Aksjonen i Kirkeveien 90
Krigshelten sluttet aldri å bebreide seg selv for brorens død
Tilfeldigheter gjorde at sabotasjeaksjonen i Kirkeveien 90 i 1944 ble oppdaget. Utfallet ble tragisk: Tre unge karer som gledet seg til russefest ble henrettet og Erik Zeiner-Henriksen ble tatt til fange og døde senere i konsentrasjonsleir. Lillebroren Richard, som var Kompani Linges yngste soldat, sluttet aldri å bebreide seg selv for brorens død.
Etter å ha deltatt i flere sabotasjeaksjoner i svært ung alder, hadde Richard «Dick» Zeiner-Henriksen opparbeidet seg tillit og respekt i Oslogjengens ledelse. Da det ble besluttet å tilintetgjøre Arbeidstjenestens arkiver over menn i alderen 18–23 år i Kirkeveien 90, ble 19-åringen utnevnt til gruppeleder for vaktene som skulle slå alarm hvis noe gikk galt. For ham fikk aksjonen et fryktelig utfall. Før han døde fikk Vi Menns journalist en lengre prat med Dick der han med egne ord fortalte hva som hendte den skjebnesvangre aprildagen i 1944.
– Jeg fikk melding om å komme på kveldsmøte Max Manus hadde innkalt til. Jeg visste jo ikke hva som var besluttet, men Max var alvorlig da han begynte:
– Arbeidstjenesten har arkiver på 75 000 menn som risikerer å bli sendt hodestups inn i det tyske krigsmaskineriet. Det kan være snakk om dager før de går i gang. Paroler holder ikke. Her må det handles, sa Max.
Det var alvor nå. Dette var et skarpt oppdrag.
– Knuten som hadde festet seg i magen min ville ikke slippe taket. Det hørtes så uvirkelig ut da Max tok oss gjennom planen.
Gledet seg til russefest
Oppdraget var farlig, og 19 år gamle Dick kjente på frykten. Hva om de ble nødt til å bruke våpnene? Hva om de måtte ta liv? Han skjøv de mørke tankene fra seg så godt han kunne mens han kjente på den gryende uroen.
Klokken var blitt 18.30 og det begynte så smått å mørkne. Dick var ute i god tid på avtalt oppmøtested. Der kom også de fire andre i hans gruppe. De lo og småpratet om russefesten senere på kvelden: « Jeg håper å få en dans med Eva i kveld», hørte han John si. De tre andre så på hverandre. Det ble stille et kort øyeblikk før latteren runget i den fine vårkvelden.
«Vi går nemlig med de samme planene», skoggerlo Per mens han ga John et vennskapelig klapp på ryggen. Alle gledet seg til festen. De skulle bare få unna dette først.
– Litt etter kom Max, Gregers Gram og en til som jeg aldri hadde sett før. Det var Tallak Tallaksen, også han fra Kompani Linge.
Max ledet den siste gjennomgangen av operasjonen. Etter det gikk alle sammen rolig opp Harald Hårfagres gate i retning det tyske marinelageret i Suhms gate. Arkivet befant seg i en leilighet i 7. etasje i den store boligblokken i Kirkeveien 90.
Leiligheten tilhørte Jan Th. Kielland, en major i Arbeidstjenesten. Boligkomplekset var bygget som en firkant omkring et slags tun. Alle oppgangene var inne fra tunet. Gikk noe galt, satt man i fella.
Dick og hans gruppe hadde oppdraget som vakter. De var bevæpnet og skulle om nødvendig åpne ild dersom situasjonen krevde det. Hendte noe mistenkelig, skulle vaktpostene som var plassert rundt Kirkeveien 90 varsle ham, så skulle Dick springe til inngangspartiet og varsle Max Manus og de andre med kraftige, gjentatte ringesignaler på dørklokken ved inngangspartiet.
På den måten skulle de få tid til å komme seg ut av leiligheten, ned de syv etasjene, ut og i sikkerhet. Dick og hans gruppe kunne om nødvendig dekke dem når de kom stormende ut av inngangsdøren.
Richard «Dick» Zeiner-Henriksen kom aktivt inn i motstandsbevegelsen knapt 16 år gammel. Han var til-knyttet motstandsgruppen Milorg, Kompani Linge og Grebe Red. På slutten av krigen var han tilknyttet Special Operations Executive (SOE) med aksjoner i Rondane og Dovrefjell. Han ble dekorert med både Krigsmedaljen og en britisk orden.
Etter Kirkeveien 90-aksjonen måtte Zeiner-Henriksen dra til Sverige.
Han ønsket å dra videre til England for å trene seg opp som sabotør. Men Linge-kompaniet mente at han kunne gjøre mer nytte for
seg i Norge etter noen ukers intensiv trening i Sverige. Høsten 1944 dro Zeiner-Henriksen tilbake til Norge for å bli en del av Grebe-gruppen som opererte i Østerdalen og i Gudbrandsdalen (se Vi Menn, uke 21, 2018)
– Max, Gregers og Tallak skulle ta seg inn i leiligheten og sørge for at kartoteket på en eller annen måte ble ødelagt. Jeg plasserte Hans Petter Styren ute i Kirkeveien ved portgangen der, John Hatland ved porten ut til Harald Hårfagres gate, Lars Eriksen og Per Stranger Thorsen i Åsaveien med retning mot boligkomplekset. Jeg ble med Max, Gregers og Tallak inn porten fra Kirkeveien.
Utrustet med brannbomber, plastisk sprengstoff, jernsag og annet verktøy, tok de en siste sjekk på utstyret. I tillegg hadde de hver sin maske i lommen. Alle var bevæpnet med pistol og håndgranater. Max hadde i tillegg en stengun og et silkesnøre.
De regnet med at både major Kielland og hans kone var hjemme. Snøret skulle brukes til å binde ekteparet. Max hadde nøkkelen til hovedinngangen, men ergret seg over at han hadde glemt skjeftet til stengunen.
Gregers, en kald fisk
Gregers tok heisen helt opp, slentret rolig bort til Kiellands dør og ringte på. En ung pike åpnet døren på klem og spurte hva det gjaldt. «Jeg har en viktig beskjed til major Kielland», svarte Gregers og løftet på hatten.
Piken studerte ham nøye. Den pene unge mannen med vestkantsosiolekt og den nonchalante holdningen så ikke det minste mistenkelig ut. Dessuten hadde han frakk med et stort NS-merke på slaget.
Piken åpnet døren litt til. I neste øyeblikk lå hun bundet på gulvet. Max og Tallak kom løpende opp trappen og listet seg inn i leiligheten sammen med Gregers. Til dere store overraskelse viste leiligheten seg å være tom.
Tallak gikk i gang med å bryte opp arkivene mens Gregers fyrte opp i peisen. Max tok seg av den livredde unge piken. Han satte på seg masken, fordreide stemmen og begynte å forhøre henne.
Major Kielland og hans kone var på et møte hos noen partifeller, fikk hun stotret hun frem. Hun hadde fått streng beskjed om ikke å lukke opp for noen. Hun gråt og bedyret at hun slett ikke var nazist.
Hun hadde bare leid et rom hos Kiellands fordi det var det eneste stedet hun kunne få losji. Max ble rørt og stakk 300 kroner ned i brystholderen hennes slik at hun hadde «litt å klare seg med når hun ble sparket ut.»
Tallak hadde fått åpnet arkivene, det var en enkel sak, og sammen med Gregers begynte han å lempe arkivmateriale på peisen. Det brant lystig mens tusenvis av navn forsvant inn i flammene. Han sto og varmet hendene på det lystige bålet.
– Det er hyggelig med litt peiskos, men hvor ble det av drinkene?, sa han med et lurt smil. Typisk Gregers. En kald fisk.
Lyden av skudd
Knuten som hadde festet seg i magen til Dick ville ikke slippe taket
– Jeg ante ikke hva som skjedde i 7.-etasjen. Stillheten var overveldende. Det eneste jeg hørte var lyder inne fra leilighetene i gården. Ellers var det stille. Dørgende stille. Tiden sneglet seg av gårde og det var blitt nokså mørkt nå. Solen var gått ned klokken 20. Nå var den nærmere 21. Knuten i magen hadde vokst seg til en glødende stein. Jeg følte meg kvalm og uvel. Jeg var 19 år og livredd.
– Lyden av skudd ute fra Kirkeveien vekket meg brått ut av min egen tankeverden. Jeg tok ikke sjansen på å finne ut hva det var, men løp over til inngangsdøren og trykket som besatt på ringeklokken før jeg huket meg ned ved noen busker som sto ved inngangspartiet.
I 7. etasje ble peishyggen avbrutt av rasende skuddsalver nede fra Kirkeveien. I det samme kimte det på dørklokken: Signalet om at aksjonen var oppdaget.
Justisminister Sverre Riisnæs skrev 17. januar 1944 et forslag om å mobilisere fem årsklasser norske menn til krigsinnsats på Østfronten. Forslaget skulle Quisling fremlegge i et møte med Hitler fire dager senere. Her ville Quisling foreslå innført en lov om allmenn mobilisering.
Hensikten var å sende rundt 60.000 nordmenn inn i kampavsnitt på Østfronten som var i ferd med å bryte sammen. I boken «Gal mann til rett tid» fra 2004, forfattet av den nå avdøde historikeren og forfatteren, Nils Johan Ringdal, beskrives NS-minister Riisnæs’ notat som «høyst provisoriske tanker hos en overivrig, kampinnstilt justisminister.»
Hitler viste ingen entusiasme for forslaget fra NS-ministeren. Mobiliseringen måtte gjennomføres med tvang, noe som ville gjøre tyskerne enda mer upopulære. Dessuten ville dette svekke Quislings allerede frynsede autoritet.
Også Reichskommisar Terboven og SS-sjefen selv, Heinrich Himmler, var negative. I stedet foreslo de for Quisling at den obligatoriske Arbeidstjenesten (AT) for fremtiden skulle sidestilles med fronttjeneste og legges til Finnmark. På den måten skulle politisk nøytrale ungdommer sluses inn i SS-Skijägerbataillon 506 «Norge» som kjempet mot sovjetrusserne på den andre siden av finskegrensen.
– Helvete, utbrøt Max. Noe har gått galt.
Sikker på at Max var drept
Straks forlot de leiligheten og begynte å gå raskt ned trappene. Det virket som Max var i sin egen verden der han nistirret mot portåpningen ut mot Kirkeveien.
– Jeg har aldri hørt ham så opphisset som da han mumlet ut i luften og nærmest til seg selv: « Vi må spre oss!» Uten å vente på de andre, løp han så fort beina kunne bære ham mot porten i retning Kirkeveien. Jeg hørte den dumpe lyden av maskinpistolen som slo hardt mot kroppen hans da han løp. Det siste vi så til ham var da han rundet hjørnet og knakk til venstre forbi posisjonen til Hans Petter Styren.
Etter flere kraftige skuddvekslinger, og stadige flere politipatruljer, måtte aksjonen avbrytes. De var avslørt. Hva var det egentlig som hadde skjedd?
– Jeg var bombesikker på at Max var drept. Det var ikke mulig å overleve den ildstormen som oppsto da han flyktet. Og hva med Hans Petter, Lars, Per og John? Var de fortsatt i live? Heldigvis hadde jeg Gregers og Tallak der. De ville prøve å finne Max på et av dekkstedene deres. Vi skilte derfor lag, og jeg vandret rundt i gatene uten mål og mening.
I sjokktilstand
Dick var livredd og måtte kjempe med seg selv for å beholde kontrollen og overvinne redselen. Han hadde heller ingen anelse om hva som hadde skjedd eller om noen av kameratene fortsatt var i live.
– Jeg var i en sjokktilstand, og som i en døs tenkte jeg på kameratene mine og alt det trivelige vi hadde opplevd i lag, det blide ansiktet til Max, skuddsalvene og den ville flukten. Alt hadde festet seg på netthinnen, og dette ble spilt av gang på gang mens jeg ravet rundt i min egen verden.
Hjerteslagene hamret i tinningen. Strupen snørte seg sammen. Han ville gråte, men det kom bare noe spede klynk. Gang på gang tømte han magen bak en hekk i redsel og fortvilelse mens kroppen glødet av svette. Da tankene klarnet, var det for sent.
Tilfeldighetenes spill
Sabotasjeaksjonen i Kirkeveien 90 i april 1944 ville etter alt å dømme gått etter planen hadde det ikke vært for en tilfeldig forbipasserende: Hans Eng – Quislings livlege. Han bodde til alt overmål i boligkomplekset i Kirkeveien 90.
Denne kvelden hadde Eng vært på sykebesøk hos en pasient. I krysset der Harald Hårfagres gate møter Åsaveien hadde Eng blittoppmerksom på to personer. og blitt mistenksom fordi han oppfattet at karene nærmest sto vakt og holdt utkikk. Eng fryktet at det var ham de var ute etter å ta. Tilbake i leiligheten ringte han sentralen og ba om å få snakke med sin gode venn, statspolitifullmektig Ragnvald Kranz.
– De er ute etter meg, Ragnvald! De er her for å ta meg, fikk han fram. Kranz hadde egentlig ventet at noe ville tilstøte hans gode venn, og beordret øyeblikkelig utrykning til Kirkeveien 90, fikk omringet hele boligkomplekset og etablerte en sperring i krysset Kirkeveien/Suhms gate.
«Ang. attentatforsøk på dr. Hans Eng, Kirkeveien 90, Oslo, om kvelden 3. mai 1944», er overskriften på en rapport fra Statspolitiets vaktbok fra 4. mai 1944. Der står det blant annet: « Kl. 22.40 ringer dr.med. Eng og meldte at det var skuddveksling utenfor hans bopel og at det trengtes forsterkning».
Ble henrettet
Tre av mennene i Zeiner-Henriksens gruppe, Lars Eriksen (21), John Hatland (20) og Per Stranger-Thorsen (20), ble overrumplet og arrestert av norske politibetjenter. De ble de tatt med ned til Victoria terrasse og utsatt for harde forhør.
Statspolitiet var under press fra Gestapo for at de ikke hadde klart å få tak i gjerningsmennene. Samtidig hadde de mistet flere mann i skuddvekslingen som hadde oppstått. De var rasende. Dette skulle de til bunns i. Samme kveld fikk Gestapo navnene de var ute etter. De tre karene som hadde gledet seg til russefest etter oppdraget i Kirkeveien 90 ble alle henrettet 26. mai 1944 i Trandumskogen.
Bebreidet seg selv
Også for Dick fikk aksjonen et fryktelig utfall. Natten etter aksjonen kom Statspolitiet til hjemmet i Uranienborgveien. Storebroren ble arrestert. Han var også aktiv i Milorg. Dette var medvirkende til at han ble sendt til konsentrasjonsleiren Dachau som Nacht und Nebel-fange der han døde av tuberkulose kort tid før Folke Bernadottes hvite busser nådde frem.
Mange tusen unge, norske menn forsvant ut av Arbeidstjenestens arkiver denne mai-kvelden i 1944. Ut i fra formålet, var aksjonen vellykket. Men prisen ble altså høy for fire unge menn og deres familier.
For sin innsats ble han dekorert med Krigsmedaljen, Deltagermedaljen og King's Medal for Courage in the Cause of Freedom.
– Jeg har alltid bebreidet meg selv for at jeg ikke var forutseende nok til å ringe hjem og advare mor, far og Erik. Hadde jeg ringt hjem denne kvelden kunne Erik kommet seg unna og flyktet over til Sverige. Jeg tenkte rett og slett ikke tanken, og dette har plaget meg i alle år siden. Hvorfor gjorde jeg det ikke? Hvorfor?
Dick skjelver litt i et gammelt minne, blir stille og øynene blanke. Han tier og ser ned. Finner ikke ord. Folder hendene og slik blir han sittende mens tankene overvelder ham.
– Hvorfor, gjentar han stille.
– Hvorfor ringte jeg ikke og advarte dem?
En tåre forlater øyekroken.
– Jeg gikk ikke hjem denne kvelden. Noe holdt meg tilbake. Tilstanden jeg var i, kanskje en forutanelse av at Statspolitiet var på jakt etter meg, jeg vet ikke hva, men først ved 04-05-tiden ringte jeg hjem. En fremmed stemme svarte i andre enden og spurte hvor jeg var. «Du må komme hjem med en gang, sa stemmen. Det har hendt noe alvorlig.» Da la jeg på. I samme øyeblikk visste jeg at nå var spillet slutt. Ble jeg tatt, var geværmunninger det siste jeg ville se i dette livet.
Artikkelforfatteren Dag Rydmark fikk en rekke fortrolige samtaler med Zeiner-Henriksen før han døde. Rydmark mener man ikke kan utelukke at det var Dicks fortjeneste at Max slapp unna med livet denne dagen.
– Dick kjente ikke til at Statspolitiets aksjon ikke var rettet mot denne operasjonen, men mot det dr. Eng oppfattet som mordforsøk. Dick var sikker på at de var oppdaget og handlet derfor i henhold til det de hadde blitt enige om.
– Hadde Statspolitiet tatt Dick og hans gruppe til fange og pumpet dem for opplysninger, tyder alt på at de hadde sprukket, aksjonen blitt oppdaget og Max, Gregers og Tallak tatt på fersken. Dette ville medført dødsdom for alle tre. Politiet hadde mye på Max fra før og var godt kjent med at han tilhørte Kompani Linge. Slik sett mener jeg å ha dekning for å hevde at det var Dicks fortjeneste at Max slapp unna med livet denne dagen.
Kompani Linges yngste soldat
Dick sitter på sofaen hjemme i sin flotte leilighet. På flygelet bak ham står bildet av broren Erik. Det viser en smilende ung gutt som dessverre aldri rakk å vokse opp og være storebroren Dick ønsket han hadde etter krigen.
– Jeg setter alltid blomster foran bildet på hans fødselsdag. Jeg savner han meget.
Kort tid etter Richard Zeiner-Henrikens siste møte med Vi Menn klaget merket han smerter i brystet. Han trodde dette ville gå over av seg selv og lot det derfor gå noen dager for å la kroppen rydde opp. Stinget ville ikke slippe taket, og da han oppsøkte lege, ble han for sikkerhets skyld sent til kontroll på sykehuset. Få dager senere døde han.
2. juni 2016 kimte klokkene i Holmenkollen kapell for å ta avskjed med Kompani Linges yngste soldat.
Artikkelen er et utdrag av arbeidet med boken om Dick Zeiner Henriksen, «Da krigen kom til Uranienborgveien».
Kilder: Riksarkivet, Nationalbiblioteket, Arne Egner, Brita Garden: Ikke et ondt ord om han dr. Eng, Styrk 2016, Bernt Rougthvedt: Dødsspillet, Cappelen Damm AS, 2012
