DRAPET RYSTET NORDEN:
Stig studerte juss og hadde gode fremtidsutsikter. Ingen kunne ane at han skulle bli Nordens mest ettersøkte mann
Foreldrene visste ingenting om hva sønnen drev med før telefonen ringte, og da de undersøkte rommet hans, ble de engstelige og forskrekket.
Stig studerer juss på tredje året og regnes som en utmerket ung mann med de beste fremtidsutsikter.
Ingen, aller minst han selv, kan ane at han om bare noen dager kommer til å være Nordens mest ettersøkte mann. Det nærmer seg julen 1957.
3. desember 1957. I en av Københavns stille gater, Aagade 96, sitter boktrykker Grant Karon i sin leilighet i 4. etasj med morgenavisene foran seg. Han har hatt nattskift på trykkeriet, hans kone er nettopp gått til sin jobb på politistasjonen, og Stig, hans eneste sønn, har nettopp smelt igjen entrédøren – uten å spise frokost.
Grant Karon tenker på den hyggelige kvelden dagen før. Stigs unge venninne var på besøk, og hun og Stig hadde spilt grammofonplater, og han hadde uttrykt sin begeistring for Beethovens Appassionata.
Sjekker uten dekning
Telefonen ringer. Faren skynder seg og tar røret og et uttrykk av umåtelig forbauselse brer seg over ansiktet hans.
– Hva? Det kan ikke være mulig, utbryter han før han fortsetter:
– Her må foreligge en misforståelse. Nei, han er ikke hjemme akkurat nå, men jeg venter ham hvert øyeblikk og da skal jeg få det oppklart.
Grant Karon setter seg bestyrtet. Stig har angivelig trukket sjekker som det ikke er dekning for. Banken har anmeldt ham for bedrageri. Tiden går og Stig kommer ikke hjem. Faren tilkaller sin kone. Sammen går de inn i Stigs værelse.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
«Må være en misforståelse»
I hjørnet står geværet (kaliber 22) som Stig har fått av Hjemmevernet. På skrivebordet ligger noen bøker, sjakkbrikker, det vesle spanske sverdet som Stig hadde med seg fra besøket i Spania. Skuffene er nesten tomme, unntatt en som inneholder en del beskrevne papirark. Der står med Stigs pene håndskrift: «Definitivt utkast for plan E.»
Det gjelder en plan om sjekkbedrageri. Foreldrene leser engstelig og forskrekket papirene. Hvordan kunne deres eiegode Stig bli forbryter?
Neste morgen tar faren papirene med seg til politistasjonen og ber politiet få fatt i Stig før han får gjort noe mer galt. Men Stig blir ikke grepet i tide. Da de åpner avisene den 27. desember, kan de lese at sønnen har begått et drap i Boden i Sverige på selveste julaften.
27. desember 1957. Man trodde gjerningsmannen var norsk. Foto: Arbeiderbladet
Dagbok
Stig førte dagbok fra 3. til 24. desember. Av denne kan man følge den vinglete fluktruten, sannsynligvis et resultat av hans økende følelse av å være jaget og under oppsikt. Han kunne plutselig legge på sprang, velge spontane reisemål, og skriver seg inn på hotellene under stadig nye navn. Planen er uansett å forvirre forfølgerne og komme seg til England og deretter New Zealand.
Ferden går fra Tuborg til Landskrona («I åpen sjø, tok jeg alle papirene som avslører hvem jeg er og puttet dem i en hanske som jeg kastet over bord.»), og videre til Malmö og Stockholm. Reisekassen er på 2200 kroner. Han tar toget til Stavanger (via Oslo), og vel fremme, 5. desember, kjøper han nye klær og briller, klipper seg «på amerikansk manér», og forsøker å kjøpe et gevær, kaliber .22, under navnet Erik Munk Fals fra Aarhus, uten å lykkes, da man må ha lisens. Den natten sov Stig dårlig, og «med en flaske cyankalium innen rekkevidde».
Han får panikk på flyplassen to dager senere og legger på sprang. Så tar han drosje til Egersund og toget til Oslo. Herfra til Kongsvinger hvor han får kjøpt rifle og 200 patroner uten å bli avkrevet lisens. Han sager ned løpet, så våpenet tar mindre plass. Fra Kongsvinger til Arvika. I spisesalen overhører han at en svensk politimann spør om en ung danske, Stig Karon, bor på hotellet. Da er det bare å stikke. Til Ørebro og videre til Gävle.
Drapsplaner
Og slik holder han på, hit og dit og rundt omkring til han havner i Boden, nær Finland. Hans to siste dagboknedtegnelser:
23. desember. Hadde ikke penger til å betale hotellregningen. Jeg hadde to kroner for lite, men de lot meg gå. Jeg travet av sted mot Älvsby og forsøkte å hike, men ingen ga meg skyss. De spurte om jeg var fra distriktet og da jeg svarte nei, kjørte de sin vei. Jeg tenkte på å ta en drosje og så røve sjåføren både for pengene og bilen. Jeg skal sende ham til et annet og muligvis bedre liv. Men jeg dro tilbake til Boden og bestilte værelse på Central Hotell under navnet Erik Johannesen fra Oslo.
Dette hotell vil nå bli sentrum for mine små foretagender. Sannelig skal det ikke bli så små foretagender senere. Det er mange våpen i hallen her på hotellet, men uheldigvis er de gammeldagse og ubrukelige. Voldsomhet og terrorhandlinger passer ikke med min karakter, men om nødvendig kan jeg ta tilflukt til dem også. Sentimentalitet og anger betyr døden for meg. Enten du eller jeg. Det prinsippet gjelder både i krig og fred.
24. desember. Det er julaften. Tre uker er gått siden min avreise fra Danmark. Det er så stille alle steder og nesten ingen trafikk. Alle forretninger stenger klokken 16. En slik kveld, mens alle holder seg innendørs og feirer jul, passer godt med mine planer. Da er trafikken minst og bare få mennesker ferdes utendørs. Jeg skal få tak i penger og så dra til Arvidsjaur. Derfra kan jeg ta meg over fjellet til Norge.
Og slik slutter dagboken.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Den mystiske drosjen
Julaften kl. 18.23 ser meieriarbeider Bo Lindberg en ung mann ta Karl-Gustaf Strandins drosje i Kungsgatan. Den unge mannen har svart vinterfrakk og en pakke under armen. Bilen kjører i retning av Vittjärvi. Kl. 18.40 blir Strandins drosje observert av en bilist som er på vei til Boden fra Vittjärvi. Drosjen står stille ved veikanten. Da bilisten kommer samme vei tilbake, er drosjen borte. Kl. 18.41 ser folk i et hus drosjen kjøre inn på sideveien til Ågärdan.
Kl. 18.55 kommer en 14-årig gutt forbi bilen. Han forsøker å titte inn gjennom den frosne ruten, men kan ikke se noe. Kl. 18.58 kommer telefonarbeider Axel Thuman kjørende bortover den gamle Ågärdanveien, men må stanse fordi Strandins drosje står i veien. Han tuter noen ganger. Intet svar. Han går bort til drosjen og åpner døren.
Strandins livløse kropp ramler ut, rett i armene på Thuman. Telefonarbeideren tilkaller politiet som konstaterer at Strandin er skutt med gevær i bakhodet og at han har fått fire voldsomme slag i hodet. Drosjesjåførens penger er borte. De får ikke motoren i gang for det viser seg at tenningen ikke virker.
Kl. 20.00 forlater «Erik Johannesen» sitt værelse på Central Hotell og ber om regningen.
Puslespillet
Etterpå da alarmen var gått og jakten i gang, kom hotelleier Edlund på at det lå en masse papirbiter på nr. 7 etter Erik Johannesen. Etter flere timers strev hadde man satt sammen bitene til et påbegynt brev til en pike i København, undertegnet Stig. Her tok Stig farvel med sin forlovede og sluttet: «Jeg har ødelagt alle chanser til å føre et respektabelt liv. Fra nå av er jeg gangster».
På en annen papirlapp som ble satt sammen, kunne man lese en slags plan: 1. Drosje Boden–Ågärdan 2. Betalte hotellregning 3. Boden–Älvsby. 4. Älvsby–Arvidsjaur. Antagelig hadde det vært Stigs mening å kjøre Strandins bil til Älvsby, men den ødelagte tenningen hindret ham i det.
I mellomtiden har Stig Grant Karon kommet seg inn i Finland. Ingen fatter mistanke til den tillitvekkende unge mannen med de pene manerene, og det på tross av at etterlysningen nå var ute over hele Norden. Alle som traff ham disse dagene, beskrev det som utenkelig at han kunne være en skruppelløs rovmorder på flukt.
Gjenkjent
Men endelig, den 28. desember, mens han står på perrongen i Tampere og venter på toget til Helsinki, blir han observert av to polititjenestemenn på vakt: Mikkonen og Lehtisaari.
Plutselig sier den ene:
– Hei, der er en som beskrivelsen passer på!
Mikkonen skynder seg bort til en ung mann i mørk frakk som bærer en bag i hånden og som er på vei bort til toget.
– Hvor skal De hen, spør Mikkonen og slår ham på skulderen. Den unge mannen snur seg rolig og ser politimannen rett inn i øynene.
– Taler De svensk? Mikkonen rister på hodet.
– Helsinki! Helsinki! sier mannen og vifter med hånden mot hurtigtoget.
Les også: Lærerparet ble drept på brutalt vis, og ingen skjønte hvorfor – så kom den rystende sannheten frem
Han har våpen!
Politimannen tar ham i armen og vil ha ham med seg til vaktrommet i stasjonsbygningen. Utlendingen lar det skje med et smil. Han forsøker hele tiden å forklare noe, ler og gestikulerer og virker ikke det spor nervøs. «Dette kan ikke være mannen», sier Mikkonen til seg selv og løsner taket. Hans kollega Lehtisaari er like bak idet de stanser foran døren til vaktrommet. Mikkonen stikker nøkkelen i døren og hører i det samme en støy bak seg.
Utlendingen har sluppet reisevesken og løper i full fart ut av stasjonen mens han forsøker å dra noe opp fra innerlommen på frakken sin.
– Vær forsiktig! Han har våpen! roper Mikkonen.
– Stans! roper han til flyktningen.
Stig Karon er kommet 20 meter ut på plassen. Nå har han fått geværet løs, snur seg rolig mot politimennene og stikker geværpipen i munnen. Et smell – og den unge mannen synker i kne og faller så bakover.
Stig Grant Karons flukt er over.
Les også: Snikmorderne Anders og Henrik drepte nazister på åpen gate
Besatt av «Lillelord»
Foreldrenes teori.
Som forklaring på sønnens skjebne, valgte faren å trekke frem romanen «Lillelord» og dens fortsettelse, «Mørke kilder», begge av den norske forfatteren Johan Borgen. Disse bøkene hørte til Stigs kjæreste lesning. I dem fortelles om en liten gutt som mistet sin far i 3 års alderen. Gutten – «Lillelord» – er et vidunderbarn som alle beundrer og er glad i. Moren forguder ham. Men «Lillelord» har en skjult tilbøyelighet for det onde. Allerede som barn begår han noen småforbrytelser uten at noen aner det. Som voksen fører denne dualisme i karakteren til en rekke konflikter.
– Disse bøkene leste Stig for omkring ett år siden og han sa til sin mor at han følte seg akkurat som «Lillelord». Vi trodde han spøkte, men skjønte til slutt at det var alvorlig ment. Vi har handlet etter beste skjønn. Min kone har aldri båret over med små forseelser. Det var hennes prinsipp da hun forsøkte å oppdra Stig. Men noe må ha klikket. Og her sitter vi igjen med sorgen...
Johan Borgens reaksjon i 1958:
Meddelelsen om at den ulykkelige Stig Karon skal ha vært påvirket av min diktede person «Lillelord» burde anstendigvis sjokkere meg. Når sjokket – ved nærmere ettertanke – ikke er så dypt, skyldes det at jeg ikke riktig tror på den art påvirkning. Alt tyder på at den unge Karon var et avsporet menneske fra før.
