Nær 100 prosent suksess mot russiske kampfly
Norge ruster opp med suksess-våpen
Håndholdte luftvernmissiler har allerede hatt suksess mot russiske kampfly og angrepshelikoptre i Ukraina. Nå har også det norske forsvaret kjøpt inn Piorun-missiler.
Våpenet er like enkelt som det er effektivt. Tidlig i invasjonsfasen i Ukraina ble det en av de største hodepinene for de russiske angrepsstyrkene. Det polskproduserte MANPADS (Man-portable-air-defense system) luftvernsystemet Piorun er et rakettutskytingsrør som er lett nok til å avfyres fra skulderen til en soldat.
Når det målsøkende missilet avfyres, har det en rekkevidde på 6500 meter horisontalt og 4000 meter vertikalt. Allerede under trening før Ukraina-krigen viste det at det har en treffsikkerhet mot kampfly og angrepshelikoptre opp mot 100 prosent. Det amerikanske Stinger-systemet har til sammenligning 70 prosent «killrate».
Ny bærbar kapasitet
Det var overbevisende nok til at USA har kjøpt inn et ukjent antall Piorun fra produsenten Mesko. Nylig signerte norske Forsvarsmateriell kontrakt på et ukjent antall Piorun til en verdi av 350 millioner kroner med leveranse i løpet av dette året.
I første omgang er de tiltenkt Finnmark landforsvar, ifølge seksjonssjef kampluftvern Erik Thorsen ved Hærens våpenskole.
– Dette er første gang Norge skal bruke bærbart luftvern av denne typen, og Forsvaret får derfor en viktig kapasitet som de ikke har hatt tidligere, sier forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) i en pressemelding.
Det nye bærbare luftvernet skal supplere Hærens nye kampluftvern og Luftforsvarets NASAMS-luftvern. Fordelen med Piorun er at det er lett å frakte med seg over alt på kort varsel, og er enkelt nok til at det kan brukes av vernepliktige soldater med relativt grunnleggende opplæring.
Selve kontrollenheten er gjenbrukbar og kan lades om med nytt missil etter bruk. Foruten håndtaket og skulderstøtten, består den av et optisk sikte som kan benyttes både dag og natt. Et kjemisk batteri aktiveres rett før avfyring for å starte opp missilets styresystem og kjøle ned den varmesøkende sensoren i missilhodet.
For soldaten holder det å grovsikte seg inn på luftmålet. En innebygd høyttaler i kontrollpanelet gir beskjed når missilet peiler seg inn. Erik Thorsen sammenligner pipetonen med ryggesensoren på en bil. Den begynner å «bippe» stadig raskere før den gir fra seg en kontinuerlig summetone som klarsignal på at missilet har låst seg på målet. Så er det bare å fyre av.
Med en hastighet på to ganger lydens finner missilet veien til målet på egenhånd. Selve stridshodet fungerer som en stor splintgranat med 1,8 kilo sprengstoff, nok til skyte ned det aller meste innenfor rekkevidden.
Bakholdsvåpen
Piorun er et nærforsvars luftvernsystem som kommer i tillegg til NASAMS-systemet, som har lengre rekkevidde. Thorsen kaller det en spennende operativ kapasitet for Hæren som har vært etterspurt lenge, etter at det svenske Robot 70-systemet, som var tyngre og krevde at operatøren styrte missilet manuelt hele veien mot målet etter avfyringen med en laserpeker, ble faset ut i 2004.
– Uten luftvern er en mekanisert avdeling med stridsvogner og kjøretøy svært sårbar mot luftangrep ute i felt, sier han.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris. Tirpitz-vraket ble en gullgruve
I Ukraina har MANPADS-systemene gjort mer enn å skape en beskyttende paraply mot fly og droner. De har også skapt frykt blant de russiske flybesetningene. I stedet for å fly lavt, må de dermed utføre angrepene fra lengre hold og stor høyde, noe som begrenser presisjonen.
Det er litt som at man vegrer seg for å gå i gresset når man vet at det kan skjule seg en slange der.
MANPADS er et relativt billig våpen som raskt kan produseres i store mengder. I likhet med andre systemer er Piorun vanskelig å beskytte seg mot. Ettersom de bruker passiv målsøking som ikke kan fanges opp av radar eller andre sensorer, er det nærmest umulig å vite hvor neste skudd kommer fra. Dermed blir bakkestyrkene i stand til å utføre rene bakholdsangrep mot en flygende angriper.
De første generasjonene med MANPADS som kom allerede fra 1960-tallet, hadde riktignok begrenset treffsikkerhet. Skytteren måtte sikte seg inn på målet bakfra for å få det varmesøkende missilet til å peile seg inn på eksosutblåsingen til jagerflyene.
I tillegg ble søkeren lett distrahert av andre varmekilder, og et effektiv motmiddel som fortsatt benyttes av fly og helikoptre, er å skyte ut bluss for å forvirre missilet.
Les også: «Finnmarksgeriljaen» er jegersoldatene Putins menn ikke vil ha etter seg
Tidligere sovjetisk
Paradoksalt nok blir Piorun det første våpensystemet i det norske forsvaret som har sine røtter i gammel sovjetisk forsvarsindustri. Den polske våpenfabrikanten Mesko brukte erfaringene fra å produsere det sovjetiske MANPADS-missilet Igla da de startet opp uavhengig produksjon etter at Sovjetunionen falt tidlig på 90-tallet.
Piorun, som betyr «lynglimt», er en modernisert utgave med forbedret rekkevidde av forgjengeren. Den avanserte infrarøde målsøkeren digitaliserer og analyserer målet, evner å se forskjell på avledningsbluss og selve flyet, og lar seg ikke påvirke av lysforhold.
Det betyr at missilet også treffer når det avfyres fra alle retninger, noe som er blitt demonstrert med all tydelighet i brutale videoer som er lagt ut på Internett etter at Ukraina-invasjonen startet.
I én av dem ser man hvordan et russisk Mi-24 angrepshelikopter som kommer flygende i lav høyde er uten mulighet til å beskytte seg når det blir truffet i fronten av det raske missilet, og styrter i et flammehav.
Hverken Russland eller Ukraina offentliggjør tapstall av eget materiell, men den tyrkiske militærbloggen Oryx regnes som en etterrettelig kilde som kun teller tap som kan verifiseres med video eller bilder.
I slutten av mars, en måned etter at invasjonen startet, dokumenterte det tap av 64 russiske kampfly, 72 helikoptre og 153 droner. Ifølge ukrainske kilder på Twitter skal en stor del av disse ha blitt skutt ned av MANPADS-systemer.
Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen
Krigslærdom
Prosessen med å anskaffe lufvernssystemet Piorun til Hæren startet allerede høsten 2020.
– Erfaringene fra Ukraina-krigen har så langt ikke avkreftet den langsiktige militærtekniske trenden der store og dyre plattformer som kampfly, store marinefartøyer og stridsvogner kan ødelegges av våpen som bare koster en brøkdel av verdien på de målene de ødelegger, forteller general Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef, nå sjefforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) der han jobber med fremtidsstudier og langtidsplanlegging.
Diesen bekrefter at det snakkes mye om Ukraina-krigen i gangene på FFI. Samtidig presiserer han at det er for tidlig å trekke slutninger om hvordan krigslærdommen derfra vil påvirke det norske forsvaret.
– En krig er alltid et forsvarsteknologisk laboratorium, men man kan ikke slavisk overføre erfaringene derfra til norske forhold uten et møysommelig analysearbeid. Det blir litt som å hevde at dersom en medisin fungerer bra mot malaria i Afrika fungerer den sikkert mot kreft i Norge også, sier han.
Samtidig fremhever han viktigheten av evne til rask omstilling.
– Erfaringsmessig tar våpenutvikling og nyanskaffelser lang tid. Men det er også en kulturell side ved militære organisasjoner å være konservative og tilbakeskuende når det blir snakk om endring. Det er et kjent ordtak at de har en tilbøyelighet til å forberede seg på den forrige krigen istedenfor den neste.
Kreativt og billig
I 2019 demonstrerte Nammo på Raufoss hvordan man kan montere den velkjente M72 panservernrakettkasteren på en drone og avfyre missilet med høy presisjon fra luften. Tre år senere viste sosiale medier at det ukrainske forsvaret hadde fanget opp den kreative ideen med å feste norskproduserte M72 til en kommersiell drone for å få et kraftig og samtidig billig våpen.
– Det viser at med kreativ bruk kan en drone med to enkle panservernvåpen til kanskje 100 000 kroner ødelegge en stridsvogn til 100 millioner kroner, sier Diesen.
– Brukt på tradisjonell måte medfører dessuten et bærbart panservernvåpen en betydelig risiko for operatøren på grunn av den korte rekkevidden. Montert på en drone er det risikofritt for operatøren som kan oppholde seg langt utenfor rekkevidden til stridsvognens sensorer og våpen. Dessuten tar det ett år å utdanne en stridsvognbesetning på tre mann, mens en enkelt soldat kan lære seg å fly dronen på noen dager, forteller Diesen.
– Droner har ikke gjort stridsvogner avleggs. Mottiltakene mot droner kommer. Men det som skjer bekrefter trenden med radikale endringer av forholdet mellom pris og ytelse.
I dag skaper forsvarssjef Eirik Kristoffersens forslag om å heve kjøpet av nye stridsvogner for 19 milliarder kroner til fordel for helikoptre og langtrekkende presisjonsvåpen, het debatt i Forsvaret.
– Hva er ditt forslag til hvilke innkjøp Forsvaret kommer til å satse på fremover?
– Fremtiden vil nok bringe flere ubemannede systemer, og man vil få en forskyvning fra våpen med fri sikt til målet – direkteskytende våpen – til indirekte ild, det vil si alle former for langtrekkende artilleri og missiler.
Les også: (+) Den utrolige historien om da norske Arne (21) stjal et jagerfly
«Gamechanger» mot Russland i 36 år
En septemberettermiddag i 1986 la en gruppe mujahedin-opprørere seg i dekning utenfor en sovjetisk flybase ved Jalalabad i nordøstre Afghanistan. De hadde reist på eselryggen i en uke. Før avreise hadde de fått grunnleggende instruksjon i bruken av de amerikanske Stinger-missilene som CIA hadde forsynt opprørsgruppene med. Nå hadde de den store ildprøven foran seg.
Da en sveit med sovjetiske kamphelikoptre returnerte til basen, la krigerne missilene i anleggsstilling på skuldrene, skrudde på søkersystemene og ventet på at de skulle låse seg på målene. Stinger-missilene var av typen «fireand forget», alt de trengte å gjøre etter avfyringen var å legge seg i dekning og vente på resultatet.
Drivladningen som ble avfyrt av gruppens leder Ghaffar, skjøt det første missilet de foreskrevne seks meterne ut av røret, men rakettmotoren som skulle drive det videre sviktet. Istedenfor ramlet det ned i steinrøysa blant mennene til deres store skrekk, heldigvis uten å eksplodere. Men de to neste traff hvert sitt helikopter. Ghaffar skjøt ned et tredje etter å ha ladet om.
Nyheten om suksessen bredte seg som ild i tørt gress. De neste ukene kansellerte de sovjetiske styrkene all flyging i østre Afghanistan. Da de gjenopptok dem etter bakholdsangrepet endret de tommelfingerregelen til å aldri fly under 20 000 fot.
Det første året de var i bruk, regnet russerne med at Stinger hadde en treffsikkerhet på bare 20 prosent. Allikevel er det rapportert at Sovjetunionen mistet 270 fly i alt. Moderne 4.-generasjons MANPAD-systemer som Piorun som Forsvaret har kjøp inn skal ha en treffrate opp mot 100 prosent, i tillegg til størst rekkevidde.
Les også: Beklager, vi visste ikke at flyet var usynlig
Selv om Russland har et flyvåpen som er overlegent i størrelse og klarte å bombe ukrainske flybaser og luftverninstallasjoner i invasjonens innledende fase, har de ikke klart å etablere luftherredømme på grunn av missiltrusselen fra bakken. På grunn av effektiviteten fra MANPADS har den ukrainske regjering uttalt at de trenger bakkeavfyrte missiler mer enn jagerfly, og har fått stadig nye tilførsler fra vestlige land.
Forskjellige MANPADS-systemer produseres av en rekke land også utenfor NATO, og har vært brukt blant annet i Falklandskrigen, Irak, Bosnia, Tsjetsjenia og Syria. I tillegg har også opprørsgrupper og terroristorganisasjoner et ukjent antall i besittelse, der også sivile fly har blitt angrepet ved åtte anledninger.
