Hadelandsdrapene 1981
I bilen sitter fire personer. De to i baksetet er bødler.
En iskald februarnatt i 1981 kjører en gul Mazda fra Oslo i retning Hadeland. I bilen sitter fire personer. De to i baksetet er bødler.
En halv times tid før midnatt, natt til søndag 22. februar 1981 kjører en gul Mazda 626 fra Oslo i retning Hadeland.
I bilen er det fire ungdommer, Fred Karlson (20) og Fridtjof Nome (23) sitter i forsetet. Nome kjører. I baksetet sitter Johnny Olsen (19) og John Charles Hoff (20).
De to i forsetet skal hente 40 000 kroner for sin medvirkning i våpentyveriet fra HV–lageret på Nesodden natt til 9. februar.
De to i baksetet er bødler.
Tungt bevæpnet
Under den store boblejakka har John Charles Hoff en tysk Schmeisser maskinpistol – bytte fra HV-lageret. Johnny Olsen har en BAR – pistol i skulderhylster. De to i forsetet vet ikke at de andre to i bilen er bevæpnet.
Ingen av de fire vet at de er blitt skygget – helt fra de forlot villaen på Malmøya ved Oslo hvor femtemann i saken sitter spent og venter på nytt fra bilturen: Sersjant Espen Lund (20). Men politiet har allerede peilet seg inn på ungdommene, siden de har sterke mistanker om at de har hatt med våpentyveriet fra Nesodden å gjøre.
Les også: (+) Seriemorderen ringte selv politiet og tilsto alt. Fikk beskjed om å «ringe igjen senere»
Litt før klokken ett kjører ungdommene inn å en sidevei mellom Roa og Helleren på Hadeland – syv mil utenfor Oslo. Den sivile politibilen som har skygget dem, parkerer et stykke unna avkjørselen for å unngå å bli oppdaget.
De forferdelige minuttene
Mazdaen kjører et stykke ned i skogveien før den stanser. Her skal de møte mannen med pengene, forklarer Olsen og Hoff, og ber de andre to om å vente i bilen. Lyktene slukkes.
LES OGSÅ: (+) Tidenes svindel - solgte Eiffeltårnet som skrapjern - to ganger!
Det er vindstille, månelyst og gnistrende kaldt, 22 minusgrader. De to drapsmennene går noen meter nedover veien, de har fått øye på brua. Og ikke bare det.
En åpen råk gaper imot dem, svart og kaldt. Dette er det ideelle stedet. John Charles Hoff vasser i snøen bort til noen busker, med maskinpistolen i stilling. Han kan ikke sees fra veien.
Johnny Olsen går tilbake mot bilen, hvor de andre to sitter, fremdeles uten å ane hva som skal skje. Et minutt senere kommer de ned mot brua, alle tre. Like før brua trekker Johnny Olsen pistolen og skyter skudd mot hver av ofrene. Fred Karlson faller over ende på bakken, mens Fridtjof Nome siger ned på knærne.
Slik beskriver Johnny Olsen det som videre hendte:
– John Charles kom ut fra buskene med maskinpistolen og skjøt fem skudd i Fridtjof. Pistolen min kilte seg fast etter de to første skuddene, men etter å ha fiklet med den, fikk jeg den til å virke igjen. Deretter skjøt jeg fem skudd mot Fred Karlson, som lå og ynket seg.
Det har vært vanskelig å fastsette helt nøyaktig tidspunkt for denne hendelsen. Det har i alle fall skjedd mellom klokken 00.30 og klokken 01.07. Det var i dette tidsrommet de var ute av syne for politiets spanere.
Les også: (+) Hun ventet på Oslo S, men faren dukket aldri opp. Etterforskerne ble rystet da de fant ut hva som hadde skjedd
Tømte magasinene
Johnny Olsen forklarer videre om hendelsesforløpet:
– Deretter prøvde vi å løfte Karlson over brurekkverket, men han ble for tung for oss. Vi begynte å få panikk ved tanken på at noen kunne komme. De hører Nome klynke. Han er ennå ikke død.
– Vi løp begge mot ham og ga ham en siste salve. Vi tømte det vi hadde igjen i pistolen og maskinpistolen. Deretter løp vi bort til bilen og begynte å kjøre mot byen.
Johnny Olsens forklaring av hendelsesforløpet stemmer ganske godt med den forklaringen John Charles Hoff skal ha gitt, ifølge Dagbladet. Den viktigste forskjellen er at Hoff hevder det var ham som hadde pistol, og Olsen som brukte Schmeisser.
Ifølge samme avis hevder dessuten Hoff at han hadde forsøkt å forhindre drapene.
Drapene var planlagt
På ett punkt hersker det ingen tvil: Drapene var planlagt. Og ifølge Johnny Olsen skjedde det lang tid i forveien, kanskje så mye som halvannen uke. Johnny Olsen syntes ikke noe verken fra eller til når det gjaldt denne avgjørelsen. Han så på seg selv som en robot som utførte den ordren som ble gitt.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Visse ting tyder på at John Charles Hoff tok ordren atskillig tyngre. Familien forteller at han hadde vanskelig for å sove i denne tiden, kastet opp og viste tydelige tegn på at nervene var i ulage. Men det var aldri snakk mellom guttene om at han ikke skulle bli med til Hadeland. Dessuten hadde ikke Johnny Olsen sertifikat – det hadde bare John Charles Hoff.
Han hadde dessuten alibi for den natten da våpentyveriet hadde funnet sted. Det var det Johnny Olsen som hadde gjennomført – sammen med Fred Karlson og Fridtjof Nome.
«Organisasjonen»
Utbyttet var bra, sett fra Johnny Olsens synspunkt. 50 AG3, 50 kilo dynamitt, fenghetter, lunte, en Schmeisser maskinpistol, en Krag Jørgensen rifle, gassflasker og skjærebrenner. Dette byttet skulle være nok til å skaffe «organisasjonen» penger en god stund fremover.
Opplysninger Vi Menn har fått, tyder på at våpentyveriet kom overraskende også for Espen Lund. Men at han hadde hatt svært lite å innvende da det var et faktum, og han nærmest fikk dumpende våpnene i fanget. Ifølge Johnny Olsen skulle de selges enkeltvis for å skaffe penger til «organisasjonen».
Men så begynte Nome og Karlson å forlange penger. De hadde lite til overs for de andres lek med hemmelig brorskap og våpenromantikk. Deres interesser var atskillig mer jordnære – de forlangte 20 000 kroner hver for vel utført jobb.
I det øyeblikket ble de farlige. Gleden over våpnene ble vendt til frykt for å bli oppdaget. Det måtte for enhver pris unngås. Sjefen ga ordre om at Nome og Karlson måtte likvideres!
Sjefen – vel å merke ikke Espen Lund. Fortsatt bygger vi på Johnny Olsens forklaring. «Sjefen» er en helt annen person, en som Johnny Olsen er livende redd for, og som han fortsatt nekter å oppgi navnet på.
Les også: (+) Mesterløperen (34) ble dømt for tre drap og fikk livet ødelagt – sannheten som kom frem i ettertid er skremmende
Kjørte feil
Drapene ble besluttet på et møte på Espen Lunds hytte omkring 12. februar. Følgende plan ble klekket ut: Karlson og Nome skulle innbilles at de ville få utbetalt pengene lørdag den 21. Før den tid skulle Hoff og Olsen rekognosere på Hadeland for å finne et passende sted for «overlevering av pengene».
Det fant de også – men det er ikke det samme stedet som likvidasjonene faktisk skjedde. På selve drapsnatten kjørte Nome feil, det var faktisk en tilfeldighet at drapene fant sted der de gjorde. Et sted der John Charles Hoff er kjent.
Fredag den 20. overnatter John Charles Hoff hjemme hos Espen Lund. Ingen fant dette særlig rart, de to hadde vært nære venner de siste tre årene. Espen Lunds mor, Eva Lund, forteller i et intervju med Vi Menn at hun ikke merket noe usedvanlig ved guttene verken den kvelden eller dagene etter den skjebnelørdagen.
Nazidrap i Norge
Det var den siste dagen i norsk etterkrigstid at vi kunne si til hverandre at nazidrap, det skjer i alle fall ikke her.
En eller annen gang i løpet av denne dagen ble planene finpusset. Det ene offeret, Fridtjof Nome, hadde leid Mazdaen dagene før. Nå ble leiekontrakten forlenget for ett døgn.
Avtalen gikk ut på at han og Karlson skulle hente John Charles Hoff på Malmøya utpå kvelden. Deretter skulle de kjøre til Haugerud, hvor de skulle plukke opp Johnny Olsen. Han bodde der sammen med sin bestemor og sin 15 år gamle bror.
Espen Lund skulle derimot ikke være med. Han var nokså nyutnevnt sersjant, og hadde permisjon fra Brigaden i Nord–Norge, hvor han for tiden tjenestegjorde. Faktisk med liten suksess.
Med sitt umodne barneansikt hadde han store problemer med å sette seg i respekt hos rekrutter som ofte var eldre enn ham. Da han i 1979 og i første halvår av 1980 var med i Bekkelaget Heimeverns Ungdom, fikk han snart tilnavnet «Baby Face».
Sannsynligvis hadde han lengtet tilbake til tiden i HVU, og sin gode kamerat John Charles Hoff. I hvert fall hadde han søkt om å bli overført til Heimevernet i Oslo. Han anførte som grunn at Heimevernsledelsen skulle ha ønsket å få ham. Lunds foresatte rutinesjekket med Heimevernet, men ingen hadde bedt om å få Lund til noe som helst…
Les også: (+) Viggo (22) dro til den norske bygda og opprettet sitt eget lille, private politidistrikt
To våpenfrelste ungdommer
Likevel var det kanskje i Ungdommens Heimevern at den vonde utviklingen virkelig skjøt fart, utviklingen som endte med drapene natt til den 22. februar.
– Både John Charles Hoff og Espen Lund var sterkt våpeninteresserte, faktisk i betydelig større grad enn de 14 andre medlemmene av Bekkelagets Heimevernsungdom. Men de ga aldri uttrykk for politisk interesse eller ønsker om radikale handlinger, forteller ungdomsleder Ole Petter Stenseth ved Bekkelaget HVU.
Stenseth husker godt den dagen Espen Lund hadde med seg en ny kamerat til møtet, som troppen holder hver mandag i HV–huset på Ekeberg. Senere ble Hoff med flere ganger, før han fikk søknadsskjema om opptak. Det fylte han ut den 1. oktober 1979. Skjemaet ble sendt via HV–sjefen i Oslo til den kommunale Heimevernsnemnd – og godkjent den 23. februar. 1980.
Nesten nøyaktig ett år i forveien, 13. februar 1979 avga nemnda samme innstilling for Espen Lund. Både Lund og Hoff avslørte et enormt vitebegjær når det gjaldt våpen. De spurte og grov om våpenets sammensetning, om data og om praktisk bruk.
Ingen mesterskyttere
Men den enorme interessen til tross, så var ingen av de to noen skyttere av rang. Hoff hadde så vidt klart kravet til bronsemerket etter flere forsøk, da han var med på udåden på Hadeland.
Likevel er det et faktum at han hadde HVs velsignelse når det gjaldt å oppbevare våpen hjemme, en Mauser. Områdesjef Harry Kalvik i HV i Oslo mener at dette generelt sett er en forsvarlig praksis.
– HV–ungdom bør få utlevert et AG–3 halvautomatisk gevær, sier han. – Det er dette våpenet de får befatning med i Forsvaret senere. Kalvik betegner ellers både Hoff og Lund som stille, nesten tilbakeholdne ungdommer som hadde en tendens til å holde seg litt for seg selv.
Dette er for øvrig beskrivelsen som ofte går igjen når noen forsøker å beskrive hovedmennene i drapshistorien som etterforskningsleder, politiadjutant Per Carlson har karakterisert som «den mest grufulle som har skjedd i Norge i fredstid».
Skjønt, menn er ikke det rette uttrykket å bruke om disse personene. Umodne gutter, bleke svermere er kanskje betegnelsen som passer bedre.
Les også (+) George (14) var aller yngst i den elektriske stolen
Kvinneforakt, ensomhet og forskrudde tanker
John Charles Hoff var på mange måter en einstøing inntil han traff Espen Lund. Han var oppvokst i ultrakonservativt miljø, hadde vanskelig for å få venner, små sjanser hos jentene.
I stedet søkte han tilflukt i mer eller mindre fantasifulle skildringer om astrologi og verdens tilblivelse, han hadde mye til overs for den sveitsiske kvasivitenskapsmannen Erich von Däniken og hans teorier. Hans lesning for øvrig besto stort sett av krigstegneneserier som «Spion 13» og «Commando».
Hos Espen Lund fant han klangbunn for sine tanker og vennskap. Espen Lund var oppvokst i den gamle villaen på Malmøya med foreldre som var passert 40 da han kom til verden.
Espen hadde også gått alene før han traff John Charles, hadde trøstet seg med å lese Donald og leke med hunden sin Burre, som tydelig var den levende skapning som han hadde mest fysisk kontakt med, og den eneste han stolte helt på.
Espen foraktet kvinner. Sammen med John Charles kunne han derimot oppleve en virkelig «mannfolkverden» – de løp omkring på den store eiendommen på Malmøya og lekte krig med automatvåpen, i kamuflasjeuniformer.
Reaksjonære holdninger
Dessuten delte de et flammende hat til alt som smakte av kommunisme eller sosialisme. Her må det være tillatt å anta at miljøpåvirkning har spilt en rolle. Begge hadde landssvikdømte i nærmeste familie, begge var vokst opp med holdninger som for de fleste vil fortone seg som sterkt reaksjonære.
På et senere tidspunkt kom Johnny Olsen inn i bildet. Interessene var de samme, han kjente både Petter Kristian Kyvik og den nå fengslede FN–sersjanten Tore Blomquist – lederen for den væpnede undergrunnsgruppen «Vigilante».
Moralsk forfall
Johnny Olsen hadde vært sterkt opptatt av Tore Blomquists ideer om bekjempelse av kommunisme, narkotika og prostitusjon, som ble sett på som forskjellige uttrykk for samme onde: Det moralske forfallet.
Men Vigilante gikk ikke drastisk nok til verks, etter Johnny Olsens oppfatning. En av Vi Menns reportere fikk opplysninger om Johnny Olsens interesse for vel ett år siden, under arbeidet med ulovlig våpenomsetning i Oslo. Det ble understreket at han kunne være uhyre farlig.
Johnny Olsen var asket. Ikke drakk han, ikke røkte han, han anså sin egen moral for å være uangripelig. Forklaringen til hans innstilling kan vi kanskje finne i hans barndom: Han var skilsmissebarn, moren ville ikke vite av ham.
Fra han var åtte til han var 12 år vokste han opp på barnehjem, etter den tid bodde han sammen med sin fire år yngre bror hos bestemoren på Haugerud.
Den farlige voldsromantikken
I likhet med Hoff og Lund hadde også Johnny Olsen få venner. Men er det tilstrekkelig til å forklare at man blir drapsmann i en alder av snaue 20 år? Vi har stilt spørsmålet til overlege Finn Magnussen ved Statens senter for barne– og ungdomspsykiatri i Oslo.
– Hvem som helst kan bli drevet til en slik handling hvis han er tilstrekkelig opptatt av ideologi. Krigstiden viste at folk likviderte, hvis de trodde sterkt nok. Hvis drapene på Hadeland er av en slik type, tyder det på et system i det hele.
Drapene blir ikke bare situasjonsbestemte enkelthendelser, men idealistisk terrorvirksomhet, forklarer Magnussen.
– Men uansett hva som er forklaringen, så er det klart at dagens ungdom er i en vanskelig situasjon. De starter gjerne opp med en følelse av å være unyttige, mange får liten omsorg hjemme. Dette skaper aggresjoner, forsømte barn er som tidsinnstilte bomber som må eksplodere før eller senere.
Les også: (+) Barnepiken Cindy (18) hadde fått nok. På årets siste dag la hun en djevelsk plan
Følelsene kan også bli så sterke at de svekker bevisstheten og motforestillingene. Knyttet til en sterk autoritetstro og en fascistisk ideologi kan dette føre til en idealisering av stryke som lett kan utarte i tortur og undertrykkelse.
Karakteristisk er det romantiserende bilde av fysisk styrke. Derfra er ikke veien lang til voldsromantikk og våpeninteresse. Kobles dette sammen med et sterkt behov for spenning, ligger kriminelle handlinger og skyte–episoder snublende nær, sier Finn Magnussen.
POLITIAGENTER
Olsen og Lund ble dømt til 18 års fengsel. Etter 12 år bak murene ble de løslatt på prøve i 1993. Hoff ble dømt til 12 år for dobbeltdrapet og sonet 7 år. I 2009 kom tidligere PST-sjef Jørn Holme med opplysninger om at de to drepte var politiinformanter. – Et eksempel var Hadelandsdrapene, hvor flere i en nynazistisk gruppe likviderte to av sine egne på en skogsbilvei på Hadeland fordi det var mistanke om at de var infiltratører for POT – noe som var riktig. De to mennene som tilhørte den høyreekstreme gruppen «Norges Germanske Armé», skal ha infiltrert miljøet på oppdrag for det daværende Politiets overvåkingstjeneste (POT).
Passiviteten er farligst
Overlege Finn Magnussen slår fast: – De fleste ungdommer som får problemer i samfunnet, utmerker seg ikke med aggressivitet, men med passivitet. Når det skjer slikt som de forferdelige drapene på Hadeland, kan det også være uttrykk for at ungdommen er overlatt i for stor grad til seg selv.
De burde få brynet seg i krangel og diskusjoner med eldre generasjoner. Det verste som kan skje er at de voksne neglisjerer de unge og ikke tar seg tid til å være sammen med dem. Jeg har ikke særlig tro på at drapene er inspirert av terrorhandlinger andre steder i Europa.
Han får for øvrig støtte av dosent Jens Christophersen ved Universitetet i Oslo, som mener at drapene tross alt vil være en enkeltstående hendelse, og ikke vil betegne et nytt innslag i vår politiske hverdag.
– Til det er høyreekstremistene for få, sier han. – Årsaken til voldsbruken ligger ikke i aggresjon mot venstresiden, men i et internt oppgjør innenfor gruppen.
Vill flukt med politibiler på hjul
Gikk det opp for dem, John Charles Hoff og Johnny Olsen, hva det interne oppgjøret hadde resultert i? Har det gått opp for dem i dag? Det er vanskelige spørsmål å besvare.
Sannheten vil aldri kunne skrives, men kjensgjerningene er at etter at de hadde fyrt av de siste skuddene mot Fridtjof Nome, løp de bort mot Mazdaen og kjørte mot Oslo igjen. Der skogsbilveien løp sammen med hovedveien, ventet politiet fremdeles.
Overraskelsen ble stor da politifolkene ble klar over at det nå bare var to mann i bilen. Via radio ble det rigget opp kontroll ved Gjelleråsen. John Charles Hoff sitter bak rattet – og velger å gi full gass forbi kontrollen.
Resultatet uteblir ikke – politiet legger seg på hjul. Olsen ruller ned vinduet på sin side og stikker pistolen ut. Han fyrer av noen skudd mot nærmeste politibil, politiet svarer med å skyte tilbake. Jakten går i vill fart nedover Trondheimsveien.
Skutt
En enslig fotgjenger på vei hjem fra en fest kaster seg over ende på fortauet. Omsider svinger Mazdaen av fra Trondheimsveien mot Romsås i den samme rasende farten. John Charles Hoff mister kontrollen over bilen, og den ville ferden ender i et tre.
Ungguttene overgir seg uten videre da politiet ankommer sekunder senere. Det er når en av politifolkene spør hvor de andre to er blitt av, at svaret faller – et svar hvis konsekvenser rystet Norge i dager og uker etterpå:
– Dem har vi skutt!
Denne saken ble første gang publisert 03/04 2020, og sist oppdatert 31/03 2022.
