DE BLÅ SIDENE

En slektning flyttet inn og vi innledet et hemmelig forhold

Vi elsket hverandre. Men hva ville folk rundt oss si, hvis forholdet ble kjent?

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: gettyimages.no (Illustrasjonsfoto)
Sist oppdatert

Jeg husker første gang det skjedde. Men hvor­for hun plut­se­lig kys­set meg på mun­nen, hus­ker jeg ikke. Jeg gjen­gjeld­te kys­set, og det var­te en evig­het.

Men la oss ta dette fra begynnelsen. Åshild og jeg var like gamle og tremenninger. I barndommen var vi bestevenner, selv om vi bodde langt fra hverandre.

Vi gledet oss til hver sommerferie, for da var det alltid fint vær, og vi skulle møtes. I slekten vår var tradisjon for å møtes på et fast sted hver sommer.

Alle hadde ikke anledning til å komme hver gang, men Åshilds og min familie var stort sett på plass. Våre respektive foreldre var gode venner og gledet seg like mye som Åshild og meg til å treffes.

Jeg husker første gangen vi skulle feriere på denne måten. Åshild var for meg bare en bekjent, et fjernt minne fra uendelig mange familiesammenkomster.

Jeg kommer for alltid til å huske øyeblikket da jeg svett og lei krabbet ut av baksetet på familiens bil etter en lang reise denne sommeren, og ble møtt av en smilende Åshild. Hun kom rett mot meg, ga meg en lang klem og sa glad: «Så godt å se deg!» Jeg ble helt satt ut og fikk bare mumlet frem et knapt hørbart takk.

Vi fant tonen med en gang og hang sammen gjennom hele ferien. Vi ble bestevenner, og jeg nøt hvert øyeblikk sammen med henne. Flere sommerferier kom og gikk, og jeg gledet meg til hver gang vi skulle møtes.

Da alt end­ret seg

Det året jeg fyl­te 20, for­tal­te mam­ma en dag at Ås­hild skul­le flyt­te inn og bo hos oss, i hvert fall for en stund. Jeg føl­te en ki­ling i ma­gen, og jeg hus­ket at fø­lel­sen både over­ras­ket og be­kym­ret meg.

Det var ak­ku­rat den sam­me ki­lin­gen som jeg had­de kjent den gan­gen jeg fikk mitt før­s­te kyss, av en jen­te i klas­sen. Så hvor­for kom denne samme ki­lin­gen ved tan­ken på Ås­hild?

Hun had­de fått stu­die­plass på uni­ver­si­te­tet på hjemstedet mitt og ville spa­re ut­gif­ter ved å låne et rom i kjel­le­ren vår. Det var helt i or­den for meg. Jeg bod­de fort­satt hjem­me hos foreldrene mine av samme grunn, for­di jeg stu­der­te på det sam­me uni­ver­si­te­tet.

Før­s­te nat­ten med Ås­hild i hu­set, sov jeg ikke. Rom­met mitt var rett over hen­nes, og jeg ble liggende og fun­dere. Had­de jeg fø­lel­ser for henne, ut­over et rent venn­skap? Hvor gikk egent­lig gren­sen mel­lom venn­skap og kjær­lig­het? Tenk­te Ås­hild også på det­te?

Jeg nøt å til­brin­ge da­ge­ne sam­men med Ås­hild, både hjem­me og på uni­ver­si­te­tet. Fredag kveld, et­ter at før­s­te stu­die­uken var fer­dig, ban­ket det på dø­ren min.

Jeg satt med ho­det i pen­sum, så sy­net av en smi­len­de Ås­hild med en flas­ke vin i den ene hånden og to glass i den andre, var vel­dig vel­kom­ment.

Hun skrav­let og skrav­let, det var man­ge nye inn­trykk som måt­te for­mid­les, og jeg hør­te in­ter­es­sert på henne.

Jeg var helt hen­gitt, fak­tisk.

Hvor­for hun plut­se­lig kys­set meg på mun­nen, hus­ker jeg ikke. Jeg gjen­gjeld­te kys­set, og det var­te en evig­het.Hun for­tal­te at hun had­de tenkt på det­te len­ge. Jeg del­te også tan­ke­ne mine, og det var som om hund­re tonn ble fjer­net fra skuld­re­ne mine.

Fra det­te øye­blik­ket var vi kjæ­res­ter. At vi var i slekt, var bare en tek­ni­ka­li­tet. Fø­lel­ser gikk foran for­nuft. Vi til­brak­te hele nat­ten sam­men.

Da­ge­ne og uke­ne gikk, og vi var sam­men hele ti­den. In­gen re­ager­te på at Ås­hild be­søk­te meg på rom­met om­trent mitt hver kveld, for for­eld­re­ne mine viss­te at jeg hjalp henne med stu­di­e­ne. Men det var bare de­ler av sann­he­ten.

På ut­si­den av rom­met mitt var vi ven­ner og tre­men­nin­ger, inne på gut­te­rom­met var vi kjæ­res­ter og els­ke­re. At vi var i slekt med hverandre, dis­ku­ter­te vi fak­tisk ald­ri. Men si­den vi ikke viss­te hvor­dan folk rundt oss ville re­age­re, holdt vi for­hol­det helt hem­me­lig.

Les også (+) – Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!

Det sto­re spørs­må­let

Jeg var lyk­ke­lig og glad hver gang jeg var sam­men med Ås­hild, og tan­ken på gif­ter­mål duk­ket plut­se­lig opp. Hvor­for ikke?

Folk som var så glad i hverandre som det vi var, giftet seg jo stadig vekk, uten at noen hevet et øyenbryn. Jeg føl­te at det var det enes­te ret­te.

I lø­pet av stu­die­ti­den had­de vi fått vår egen fa­vo­ritt­re­stau­rant, hvor in­gen and­re i fa­mi­li­en el­ler om­gangs­kret­sen vår plei­de å gå.

Det var vår «fri­plass», hvor vi kun­ne sen­de hver­and­re lan­ge, flør­ten­de blikk og være ekte kjæ­res­ter, uten å risikere å støte på noen vi kjente. Det per­fek­te sted for et frie­ri.

Pla­nen had­de jeg klar. Jeg had­de be­stilt vårt fas­te bord til sankt­hans­kvel­den, årets mest ro­man­tis­ke kveld. Et­ter at vi had­de spist, skul­le jeg unn­skyl­de meg for å gå på toa­let­tet.

Når jeg kom til­ba­ke, skul­le hun sit­te og smile sitt vak­rest smil, og jeg skul­le gå ned på kne. Hun skul­le le, hol­de hen­de­ne over an­sik­tet sitt mens jeg holdt rin­gen mot henne. «Vil du gif­te deg med meg?» Hun skul­le selv­sagt sva­re ja.

Og det gikk nøy­ak­tig et­ter pla­nen! Et­ter at hun had­de tør­ket noen tå­rer og ap­plau­sen fra na­bo­bor­de­ne had­de lagt seg, be­gyn­te al­vo­ret å sige inn over oss. Hva gjør vi nå? Hvor­dan skul­le vi av­slø­re hem­me­lig­he­ten vår? Ja, for nå var det in­gen vei til­ba­ke.

Si­den det var som­mer, var Åshilds for­eld­re så vel som en del andre slektninger på be­søk. Det var den per­fek­te an­led­nin­gen til å av­slø­re hem­me­lig­he­ten vår og for­tel­le det til alle på en gang.

Vi sam­let oss til mid­dag ute i hagen den kvel­den. Jeg grud­de meg fælt, men det var in­gen vei uten­om. Det­te måt­te bare sies. Jeg plin­get på glas­set. Alle så på meg. «Jo, det har seg slik at Ås­hild og jeg er kjæ­res­ter.»

Noen fnis­te, slik man gjør når man ikke helt vet hvor­dan man skal re­age­re. Noen stir­ret på meg med vid­åpen munn.

Men mam­ma, snil­le, klo­ke mam­ma, hun så på meg og smil­te. Et smil som av­slør­te at det­te ikke kom som noe sjokk. Et smil som sa at det­te var en hem­me­lig­het hun også had­de bå­ret på. Ås­hild, som satt på and­re si­den av bor­det, smil­te også til meg, rød i kin­ne­ne.

Les også (+): Arven skulle fordeles, men jeg visste ingenting om testamentet før advokaten leste det opp

Let­tet og lyk­ke­lig

«Nå ten­ker jeg du er let­tet», sa mam­ma. Hun for­tal­te at det­te had­de hun visst om gan­ske len­ge, men hun tenk­te at det måt­te være opp til oss selv å av­slø­re hem­me­lig­he­ten.

«Ja», svar­te jeg,» vi er let­tet. Det var godt å for­tel­le det, selv om vi var spent på hvor­dan dere ville re­age­re.»

«Det skjøn­ner jeg», sa mam­ma, «men det er nå slik at blir man først for­els­ket, så er det ikke så nøye hvem man blir for­els­ket i. Man sty­rer jo ikke det­te selv!»

Mam­ma set­ter ofte ord på det and­re bare klarer å ten­ke, og jeg så på de and­re rundt bor­det, på pap­pa og på Åshilds for­eld­re, at mam­mas ord var noe det var umu­lig å si seg uenig i.

Sam­ta­len rundt bor­det fo­ku­ser­te på frem­ti­den. Skul­le vi gif­te oss? Hva med barn? Hvor­dan ville de bli?

Noen had­de hørt skrekk­his­to­ri­er om «misfosterbarn» mel­lom slekt­nin­ger, mens and­re men­te at ri­si­ko­en for at barn skul­le få mang­ler og mis­dan­nel­ser ikke økte ve­sent­lig uten at for­eld­re­ne had­de langt nær­me­re slekt­skap enn tre­men­nin­ger.

I dag er Ås­hild og jeg i 40-åre­ne. Vi er fort­satt lyk­ke­lig gift, har to voks­ne, gla­de og per­fek­te barn, og vi le­ver det gode liv. Jeg els­ker Ås­hild, og Ås­hild els­ker meg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 03/04 2023, og sist oppdatert 03/04 2023.

Les også