blodbadet i Bergen:
Den allierte bombingen av Bergen gikk fryktelig galt
Da røyken lettet, var 63 skolebarn døde. Totalt omkom nesten 200 mennesker i den forferdelige bombingen.
Klokken var fem over ni på morgenen, 4. oktober 1944, da luftvernssirenene gikk over Bergen. Det massive bomberegnet som fulgte skulle vise seg å bli et mørkt kapittel i norsk krigshistorie.
1432 bomber ble sluppet fra 152 allierte bombefly, der målet var tyskernes ubåtbase i Norge, ubåtbunkeren «Bruno» i bydelen Laksevåg.
Etter at bombene hadde stilnet, og røyken lå tett igjen over Bergen, var 200 døde, 63 av dem skolebarn ved Holen skole.
Advarte mot bombing
Historien om den allierte bombingen av Laksevåg, og det tragiske utfallet, var i mange år en dårlig skjult hemmelighet. I den grad den ble snakket om, ble det gjerne sagt at den var nødvendig for å nøytralisere de fryktede tyske ubåtene som terroriserte Nordsjøen og den nordlige delen av Atlanterhavet.
Synet av hjemvendte ubåter etter vellykkede tokt, som ble tatt imot med blomster og champagne i Bergen, provoserte både lokalbefolkning og allierte styrker Imidlertid er det lite som tyder på at bombingen var ønskelig eller nødvendig.
Til og med de som utførte bomberaidet, RAF Bomber Command, skal ha advart mot bombingen. Deres analyser viste at de mest sannsynlig ikke ville oppnå hensikten med bombingen, å ødelegge bunkeren og hindre den i å være en base som kunne brukes som utgangspunkt for en ny ubåtoffensiv.
I tillegg var ikke ubåtene en like stor trussel for britiske og allierte skip som de hadde vært i begynnelsen. Bare i 1941 senket Hitlers ubåter seks millioner tonn av handelsflåten som sto for forsyninger til den allierte krigføringen.
Våren 1943 greide imidlertid de allierte å knekke mye av ubåtvåpenet, og i 1944 hadde ny teknologi, både på fly og skip, gjort at trusselen var langt mindre. I tillegg var RAFs erfaring fra tidligere angrep på lignende ubåtbaser rundt Biscayabukta, at det var nærmest umulig å ødelegge slike baser.
Ikke veldig presis presisjonsbombing
Etter tapet av franskekysten, og på grunn av den omfattende bombingen av havnebyene Kiel og Hamburg, var Bergen en viktig base for Nazi-Tyskland, men det var likevel ingenting som tydet på at de planla noen ny stor ubåtoffensiv.
Tross stor intern motstand, satte altså bombingen i gang om morgenen 4. oktober 1944. De allierte opererte med to strategier for bombeangrep, den ene som i alle hovedsak ble brukt i Tyskland, var ren teppebombing - ødelegg alt i et bestemt område, mens den andre var presisjonsbombing mot et nøye utvalgt mål.
I Bergen var det aldri noen tvil om at det måtte bli det sistnevnte. Imidlertid var ikke presisjonen på denne tiden bedre enn at man regnet med et slingringsmonn på 600 meter i diameter.
Katastrofen var et faktum
Den tyske ubåtbasen lå midt i bebyggelsen av Laksevåg, med boliger og næringseiendom innenfor denne sonen. Enda verre var det imidlertid at det gjorde også Holen barneskole, med 350 elever.
De engelske bombeledelsen var utstyrt med gode kart over bydelen, angrepet ble utført på dagtid, og sikten var god da flyene kom inn over Bergen. Imidlertid skulle røyken fra de første bombene gjøre at den raskt ble langt dårligere, og i løpet av dagen ble flere bomber sluppet over sivilt område.
På Holen skole hadde de fleste av barna gjemt seg i kjelleren, men hele tre bomber traff direkte på skolen, og 63 barn ble drept. Kleivdals lærfabrikk og Iversens bøttefabrikk ble også truffet, med 42 døde som resultat. Til sammen ble 193 sivile drept av den allierte bombingen, 180 ble alvorlig skadet og 600 ble husløse.
En av Norges største enkeltkatastrofer var et faktum.
Britene rapporterte hjem om at bombingen hadde vært en suksess, "very accurate", men bare noen få dager senere var ubåtbunkersen igjen i bruk, og arbeidet fortsatte som før. Ubåtbasen var virksom helt til krigens slutt, tross flere etterfølgende forsøk på å ta ut ubåtbasen.
Et av dem fant sted om natten 29. oktober samme år, der et av bombeflyene endte med å slippe ti bomber over bydelen Nøstet for å unngå å styrte i Bergen sentrum med bombelasten. Her døde ytterligere 43 uskyldige nordmenn.
Motstandsbevegelsen visste ingenting
Etter krigen ble altså bombingen til en stor grad omtalt som nødvendig og viktig for å bekjempe den tyske ubåtflåten, og den offisielle og etablerte sannheten var at de tragiske hendelsene først og fremst var okkupantenes skyld.
Kong Haakon hadde til og med antydet at tyskerne hadde brukt sivile som "skjermbrett" for sin virksomhet, og daværende kronprins Olav sa at bombingen hadde vært nødvendig for å få en hurtigst mulig slutt på krigen.
Det var ikke rom for kritiske spørsmål, eller andre virkelighetsbeskrivelser enn den offisielle, og i mange tiår måtte overlevende og etterlatte kjempe for erstatning.
Dette har selvsagt gitt grobunn for mange spekulasjoner, og i sin bok Allierte i 2007, gikk Vibeke Løkkeberg så langt som å hevde at Milorg visste om angrepet, og til og med tok barna sine ut av skolen på den aktuelle dagen.
Dette er imidlertid senere avvist, blant annet av en gruppe historikere og journalister i Bergen, som har etterfulgt og gjennomgått tusenvis av sider med dokumentasjon. Der står det svart på hvitt at ingen i den norske motstandsbevegelsen visste noe om angrepene, og da de etter den første bombingen ba om å bli varslet på forhånd ved neste angrep fikk de beskjed om at det kom ikke på tale.
Ingen betydning for krigens gang
Imidertid hadde heller ikke bombingen noen spesiell effekt på krigen, den ødela ingen installasjoner og forkortet slettes ikke krigen på noen måte, og verken norske motstandsfolk eller RAF Bomber Command som utførte angrepene ønsket dem.
"Vi hadde lange og grundige drøftinger, men til slutt kom vi fram til at angrepene mot Laksevåg ikke hadde noen betydning for krigens gang. De hadde minimal effekt på den tyske aktiviteten. Vi har også dokumentert at "Bomber-Harris" (Artur Travers Harris, leder for RAF Bomber Command) ikke ville bruke sine ressurser på disse angrepene", fortalte statsarkivar Yngve Nedrebø til Vi Menn i 2014.
Han var med i gruppen som gjennomgikk dokumentasjonen om angrepet på Laksevåg.
Den største feilen i ettertid er det nok imidlertid den norske stat og de statlige byråkrater som har stått for. De overlevende ble ikke godtatt som krigsofre av Rikstrygdeverket og NAV, der vurderingen var at "bombingen ikke var nok til skape dype nok traumer til å gi grunnlag for erstatning".
Først i juni 2005 vant tre tidligere elever ved Holen skole fram da de gikk til sak mot Rikstrygdeverket, og fikk annerkjennelse for det de hadde vært gjennom.
Kilder: Bombemål S/N 102 Bergen(de allierte bombeangrepene på Laksevåg i 1944 og 1945) av Yngve Nedrebø, Vi Menns digitalarkiv og Bergens Tidende
