Togsprengerne fra Mjøndalen i 1943 ble ikke hedret før i 2016. Det var én stor grunn til at sabotasjen ble fordømt
To tyske soldater ble drept under sabotasjen mot jernbanen i Mjøndalen i 1943. Milorg tok avstand fra aksjonen, og kalte den uansvarlig. For bak aksjonen sto den kommunistiske motstandsgruppen Osvald.
Hele togsettet ble forvandlet til en skrothaug. Tog 509 lå slengt i, rundt og utover skinnegangen og i skråningen ned mot Drammenselva. Én vogn lå ute i elva.
Fullt kaos rådet i høstmørket sent på kvelden 7. oktober 1943. En dynamittladning under skinnene hadde forvandlet en kurve på Sørlandsbanen, to kilometer øst for Mjøndalen, til en dødsfelle. Noe slikt hadde aldri tidligere skjedd i Norge.
Vognen som havnet ute i elva lå ganske nær bredden. Taket var slått av. Det var årsaken til at de 75 soldatene i vognen greide å redde seg i land. To tyske soldater ble drept, fem tyskere hardt såret og 30 lettere skadet. To sivile nordmenn ble også skadet.
Toget var egentlig forbeholdt tyske militære. 250 tyske offiserer og menige soldater var fordelt på fire vogner. Men sivile nordmenn var likevel om bord – i en egen passasjervogn. Det var fast rutine at tog 509 hadde med en vogn med norske sivile.
Vognen som gikk nærmest lokomotivet, var med for å forebygge sabotasje.
Les også (+): Nazienes glemte nakenfester endte i fiasko
Presset drammensere til å ta avstand fra sabotasjen
Kommunistjakt siden 1933
Noe av svaret på hvorfor det ikke kom noen bauta over togsabotasjen på Ryghkollen før i 2016, finnes i den nye boken «Forfulgt av staten – den nådeløse jakten på norske kommunister».
Allerede i mars 1933 gikk politiet målrettet til angrep på kommunistene som møtte frem til den første antinazistiske demonstrasjonen i Norge. Jakten på røde nordmenn skulle fortsette med full kraft gjennom verdenskrigen og langt inn i vår tid. Alle midler var tillatt.
Forfatter Alexander Wisting avslører hvordan mektige menn i Arbeiderpartiet, fagforeninger, politi og forsvar systematisk bekjempet lovlig politisk virksomhet og kneblet opposisjonen gjennom forfølgelse og overvåkning.
Under krigen var kommunisten Asbjørn Sunde fra Horten uenig med kreftene i hjemmefronten som ville gå stille i dørene i frykt for represalier mot sivile. Jo mer synlige aksjoner, desto verre ble følgene. For Sunde var det motsatt: Det var slik man rekrutterte kampvillige menn og fikk bundet opp tyske tropper. Bare på den måten ville norsk motstand ha betydning for den sovjetiske overlevelsen på Østfronten, mente han.
Sunde mente at man måtte vise okkupantene at det fantes en vilje til motstand. At norske sabotører kunne ramme Tyskland med våpen på tvers av London-regjeringens passive linje. Sunde hadde krigserfaring fra Spania der han kjempet i De internasjonale brigadene – på antifascistisk side – mot troppene til general Franco og hans allierte Italia og Tyskland.
Under 2. verdenskrig sto Osvald-gruppen bak til sammen 39 sabotasjeaksjoner. Fra 1942 tok Sunde også på seg virkelig «dirty work» for Asbjørn Bryhn i hjemmefrontens politigruppe 2 A: Likvidasjoner, særlig av norske politifolk som hadde brukt sadistiske metoder i tjenesten.
Asbjørn Sunde ble dekorert med den norske Deltakermedaljen for sin innsats. Sovjetunionen kvitterte med «Medaljen for seier over Tyskland i den store Fedrelandskrigen».
I motsetning til Milorg-karene og Kompani Linge, kunne ikke Sunde dra nytte av motstandskampen inn i en sivil karriere. Han sto økonomisk på bar bakke.
Mulighetene de andre ble tilbudt innen Forsvaret eller staten, fikk ikke Osvald-gruppen. Asbjørn Sunde og hans menn var fremmede fugler som ingen ville ta i.
Tyskerne og norske nazister raste. Også Milorg-ledelsen og regjeringen i London reagerte skarpt mot sabotørene.
Tyskerne presset flere kjente drammensere til å ta avstand fra sabotasjen i et opprop som ble trykket i Drammens Tidende. Over 1000 mennesker skrev under på henstillingen om «å avholde seg fra den slags handlinger, som kun vil føre til sorg for byens og distriktets befolkning».
– Aksjonen på Ryghkollen var vellykket, fordi den var så hardtslående og presist utført. Sabotørene slo til mot en tysk troppetransport på vei mot Kristiansand. Dette var et direkte anslag mot Deutsche Wehrmacht, selve kjernen i okkupasjonsmakten, sier historiker Lars Borgersrud til Vi Menn.
– Derfor vakte aksjonen mye oppsikt. Den fikk også stor betydning som et veiskille i motstandskampen, sier han.
Forskeren har særlig fordypet seg i venstresidens motstandskamp i Norge under 2. verdenskrig.
Men der og da var det blodig alvor. Okkupanten viste jernneven. Gestapo skapte frykt og terror i Nedre Eiker i sin jakt på sabotørene. 63 tilfeldig utplukkede mennesker ble arrestert. Fem ble skutt på ordre fra Reichskommisar Josef Terboven.
Fant aldri sabotørene
«De dødsdømte har ved sin holdning tidligere entydig lagt for dagen at de tilhører de kretser som åndelig og politisk bærer ansvaret for at en så feig og avskyelig handling kunne forøves», kunne man lese i den nazi-kontrollerte pressen.
Mange andre ble sendt til tyske og norske fangeleirer. Der måtte de være resten av krigen.
Gestapo fant aldri noen av de fire sabotørene, og tydde til represalier overfor uskyldige mennesker i stedet.
Overgrepene mot folk hvis eneste forbrytelse var at de befant seg i samme bygd da det smalt, førte etter hvert til store forandringer i holdningene til motstand i Norge.
Les også (+): Dødsveien i Troms: Fangene måtte spise sine døde kamerater
Stakk av i robåt
Lars Borgersrud og Ulf Normann Olsen har skrevet boken «Ryghkollen, et øyeblikk av krigen» – utgitt i høst på forlaget Tom & Tom.
Ulf Normann er sønn av sabotøren Normann Olsen fra Mjøndalen. Sammen med Reidar Øen og Ivar Eriksen stakk han av over elva i en robåt etter å ha plassert tennsatsen, en halv time før toget kom. Fjerdemann, Roar Stub Andersen, løp i retning Konnerud.
De fire inngikk en taushetspakt. Derfor er det ingen personlige beretninger i boka.
Lot seg ikke styre av trusler fra makthaverne
Stikk i strid med hva tyskerne ønsket å oppnå, fremsto nå sabotasjer som det eneste virksomme kampmidlet man hadde igjen. Og det bare ett år etter at Gestapo hadde lyktes med å rive opp deler av motstandsbevegelsen.
Stor uenighet om veien videre hadde splittet frihetskjemperne.
Tre grupper utkrystalliserte seg: Kommunistinspirerte sabotører, britene og deres allierte i Norge samt meningsfeller med disse.
Noen mente at man måtte ligge lavt. Den regjeringsgodkjente hjemmefronten forsøkte å stoppe sabotasje og militære angrep på okkupasjonsmakten. Milorg hadde rett og slett forbudt sabotasje.
Mot dette sto aktivistiske grupper som mente at det måtte gjøres mer enn å bare protestere og vise holdning. De mente at det måtte slås hardere til mot okkupantene. Disse gruppene var også en del av hjemmefronten, men hadde ellers ganske forskjellig tilhørighet.
Fellesnevneren var at de ikke lot seg styre av trusler fra makthaverne – eller intriger innenfor og utenfor regjeringsapparatet i London og Stockholm.
Delte meninger om sabotasjen
Idyllen blant «gode nordmenn» ble på mange måter sprengt med skinnegangen i Mjøndalen 7. oktober 1943.
Flere lokale Milorg-ledere sto resten av sitt liv fast ved på meningen de tilkjennega den gangen – om at togsprengningen var uansvarlige menneskers verk.
– Det var svært delte meninger om sabotasjen, ikke minst lokalt, sier historiker Lars Borgersrud.
Norge var tross alt et veldig fredelig land mens det raste en voldsom krig på Østfronten.
− Tyskerne kunne derfor bruke Norge som et sted hvor soldatene kunne hvile og spise seg opp, før de sendte dem tilbake til fronten.
Tyskernes krigføring bidro til at norske fabrikker, gruver, landbruk og fiskerier produserte for fullt. Arbeidsledigheten forsvant. Folk tjente gode penger fordi tyskerne betalte godt.
− Det var naturlig at eiendomsløse arbeidere så annerledes på sabotasje enn advokater og finansfolk som eide de fabrikkene som var truet. Den kontrasten ligger til grunn for at togsabotasjen ble så omstridt, sier Borgersrud.
Les også (+): Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller
Var redd sabotasjen ville ødelegge motstandsviljen
– Togsprengningen rett utenfor Mjøndalen var slik motstanden mot nazismen var i andre land. Hendelsen ble et varsel om hvordan krigen ville fortsette – enten man ville eller ikke. Folk måtte ta et standpunkt. Aksjonen utfordret og inspirerte, sier Borgersrud.
Den viste at militær motstand var mulig, og at det gikk an å oppnå resultater, selv om man var dårlig utstyrt, sier han.
Men blant andre deler av motstandsbevegelsen var begeistringen fraværende:
– De første reaksjonene fra den borgerlige hjemmefronten var krakilske. Hjemmefrontfolkene hadde ikke glemt henrettelsene etter unntakstilstanden i Oslo i 1941 og Trondheim i 1942 og Telavåg-tragedien. De spådde at represaliene ville ødelegge motstandsviljen, og at store samfunnsverdier ville forsvinne i dragsuget fra en uforsonlig krig i landet, sier historikeren.
− Det viste seg ikke å stemme. Hopper vi frem til 1944, var aktiviseringen av motstanden i ferd med å bryte gjennom på bred front. Da ser vi at gisselskytinger hadde mistet mye av sin effekt, sier han og viser til at enda flere gisler ble skutt etter Milorgs likvidering av lensmann Arthur Horgen i Krokstadelva i 1944 og av statspolitisjef Karl A. Marthinsen i Oslo i 1945.
Kampviljen økte
– De siste månedene av krigen måtte Milorg også gå over til aktiv motstand. Det skjedde ikke fordi de ønsket det, men fordi kampen mot tyskernes arbeidsmobilisering ikke ga dem noe valg. Dessuten var det stor fare for å miste initiativet overfor den kommunistiske hjemmefronten, mener Borgersrud.
− Da økte kampviljen til tross for alle trusler om represalier. På slutten av krigen åpnet Milorg helt opp for sabotasje. Da mistet truslene om represalier all kraft, sier Lars Borgersrud.
Likevel tok det 43 år før en bauta ble reist til minne om togsprengningen i Mjøndalen. En grunn var at rivaliseringen mellom ulike motstandsgrupper hang i.
En annen årsak til at det tok så lang tid å hedre sabotørene, var den intense jakten på kommunister i Norge etter krigen.
Tok lang tid før kommunistenes krigsinnsats på norsk jord ble anerkjent
Bedre ble ikke situasjonen av at lederen av selve aksjonen, Asbjørn Sunde, motstandsmannen med dekknavnet Osvald, i 1954 ble dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjet.
– Dokumenter jeg fikk tilgang til på 1990-tallet fra arkivet til overvåkningspolitiet, viste at saken mot Asbjørn Sunde var politisk rigget. Man hadde et akutt behov for en spionsak, og misbrukte miljøet rundt sabotørene, sier Borgersrud.
– Materialet viste at saken var bestilt av regjeringen. Men alt dette kunne jo ikke vanlige mennesker vite. De forholdt seg til det de leste i avisene, sier han.
Han mener at kommunistjakten og den kalde krigen gjorde at det tok så lang tid før kommunistenes krigsinnsats på norsk jord ble anerkjent.
Les også (+): De tre Milorg-gutta var omringet av 49 tyskere under ledelse av sjefen for Gestapos mest fryktede avdeling
