De mange brannene rystet Norge. Så ble det gjort en oppsiktsvekkende oppdagelse

Brannmannskapene kjempet fortvilet mot tre kraftfulle motstandere:

Flammene som herjet inne i det gamle, ærverdige Drammens Teater. 20 kuldegrader som omga brannstedet. Og en mann med en indre uro som bare kunne stagges ved å sette fyr på stadig større bygninger.

I det flakkende lyset fra flammer og blålys fulgte en håndfull mennesker med på brannen fra den andre siden av parken Gamle Kirkeplass ved 04-tiden natt til 10. desember 1993.

Den 123 år gamle teaterbygningen var dødsdømt. 50 brann­menn og 20 fra si­vil­for­sva­ret kjem­pet for­gjeves og måtte konsentrere seg om å hindre spredning til byggene rundt. Kampen mot naturkreftene sto i kontrast til stillheten i de julepyntede sentrumsgatene.

Én av nattevandrerne som så flammene fortære det indre av byens fornemste bygning, hadde svar på spørsmålet brannfolk og politifolk allerede stilte seg: Hvordan kunne det ha seg at brannen så ut til å ha startet flere steder samtidig, både i kjelleren og på flere andre steder i bygningen?

Det skulle gå halvannen måned før politiet fikk svaret − og forklaringen på 28 branner som var nær med å ta liv og ødelegge kulturskatter i både Oslo, Bergen og Drammen − tre byer som ble knyttet sammen av Bergensbanen.

Les også: (+) Lagde karriere av å stjele og selge lik - endte selv opp som offer

Et liv i mørke

Mannen levde sitt liv i stor grad mens alle andre sov.

Som overkonduktør på nattoget pendlet han mellom Oslo og Bergen. Etter hvert skrantet ekteskapet. NSBs turnusliste ble et av de få faste holdepunktene i mannens liv.

– Jeg gikk mye på fyl­la i den pe­ri­oden. Drakk med beg­ge hen­der. Mine øko­no­mis­ke pro­ble­mer toppet med et stort hus­lån, kunne kanskje blitt løst av at jeg vant over 100.000 kro­ner på Bjer­ke­ba­nen. Men alle pen­ge­ne ble druk­ket opp, og jeg span­der­te mye, forteller mannen til Vi Menn nå, 30 år etter.

– Selv om jeg var ute på byen og traff folk, for­svant de nye «ven­ne­ne» så fort pu­ben steng­te. Da føl­te jeg meg eks­tra en­som, se­pa­rert som jeg var.

– Jeg vir­ret rundt ga­te­langs om nat­ten, og føl­te det som jeg fikk en klo i brys­tet. En fæl uro­fø­lel­se spred­de seg i krop­pen, forteller mannen videre.

Uroen og de økonomisk problemene ble forsøkt bekjempet på samme måte:

— Jeg fikk et sug etter å ten­ne på, forteller han.

21. feb­ruar 1993 tente han på for første gang. Et skur fikk unngjelde. I skuret lå båten hans. En forsikringsutbetaling kunne kanskje lette litt på trykket fra en trøb­le­te øko­no­mi.

Men kloen i brystet forsvant ikke. Ikke de økonomiske problemene heller. Nye branner ble stiftet. Lightergass og twistdotter eller litt papir var hans kilde til ro.

Bygningene han tente på, ble stadig større. Brannene innebar stadig større risiko for liv og verdier. Skur og lagerbygninger først, bolighus og kulturskatter etter hvert.

Fra slutten av februar og frem til desember 1993 fikk politiet i Drammen 16 mistenkelige branner til etterforskning.

Politiet i Bergen fikk oppunder ti påsatte branner i samme periode.

I Oslo måtte syv mennesker reddes ut med brannvesenets snorkelbil under en påsatt brann i Mandalls gate. Politiet kunne ofte registrere flere påsatte branner samme natt. Men aldri i Bergen, Oslo eller Drammen samtidig.

Når mannen var på jobb som konduktør i Bergen, sjekket han all­tid inn på vel­ferds­hjem­met til NSB. Men i stedet for å hvi­le ut før en ny tur over fjellet, gikk han ut og ten­te på tre­hus på den his­to­ris­ke Bryg­gen og flere andre steder i Bergens tette verneverdige trehusbebyggelse.

Jeg måt­te gjø­re det for å få ro. Jeg sør­get for at det brant, og for­lot de fles­te gan­ge­ne ste­det for å gå hjem og leg­ge meg og sove, for­tel­ler mannen.

Les også: (+) Hevdet han var sendt fra Gud for å fjerne ondskap - drepte 15 mennesker

Hett i kulden

Natt til 10. desember 1993 var mannen tilbake i Drammen.

Fortvilet og godt beruset oppsøkte han et område der flere branner hadde vært påsatt den senere tiden; området rundt Drammens Teater.

Mannen brøt seg inn i et kjel­ler­rom­ un­der sce­nen, og hel­te ben­sin ut­over. Så ten­te han på to ste­der med rør­leg­ger­hamp fuk­tet i ben­sin.

Flammene tok raskt fatt i det knusk­tør­re tre­ver­ket. Byg­nin­gen ble på­tent ca. klok­ken 03.40.

Men til en avveksling forlot ikke mannen åstedet denne gangen. I stedet ble han stående og se på slukningsarbeidet, tok en røyk og pratet med andre skuelystne utenfor Park Hotell på motsatt side av det brennende teateret.

Politifolk på pyromanjakt var ekstra oppmerksomme, men likevel var mannen nær ved å gå klar − igjen.

– Vi­deo­ka­me­ra­et vårt klik­ket i kul­den, forteller den gang politioverbetjent i Drammenspolitiet, Dag Ebbestad.

Åstedsgranskere fant spor som tilsa at pyromanen tok seg inn i fyrrommet i teateret ved å fjerne en vindusventil. En mann med bensinkanne ble etterlyst.

Politifolkenes aktsomhet ble ekstra skjerpet. Brann­stif­ter-psy­ko­lo­gi­en tilsier at pyromaner gjerne be­gyn­ner i det små før brannene blir stør­re og stør­re. I Drammen var det bare to bygninger som var større enn Drammens Teater:

– Drammen rådhus og Bragernes kirke, sier Dag Ebbestad.

Og bare tre dager etter brannen i Drammens Teater, gikk alarmen i nettopp Drammen rådhus. Den splitter nye alarmen.

Dagen etter teaterbrannen hadde nemlig byens politikere vedtatt på et hastemøte at rådhuset fra 1871 skulle sikres.

– En tyv stjal to ol­je­ma­le­ri­er, og krøl­let dem sam­men før han ble stop­pet av en vek­ter et­ter at alar­men gikk, sier Dag Eb­be­stad.

Han trodde ikke uten videre på innbruddstyvens historie om at han bare ville ta maleriene av de to tidligere ordførerne.

– Innbruddet i rådhuset kom så nær opptil brannen i teateret, og han hadde allerede krøllet sammen de svært brennbare oljemaleriene da vekteren oppdaget ham. Vi hadde en hypotese om at han også ville tenne på i rådhuset, sier Ebbestad.

Politiet hadde ikke bevis nok til å holde på innbruddstyven, som derfor ble løslatt kort tid etter.

– Men vi var sikre på at vi måtte sjekke ham nærmere opp mot brannene, sier Ebbestad.

Sjekket turnus

– Vi bruk­te god tid på å gå gjen­nom do­ku­men­ter om bran­ne­ne. Vi sjekket hva han jobbet med, snakket med arbeidskolleger og spanet på ham både i Drammen og Bergen. Også kil­der i det kri­mi­nel­le mil­jø­et ble forespurt. Vi fant ut at han reket mye rundt alene.

– Hans be­ve­gel­ser ble nøye sjek­ket. Av tur­nu­sen hans i NSB fant vi ut at han på tidspunktet for påsatte brann­er i Bergen had­de vært i byen på jobb. Vi fikk også bil­de­be­vis, sier Ebbestad.

For da politiet gikk igjennom gamle avisutklipp med omtale av aktuelle branner, gjorde etterforskerne en oppsiktsvekkende oppdagelse:

Et bilde tatt midt under storbrannen i Nedre Fjellsmau i Bergen natt til 14. august, viste en mann som så rett mot fotografen med Fløibanen i bakgrunnen. Mannen var identisk med innbruddstyven fra Drammen Rådhus.

Samme mann dukket opp på flere bilder - mens politiets kamera streiket i kulden under teater-brannen i Drammen, hadde en privatperson tatt bilder av folk som så på.

Da politiet fikk tilgang til filmen, fant de også bilder av den innbruddssiktede NSB-konduktøren. Dermed var han ugjenkallelig knyttet til åstedet for to påsatte branner i to ulike byer innenfor fire måneder. Det var mer enn hva man kunne forklare som utslag av tilfeldigheter.

31. ja­nu­ar 1994 ble mannen pågrepet av politiet i Drammen.

– Al­le­re­de sam­me dag an­ty­det han noe om sin til­knyt­ning til bran­ne­ne. Vi var så­pass sik­re på at vi had­de rett mann at vi bruk­te før­ste uken vi hadde ham i va­re­tekt til å ord­ne opp i alt mu­lig prak­tisk for ham. Jeg sa til man­nen at «du kom­mer nok til å være i feng­sel en god stund, så vi kan like godt hjel­pe deg med en del pri­va­te gjø­re­mål», sier Dag Ebbestad.

Les også: (+) I over ti år voldtok og drepte han uskyldige i deres hjem. 30 år senere ble han avslørt på uventet vis

Rullegardin

Hjelp­som­he­ten ble verdsatt og preget stem­ningen i av­hørs­rom­met.

Dag Eb­be­stad sa til den mis­tenk­te at «må­let mitt er at du en dag skal bli en fri mann igjen. Men da må jeg kun­ne sto­le på at du for­tel­ler alt».

– Jeg var i en slags tran­se, og kun­ne ikke tro at jeg var den som had­de tent på, da jeg les­te om bran­ne­ne i Dram­mens Tidende.

– Var det noen kon­kret grunn for at du gikk løs på kul­tur­skat­ter?

– Nei, ikke i det hele tatt. Det var in­gen slik plan bak. Jeg ten­te på alt som kun­ne bren­ne.

– Det tok man­ge da­ger i va­re­tekt før «rul­le­gar­di­na» gikk opp. Da kom hu­kom­mel­sen med ett til­ba­ke, og jeg hus­ket da­to­er, steder og klok­ke­slett krys­tall­klart, forteller mannen 30 år senere.

Ebbesen og konduktøren ble eni­ge om å be­gyn­ne med de mi­ndre bran­ne­ne og se­ne­re gå over til tea­terbran­nen. En sam­ar­beids­vil­lig 37-åring be­gyn­te å for­tel­le.

Til­stå­el­se­ne kom på lø­pen­de bånd. Man­ge av dem skrev han selv ned.

Han til­sto 28 ilds­på­set­tel­ser. I fle­re til­fel­ler ten­te han på et­ter mis­lyk­ke­de for­søk på å bli kjæreste med kvin­ner han had­de kjent i kort tid.

– Den ver­ste bran­nen var ikke tea­ter­bran­nen. I Mandalls gate 3 i Oslo lå det folk og sov klok­ken tre om nat­ten. Syv men­nes­ker og en hund måt­te red­des ut. Jeg har man­ge gan­ger tenkt på hvor nær jeg var å få man­ge liv på sam­vit­tig­he­ten den gan­gen.

Man­nen ble i Eid­si­va­ting lag­manns­rett dømt til 12 års feng­sel for mord­bran­n. Høy­es­te­rett føyde til fem års sik­ring.

Nedbetalingsavtale

Den mordbranndømte mannen ble også dømt til å betale 63 millioner kroner til forsikringsselskaper for skadene av brannene han tente på.

Erstatningskravet kunne fort knekt mannen som ble pyroman blant annet som følge av økonomiske problemer.

Men 67-årin­gen for­tel­ler til Vi Menn at han fikk en god ned­be­ta­lings­av­ta­le med for­sik­rings­sel­ska­pet som han skyld­te 63 mil­li­o­ner kro­ner.

– En ad­vo­kat tok kon­takt med meg, og sa at han had­de et for­slag. Jeg fikk per­mi­sjon og møt­te ad­vo­ka­ten. Han sa at de re­du­ser­te kra­vet til 250.000 kro­ner. Den sum­men har jeg for lengst ned­be­talt gjen­nom hard job­bing.

Les også: (+) Ofrene hans hadde én ting til felles. Bare Holly overlevde: – Jeg husker fortsatt hvordan han bar den tunge steinen som et lite barn i armene

Snudde byen

Brannen i Drammens Teater ble begynnelsen på slutten for byens mindreverdighetskompleks.

I flere tiår var Drammen omtalt som «Et hull på E18» og kjent for uttrykk som «Det er bed­re med en dram i ti­men enn en time i Dram­men». Den slitne byen ved utløpet av Hallingdalsvassdraget var preget av forfall, nedlagt industri og importhavn for biler, og gjerne omtalt i forbindelse med flere større kriminalsaker.

Brannen i Drammen teater skulle bli et vendepunkt. Sam­ti­dig som tea­te­ret ble gjen­reist, ble det fart på en for­ny­el­se av byen.

– I pe­ri­oden fra 1995 til 2003 snud­de Dram­men fra å være et høl på E18 til å bli en by som mottok priser, sier Lise Christoffersen.

Stor­tings­re­pre­sen­tan­ten satt som va­ra­ord­fø­rer i Dram­men den gan­gen teat­ret brant.

– Like før brannen hadde jeg vært i teateret sammen med sønnen min på tre år og sett fore­stil­lin­gen «Folk og rø­ve­re i Kar­de­mom­me by» med Kasper, Jes­per og Jo­na­tan i sen­tra­le rol­ler.

Røveren Kasper endte som kjent opp som helt og brann­mes­ter i stykket.

– Som man­ge and­re dram­men­se­re opp­søk­te vi brann­tom­ta da­gen et­ter. Der kom det trist fra søn­nen min: «Den­ne gan­gen grei­de ikke Kasper å sluk­ke bran­nen, mam­ma».

Teateret ble besluttet gjenoppbygget umiddelbart.

– Da vi gjen­reis­te tea­te­ret, var det ak­ku­rat som by­ens be­folk­ning fikk en vek­ker. Den sto­re pre­sta­sjo­nen var det som treng­tes for å vise at byen had­de sto­re mu­lig­he­ter, sier Lise Christoffersen.

Hun tok over som ord­fø­rer i 1995 og satt tett på prosessen der politikere, byråkrater, næringsliv og befolkning sammen fikk byen til å skinne, bit for bit.

Ble gode ven­ner

Po­li­ti­over­be­tjent Dag Eb­be­stad og py­ro­ma­nen ble gode ven­ner, og er det fort­satt.

– Jeg ble vel­dig in­ter­es­sert i ham som per­son. Det vis­te seg at han had­de så mye å by på som men­nes­ke. Han var en ressurssterk per­son som var vel­dig in­ter­es­sant å snak­ke med. Der­for fore­slo jeg at vi kun­ne hol­de fore­drag for stu­den­te­ne på po­li­ti­høg­sko­len. Det gjor­de vi i tre år, sier den pensjonerte politimannen, og forklarer:

– Først inn­le­det jeg om brann­et­ter­forsk­ning og av­hørs­tek­nikk, og så snak­ket min venn i halv­an­nen time. Han fikk mye ros for sitt fore­drag, for­tel­ler Dag Eb­be­stad.

30. ja­nu­ar 2002 gikk han ut av por­ten på Ila lands­feng­sel som en fri mann et­ter åtte år bak mu­re­ne. Han slapp lukket sik­ring etter at han ble vurdert som trygg å slippe ut i samfunnet igjen.

Livet som nattevandrer var over. Man­nen var i fengse­let både kir­ke­tje­ner og re­dak­tør av Ila-Nytt, de inn­sat­tes egen avis. Han job­bet også på snek­ker­verk­ste­det.

Mannen tok både sven­ne­brev og mes­ter­brev som snek­ker i fengslet. Se­ne­re ut­dan­net han seg også som tøm­rer.

Den mordbranndømte mannen er i dag 67 år gam­mel, og bor i en by i Te­le­mark.

– Jeg har ikke lagt ned ham­me­ren ennå, sier man­nen som er blitt mer opptatt av å bygge opp enn å brenne ned.

Drapet på milliardærekteparet er fortsatt et mysterium

Konstantin (10) og Diana (6) omkom i flyulykken. Farens brutale hevn gjorde at han ble hyllet som en helt