Historiens verste diktatorer
Verdenshistorien er full av gale menn – her er noen av de sprøeste
Verdenshistorien er full av diktatorer som får James Bond-skurker til å virke som pusekatter.
Det er lett å peke på land som Kina, Russland og Tyrkia som land der individuell frihet og rettferdig fordeling av makt ikke nødvendigvis har de beste arbeidsvilkår.
Putin, Jinping og Erdogan har da også mange likhetstrekk med historiens mest kjente diktatorer.
De blir imidlertid (enn så lenge) smågutter å regne i forhold til de mest korrupte, nådeløse, selvsentrerte og eksentriske diktatorene i nyere historie.
Vi har plukket ut noen av de sprøeste.
Saparmurad Nijazov (Turkmenistan)
Bakgrunn: Da Sovjetunionen kollapset i 1991, fikk Nijazov oppdraget med å være president i den nye, relativt rike oljestaten Turkmenistan.
Da hadde han allerede sittet som øverst fungerende sjef i regionen i seks år, etter at Gorbatsjov innsatte ham som leder for kommunistpartiet i den turkmenske sovjetrepublikken i 1985. Etter ett år som president vant han en brakseier i landets første valg. Naturlig nok, siden han var den eneste som stilte.
Årene som diktator: Niyazov feiret valgseieren med å ta tittelen Türkmenbaşy, som betyr sjefen over alle turkmenere. Den nasjonale pressen fikk imidlertid beskjed om å dra følgende remse hver gang han ble omtalt: «Hans eksellense Saparmurat Türkmenbaşy, president av Turkmenistan og ordfører av kabinettet av ministere».
I 1994 fikk han utvidet sin regjeringstid til å gjelde i ti år (med betryggende 99,9 % av stemmene), og i 1999 ble han valgt til president på livstid. Denne gang var det et enstemmig parlament som ga ham sin støtte. Parlamentsmedlemmene som stemte var for øvrig, og selvsagt, håndplukket av Nijazov selv.
Dette var bare begynnelsen. Nijazov skrev deretter en bok som skulle fungere som en spirituell og moralsk veileder for folket. Boken ble først en del av skolepensum, før den også ble en del av førerprøven(!). Han lagde nye feriedager for å feire seg selv, og han satte opp statuer av seg selv over hele landet.
For eksempel et enormt monument med en gullstatue som roterer slik at han hele tiden er vendt mot sola. I august 2002 bestemte han seg plutselig for at månedene og ukedagene skulle skifte navn. De skulle hylle nasjonale helter og symboler, det vil blant annet si ham selv, familiemedlemmene, boka hans og noen av forbildene han hadde.
Saparmurad Nijazov var kanskje sprøyte gal, men det skal sies at han ikke var spesielt ondskapsfull og blodtørstig – i hvert fall sammenlignet med noen av de andre (stormanns) galningene i denne artikkelen. Blant annet fjernet han dødsstraff i landet, og hadde hvert år store seremonier hvor han slapp fri fanger fra fengslene.
På den annen side fjernet han plutselig pensjonen til en tredjedel av landets eldre i 2006, og kuttet den kraftig hos de fleste andre. Han krevde til og med at de betalte tilbake to års utbetalinger. Dette skapte ekstremt store vanskeligheter for alle som hadde blitt rammet av presidentens plutselige innfall, og kom på toppen av at han året før, i 2005, plutselig hadde bestemt seg for at det ikke skulle være sykehus utenfor hovedstaden. Han stengte alle utenfor bygrensa, og 15000 helsearbeidere fikk sparken på dagen.
Slutt på moroa: Den 21. desember 2006 ble Nijazov erklært død etter slag som følge av medisinbruk. Ikke alle stoler på den offisielle versjonen, hverken når det kommer til tidspunkt eller dødsårsak, og enkelte mener Türkmenbaşy rett og slett ble forgiftet.
Les også: Putins skrekkliste: Nådeløs mot opposisjonen
Rafael Trujillo (Den dominikanske republikk)
Bakgrunn: I valget etter et militærkupp i 1930, hvor Rafael Leónidas Trujillo Molina hadde mye av ansvaret for at regjeringen ble styrtet, fikk han 99 prosent av stemmene. En amerikansk valgobservatør rapporterte at Trujillo fikk flere stemmer enn det var stemmeberettigede i landet.
Årene som diktator: Rafael Trujillo tok kallenavnet El Jefe («Sjefen»), og styrte Den dominikanske republikk fra februar 1930. Hans 31 år ved makten er ansett som en av de blodigste periodene Latin-Amerika har sett, og det sier ikke så rent lite. Blant annet ble mellom 20 og 30 000 haitianere slaktet ned under den såkalte «Persille-massakren», etter ordre fra presidenten. Årsaken var klager fra lokalbefolkningen om tyveri av dyr og forsyninger, og innflytterne ble utpekt som syndebukker.
Trujillos løsning ble altså å slakte ned menn, kvinner og barn uten nåde, siden han mente dette var tyver og undermennesker uten livets rett.
At han selv hadde sittet i fengsel for blant annet tyveri av storfe, sjekkforfalskning og postran, og hadde haitisk blod i årene, var av liten betydning.
Les også: «Dødens hotell» ble et spøkelseshus
En snau måned etter at han kom til makten, ble hovedstaden Santo Domingo nærmest utradert av en orkan. Som en del av gjenoppbygningen bestemte han seg for å døpe om byen til Cuidad Trujillo (Trujillo City).
Han fikk reist et utall statuer og minnesmerker av seg selv over hele landet, og bygninger, veier og broer ble oppkalt etter ham. Selv landets høyeste fjell ble omdøpt til Pico Trujillo. Samtidig startet han en rekke selskaper, som ofte fikk monopol i sin bransje. På det meste eide han 111 selskaper, som ble overtatt av staten etter hans død.
El Jefe likte baseball, og sponset et lag som han fylte med amerikanske baseballspillere. Disse mottok skyhøy lønn og sikret laget hans suksess. Han var også besatt av den dominikanske dansemusikken merengue, og i presidentkampanjen før han fikk makten turnerte han landet med en merenguetropp, som spilte sanger som hyllet ham, og sang nedsettende om motstanderen.
Etter at han kom til makten, fortsatte han å sørge for presidentvennlige tekster, og presset overklassen til å inkludere merengue som en del av deres sosiale aktiviteter. I tillegg styrte diktatorens bror den offisielle radiostasjonen, og senere den statlige TV-stasjonen, slik at han kunne kontrollere hvilke band som til enhver tid var de populære.
Trujillo var bortimot sykelig opptatt av slips, og hadde en samling på over ti tusen. Han hadde også en voldsom seksuell appetitt, til tross for vedvarende problemer med både urinveier og prostata, og var kjent for å tvinge seg på kvinner – enten ved å drive utpressing av kvinnenes familier, eller ved ren, skjær voldtekt.
Slutt på moroa: I 1961 hadde man fått nok av den eksentriske mannen som tok for seg av landets inntekter, ressurser og unge kvinner, og sørget for å få portrettet og navnet sitt selv på landets bilskilt. Trujillo ble drept i et attentat utenfor hovedstaden, av blant annet representanter for landets militære.
Les også: Kodemaskinen var Norges største og mest hemmeligholdte eksportsuksess etter krigen
Kim Jong-il (Nord-Korea)
Bakgrunn: Kontrollen over Nord-Korea er i dag i hendene på tredje generasjon Kim. Førstemann, Kim Il-sung, var øverste leder i landet fra 1948 til sin død 1994. Han var hjernen bak opprettelsen av Nord-Korea etter at Japan mistet kontrollen i 1945, og var den som beordret invasjonen av Sør-Korea i 1950 og dermed startet Koreakrigen.
Det råder usikkerhet rundt tallene, grunnet landets notoriske hemmelighetskremmeri, men enkelte kilder hevder at Il-Sung tok livet av så mange som tre millioner nordkoreanere i løpet av sine 45 år i sjefsstolen. Blant annet skal han ha sendt over 200 000 politiske fanger i konsentrasjonsleirer, hvor brorparten ble henrettet.
Selv det minste feilgrep skal ha vært nok til å havne i unåde, som for eksempel å miste et bilde av diktatoren på gulvet, og den som havnet i unåde ble sjelden sett igjen. Il-Sungs skrekkvelde var en endeløs rekke systematiske grusomheter og overgrep mot befolkningen i Nord-Korea, og den gale diktatoren hadde også plutselige innfall som var hinsides all fornuft.
Et eksempel er da han kidnappet den sørkoreanske filmregissøren Shin Sang-ok på slutten av 70-tallet, og holdt ham fanget i åtte år for å produsere filmer – blant annet en nordkoreansk versjon av Godzilla.
Årene som diktator: Kim Jong-il ville ikke være dårligere enn pappa, og fortsatte å styre landet med jernhånd mens innbyggerne sultet i hjel. Noen tiltak for å hindre hungersnød gjorde han, som da han henvendte seg til en tysk oppdretter av ekstremt store kaniner, i 2007.
Tanken var at dette kunne bli en god kilde til kjøtt i det sulteforede landet, og oppdretteren gikk i første omgang med på å sende 12 kaniner til Nord-Korea. Da han senere fikk vite at alle kaninene ble fortært på diktatorens bursdagsmiddag samme år, ble det ikke noe mer av de planene.
Som sin far hadde Jong-Il flyskrekk, og han foretrakk derfor å reise med tog. Også de gangene han reiste så langt av gårde som til Moskva, slik han gjorde i 2001.
En russisk representant som var til stede på toget kunne fortelle at Kim Jong-Il spiste med spisepinner av sølv, og at favorittmaten var fersk hummer og grillet esel (!), noe som ble fløyet inn hver dag. Dette skylte han ned med franske viner og champagne. Han skal også ha vært en storforbruker av Hennessy-konjakk.
Les også (+): Sprakk aldri: Han var Norges mest torturerte mann
Visuelt sett var diktatoren intet imponerende skue, men ifølge offisielle kilder i Nord-Korea var Kim Jong-Il bokstavelig talt et overmenneske. Han lærte å gå da han var tre uker gammel, begynte å snakke åtte uker etter fødselen, og var en kapabel sjåfør allerede tre år gammel. Mens han gikk på universitet skrev han 1500 bøker på tre år, samt seks operaer.
Da han prøvde bowling for første gang bowlet han en perfekt runde og fikk maksimal poengsum. På Nord-Koreas eneste golfbane fikk han elleve hole-in-one på første forsøk, og endte opp 38 slag under par. Da er det kanskje ikke så rart at han bestemte seg for å slutte med all sport etterpå. Det er jo best å gi seg mens man er på topp.
Alt dette høres selvfølgelig for fantastisk ut til å være sant. Men så snakker vi da også om en mann som ble født under en dobbel regnbue, og som ifølge den offisielle biografien ikke hadde behov for å gjøre bommelom på do – han produserte rett og slett ikke avføring.
Les også: (+) Norges «villeste» hytte: Byggingen fikk fatale konsekvenser
i 2012. Foto: NTB Scanpix
Slutt på moroa: Den 19. desember 2011 ble det kjent at Kim Jong-il døde av hjerteinfarkt to dager tidligere, tidlig på morgenen 17. desember mens han reiste med tog utenfor Pyongyang. Sønnen Kim Jong-un sto klar til å ta over (se egen sak).
Papa Doc (Haiti)
Bakgrunn: Etter årevis med politisk ustabilitet på Haiti stilte François «Papa Doc» Duvalier til valg i 1957. I forhold til mange av forgjengerne virket Duvalier lovende, han hadde legeutdannelse fra USA, hadde jobbet for å bekjempe malaria og tropiske hudsykdommer på Haiti, og var en politisk aktivist som virket mer interessert i ordets makt enn våpen, og han vant valget. Senere skulle det imidlertid vise seg at han fikk flere stemmer enn det var innbyggere i landet.
Årene som diktator: Papa Docs strategi var å bygge opp en ny form for nasjonalfølelse på Haiti, med fokus på stolthet over innbyggernes afrikanske avstamning, og med religionen voodoo som en viktig bestanddel. Selv forsøkte han bevisst å fremstå mest mulig lik voodoo-religionens Baron Samedi – en ånd som representerte de døde – ved å kle seg i svarte dresser, med svart hatt, og folk hevdet at han aldri blunket.
I takt med at myten rundt ham vokste, ble fremferden stadig mer brutal. Etter at et mislykket attentatforsøk ble slått ned, startet han en paramilitære styrke som på folkemunne fikk navnet Tonton Macoute – «Mannen med ljåen».
Drap, bortføringer, tortur og voldtekt ble virkemidlene som skulle holde befolkningen i sjakk.
For Haitis bedrifter og forretninger var det harde tider. De ble avkrevd store «donasjoner» til et gigantisk prosjekt kalt «Duvalierville» en utopisk by som skulle bygges opp fra grunnen av. Det skjedde selvfølgelig aldri, og pengene gikk i stedet rett i lomma på Papa Doc.
Slutt på moroa: Papa Doc døde av naturlige årsaker i 1971, en uke etter at han fylte 64 år. For Haiti ble ikke dette noen stor forandring. Papa Docs 19 år gamle sønn Jean-Claude – selvsagt kalt Baby Doc – sto nemlig klar til å ta over, og her falt virkelig ikke eplet langt fra stammen. Han styrte med jernhånd, som sin far, og tusenvis av haitianere ble torturert og drept, mens ytterligere hundretusener flyktet landet for å komme unna diktaturet.
Fra slutten av 70-tallet og fremover mot midten av 80-tallet ble tilstandene stadig mer urolige i landet. Et utbrudd av svineinfluensa kombinert med kraftig spredning av HIV og aids gjorde at turistene begynte å sky øya, noe som traff økonomien hardt. USA begynte å legge press på Baby Doc, og i februar 1986 rømte han fra Haiti sammen med kone, mor og to barn, og det aller meste av landets penger.
I 1990 forlot kona ham for en forretningsmann, og i 1994 ble han kastet ut av villaen han leide i Cannes etter at han ikke betalte husleia. Til slutt endte han blakk i en ettromsleilighet med en kjæreste som betalte husleia.
Ne Win (Burma)
Bakgrunn: Ne Wi tok makten i Burma den 2. mars 1962 gjennom et militærkupp og som leder av partiet Burma Socialist Programme Party (BSPP).
Årene som diktator: Ne Wi innførte et system som inneholdt elementer av ekstrem nasjonalisme, marxisme og buddhisme. Blant annet var planen å isolere landet helt fra resten av verden. I ti år kunne ikke utlendinger oppholde seg i landet i mer enn tre døgn, før visumperioden tidlig på 1970-tallet ble utvidet til én uke. Økonomien ble nasjonalisert, utlendinger ble utvist, politiske motstandere ble fengslet og etniske opprør ble slått hard og brutalt ned.
Protester mot regimet ble også raskt og brutalt knust, for eksempel studentprotestene i Rangoon i 1962, som endte med at titalls studenter ble skutt og drept, og hovedkvarteret til studentunionen RUSU ble sprengt i luften. Alt som et ledd i det Ne Win og Revolusjonsrådet kalte «den burmesiske vei til sosialisme».
Ne Win giftet seg til sammen fem ganger, og mistet fem barn til sammen fra disse ekteskapene. Han ble etter hvert kjent for å være svært opptatt av astrologi og numerologi, og ansatte flere astrologer som skulle gi ham råd ut ifra spådommene sine. Ryktet sier at dersom sjefsastrologen hans «så» et kommende blodbad, ville Ne Win stille seg fremfor speilet og sprute blod fra et slaktet dyr på sitt eget speilbilde. Sånn skulle han unngå å bli drept i virkeligheten.
I 1987 fikk han høre fra astrologen sin at 9 var lykketallet hans, og følgelig bestemte han at alle pengesedler heretter skullet ha tverrsummen ni eller inneholde tallet ni. Innfallet gjorde at folkets oppsparte penger ble verdiløse over natten.
Ne Win sitt vanstyre av landet fikk etter hvert særlig de utdannede klassene til å forlate landet. Ettervirkningene av dette merkes fremdeles i Myanmar. Den proteksjonistiske politikken hadde også store skadevirkninger på økonomien. Folk fikk ikke tak i grunnleggende varer, svartebørsmentaliteten herjet, og staten gikk også gradvis konkurs. I 1987 erklærte FN Burma som et av de minst utviklet landene i verden.
Slutt på moroa: Våren 1988 kom det igjen til massive demonstrasjoner mot regimet, og 23. juli gikk Ne Win av som leder for BSPP og dermed Revolusjonsrådet. Men, etter en kort «demokratisk sommer» ble han erstattet av general Saw Maung, som opprettet det om mulig enda mer brutale SLORC (State Law and Order Restoration Council). Mange mener at Ne Win figurerte i kulissene i minst ti år etter at han offisielt gikk av, men fra rundt 1998 begynte posisjonen hans å krympe synlig.
I september 2002 ble en av svigersønnene hans dømt til døden for å ha planlagt et kupp i tidligere SLORC, det som nå het SPDC (State Peace and Development Council). Dette plasserte Ne Win i husarrest fra mars 2002, og han døde 5. desember 2002, 92 år gammel. Det faktum at han hverken fikk en statlig bisettelse eller noe annen synlig oppmerksomhet, tyder på at han hadde falt grundig i unåde i Myanmar.
Litt avhengig av hvordan man regner, er det omkring 40–50 statsledere som kan regnes som diktatorer i dag, de aller fleste i Afrika og Asia, men slett ikke alle. Her er fem av de mest kjente.
Aleksandr Lukasjenko (Hviterussland)
Regnes som Europas siste diktator, etter at han i 1994 gikk til valg på å kjempe mot korrupsjon og bekjempe mafiaen i landet. Før det hadde han gjort seg bemerket ved å være den eneste i det hviterussiske parlamentet som stemte imot oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Med 41,5 % av stemmene vant han første runde av valget, og i andre runde ble han valgt til president med over 80 % av stemmene.
Han gikk til raskt til verks med å gjenoppbygge en sterk stat etter gammelsovjetisk modell, og fikk endret grunnloven. Dette ga han mer makt, men uvenner i Vesten, spesielt USA. Som seg hør og bør strakk Lukasjenko ut hånden til alle USAs uvenner, knyttet sterke bånd til Russland, tilbød hjelp til Slobodan Milosevic under krigene i Balkan, handlet med Iran, og tilbød etter hvert statsledere i Irak, deriblant Saddam Hussein og sønnene, både statsborgerskap og en trygg havn i Minsk.
De statsstøttede mediene i landet har passet på å gi Vesten skylda for alle problemer og all motgang, inkludert sportslige resultater, økonomisk uføre og utbrudd av sykdom. Siden den gang har Lukasjenko vunnet en rekke valg med god margin, de fleste av dem svært tvilsomme, og han har slått knallhardt ned på protester og opposisjon. Nå gjenstår det å se om han greier å opprettholde makten etter nok et rigget valg med påfølgende voksende opposisjon.
Kim Jong-un (Nord-Korea)
Tredjegenerasjon Kim har på sett og vis fremstått som mindre nådeløs enn sin far og farfar. Uten at det på noen måte tilsier at han er en mild diktator – rapporter fra nordkoreanske avhoppere tyder på at forholdene i landet fortsatt er horrible, og dagens Kim styrer med jernhånd. Han skal blant annet ha gitt ordre om henrettelsen av en rekke høytstående embetsmenn, blant dem sin egen onkel, og det mistenkes at han sto bak attentatet mot sin halvbror Kim Jong-nam i 2017. Jong-nam var den eldste sønnen til Kim Jong-il, og i utgangspunktet først i arverekken.
Jong-nam skal imidlertid ha havnet i unåde da han «gjorde skam på landet» ved å bli tatt i å forsøkte å snike seg inn på Disneyland Tokyo med falskt pass. Man mistenker at Jong-un så på storebroren som en trussel, og fikk ham henrettet med nervegift på en flyplass i Malaysia. I 2020 har det vært mye usikkerhet rundt Kim Jong-uns helse, og søsteren Kim Yo Jong skal ha vært den som har sittet med makten under brorens sykefravær. Diktaturet fortsetter altså å gå i arv i det plagede landet.
Bashar al-Assad (Syria)
Også i Syria har kontrollen over landet gått i arv. Bashar al-Assad fikk makten i 2000, da hans far Hafez al-Assad døde. Faren hadde vært president i landet siden 1971. Bashar jobbet som lege i den syriske hæren, og utdannet seg til øyespesialist i London. Da hans eldre bror døde i en bilulykke i 1994, ble Bashar kalt hjem til Syria. Han var nå «tronarvingen» i det såkalte demokratiet, og begynte å forberede seg på å ta over makten etter sin far.
Det ble avholdt valg etter farens død i 2000, men disse blir regnet som et spill for galleriet. Bashar al-Assad fikk da også 97,29 prosent av stemmene– et svært høyt, og merkelig spesifikt tall. Ved neste valg, i 2007, gikk det enda litt bedre: Bashar al-Assad vant med 97.6 prosent av stemmene. Etter at familien al-Assad hadde styrt landet med jernhånd i en rekke tiår, begynte folk å gjøre opprør, som en del av Den arabiske våren. Siden mars 2011 har det rast en voldsom borgerkrig i Syria, med rapporter om hyppige krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene. For sivilbefolkningen har krigen vært intet mindre enn katastrofal: Flyktninghjelpen anslår at nærmere syv millioner syrere har blitt drevet på flukt.
Nicolás Maduro (Venezuela)
Én av få gjenværende diktatorer i Latin-Amerika. Maduoro var regnet som en dyktig politiker, og startet sin presidentperiode i 2013 med solid støtte i det styrende sosialistpartiet PSUV, og vesentlig støtte i folket, spesielt blant de fattigste. Men etter at et kraftig fall i oljeprisene kastet Venezuela ut i en alvorlig økonomisk krise, ble demonstrasjoner og opptøyer stadig vanligere i landet. Nicolas Maduros grep var en diktator verdig; han avsatte opposisjonelle embedsmenn, oppløste parlamentet og etter hvert la han ned forbud for opposisjonspartier å delta i valg
Paul Kagame (Rwanda)
Kagame tok makten i Rwanda i mars 2000, og avholder valg der så mange som 97 % av innbyggerne deltar og hele 99 % stemmer på ham. Driver som de andre på lista her bred undertrykking av opposisjonelle, og har forbydd uavhengige aviser og radiostasjoner. Imidlertid har han også innført gratis utdanning, redusert fattigdommen i landet og senket barnedødeligheten med nesten 50 % i løpet av sitt styre, og han var en av generalene som var med på å ende folkemordet i landet på midten av 1990-tallet.
