SOLINGENS HISTORIE:
Jo blekere, jo bedre var moten. Så skjedde det noe
Folk smurte seg inn med livsfarlige stoffer for å holde seg blekest mulig. En tilfeldighet gjorde at synet på solen endret seg. Moteikon har fått mye av æren.
Solfylte, myteomspunne Cannes på den franske middelhavskysten for knappe 100 år siden. Året er 1923, den 40 år gamle Gabrielle Bonheur Chanel – eller «Coco» Chanel, som hun er mer kjent som – nyter sommerferien, med båtliv og bobler i glasset. Hun vokter seg vel for ikke å sitte direkte i solen. Blek skal huden være. Jo blekere, jo bedre. Slik er moten.
En dag blir hun invitert med ut på en yacht. Vinden er sval, og hun merker ikke at solen tar godt der ute på det asurblå havet. Hun skåler, smiler – og skåler igjen: Det er mange som løfter glassene mot henne. Ikke så rart, hun er berømt og omsvermet. En motedronning. Ja, ikke bare det: Et par år tidligere lanserte hun også sin egen parfyme, Chanel No. 5, laget av håndplukkede blomster fra Provence. Alt hun rører ved, blir suksess, og alt hun foretar seg, blir til trender.
Etter hvert blir hun søvnig der ute på yachten. Hun prøver å skjule et gjesp. Men øyelokkene blir tyngre og tyngre, hun lener seg bakover – og sovner.
Hvor lenge hun blir liggende slik, ubeskyttet mot solen, forteller ikke historien noe om. Uansett – det er lenge nok til at strålene setter sine spor i huden.
Les også: Dette betyr solfaktor-tallene
Da yachten ankrer opp i Cannes, og Coco Chanel går i land, snur folk seg om mulig enda mer etter henne enn vanlig, og en mumling brer seg: Se – hun er ikke blek lenger! Hun er brun! Det er den nye trenden!
Coco, som tidligere hadde fått kvinner over hele verden til å kaste korsettet, får nå de samme til å kaste hatter, hansker og lange kjoler – for så å la solen skinne på kroppen. For slik Coco er, slik vil alle andre være også.
Les også: (+) Test av fjellsko for folk flest
En blek dronning
At det skjedde nettopp her, er ikke overraskende. Côte d'Azur, asurkysten, var for lengst et samlingssted for fiffen. Men i begynnelsen skygget de bokstavelig talt unna det som denne kyststripen i dag er mest berømt for: Sol, sand, strand og sjø. Det var om å gjøre å være blek. Jo blekere, jo bedre. Det var et bevis på at man ikke trengte å arbeide utendørs.
Den første fiffen som kom hit, tilhørte det engelske aristokratiet. Og det var vinterhalvåret som var å foretrekke. Årsaken var selvfølgelig den behagelige temperaturen. Nice ble etter hvert sentrum for disse fornemme «klimaflyktningene». Promenadegaten i byen ble da også etter hvert oppkalt etter de utenlandske gjestene: «Promenade des Anglais», «Engelskmennenes promenade».
Og da den engelske dronning Victoria satte kursen hit, tok det helt av: Da fulgte alle som følte seg betydningsfulle, etter. Det var også klimaet som brakte Victoria hit, hun trengte regelmessige avbrekk fra det kalde, grå og tåkete England. Hun kom hit første gang i 1882, drøyt 60 år gammel.
Da slo hun seg riktig nok ned i La Mortola i Ventimiglia, rett over grensen til Italia. Men neste gang hun kom til området, holdt hun seg på den franske siden av grensen, i Cannes. Noen år etter det igjen søkte hun seg noen mil innover i landet, til parfymelandsbyen Grasse, før hun igjen orienterte seg ned mot kysten, denne gangen til Nice.
Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Skjulte seg for solen
Når Dronningen var ferdig med dagens plikter (som regel i god tid før lunsj), ga hun tegn til den indiske tjeneren sin, som straks spente vognen til eselet Jacquot, før han hjalp til med å dytte dronningen på plass opp i kjerren. Deretter ble hun kjørt hit og dit, alt etter hva været og humøret tilsa (og hvor fristende invitasjonene til dagens lunsjer og middager fortonte seg).
Det lille følget må ha vært litt av et syn langs kysten. Men himlet franskmennene over det de så, og snakket de nedsettende om henne når hun ikke hørte dem? Nei, dronning Victoria var høyt elsket. Hun viste lokalbefolkningen stor respekt, hun verdsatte lokale tradisjoner og satte oppriktig pris på oppholdene her.
Hun skjulte seg ikke for noen – bortsett fra for solen – og gjerne under en beskyttende parasoll og med store kjoler og hatter – for sikkerhets skyld.
På den måten forble dronningen blek, blekere enn de aller fleste. Det er forresten derfor det sies at de kongelige har blått blod: Siden de var så bleke, ble blodårene ekstra synlige. Og de er blå, ikke sant …?
De kongelige var i høyeste grad klar over sunnheten som kom med solen. Og de visste at de livgivende strålende kunne helbrede sykdommer. Men å gå ut og sette seg under solen …? Nei, det sømmet seg ikke. John Harvey Kellogg (han med Corn Flakesen) sendte for øvrig en glødelampe han hadde funnet opp, til tåkens hjemland, England, der den ble tatt i bruk på Buckingham Palace for å kurere Kong Edwards podagra.
Livsfarlige metoder
Selv om solen gjorde godt, var det skyggen som gjaldt. Og syntes de privilegerte at de ikke ble bleke nok av å oppholde seg innendørs, ja, så kunne de alltids gjøre seg ytterligere blekere, for eksempel ved å legge på en ansiktsmaske av knuste eggeskall. Om det hadde noe for seg? Ja, det er i hvert fall ikke utenkelig, ulike kjerringråd skal ha det til at i hvert fall klær blir bleket ved å tilsette knuste eggeskall i vaskevannet, så hvorfor ikke huden …?
Bruk av eggeskall var i hvert fall en harmløs form for behandling. Da var det langt verre med en del av de andre metodene som ble tatt i bruk for å holde all naturlig farge unna.
Pudder med livsfarlige mengder bly, for eksempel. At man var nær ved å svime av når man kostet det på seg, var prisen man måtte betale for skjønnheten. At disse fornemme kvinnene i tillegg var buret inne i et korsett av jern- og hvalspiler, og knapt klarte å trekke pusten, gjorde ikke situasjonen særlig mye bedre.
Les også: Fire fantastiske turer i norske fjell
Smurte seg inn med kvikksølv
Hadde man vært uforsiktig og fått farge i ansiktet, fantes det også en annen måte å komme ut av knipen på: Å smøre seg inn med kvikksølvsalve. Denne salven kunne man virkelig stole på, den fjernet all antydning til farge – inkludert fregner.
For å beholde den hvite huden kunne man også gå til anskaffelse av Neigeline, en krem spesielt designet for kvinnens hud (neige er snø på fransk). Den ble markedsført med at den var absolutt giftfri – så visse fremskritt ble gjort.
Ville man unngå brunfargen og samtidig unngå alle tvilsomme medikamenter, var det lurest å kle godt på seg før man dristet seg utendørs. Jo mer solen skinte, jo mer klær. Vi ser det på maleriet Sur la plage – På stranden – som er gjengitt på denne siden, malt av den franske maleren Édouard Manet i 1873. Ser det behagelig ut? Nei, ikke spesielt. Ser det varmt ut? Ja, i høyeste grad.
Men så kom altså Coco Chanel og snudde opp ned på alt sammen. Og der hvor fiffen befant seg, der var også pressefotografene. Og da Coco viste seg med sin solbrune kropp i Cannes, konkurrerte blitslampene med solen der oppe på himmelen, og straks spredte bildene av henne seg til aviser, blader og magasiner over hele verden.
I løpet av de snart hundre årene som har gått siden den gang, er historien om Coco og båtturen blitt fortalt en lang rekke ganger. Og den finnes i en mengde ulike varianter.
Nøyaktig hva som skjedde, er det derfor ingen som lenger vet. Men essensen i den er det ingen tvil om: At det var Coco Chanel som over natten, eller rettere sagt i løpet av en solfylt dag ved Middelhavet – gjorde at kvinner som fulgte moten, nå ville ut i solen og la de livgivende strålende gi kroppen energi og huden glød.
Les også: 10 fine strender i Norge
Første solkremen
En kar som fulgte nøye med på motebildet, og derfor hadde øynene konstant festet på den sørfranske rivieraen, var motedesigneren og parfymemakeren Jean Patou. Da han så hvordan den gylne hudfargen plutselig var siste skrik, skjønte han umiddelbart at det alle disse menneskene nå trengte, var en solkrem.
Sa han det høyt? Nei, han sa det ikke til en levende sjel. Gikk han hemmelighetsfull og med raske skritt inn på laboratoriet? Ja, det var nettopp det han gjorde. Jean Patou brukte den aller fineste oljen, som han tilsatte ekstrakter fra blant annet narsisser og appelsinblomster. Og resultatet – som altså ble verdens første solkrem – fikk navnet «Huile de Chaldee», «Olje fra Chaldee». Chaldee, eller Chaldea, var et område i oldtidens Babylonia, blant annet kjent for sine kvinnelige skjønnheter, hvis hud hadde en farge av gyllent rav …
I motsetning til mange av sine kolleger overlevde Jean Patou til og med krakket på slutten av 1920-tallet – takket være den store etterspørselen etter det han produserte av parfymer og kremer.
Les også: Stor test av innholdet i solkrem til barn
Solbrent i alpene
Fra stranden i Nice og Cannes kan vi på klarværsdager se opp på alpene. Så la oss ta med oss nødvendig turutstyr og gi oss tindebestigningen i vold. Det er mange daler og fjelltopper vi skal forsere før vi kommer til fjellet, som spiller en viktig rolle i den videre handlingen i solingens historie. Og årene går: Krakket i 1929 er over, og de harde 30-årene som fulgte, nærmer seg endelig sin avslutning.
Vi skal helt opp på den høyeste fjelltoppen i Vorarlberg, på grensen mellom Sveis og Østerrike. Her var det at kjemistudenten Franz Greiter kom i 1938. Og han ble ganske raskt klar over én ting: Om solen tar godt nede ved kysten, er det for ingenting å regne mot hvordan den tar her oppe i høyden. Hvordan han merket det? Han ble heftig solbrent, selvfølgelig. Det var da, mens huden sved og var flammete, at tanken slo ham: Det verden trenger, er en solkrem som ikke bare gjør at du blir enda brunere, men som også beskytter deg mot strålene.
Siden han snart var ferdig utdannet kjemiker, hadde han absolutt forutsetninger for å kunne mikse sammen en dugelig blanding. Men det skulle vise seg å være en krevende øvelse å lage en krem som virket. Hadde det ikke vært for hjelpen han fikk av sin kone Marga, som var kosmetolog, er det ikke sikkert han hadde lyktes i det hele tatt. Men så – Eureka! – i 1946 kunne han lykkelig konstatere at blandingen han nå hadde smurt på kroppen, gjorde at han ikke fikk antydning til solbrenthet når han satte seg ute. Samtidig fikk han den ettertraktede gløden i huden.
Den første kremen med solfaktor kom på markedet og ble straks populær, noe den fremdeles er. Den fikk for øvrig navnet etter der Franz Greiter var blitt solbrent noen år tidligere, den 3312 meter høye fjelltoppen Piz Buin.
Høyfjellssol
Selv om Franz Greiter gjorde det mulig å ligge i solen uten å bli brent, var det fremdeles mange som droppet all form for beskyttelse. Det var om å gjøre å bli så brun som mulig. Og hva var da mer effektivt enn å rigge seg til på et liggeunderlag av aluminium? Kokosnøttolje og jordnøttolje var også vanlig å smøre seg inn med for å få maksimalt ut av solstrålene.
Og hadde man ikke naturlige solstråler å ligge under – ja, så dukket det opp erstatninger for dette også: Høyfjellssol og hjemme-solarium kom på moten. Førstnevnte hadde gjerne en ultrafiolett pære. Ulempen var at den fort kunne resulterte i smertefull forbrenning – i verste fall hudkreft. Men én fordel hadde høyfjellssolen, den var lett å bli kvitt. Hjemme-solariet, derimot, la gjerne beslag på et halvt rom, men alt for skjønnheten!
Markedet for kremer og oljer syntes også umettelig. Noen lovet maksimum beskyttelse fra soloppgang til solnedgang, andre lovet brun hud i løpet av få sekunder. På 1960-tallet gjorde nemlig brunkremen sitt inntog og fikk sin menighet, den også. Også pilletrillerne så sitt snitt til å tjene noen ekstra kroner. Et av merkene het «El Bronze» og ble markedsført under slagordet «Brun uten soling».
Så hva hadde skjedd dersom Coco Chanel ikke hadde kjent at øyelokkene ble tunge, sovnet under båtturen utenfor Cannes og bidratt til at en hel verden ville se ut som henne – brun og gyllen? Kanskje hadde vi fremdeles tilbrakt de solfylte sommerdagene bak parasoller, hatter og metervis av stoff? Hvem vet …?
Kilder: Klassekampen, The Guardian, nrk.no, adressa.no, jeanpatouperfumes.blogspot.com, nicerendezvous.com og pizbuin.com.
