true crime
I det gamle huset skjedde en grufull handling. Etter den dagen gikk et monster løs
Det ene liket etter det andre dukket opp. Ofrene var barn og unge kvinner. Myndighetene benektet i det lengste at en seriemorder gikk løs.
Seriedrapsmenn hørte det dekadente vesten til, lød doktrinen fra Sovjet-myndighetene.
Det hadde ingen fortalt Andrej Tsjikatilo.
På tampen av 1978 dukket det første av flere lik opp − alle med samme signatur fra gjerningsmannen. En gjerningsmann som fikk herje fritt helt ut på 1990-tallet.
Jord på klærne
Skogsområdet utenfor den lille landsbyen Donleskhoz i Rostov-regionen er et kjent sted for soppsankere.
Men soppsesongen var for lengst over da en politimann 6. november 1990 observerte en enslig skikkelse forlate et skogholt i nærheten av jernbanestasjonen. Mannen var dessuten for pent kledd til å være en typisk skogsvandrer.
Politimannen stanset mannen, som legitimerte seg som Andrej Tsjikatilo.
Politimannen noterte seg at mannen hadde jord på klærne, men fant ellers ingen grunn til å holde på ham. Han skrev likevel en rapport om hendelsen, for sikkerhets skyld.
Les også (+): Etter samlivsbruddet oppdaget Lill-Karin (44) en mørk familiehistorie
Grusomt funn
Noen dager senere ble det ille tilredte liket av 22 år gamle Svetlana Korostik funnet i det samme skogholtet.
Etter drapet på Yelena Zakotnova, pågrep sovjetisk politi først feil mann.
Politiets feilgrep under etterforskningen av Andrej Tsjikatilos første drap, fikk fatale konsekvenser.
Aleksandr Kravchenko hadde kriminelt rulleblad og var kanskje ikke politiets favoritt fra før.
Etter omfattende avhør erkjente han etter hvert drapet på Zakotnova og ble dømt og henrettet.
Liket hadde klare fellestrekk med et tosifret antall andre drapsofre som var funnet maltraktert. På guttene var gjerne penis skåret av, på jentene manglet ofte brystene.
Flere ganger hadde politiet vært nær på å ta gjerningsmannen, men han glapp unna hver gang.
Etter politimannens observasjon i Donleskhoz ble det satt av store ressurser til å overvåke Andrej Tsjikatilo.
Bevegelsene hans ble kartlagt, og etterforskerne fant ut at han ofte hadde vært på stedene der de maltrakterte likene dukket opp, på tidspunktene for drapene.
Sengevæter
Tsjikatilo ble født 16. oktober 1936 i landsbyen Jablotsjnoje i Ukraina. Hungersnød rådet, og familien levde i armod.
Andrej var sengevæter, og hver gang han hadde et «uhell», fikk han pryl av moren. Faren ble tatt som krigsfange av tyskerne under krigen og returnerte ikke før i 1949.
Gutten ble beskrevet som stille og innesluttet. I tenårene kom dessuten det som skulle bli en driver for Tsjikatilos handlinger resten av livet:
Han oppdaget at han var impotent.
Klikk krim: Les flere true crime-saker her
Knekte koden
En tilfeldig oppdagelse midt i tenårene penset ham inn på det forferdelige sporet som seriemorder: Den unge mannen holdt en av søsterens venninner i et fast grep. Hun prøvde å komme seg unna, og den hjelpeløse, lille jentas kamp mot overmakten utløste et voldsomt begjær hos ham.
Mens den sjanseløse jenta kjempet, steg opphisselsen i Tsjikatilo. Og for første gang i livet opplevde den unge mannen å få seksuell utløsning.
Han hadde knekt koden: Han tente seksuelt på å påføre hjelpeløse ofre lidelse.
Skalkeskjul
Utad valgte imidlertid Tsjikatilo et tradisjonelt liv. Han giftet seg, og ekteskapet ga ham to barn.
Familien flyttet til Rostov og gruvebyen Sjakhty i september 1978.
Byen skulle snart bli beryktet for sine mange bestialske drap.
De to barna ble ifølge Tsjikatilos senere forklaring unnfanget på en spesiell måte. Han ejakulerte i hånden og førte sæden opp i konas vagina med fingrene.
Debuterte som drapsmann
22. desember 1978 begikk Tsjikatilo sitt første drap.
Ni år gamle Yelena Zakotnova var på vei hjem fra skøytebanen da hun ble lokket med til et gammelt, lite hus i Sjakhty. Der inne forsøkte Tsjikatilo å voldta den lille jenta, men klarte det ikke, på grunn av potensproblemene.
I frustrasjon kvalte han henne. Deretter begynte han å stikke den lille kroppen med en kniv.
Knivstikkingen opphisset ham til orgasme. Liket av den lille jenta dumpet han i en elv i nærheten. Hun ble funnet under en bro, to dager senere.
Holdt igjen
Det neste drapet skjedde ikke før i september 1981. Da kvalte og knivstakk han 17 år gamle Laris Tkatsjenko. Deretter eskalerte drepingen.
Fra begynnelsen av 80-tallet dukket flere og flere lik opp, men uten at drapene ble sett i sammenheng.
I fem år nektet sovjetiske myndigheter å omtale rekken av slående like drap som «seriedrap» og advare folk mot en seriedrapsmann. For offisielt var «seriedrapsmenn» noe som bare forekom i det dekadente Vesten.
Men i september 1983 erklærte den sovjetiske påtalemyndigheten at de jaktet på en seriemorder.
Minst seks personer var drept av én og samme person. Måten drapene var utført på, og formen på knivstikkene, talte sitt tydelige språk og var ikke til å misforstå.
Kontaktet unge
1984 ble året da Tsjikatilo kastet alle hemninger. I løpet av det året drepte han 15 mennesker.
Moskva svarte med å sende sine egne spesialister til Rostov for å finne gjerningsmannen. En kriminaltekniker sikret sæd fra flere av ofrene, nok til å fastslå at drapsmannens sæd var av typen AB.
I september ble Tsjikatilo observert mens han forsøkte å kontakte unge mennesker ved en bussterminal. Signalementet kunne stemme med observasjoner av en mann som hadde blitt sett sammen med ett av ofrene, ti år gamle Dmitrij Ptasjnikov, før han hadde forsvunnet i mars samme år.
Dmitrijs lik ble funnet tre dager senere med alle de karakteristiske kjennetegnene til drapsmannen de jaktet på.
Les også: Clare (22) ble smigret av den åtte år eldre mannen. Det ble starten på et mareritt
DNA-amatører
Tsjikatilo ble arrestert, og det ble tatt blodprøve av ham for å sammenligne med sædprøver funnet på ofrene. Tsjikatilo viste seg å ha blodtype A, ikke AB, som i sæden på ofrene.
Sovjetrussernes kompetanse på blod og sædprøver var mangelfull. De visste ikke at blod og sæd kunne ha ulike verdier, slik tilfellet var med Tsjikatilo.
Blodet hans var riktignok type A, men senere prøver viste at sæden hans var av type AB. En av hovedetterforskerne, Amurkhan Jandiev, erkjente at politiet hadde tabbet seg ut:
− Politiets hovedfeil var at vi stolte for mye på de biologiske sporene. Hva lærte vi? At vi må sjekke alle.
Oppsummeringen hans av politiets innsats var tydelig:
− Ingen forbundet med denne saken har noe å skryte av.
Tilsto 56 drap
20. november 1990 arresterte de Tsjikatilo på nytt i det han forlot en kafé i hjembyen etter å ha drukket øl.
I forkant hadde han nok en gang forsøkt å kontakte barn og unge. Han ble konfrontert med mistankene mot ham, men nektet iherdig for å ha noe med drapene å gjøre.
Politiet hadde kun indisier. Etter sovjetisk lov kunne de holde ham fengslet i ti dager før siktelse ble tatt ut. Etter ti dager måtte de ellers slippe den mistenkte løs.
I et siste forsøk på å få en tilståelse ble psykologen Alexandr Bukhanovskij kalt inn. Han hadde utarbeidet en gjerningsmannsprofil på drapsmannen med tilnavnet «The Rostov Ripper».
De to hadde lange samtaler. Bukhanovskij lot Tsjikatilo få inntrykk av at han ville slippe straff dersom han var sinnssyk, noe Bukhanovskij tenkte var tilfellet med Tsjikatilo.
Til sist kom innrømmelsen. Mellom 30. november og 5. desember tilsto Tsjikatilo 56 drap. Han påviste også steder der han hadde gravlagt ofre som politiet ikke hadde funnet.
− En gal ulv
Rettssaken mot Tsjikatilo startet 14. april 1992. Los Angeles Times dekket rettssaken. Tsjikatilos egen beskrivelse av handlingene sine ble enkelt oppsummert:
− Jeg var som en gal ulv.
Under hele rettssaken satt Tsjikatilo innesperret i et bur. Ikke for å beskytte andre, men for hans egen sikkerhet. Paulina Ishutina, moren til ett av ofrene, målbar hatet mot Tsjikatilo fra de pårørende:
− Hvorfor bry seg med å ta ham til retten? Hvis de ga ham til meg, skulle jeg revet ham i filler. Jeg skulle stukket ut øynene hans og kuttet ham opp. Jeg skulle gjort alt mot ham som han gjorde mot min datter.
«En tabbe fra naturens side»
Tsjikatilo utviste flere ganger en merkelig oppførsel i retten. Han blottet seg for de fremmøtte, og flere ganger brøt han ut i sang.
Som grunn for drapene oppga han en traumatisk barndom, potensproblemer og et generelt mislykket liv.
− Jeg vet at jeg må bli ødelagt. Jeg var en tabbe fra naturens side, sa han i retten.
Uten anger
Psykologen Buchanovskij mente at angeren ikke var reell:
− Han forstår at det var galt å drepe de menneskene, men det betyr ikke at han angrer. Han synes bare synd på seg selv.
15. oktober ble Tsjikatilo funnet skyldig i 52 av de 53 drapene han ble tiltalt for.
Dommen ble døden. 14. februar 1994 ble seriedrapsmannen henrettet i et lydtett rom i fengselet i Novotsjerkassk.
Les også (+): Lennart (31) smilte på tinghustrappa. Ingen så mannen i den røde bilen før det var for sent
Arvelig galskap
Da Andrej Tsjikatilo ble henrettet i februar 1994, etterlot han seg to voksne barn.
I 2009 ble sønnen Jurij pågrepet for drapsforsøk.
39-åringen hadde ifølge den ukrainske avisen Ria Novosti vært på forretningsreise i Kharkiv i Ukraina sammen med en 30 år gammel kollega.
Da de to gikk på toalettet, hadde Jurij Tsjikatilo ifølge kollegaen knivstukket ham i magen en rekke ganger.
Offeret klarte å løpe vekk, sette seg i en bil og kjøre fra stedet.
På en markedsplass i nærheten ble ambulanse ble tilkalt, og selv om han hadde mistet mye blod, berget han livet.
Jurij ble pågrepet av politiet, men kom med en helt annen historie: Kollegaen han knivstakk hadde stjålet bilen hans, og knivstikkingen hadde skjedd i selvforsvar.
Tsjikatilo jr. hadde tidligere blitt dømt for både bedragerier, utpressing og voldtekt.
Andrej Tsjikatilos andre barn, datteren Ludmila, har skikket seg vel.
