baader-meinhof
Terroristenes skjebne i fengselet førte til ville konspirasjonsteorier
Banden terroriserte en hel nasjon i en årrekke. En brutal kidnapping og spektakulær flykapring ble opptakten til den myteomspunne dødsnatten i høysikkerhetsfengselet.
Fengselsbetjenten låste som vanlig opp døren til celle 761 for å servere frokost til den dømte terroristen Jan-Carl Raspe.
Men denne tirsdagsmorgenen i oktober 1977 skulle bli alt annet enn vanlig.
Klokken var 07.41 da celledøren i det tyske høysikkerhetsfengselet Stammheim i Stuttgart ble åpnet og åpenbarte et grufullt og høyst uventet syn.
Fengselsbetjent Gerhard Stoll ventet å se den terrordømte Baader-Meinhof-terroristen Jan-Carl Raspes trøtte ansikt. Stoll stakk hodet inn i cellen, men skvatt raskt tilbake.
«Det har skjedd noe her!» ropte han til kollega Willi Stopfh som sto like ved.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Skrekkmorgenen
Inne i cellen lå Raspe på sengen, lent opp mot veggen. Han stønnet høyt mens blodet rant fra hodet, og øynene hans var vidt oppsperret. I den ene hånden holdt han en pistol.
Den alvorlig skadde fangen ble i hui og hast ført til Katharina-sykehuset, men ble erklært død klokken 09.40 samme formiddag.
Klokken 08.07 ble celle nummer 719, der terroristkollega Andreas Baader satt, åpnet.
Terroristen lå på gulvet med hodet i en pøl av blod. Baader var død. En pistol lå ved siden av liket.
I celle nummer 720 hang Baaders kjæreste Gudrun Ensslin fra gitteret i det høyre cellevinduet. Ledningen til høyttaleren i cellen var krøllet rundt halsen hennes.
Også hun var død.
Irmgard Möller lå sammenkrøllet på sengen i celle 725, dynen var trukket helt opp til ansiktet. Rundt hjertet hadde hun fire knivstikk, men hun var i live.
Ved siden av sengen lå en blodstenkt sykehuskniv, avrundet på toppen og med en takket kant.
Möller overlevde etter å ha blitt hasteoperert på sykehus. Etter at hun var frisk nok, ble hun igjen satt i fengsel der hun ble sittende frem til 1994.
I et intervju fortalte hun om det første hun husket da hun våknet etter selvmordsforsøket.
– Det første jeg registrerte, var et kraftig sus i hodet mens noen åpnet øyelokkene mine ute på gangen. I et skjærende neonlys sto en masse mennesker rundt meg og tok på meg på alle mulige steder. Så hørte jeg en stemme som sa «Baader og Ensslin er døde». Deretter mistet jeg igjen bevisstheten.
Kampen var tapt
«Dødsnatten i Stammheim» krevde tre liv, og utslettet samtidig langt på vei den fryktede Baader-Meinhof-banden. I nærmere ti år hadde de venstreradikale politiske aktivistene spredt død og fordervelse i Tyskland, i kampen for det samfunnet de ønsket.
Banden gjennomførte en serie brutale kriminelle handlinger, drepte flere titalls personer og ble jaktet på av storsamfunnet som ville dyr i aksjoner som kostet nærmere 60 mennesker livet – på begge sider.
Selvmordene i Stammheim-fengslet skjedde da terroristene innså at deres kamp var tapt. Bare noen timer tidligere, 38 minutter over midnatt den 18. oktober, meldte tysk radio at sikkerhetsstyrker hadde slått til mot Lufthansa flight 181 på rullebanen i Mogadishu i Somalia, drept kaprerne og frigitt de 86 gislene.
Kaprerne hadde krevd at de fire fangene i Stammheim skulle løslates.
Nå kom ikke det til å skje. Da nyheten nådde de fire bak murene, valgte de den mest dramatiske løsningen.
Ulrike Meinhof, journalisten som hadde gitt sitt navn til terrorbanden, hadde tatt sitt eget liv året før.
Student-røtter
Historien om Baader-Meinhof-banden springer på mange måter ut fra radikaliseringen i studentmiljøene i mange land på slutten av 1960-tallet. Banden utgjorde en broket forsamling med tilhold i marxistiske og anarkistiske miljøer, og de nølte ikke med å ty til vold.
Og de nølte ikke med å gå til aksjon.
I 1968 satte 25 år gamle Andreas Baader sammen med kjæresten Gudrun Ensslin og to andre fyr på et varehus i Frankfurt i protest mot tyskernes likegyldighet overfor konflikten i Vietnam. De ble alle tatt og dømt til tre år i fengsel. Baader anket, og han ble løslatt i påvente av en ny rettsrunde.
Da dommen ble rettskraftig året etter, gikk han under jorden. Han ble arrestert tidlig i 1970.
Og det var det som så skjedde, som skapte historie.
Skutt fri
Den 14. mai 1970 ble Andreas Baader – frem til da en kjent aktivist i det uorganiserte miljøet – skutt fri fra fengselet av fire personer, én av dem Ulrike Meinhof. Ingen ble drept, men én person ble hardt skadet i den væpnede aksjonen.
Tysk politi svarte med å innlede en voldsom jakt på aktivistene, som nå konsekvent ble omtalt som terrorister. Titusenvis av plakater ble spredt over hele landet, og via medier og på millioner av løpesedler oppfordret myndighetene folk til aktivt å delta i jakten. Reaksjonen fra myndighetene overrasket aktivistene og førte til dannelsen av Rote Armee Fraktion RAF.
Les også: Terror på Wall Street
Manifest
I april 1971, for nesten akkurat 50 år siden, offentliggjorde de sitt manifest – «Konsept Bygerilja». Der heter det blant annet at «den væpnede kampen nå må og skal begynne, for uten den vil det ikke være noen mulighet for en antiimperialistisk kamp i de store byene.»
Mange RAF-medlemmer dro i flere måneder til Palestina for å få militær trening og våpenopplæring hos vennskapsgrupper der. Tilbake på tysk jord ble flere av dem arrestert, blant annet de som hadde deltatt i befrielsen av Andreas Baader.
De første som ble drept av politiet var Petra Schelm og Georg von Rauch. De som ble fengslet ble holdt isolert og temmelig tøft behandlet.
I den tyske offentligheten ble gruppen kun omtalt som «Baader-Meinhof-banden» og ikke RAF. For tyske myndigheter var det essensielt at gruppen fremsto som terrorister og ikke en geriljagruppe som kjempet for en sak noen kunne få sympati med.
Ny generasjon terrorister
Ut over 70-tallet utførte Baader-Meinhof banden en rekke aksjoner, og de ranet flere banker for å skaffe penger til virksomheten. Men i tur og orden ble de opprinnelige lederne pågrepet, og nye krefter, den såkalte «andre generasjon» RAF-terrorister kom til. I 1977, fem år etter at Andreas Baader og Ulrike Meinhof var blitt pågrepet og fengslet, var det de som slo til med nye blodige aksjoner.
I april hadde terroristene drept riksadvokat Siegfrid Buback. Han ble skutt sammen med sin privatsjåfør Wolfgang Göbel og assistenten Georg Wurster på vei til jobb. Tre måneder senere var turen kommet til direktøren for Dresdner Bank, Jürgen Ponto. Han ble forsøkt bortført fra sitt hjem, satte seg til motverge og ble drept med fem skudd før terroristene flyktet.
Les også: (+) En dag i august hører Arne tung pusting bak seg. Sekunder senere kjemper han for livet
Men hendelsen som virkelig vakte oppsikt, og som sørget for den største politioperasjon i Tyskland i etterkrigshistorien, var bortføringen av Hanns Martin Schleyer, president i den tyske arbeidsgiverforeningen BDA.
«Den tyske høsten» kalles gjerne perioden som begynte 5. september da RAF-terroristene slo til.
Dette var Baader-Meinhof-banden
Andreas Baader, f. 6. mai 1943, d. 18. oktober 1977. Regnes som grunnleggeren av Rote Armee Fraktion. I 1968 var han med og satte fyr på et varehus i Frankfurt, og i 1972 deltok han i fem bombeattentater som drepte fire og såret over 50 personer, samt i en rekke bankran i Vest-Tyskland. 28. april 1977 ble han dømt til livsvarig fengsel, men skjøt seg i Stammheim samme høst.
Ulrike Meinhof, f. 7. oktober 1934, d. mai 1976. Akademiker og journalist som ble radikalisert på slutten av 1960-tallet. Hun var ikke leder av RAF, selv om banden bærer hennes navn. Hun ble arrestert i 1972 og dømt til åtte års fengsel for seks drap, 60 drapsforsøk, bombeattentater, mordbranner, bankran og en rekke andre forbrytelser. Hun hengte seg i fengselscellen i Stuttgart før hun skulle for retten for ytterligere fire andre drap, 54 drapsforsøk og for å ha grunnlagt en kriminell organisasjon.
Gudrun Ensslin, f. 15 august 1940, d. 18 oktober 1977, var en av grunnleggerne av banden. Hun deltok i flere bankran og andre aksjoner. Hun var kjæreste med Andreas Baader og var med på aksjonen da Baader ble skutt fri fra fengsel. Ensslin ble senere dømt til tre ganger livstid, men hengte seg i cella i Stammheim.
Holger Meins, f. 26. oktober 1941, d. 9. november 1974. Kom tidlig med i banden, og ble sett på som en av frontfigurene. Ble arrestert etter skuddveksling med politiet, og sultestreiket seg til døde i fengselet.
Jan-Carl Raspe, f. 24. juli 1944, d. 18. oktober 1977. Var også et av de tidligste medlemmene av banden og ble arrestert omtrent samtidig med Baader og Holger Meins i 1972. Han var sjåfør for bandens Porsche Targa. Raspe fikk livstidsdom, men begikk selvmord sammen med Baader og Ensslin i Stammheim.
Noen andre medlemmer:
Astrid Proll, Ingrid Schubert, Thomas Weissbecker, Petra Schelm, Irmgard Möller, Christa Eckes, Helmut Kohl, Ilse Stachowiak, Eberhard Becker, Margrit Schiller, Kay-Werner Allnach, Wolfgang Beer, Stefan Frey, Ingrid Jakobsmeier, Barbara Ernst, Ernst-Volker Staub, Angela Luther.
Voldsom reaksjon
Terroristene drepte to politifolk, en sikkerhetsvakt og Schleyers privatsjåfør før de tok med seg 62-åringen og forsvant.
Tysk politi reagerte med en voldsom aksjon. Veisperringer ble satt opp, hvem som helst kunne bli kontrollert, det ble gjennomført tusenvis av husransakinger og hundrevis av kontroller. Bevæpnet politi patruljerte i gatene, pansrede biler sto overalt.
Men Schleyer ble ikke funnet.
Kravene fra kidnapperne var enkelt: De ville ha frigitt en rekke fengslede RAF-medlemmer, først og fremst Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe.
Men tyske myndigheter var nådeløse. Det kom ikke på tale å gi etter for terroristenes krav.
For å vise at de mente alvor, gikk terroristene et skritt videre: Schleyer hadde vært holdt som gissel i fire uker da Lufthansa-flyet «Landshut» ble kapret med 86 personer om bord den 13. oktober, på vei fra Palma de Mallorca til Frankfurt.
Gjentok krav
Kaprerne av Lufthansa-flyet tilhørte den marxistiske Folkefronten for Palestinas frigjøring, som samarbeidet tett med RAF.
Ett av kravene fra kaprerne hadde tyske myndigheter hørt før: RAF-medlemmene, omtalt som «de tyske gislene» måtte slippes fri fra fengsel. I tillegg ville de ha løslatt to palestinere som satt i tyrkisk fengsel, og de krevde 15 millioner dollar.
Lufthansa-maskinen mellomlandet i Larnaka på Kypros og i Aden, før den til slutt endte opp i Somalias hovedstad Mogadishu.
Under mellomlandingen i Aden skjøt kaprerne flyets kaptein Jürgen Schuhmann i hodet foran øynene på passasjerene, fordi han hadde vært for lenge borte da han gikk ut for å inspisere hjulene på flyet.
Liket av piloten ble kastet ut på rullebanen da maskinen klokken 04.40 om morgenen den 17. oktober landet i Mogadishu.
Les også: (+) Landshut-kapringen: Fem døgn i helvete
Gikk til aksjon
Etter diverse forhandlinger ble kaprernes frist forlenget fra klokken 15.00 den 17. oktober til klokken halv to om natten til den 18.
Men nøyaktig fem minutter over midnatt slo en spesialgruppe fra den tyske antiterrorstyrken GSG9 til. Kommandosoldatene sprengte flydøren og drepte tre av de fire kaprerne.
Den eneste som overlevde, var Souhaila Andrawes, som senere fikk opphold i Norge og sonet deler av straffen her.
Ingen av de andre i flyet mistet livet, to av dem ble lettere skadet.
Dødelig fiasko
Meldingen om den mislykkede kapringen gikk ut over tysk radio bare noen minutter etter aksjonen på flyplassen i Mogadishu. Den nådde også inn til de fire terroristene i Stammheim-fengselet. Før morgenen kom var tre av dem døde, den fjerde hardt skadet.
Samme dag som hendelsene i fengselet fant sted, ble Hanns Martin Schleyer skutt og drept. Liket ble dagen etter funnet i bagasjerommet på en bil som var parkert i Mulhouse i Frankrike.
Rote Armee Fraktion fortsatte å eksistere i mer enn 20 år etter hendelsene i oktober 1977, men holdt en betydelig lavere profil.
I mars 1998 ble gruppen formelt oppløst.
Ville konspirasjonsteorier
Selv i dag verserer det en lang rekke teorier om hva som egentlig skjedde denne dødens natt i Stammheim-fengselet.
Særlig på den politiske venstresiden finnes det mange som ikke har slått seg til ro med at banden hadde bestemt seg for å dø for egen hånd. Fortsatt hevdes det med styrke at de fire ble ofre for en statlig planlagt aksjon. Som vanlig i slike saker trekkes det frem detaljer som skal underbygge disse teoriene.
Tvilerne hevder blant annet at det ikke fantes noen form for intern eller ekstern kommunikasjon som gjorde at fangene kunne ha kontakt med hverandre.
Skeptikerne holder det også for helt usannsynlig at Baader og Raspe, som begge skjøt seg, skal ha kunnet skjule et angivelig innsmuglet våpen. Videre påstås det at Baader ble skutt i nakken på en måte han vanskelig kunne gjøre selv, i alle fall ikke uten langvarig akrobatisk trening. Raspe ble angivelig funnet med pistolen i hånden, noe som ut fra kaliberet skulle være umulig, gitt det kraftige rekylet skuddet ville medføre. Det er også påstått at Gudrun Ensslin ikke viste tegn som er typiske for en person som har hengt seg, og at snoren hun brukte skal ha røket i en rekonstruksjon.
Det blir også antydet at det fra høyt politisk hold ble gitt ordre om å innstille nattlige kontroller av fangene. Ukemagasinet Der Spiegel fortalte i 1997 at et daværende sosialdemokratisk medlem av Riksdagen angivelig hadde spurt tidligere statsminister Helmut Schmidt om begrunnelsen for denne avgjørelsen, og fikk til svar at det var «av hensyn til fangene.» På spørsmål om hvem som hadde tatt avgjørelsen var svaret at «det kan av sikkerhetsmessige årsaker ikke besvares.» Om denne samtalen virkelig fant sted, er umulig å bevise. Schmidt døde i 1981.
Mange av konspirasjonsteoriene har fått næring av at det skjedde en lang rekke forsømmelser, til dels hårreisende slurv, fra myndighetenes side etter at selvmordene ble oppdaget. Og selv om det neppe var slik at de tre som døde ble tatt av dage, så er det mye som tyder på at noen i apparatet som passet på fangene, var klar over hva slags planer de fire hadde.
– Det er solide beviser for at i det minste individuelle offiserer fra sikkerhetsapparatet visste om våpnene i cellene før den natten de ble benyttet, hevdet nyhetsmagasinet Stern ved 25-årsmarkeringen for dødsnatten.
Det tidligere RAF-medlemmet Volker Speitel spilte en avgjørende rolle. Lenge etter at begivenhetene fant sted, fortalte han at det var han som hadde smuglet våpen inn til Raspe og Baader, ved hjelp av advokatfirmaet som var terroristenes brohode inn til Stammheim.
Enkelte av konspirasjonsteoriene var nokså ville. Det ble hevdet at Andreas Baaders sko var skitnet til av sand, og at han skal ha blitt fløyet til Mogadishu om natten for å lure flykaprerne der til å tro at han var løslatt. I Somalia skal han ha blitt skutt i nakken, før liket ble fraktet tilbake til fengselet. Og fordi det skal ha blitt sett tre svarte limousiner i fengselsgården, var det en hemmelig israelsk spesialkommando som drepte RAF-medlemmene, hevdet noen.
Forfatteren Stefan Aust, som har skrevet boken «Baader-Meinhof komplekset,» avviser alle teoriene.
– Det blir påstått at fangene i Stammheim ble likvidert av mørke håndlangere i staten. Dette er selvfølgelig tull − og kanskje et godt eksempel på hvordan falske nyheter og konspirasjonsteorier fant veien til verden for 40 år siden, selv uten internett og massedistribusjon via sosiale nettverk, mener Aust.
Irmgard Möller, den eneste overlevde fra Dødsnatten, nekter fortsatt for at det fant sted et kollektivt selvmord, og snakker om statsbestemte drap. Aust mener dette er en av legendene rundt RAF, og han tror at Möller, dersom hun tar et oppgjør med sitt gamle liv, vil fortelle åpent hva som egentlig skjedde.
– Mange frafalne fra RAF har gjort det tidligere, sier han.
