Drapet på fjelltoppen
Ekteparet ble funnet drept på 2500 meters høyde. Åstedet tok pusten fra etterforskerne
Fra toppen av fjellet Säntis ser man ut over seks land på en godværsdag. Én mann mente det var en utsikt verdt å drepe for.
Vakrere åsted hadde aldri etterforsker Quervain sett.
Taggete alpetinder i alle retninger så langt øyet kunne se. At noen kunne stå og se ut over dette – og så skyte folk i neste øyeblikk … det var svimlende på så mange vis.
Quervain slo blikket ned. Det lå en død mann på magen i snøen. Fotsporene som ledet dit, tydet på at han hadde løpt helt til pistolkulen traff ham i ryggen. Etterpå hadde han ikke rørt seg det minste, ikke engang krafset med hendene i snøen.
Værobservatør og hyttevert Heinrich Haas (33) hadde utvilsomt blitt drept momentant.
Kona Magdalena lå inne, med blodig kjolebryst, helt inntil veggen i stua. En stol var veltet, duken og pynten dratt av bordet og ei lampe knust. Etterforskeren gikk gjennom detaljene en gang til. Fruen var skutt først, mannen hadde prøvd å flykte.
Det var til og med enkelt å stadfeste tidspunkt. Veggkalenderen viste 21. februar. Ingen hadde revet av noen lapper de siste fire dagene. Den tungpustede rettsmedisineren kunne kanskje spart seg klatreturen. Handlingsforløpet virket temmelig åpenbart, tenkte Quervain.
Det gjensto i grunnen bare ett spørsmål: Hvem hadde tatt seg til toppen av fjellet Säntis, 2500 meter over havet, for å ta livet av ekteparet som bodde der, alene på toppen av verden?
Alpinistenes tid
Alle land har sine klassiske drapssaker. Sveits har hatt sin andel av gærninger, som alle andre. Men omstendighetene og omgivelsene gjør at dobbeltdrapene på Säntis vinteren 1922 aldri har forsvunnet inn i glemselen.
Det ville nok vært slik her hjemme også, hvis det hadde skjedd på Galdhøpiggen. Topografien har gjort Säntis til ett av Europas mest ruvende fjell. Fra toppen ser man til Østerrike, Frankrike, Tyskland, Italia og det nærliggende Liechtenstein.
Da folk med god råd og for mye fritid begynte å klatre rundt i Alpene på midten av 1800-tallet, kom det raskt opp et lite gjestehus på toppen av Säntis. Navnet, «Grand Hotel», kan nok ha vært ironisk ment.
I 1887 fant sveitsiske meteorologer ut at stedet burde passe ypperlig til å måle været. Det ble bygget en værstasjon, tilknyttet gjestehuset via en tunnel. Dermed kunne man ta seg helt opp til det øverste platået uten å gå utendørs. En mann, en værmelder om du vil, ble ansatt for å telegrafere daglige rapporter.
I kombinasjon med driften av gjestehuset ble Säntis en ettertraktet arbeidsplass for ektepar, spesielt hvis man var glad i frisk luft og likte å være isolert i lange perioder med bare hverandre som selskap.
Les også: (+) Mysteriet er aldri oppklart: Hva skjedde med de to norske superskipene?
Drømmetilværelse
Heinrich og Magdalena Haas inntok Säntis i 1919. Som ivrig amatørklatrer hadde Heinrich vært der mange ganger før. Han visste ikke om bedre plasser på jorden.
– Utsikten er til å dø for, sa Haas i et sitat som senere, av åpenbare grunner, skulle bli mye gjengitt.
Hans kone Magdalena var ifølge beskrivelsene stillfaren og godhjertet, med utpreget ordenssans. Heinrich dokumenterte livet på fjellet gjennom en annen hobby, fotograferingen. Stemningen som er fanget i den etterlatte samlingen gir inntrykk av et par som hadde funnet drømmejobben.
Den eneste lille skyen over tilværelsen var at de to småjentene deres måtte bo nede i dalen hos sine besteforeldre. De møttes sjelden. Den fire-fem timer lange klatreturen opp var ikke noe man satte barn til, og ekteparet kunne bare forlate posten de få gangene i året de fikk avløsning.
Vinterstid var det knapt noen som våget seg opp i fjellet for fornøyelsens skyld. Kontakten med omverdenen foregikk gjennom telefonen og telegrafen, mens besøkene for det meste besto av de kjente ansiktene til «Die Säntis-träger», bærerne som kom med forsyninger året rundt.
Men mannen som kløyv oppover den snødekte fjellsiden en dag i februar 1922 bar hverken på mat eller ved.
Han bar på et hat.
Og en Browning-pistol i ryggsekken.
Rød snø
Om kvelden 21. februar kom ingen værrapport fra Säntis til telegrafkontoret nede i St. Gallen, uten at det ble slått alarm av den grunn. Det var ikke uvanlig at linjene ble tatt av vær og vind, og været hadde vært ufyselig noen dager. «Säntis-träger» Josef Rusch ble sendt oppover fjellet for å sjekke, men selv ikke han klarte å ta seg frem på grunn av snømengdene.
Først den 25. kunne han gjøre et nytt forsøk. Han fant ingen feil på linjene, la bare her og der merke til skispor som lot til å komme fra toppen.
Urolig ble han først da han nærmet seg gjestehuset, og Heinrich ikke sto utenfor og vinket, slik han pleide. I stedet hørte Rusch voldsom bjeffing fra parets hund innenfra.
Han fant Magdalena først. Hun lå i en blodpøl. Rommet var endevendt, og midt i sjokket kunne ikke Rusch la være å tenke på hvor ulikt Magdalena det var med slikt rot. Han skjønte at det ikke var noen vits å rope på Heinrich. Det var bare å begynne å lete.
Han tok seg gjennom passasjen opp til platået, og ble møtt av akkurat det samme synet som møtte politietterforsker Quervain dagen etter:
Taggete alpetinder, og en død mann på magen i snøen.
Les også (+): Ektemannens brå og mystiske død var et sjokk. For alle unntatt Alfhild
Hemmelig gjest
Et følge på rundt 20 politimenn, inkludert en tungpustet rettsmedisiner, tok seg opp til toppen da nyheten nådde ned fra fjellet, og drapsalarmen gikk. Magdalena var skutt i brystet på kloss hold. Et kulehull i veggen tydet på at morderen først hadde bommet.
Heinrich hadde kanskje hørt skuddet og prøvd å komme seg unna, eller så var han blitt overrasket oppe på platået. Uansett; den dødelige kula hadde innhentet ham og truffet ham i ryggen.
Rusch la merke til at gjesteboka var vekk. Det samme var kikkerten Haas brukte å stå med. Det var heller ikke kontanter og smykker igjen i huset. Men det ble fastslått at den sultne og tørste hunden var ansvarlig for rotet i stua.
Kulissene og forutsetningene ville vært en Agatha Christie-roman verdig. To lik, en øde fjelltopp, en mystisk, kaldblodig drapsmann. Men det fantes et par avgjørende unntak. Hercule Poirot hadde aldri tatt seg til toppen på sine lakksko. Og stort til drapsgåte ble det faktisk aldri.
Magdalena Haas hadde nemlig avslørt gjerningspersonen i en telefonsamtale.
To dager før sin død snakket fru Haas med fru Rusch, bærerens kone. Hun nevnte at de hadde fått en gjest. Hun virket ikke overvettes begeistret.
– Han har vært her i tre døgn, og vil visst ikke dra sin vei. Han skylder på været, men det ser nå greit ut, synes jeg. Han ville ikke at vi skulle fortelle til noen at han er her, heller, sa Magdalena.
Les også: (+) Her bodde småbarnsfaren Nils (25), mannen bak en av de mest grufulle forbrytelsene i fredstid i Norge
Dumdum
Hun fulgte ikke instruksen. Fru Rusch fikk vite at gjesten var den 29 år gamle Gregor Kreuzpointner, et medlem av den lokale alpinklubben. Han livnærte seg som skomaker i St. Gallen, men hadde aldri lagt skjul på at han ønsket seg toppjobben på Säntis. Han hadde søkt på stillingen den gangen Haas fikk den. I stedet måtte Kreuzpointner bli ved sin lest. Etter tre år hadde hevnlysten bygget seg så sterk at han ladet pistolen med dumdum-kuler, og klatret opp.
Av ukjente årsaker gikk det noen dager før politiet gikk ut med etterlysning. I tillegg til et bilde inneholdt den detaljerte opplysninger om utseendet til gjerningsmannen, som måtte anses som «svært farlig». Folk måtte holde øynene åpne for en mann med midtskill, flotte tenner og skomakerarr på høyre tommel. Overraskende nok stakk ikke Kreuzpointner av. Det ble gjort flere observasjoner av ham i området. Blant annet kvittet han seg med smykkene og pistolen i St. Gallen.
Politijakten varte i tre uker. Så ble dobbeltdrapsmannen funnet i en låve i dalen nedenfor Säntis. Han hadde tatt sitt eget liv. Det sparte bøddelen for bryderiet med giljotinen, men det gjorde også at motivet bak handlingene aldri er fullstendig klarlagt.
I dag går det gondolbane til Säntis. Værstasjonen ligger der fortsatt, men målingene har foregått automatisk siden 1970. Toppen kan by på både overnatting og restaurant. Vi har selv ikke vært der. Men det sies at utsikten er til å dø av.
