ødela nesten festen 8. mai 1945:
Ville stjele æren fra Hjemmefronten
Etter fem harde okkupasjonsår skulle 8. mai 1945 bli Hjemmefrontens store dag. Men festen ble nesten spolert av danske eventyrere, britiske journalister og RAF-offiserer som ville stjele æren for frigjøringen av Oslo.
Norge og nordmenn var intetanende, mens Stalin var rasende.
Klokken 02.17 natt til mandag 7. mai 1945 undertegnet Hitlers operasjonssjef, general Alfred Jodl, den tyske kapitulasjonen i Eisenhowers hovedkvarter i Reims i Frankrike.
Krigen i Europa var over, en uke etter Adolf Hitlers selvmord. Alle våpen skulle tie mindre enn 45 timer inn i fremtiden, ved midnatt mellom tirsdag 8. og onsdag 9. mai.
I alt 17 allierte pressefolk var til stede under den nøye regisserte nattlige seremonien. Kort tid etter var nyhetstelegrammene ferdig skrevet. Men sensuren nektet journalistene å spre den sensasjonelle nyheten som hele verden hungret etter å høre.
Grunnen var enkel: Stalin og hans generaler likte dårlig at kapitulasjonen hadde skjedd til Eisenhower.
Sovjetrusserne hadde erobret Berlin og forlangte at en ny og større kapitulasjonsseremoni skulle avholdes i Det tredje rikes hovedstad. Problemet var at det ville ta tid å arrangere en repetisjon, som antagelig først ville la seg avvikle sent på kvelden 8. mai. I mellomtiden forlangte en skuffet Stalin at den grensesprengende nyheten om kapitulasjonen måtte holdes hemmelig, noe Churchill og Truman motvillig gikk med på.
Les også: Han ga de forhatte angiverne et ansikt
Nektet å overgi seg
Selv under krigsforhold var det umulig å legge lokk på en så viktig nyhet, særlig etter at den tyske overgangsregjeringen under admiral Dønitz selv sendte ut en radiomelding over Radio Flensburg mandag ettermiddag, 7. mai.
Det beste stedet for artikler om andre verdenskrig finner du på Vi Menn+
På Vi Menn+ finner du samtlige Vi Menn siden 1951, samlet på et sted. Klikk deg inn for et godt tilbud.
I Oslo bredte ryktene seg utover kvelden og ble forsterket da den svenske politimannen Harry Søderman på egen hånd før midnatt sørget for å frigjøre fangene på Grini, Victoria terrasse og Møllergata 19.
Hjemmestyrkene ble mobilisert og begynte å forberede en innrykking i Oslo. Milorg-sjef Jens Chr. Hauge forhandlet via en mellommann per telefon gjennom natten med den tyske øverstkommanderende på Lillehammer, general Franz Bøhme, om hvordan maktovertagelsen skulle skje.
Problemet var at Bøhme og den tyske okkupasjonshæren på 350 000 mann ikke ville overgi seg til Hjemmefronten eller ordinære norske styrker, som de ikke var beseiret av. De ville kun overgi seg til britene eller amerikanerne, som i løpet av 8. mai ville sende en kapitulasjonsdelegasjon med fly fra Skottland til Oslo. Før delegasjonen kom og kapitulasjonen ble undertegnet, ville tyskerne hverken overgi seg eller la seg avvæpne – og slett ikke til Hjemmestyrkene.
Les også: Djeveløya: Slik var dødsleiren i Norge
Det hastet med å få det formelle i orden, men de to norske flybåtene med delegasjonen om bord ville først kunne lette fra Skottland ved 12-tiden tirsdag 8. mai og lande i Oslofjorden noen timer senere. Slik lå Oslo an til å bli Europas siste tyskokkuperte hovedstad.
Full fest i København
I mellomtiden var det full fest i København. De tyske styrkene i Nord-Tyskland, Holland og Danmark hadde kapitulert allerede 5. mai, og britiske tropper hadde rykket inn i den danske hovedstaden til overstrømmende jubel.
Med frigjøringshæren fulgte stjernejournalistene fra den allierte frigjøringshæren − med Alan Moorhead fra millionavisen The Daily Express og hans venn og konkurrent, Alexander Clifford fra The Daily Mail i spissen. De hadde fulgt Montgomerys 21. arme fra Nord-Afrika gjennom Italia og Nord-Europa, deltatt i frigjøringen av Paris, Brussel og andre byer og ble nå på nytt druknet i champagne og blomster i et jublende folkehav.
Nå – tirsdag 8. mai – gjensto det bare å frigjøre én hovedstad i Nord-Europa: Oslo.
− Fast bestemt på et siste eventyr
Tanken ble antagelig født i festlig lag på hotell d`Angleterre i København mellom rastløse britiske journalister, danske eventyrere og offiserer i Royal Air Force:
Som Alan Moorhead senere skrev i erindringsboken Eclipse: «Bare Norge gjensto å frigjøre, landet der England hadde begynt kampen på en så elendig måte: dårlig forberedt, dårlig utstyrt og uten forstand på moderne krigføring. Vi hadde lært og overlevd, og det ville være en stor ære å vende tilbake til et fritt Norge. Etter så mange reiser gjennom så mange land, var vi fast besluttet på et eventyr, vårt siste og kanskje beste.»
De ville kort og godt være første allierte styrke inn i Norge.
For reporterne var veien kort fra tanke til handling. De fikk med seg to høyere offiserer i Royal Air Force, sjefen for No 46 Transport Group, Group Captain Sir Lawrence Darvall, som siden ble Air Marshal og sjef for Nato Defense College i Paris − og hans eldste operasjonsoffiser, Air Commodore Herbert Brackley − senere direktør i BOAC, British Overseas Airways Corporation.
«Disse karene hadde allerede vært først inn i minst ett annet land og ’samlet’ slike ‘førstepremier’ som andre samlet frimerker,» sa den australske flygeren Phil Davenport, som var blitt skutt ned over Porsgrunn noen uker tidligere og satt internert på Fornebu. Der skulle han bli ‘frigjort’ av Darvall og Brackley.
Les også: Derfor er frigjøringsdagen så viktig
Arveprinsen var med
En ekspedisjon til Norge fra København ble arrangert i all hast. Moorhead og Alexander fikk med seg flere andre: trolig liaisonoffiseren George Keating, tegneren Ted Ardizzone, flere fotografer, den danske journalisten og polarfareren fra Berlingske Tidende, Ebbe Munck, − som i 1930-årene hadde vært med på sikre Grønland for Danmark mot Norges interesser− og hans venn, den danske arveprinsen Knud.
«Før starten sprang jeg inn i en liten villahage og rev med meg et dansk flagg med eierens velsignelse,» fortalte Munck siden.
Jeg hadde i utlendighet fablet om å legge meg ned og kysse jorden.
«Vi var to danske om bord, begge i den danske brigades uniformer. Resten var i engelske uniformer. Vi startet fra Kastrup i Darvalls Dakota-maskin ved 12-tiden og nådde Oslo et par timer senere. Vi gjorde en liten sving over byen og kastet ned Dannebrog, som vi underveis hadde utstyrt med en liten hilsen: Leve Norge! Hilsen til Hjemmefronten fra den danske frihetsbevegelse!»
«Prinsen av Danmark var om bord, noe som forklarer at det var det danske flagget som virvlet gjennom luften,» sa Davenport.
Insisterte på å overgi seg
DE FLESTE VISSTE DET ALLEREDE: Hjemmefrontens første seiersmelding ble spredt i 200 000 eksemplarer mandag kveld 8. mai 1945.
Straks Dakota-maskinen hadde stanset, ble den møtt av en tysk styrke under ledelse av flyplass-sjefen, den østerrikske oberst Benno Kosch, som forsøkte å hilse, men som bryskt ble avvist av Darvall – med journalisten Alexander Clifford som tolk. Ifølge Davenport ble det et ‘høflig’ munnhuggeri, der Kosch påviste at flygerne og journalistene var i mindretall og lett kunne bli arrestert. Kosch hadde imidlertid gitt seg under henvisning til kapitulasjonen og sagt at de kunne være glade at de ikke var russere. Da ville han ha skutt.
Ebbe Munck hadde en litt muntrere versjon.
«Kosch hilste stramt og erklærte: Herr General, jetzt habe ich die Pflicht zu kapitulieren. Deretter ville han gi Darvall hånden, men han var fortsatt litt desorientert og holdt nevene i lommen. What the Hell is he talking about, this chap?
Jeg svarte: Sir, I guess he is surrendering.
Darvall: What, are we the first here?
− It looks like it, Sir.
− Well, we better play. Can you order a few cars?
Hvoretter jeg med all den autoritet jeg kunne legge i stemmen sa til tyskeren: Dann möchten wir drei Automobile hagen. Stadtmitte fahren. Aber Schnell!!»
Jubelscener
‘Frigjøringsgruppen’ ble straks geleidet til to gule limousiner og sendt langs Drammensveien til Oslo.
«Jo nærmere vi kom byen, desto tettere ble folkemengden,» rapporterte Alan Moorhead i Daily Express den 11. mai.
«Straks de skjønte at vi var briter, begynte hylingen og skrikingen. I sentrum ble trengselen virkelig skremmende. Tyske vakter og norske politifolk gjorde desperate forsøk på å holde folk tilbake – til ingen nytte. Vi så tyske soldater som arm i arm med norske patrioter forsøkte å forme en barriere. Tyskerne lo og ropte like mye som alle andre.»
Munck brukte like sterke ord:
«Og så ble det liv. To tyske biler kjørte frem, og så jog vi inn i byen og havnet på Karl Johan, der folk sperret opp øynene ved synet av de første allierte uniformer. Snart var vi hjelpeløst omringet, og gledesdemonstrasjonene tok likefrem en faretruende karakter. Så skingret en politifløyte, og vi opplevde den paradoksale situasjon å bli befridd fra våre venner av tyske polititropper, som slo kjede rundt oss, sperret av Rosenkrantzgata utenfor Grand og loset oss inn i hotellet, der vi møtte et festende Oslo. Der bad fylkesmann Chr. Jensen på champagnefrokost og det var taler og sang.»
Les også: (+) En gjeng ustyrlige fiskere mot Hitler
Ovasjoner
Da Munck, Moorhead, Clifford og RAF-offiserene hilste folkemengden fra balkongen på Grand hotell, var stemningen hysterisk. Folk gråt, sang Ja, vi elsker og skrek Long live England!
Darvall talte på vegne av britene, og Munck hilste fra København. De freidige frigjørerne skrev hundrevis av autografer og ble stadig avbrutt av folk med champagneflasker og jenter som ville bli omfavnet.
I avisen var Clifford uten anger.
«Et dusin av oss hoppet på et Dakotafly i København, fløy til Norge og fikk 350 000 tyskere til å overgi seg,» het det ubeskjedent i Daily Express. «Det var en slutt på krigen i ren fantasistil!»
Rasende
I virkeligheten var Oslos konstituerte myndigheter og andre norske patrioter som kom til, rasende over intermessoet. Etter svenske Södermans nattlige solospill med frigivingen av Grinifangene, var de danske eventyrerne og de britiske tabloidjournalistenes raid i fullt dagslys over tålegrensen. Kapitulasjonsavtalen var ennå ikke inngått. Fullt væpnede tyske soldater hadde store problemer med å holde kontroll på folkemassene. En liten gnist hadde vært nok – så kunne det hele ha gått galt. Helt uansvarlig, skrev Jens Chr. Hauges biograf Olav Njølstad om episoden.
Delegasjonen ble truet med refs og jaget tilbake over Skagerrak – før frigjøringen av Oslo endte i en komplett farse.
På vei tilbake til Kastrup passerte Dakotamaskinen de to norske flybåtene med den offisielle kapitulasjonsdelegasjonen på vei til Oslo.
«Da jeg så den norske kysten i det vidunderlige været, må jeg tilstå at tårene kom,» skrev kommandør Per Askim, som representerte Norges interesser. «De rant jevnt og trutt hele veien oppover til Oslo. Vi gikk inn omtrent over Bekkelaget og suste i lav høyde gjentatte ganger over byen. Norske flagg vaiet overalt, og gatene yret av folk som viftet.»
Catalinaen landet ved 16-tiden, og kaptein Haakon Jørgensen takset inn til sjøflyhavna på Fornebu. Askim ble bedt om å gå først i land, nordmann som han var.
«Jeg hadde i utlendighet fablet om å legge meg ned og kysse jorden. Men da en haug tyske offiserer sto oppstilt, syntes jeg ikke at jeg kunne det. Sjefen hilste på nazi-vis og sa at bilene ventet. Det var bestilt rom på Bristol. Den britiske delegasjonsledelsen svarte kort: Det er jeg som gir ordrene. Jeg vil til Lillehammer allerede i kveld.»
Les også: Hitlers livvakt avslører hva som skjedde de siste dagene
Et klimaks i Oslo
Den formelle kapitulasjonen ble signert like over midnatt 8. mai. Krigen i Norge var over, men i pressen i utlandet ble frigjøringen feiret som om den hadde skjedd til en håndfull briter og dansker mange timer tidligere.
I et privat brev til kjæresten et par dager senere skrev Alan Moorehead:
«Krigen sluttet i et vilt spenningsutbrudd med et klimaks hinsides alt annet i Oslo. Vi var dødsslitne, og jeg antar at vi kun ønsket å bevise at gnisten fortsatt var til stede. Nå har alle selvsagt lagt oss for hat. Ingen kolleger vil snakke med oss, og som følge av våre eskapader i København og Oslo hagler det med protester.»
Jubelen hadde vært intens, men den hadde sin pris. Episoden ble dysset ned og fikk aldri plass i historiebøkene. De impliserte ble tiet i hjel.
De ble aldri tilgitt for eskapaden.
