
- Fyr løs. Men hvis det kommer noen, må jeg gå og servere dem, sier han.
- Hvordan har det seg at en rikmannssønn begynner å begå ran?
- I korte trekk: Overbeskyttet. Bortskjemt, kan du si. Jeg kjedet meg. Jeg savnet faren min, som var en fantastisk mann. Moren min ble nevrotisk og solgte hjemmet vårt etter at han døde. Der tror jeg på en måte grunnsteinen falt litt vekk under meg. Dessuten var miljøet på Eik Lærerhøgskole bare svada på den tiden, og jeg fikk nok ikke realisert meg selv, noe jeg tror er jævla viktig å gjøre for oss mennesker. Jeg har nok alltid vært litt sånn røveraktig. Alltid hatt litt sansen for den ensomme mot samfunnet.
- Men det er jo ikke alle som blir kriminelle av den grunn?
- Nei, det er selvfølgelig helt riktig. Noen blir det ene og andre blir det andre, og de fleste klarer jo å komme seg igjennom det, ikke sant. Men da jeg hørte om disse Munch-bildene lå jeg og tenkte på at å ta dem ville vært jævlig spennende, og da slapp alt taket, lissom. Jeg fikk noe å leve for. Noe virkelig. Det ble en egen verden som jeg levde meg inn i. Jeg levde over alle trivielle ting, og jeg var bare 22 år, sier Pedersen.
22 år gammel og gift med barn. Han forlot et påskeparty i 1974 under påskudd av at han måtte gå seg en tur. Deretter brøt han seg inn i en villa og stjal fem av syv malerier. Han sier han lot to av dem bli igjen i huset fordi han fikk dårlig samvittighet.
- Etter Munch-bildene ble det hverdag, og da ble det kjedelig igjen, vettu. Og så går man rundt og dagdrømmer, da. Plutselig ga tanken på å rane banker en fantastisk frihetsfølelse. Og jeg husker filmen «Butch Cassidy and the Sundance Kid». Det var en herlig film, og gutta var helt topp. Og så husker jeg en TV-serie som gikk ... «with all the trains and banks that I robbed, I never killed anyone.» Det var litt sånn da, litt den stilen.
- Men motivasjonen?
- Det sier seg jo selv. Det var pengene.
Pedersen debuterte som bankraner 20. september samme år. Med et AG3-gevær stjålet fra Trandum Militærleir, og utkledd som en langhåret svenske, gikk han inn i Sem Sparebank og kom ut igjen med 130 000 kroner. Det ble hans første norgesrekord.
DET HVILER NOE playboysk og gentlemanskriminelt over Martin Pedersen. Det kan være det noe nonchalante smilet, eller James Bond/Vodka Martini-blikket som kommer frem da han prater om gamledager, eller det faktum at han er gift og har barn med en 22 år gammel dame - hans tredje kone - som heter Jeanette.
- Hva tenkte du på før du begikk det første ranet?
- Har du tenkt å begynne? Nei, altså. Jeg tenkte jeg skulle gå og ta de pengene og bli fri på en måte. Det var veldig viktig, og det er klart at penger gir en viss frihet. Og det var virkelig som å stjele sukkertøy fra et barn. Men jeg var skikkelig nervøs. Antageligvis var jeg reddere enn de som ble ranet. Men samtidig er jeg jo utspekulert, eller kall det intelligent, eller hva du vil. Jeg hadde jo en barnevogn og greier som jeg kunne stappe penger i, og flere skift.
- Hvor lang tid brukte du på å planlegge alt dette?
- Jeg brukte vel noen måneder. Jeg kjørte alltid en slags generalprøve før ranene. Det var jo som et skuespill, på en måte. Skal du gjennomføre noe sånt, må det gjøres ordentlig.
- Var du like nervøs hver gang?
- Nei, jeg ble jo vant til det etter hvert.
- I selvbiografien «Fengslet av loven» virker det som du var livredd hele tiden.
- Det er klart at du setter noe helvetes mye på spill når du har barn og familie.
- Var du nervøs etter ranene?
- Nei, det var bare deilig. Da visste du jo at du hadde klart deg.
- Men når du så det på Dagsrevyen og ...
- Det var jo bare moro, det. Hvis du finner en stor pengesekk ved veien, tar den med deg, og det er 100 prosent sikkert at ingen ser deg, og du finner ut at det er mange millioner kroner i den sekken, og Dagsrevyen forteller det samme - da blir man bare «Oooooo!!!».
Oh, yeah! Pedersen var i gang. Han kjøpte en villa og levde det gode liv. I ny og ne dro han til utlandet. Litt for å komme seg vekk, men også for å kjøpe kunst til galleriet sitt. Og jo mer penger han brukte, jo mer suksessrik virket han, og jo viktigere ble det å fortsette å opprettholde fasaden. Det betydde at han måtte begå flere ran. En gang gikk han for banken i Larvik for å få råd til julegaver til barna.
- Jeg dreit jo i skattemyndighetene og sånn, for jeg tenkte det var bedre at de trodde jeg tjente svarte penger på kunst enn at jeg drev med bankran. Det er lettere å forholde seg til skattefuten enn til politiet.
- Er du egentlig en Munch-ekspert, slik de hevdet i avisen da du ble tatt?
- Nei, jeg er en bløffmaker.
FOR TO ÅR SIDEN banket manusforfatteren til suksessfilmen «Max Manus», Thomas Nordseth-Tiller, på døra til Pedersen. Han hadde lest historien til den gamle bankraneren, og nå ønsket han å skrive filmen. Kort tid etter at manuset sto ferdig, døde Nordseth-Tiller av kreft.
- Thomas var en jævlig kjekk fyr. Dyktig. Og jeg likte manuset, sier Pedersen.
- Det er jo helt for jævlig at han skulle gå bort på den måten. Tenk på familien hans. De må jo ha det helt jævlig inni seg. Å miste noen som står deg nært, det gjør noe med deg.
Pedersen blir stille et øyeblikk, men henter seg inn igjen.
- Jeg hadde jo egentlig lyst til å gjøre noe kreativt, sier han.
- Men når du kommer fra en slik familie som det jeg gjør, var ikke det bare enkelt. Jeg fikk høre fra moren min at jeg minimum måtte utdanne meg som lege. Altså minimum lege. Jeg utdannet meg som jurist da jeg satt inne, og det er et ganske stort sprang fra å være fange på Ila til å bli juridisk førstekonsulent i Rikstrygdeverket med egen sekretær og greier, men det syntes ikke moren min var bra nok. Selv da hørte jeg: «Nei, Martin, det der, du må komme lenger enn det».
- Ville du gjort ting annerledes når du tenker tilbake?
- Ja, da ville jeg ha satset på en skuespillerkarriere, eller blitt en dyktig forsvarsadvokat. Jeg tror det er viktig ikke å høre for mye på moren sin. Det er veldig viktig å følge sitt eget hjerte og realisere seg selv. Det er det aller viktigste for alle mennesker.
- Er loven hemmende for egen utvikling?
- Ja, veldig mange lover er jo det. Og så er det det at man gjerne tenker om en person som følger absolutt alle lover at vedkommende er et godt menneske. Men han kan jo for eksempel neglisjere barna sine, og være kjølig overfor kona si, og glemme moren sin. Han gjør ikke noe galt ifølge loven, men egentlig er han en drittsekk. Men en jævla forbryter som raner banker kan jo fortsatt være verdens beste far. Selv tror jeg at jeg er en snill mann. Jeg har vokst opp med mye kjærlighet, og når alle er snille mot deg som liten, blir du stort sett snill.
Pedersen sier han blir skuffet over folk som ikke ville ha hjulpet andre mennesker i nød. Selv hevder han at han en gang ga 16 000 franc til et fattig tiggerpar under et besøk i Monaco på slutten av 70-tallet.
- Det var mye penger. Jeg er ikke gæren, men ...
Jeanette begynner å le fra siden av bordet.
- Jeg tror i hvert fall ikke jeg er gæren, men når man skal snakke om mitt liv altså, når jeg snakker som jeg gjør om dette her, dras jeg på en måte tilbake til den tiden. Og jeg liker det, fordi det ordinære livet er ganske kjedelig, sier Pedersen.
OM MORGENEN 5. november 1981 sto politiet og ventet på Pedersen utenfor villaen hans på Nøtterøy. De siste fem ranene hadde han begått sammen med en partner, og udåden hadde han innrømmet overfor sin kone. Han ble pent nødt til det. Hun hadde tatt ham på fersken i bokstavelig talt å bade sammen med pengene sine for å slite dem ut og gi dem et «brukt» utseende. Så hadde han kledd seg ut som prest og smuglet dem til Sveits, der han i flere omganger i forskjellige banker vekslet dem i franc. De nummererte sedlene ble sporet tilbake til Norges Bank i Drammen, og signalementet fra Sveits minnet mistenkelig om Martin Pedersen.
- Du var jævlig rask med å innrømme alt da du først ble tatt. Har du tenkt over hva som ville ha skjedd dersom du ikke hadde innrømmet det?
- Det er klart. Jeg kunne sikkert ha klart meg, men jeg hadde ikke orket å drive med sånt tullball. Det er klart det kunne ha vært fingeravtrykk og andre ting. Jeg tenkte vel at han andre kanskje kunne avsløre meg, og da ville jeg gjerne gjøre det først, ikke sant? Litt smart må man også være, sier Pedersen.
- Jeg holdt jo på å innrømme ting, eller bekjenne meg til folk, flere ganger tidligere også.
- På grunn av samvittigheten?
- Ja, det var nok det. Og jeg tenkte jo at jeg ikke kunne holde på sånn her resten av livet. Men da jeg først ble tatt, er det jo ikke sikkert jeg innrømmet alt, sier han.
Pedersen gliser spøkefullt.
- Så egentlig er det 28 ran?
- Ja, over 30 er det vel, sier han ironisk og mumler noe om at det helikopterranet i Sverige var spennende.
- Klør det i fingrene når du ser ranere i dag?
Pedersen tar en rastløs titt rundt i lokalet. En gang tenkte han på å skrive en barnebok, men vet ikke om han klarer å sitte stille lenge nok. I leiligheten har han en 50-tommers TV plassert foran en Winchester-salong.
- Faen så stille det er her i dag. Det er jo helt tragisk, dette her.
- Dette blir en fin overskrift: «Stille på kafeen. Må begå nytt ran.»
- Nei, gi deg, 'a. Men det har ikke vært så stille som dette her på år og dag, altså. Jeg angrer på mange måter at jeg flyttet fra Oslo. Det er ofte fint å se bygninger på mer enn to etasjer og kjenne et litt mer pulserende liv. Det er ganske givende for meg som er fra byen. Det ser du vel? Her tar jeg meg tre drinker hver kveld, altså.
- Tre drinker.
- Ikke noe mer, ikke noe mindre. Hun vil jo helst ha party hver dag, og det er ikke lett.
Martin ser ertende bort på Jeanette. Hun smiler og mumler noe om at hun ikke akkurat vil det, da. Sammen har de en sønn. Pedersens fjerde.
- Jeg er jo blitt gamlefar. Når noen spør Nikolai - han er fire år - om hvor gammel pappaen hans er, svarer han: «Steingammal». Det er det jeg som har lært ham.
Martin ler.
- Men vi liker helgene, sier han.
- Da er det masse spennende, morsomme og kreative mennesker her. Og da koser vi oss, men jeg må innrømme at jeg må stagge meg for ikke å gjøre gærne ting. Ikke bankran eller noe sånn, men jeg må stagge meg litt, for det er jo klart det ligger i kroppen. En gang gangster, alltid gangster.
- Hva gærent kunne du gjort?
- Nei, altså, jeg kunne ikke gjort noe. Men jeg har hatt så mye motgang fra myndighetene at jeg rett og slett har vurdert om jeg skulle hoppe av det å være lovlydig.
- Er det dine gamle synder som hjemsøker deg?
- Det er helt greit at folk snakker og at rykter går, men når myndighetene begynner å plage deg synes jeg det blir gærent. Og det skjer altfor ofte med sånne som meg at folk bruker fortiden min imot meg. Jeg kan egentlig utbrodere dette voldsomt, men det er ikke alt som egner seg på trykk, sier Pedersen.
- Jeg husker jeg skulle opprette en konto i banken her etter at de nettopp hadde skiftet banksjef. Og banksjefen skreik ut fra bakrommet at « ... han der får ikke lov til å ha konto her». Jeg er jurist, og kan bank- og pengerett, men så kommer det en joppejonas som knapt har gått på skolen. Jeg kontaktet VG og de slo det opp, og så fikk jeg en unnskyldning fra sjefene i Oslo. Poenget er at jeg ønsker ikke å være kriminell igjen, men blir det for mye sånn dritt er det med på å pushe en tilbake. Men det er klart jeg har mye tæl i meg, jeg. Jeg er blitt kalt et forbrytersk geni. Da vi satt på Ila sammen spurte Arne Treholt om vi skulle rømme, men jeg takket nei, og han prøvde jo senere, men tenk deg hvis slike hjerner slår seg sammen. Vel bekomme Toska og alle. Det hadde jo blitt et helvete.
- Du, Treholt og Toska?
- Ja, og så kunne vi hatt en bande med gorillaer som kunne utføre jobbene. Det er selvfølgelig ikke noe jeg ønsker å gjøre, og det er ikke fordi jeg er redd for politiet eller noe, smiler Pedersen.
Det ringer i bjella ved inngangsdøra. To eldre karer blir stående og studere kakene på disken. Endelig. Pedersen reiser seg fra bordet.
- Slik er det nå, sier han.
- Før ranet jeg dem. Nå serverer jeg dem kaffe.
Denne saken ble første gang publisert 12/01 2010, og sist oppdatert 17/03 2022.
